search expand

Der Wert ethnologischer Krankenhausforschung

Wer ist krank? Wer ist gesund und “normal”, wer ist “verrückt”? Wie kann man Menschen am besten heilen? In der neuesten Ausgabe von Ethmundo erfahren wir mehr über ethnologische Krankenhausforschung und “transkulturelle Psychiatrie”.

In der Medizinethnologie wird seit einigen Jahrzehnten auch die “westliche” Medizin selbst, die sogenannte Biomedizin, erforscht, erklärt Nina Grube:

In der Ethnologie gehen wir davon aus, dass es keine kulturfreien Phänomene, Konzepte und Institutionen gibt. Auch die Biomedizin beruht auf bestimmten kulturellen Vorstellungen, wie dem Glauben an eine Trennung von Körper und Geist, der Annahme der Objektivität naturwissenschaftlicher Fakten oder der Vorstellung vom menschlichen Körper als einer Art Maschine, die man reparieren kann.

Ethnographische Untersuchungen von Krankenhäusern, so Grube weiter, fanden bis auf wenige Ausnahmen in der Sozialanthropologie lange Zeit kaum Beachtung. Es existieren grosse Forschungslücken – zum einen weil Krankenhäuser für manche Ethnologen nicht exotisch genug sind, zum anderen weil Krankenhäuser stark hierarchisch strukturierte und geschlossene Institutionen sind, die Forscher kaum oder nur unter großen Auflagen zulassen.

Sie schreibt über ihre jetzige Forschung in Berlin:

Für mich stand bei meiner Forschung besonders die Frage im Mittelpunkt, wie Mitarbeiter, Patienten und Angehörige mit kulturellen Differenzen in der Psychiatrie umgehen. Meine bisher ausgewerteten Ergebnisse legen in der Tendenz den Schluss nahe, dass diese Differenzen, entgegen meiner Annahmen, kaum eine Rolle spielen. Die Psychiatrie schafft hingegen selbst eine “klinische Kultur”, versteht sich jedoch als kulturlos, wissenschaftlich-objektiv und universell.

>> weiter in Ethmundo

Dieser Anspruch, kulturlos und universell zu sein, ist problematisch, meint Helene Basu. Sie bietet regelmässig Lehrveranstaltungen in Transkultureller Psychiatrie an der Uni Münster an. Die Medizinethnologie hinterfragt den alleinigen Gültigkeitsanspruch der Biomedizin und der Psychiatrie, erklärt sie:

Die Biomedizin erhebt den Anspruch, wissenschaftlich zu sein und rationale, wahre Erklärungsmodelle anzubieten, während alles, was davon abweicht, als Glaube betrachtet wird – im besten Falle Placebo und im schlimmsten Falle einfach abergläubisch und rückständig.

Da ist die Ethnologie sehr kritisch, wobei man nicht leugnen kann: Wenn man sich zum Beispiel ein Bein bricht, geht man eher ins Krankenhaus als zu einem Heiler. So sehen es durchaus auch viele Menschen in Indien. Medizinischer Pluralismus ermöglicht vielfältige Handlungsweisen. Eine Schwarz-Weiß-Sicht wäre da unangebracht.

>> weiter in Ethmundo

Basus Forschung ist übrigens Teil eines Exzellenzclusters mit einem Titel, der eigentlich der einer Vergangenheit angehört, von der sich unser Fach distanziert: Religion and Politics in Pre-Modern and Modern Cultures.

SIEHE AUCH:

Medicine as power: “Creates new categories of sick people”

Why anthropologists should politicize mental illnesses

Ethnologin hinterfragt Tag der Organspende

Ueber Heiler und Gesundbeter: Ethnologin schreibt Bestseller

Interview mit Verena Keck: “Ethnologen notwendig in der AIDS-Bekaempfung”

Schamanismus im Alpenraum: Uralte Praktiken wurden vom Christentum übernommen

The globalisation of the Western conception of mental illness

Where shamans understand colonialism as sickness

Poverty and health policies: Listening to the poor in Bangladesh

Wer ist krank? Wer ist gesund und "normal", wer ist "verrückt"? Wie kann man Menschen am besten heilen? In der neuesten Ausgabe von Ethmundo erfahren wir mehr über ethnologische Krankenhausforschung und "transkulturelle Psychiatrie".

In der Medizinethnologie wird seit einigen Jahrzehnten auch…

Read more

– Ingen vits å argumentere mot anti-muslimske konspirasjoner

(sist oppdatert 8.12.10) Bøker, filmer og debatter om “muslimer” er populære, spesielt hvis de handler om “den muslimske fare”. Se for eksempel denne utmerkete oversikten.

Nå er det Walid al-Kubaisis tur å slå til. I filmen Frihet, likhet og det muslimske brorskap viser han hvordan Den muslimske brorskap tar over makten i Europa.

Som forventet fikk filmen stor oppmerksomhet og rost opp i skyene på høyreekstreme blogger og nettsteder som document.no. Men ikke bare der.

Da al-Kubaisi etter premievisningen ble spurt om han har forståelse for at filmen virker konspiratorisk og paranoid, brøt hele salen ut i hånlatter og buing.

– Det er helt fortvilt å argumentere når folk legger seg på den linja. De bare slenger ut de mest vanvittige påstander, og så trekker de seg tilbake. Og folk svelger budskapet ukritisk. Det er nesten ikke noe poeng i å argumentere imot. Folk bryr seg lite om hva forskningen sier, når de først har bestemt seg for en slik konspirasjonsteori, sier sosialantropolog Sindre Bangstad til Fritanke.no

Antropologen sammenligner al-Kubaisis film med nazistisk propaganda på 30-tallet:

– Dette er en propagandafilm som, stikk i strid med hva forskningen sier, bidrar til å befeste et inntrykk av at det er en global sammensvergelse anført av muslimsbrødrene for å etablere et islamsk herredømme i Europa. Samtidig legges det til grunn at norske muslimer, nærmest uansett hva de selv sier, er en del av denne planen. Denne måten å tenke på har vi vært vitne til før i Europa. Vi så det i propagandafilmer og litteratur på 30-tallet.

Filmen er et konspiratorisk makkverk, mener han og kritiserer dessuten at al-Kubaisi nektet å møte ham til debatt om filmen.

I et innlegg i Dagbladet forrige fredag (ikke på nett) skriver Bangstad bl.a.

(1)   Al-Kubaisi vil videre ha oss til å tro at MB er en enhetlig bevegelse med en grandios plan for å etablere et globalt herredømme (kalifatet). Akademisk forskning på islamisme har for lengst har demonstrert at MB har vært utgangspunktet for etter hvert svært så mangslungne og sammensatte bevegelser. MB i Egypt er sant og si langt mer opptatte av nasjonalstaten enn det globale kalifatet.

(2)   Al-Kubaisi finner det problematisk at akademikere i nærmere tredve år har sondret mellom ulike former for islamisme. Han om det. Hovedstrømningen i det egyptiske MB tok alt på 1960-tallet avstand fra voldsromantikk, og bestemte seg for at kampen for å nå sine målsetninger om en islamsk stat med shari‘a måtte finne sted med fredelige virkemidler, og innenfor rammen av det eksisterende politiske systemet.

(3)  Al-Kubaisi hevder i fullt alvor at muslimer i Europa “stiller krav om rettigheter    uten til gjengjeld å vise interesse for kontinentets historiske tradisjon og verdier.” Generaliseringsnivået er forbløffende.  Alle muslimer i Europa?

(…)

Walid al-Kubaisi er i likhet med Ayaan Hirsi Ali en begeistret tilhenger av Samuel Huntingtons tese om ‘sivilisasjonskonflikt’, og gjør i likhet med henne sitt beste for at tesen skal bli en selvoppfyllende profeti.

Sjekk Kubaisis innlegg Vår religiøse skjebne og intervju i Klassekampen.

Olav Elgvin hadde en annen kronikk på trykk i Dagbladet som han har lagt ut på den utmerkete bloggen sin, Muslimprosjektet.

Han skriver at filmen ikke handler om Det muslimske brorskapet, men om sekulære muslimer i den arabiske verden, som mener det samme som al-Kubaisi: “Det er som om en egyptisk filmskaper kom til Norge for å lage en film om SV, og primært intervjuet politikere fra FrP. Eller om noen ville lage en film om Høyre, og primært intervjuet politikere fra Rødt.”

Han viser også til nyere forskning. Bøkene han nevner er dels svært kritiske til brorskapets virksomhet. Men de tegner et helt annet bilde av organisasjonen enn al-Kubaisis film gjør. Interessant debatt i kommentarfeltet!

Flere anmeldere påpeker at filmen er lite troverdig og for mye preget av synsing, for eksempel Eirik Løkke i Minerva som ellers er “langt på vei enig med Al-Kubaisis skeptiske sinnelag og mener trusselen fra islam(istene) er reell”.

Også Kjersti Nipen i Aftenposten er i utgangspunkt velvillig innstilt og må konkludere at sammensausingen av ulike elementer gir assosiasjoner til et konspirasjonmakeri som ikke tjener filmens argument.

Yousef Assidiq betegner brorskapet som “en politisk ideologisk gutteklubb full av svette, feige mannfolk i dress”, men legger til at det “ikke er annerledes å diskutere Europas demokrati med Det Muslimske Brorskap, enn med den ideologiske venstresiden i Norge.”

Men alle disse argumenter vil nok ikke hjelpe noe særlig.

Det er litt som å diskutere med såkalte “klimaskeptikere. Det er som å snakke til veggen.

I magasinet Klima som ble utgitt av klimaforskningssenteret Cicero er det en interessant artikkel som kanskje kan være relevant her. Den heter “Å snakke til veggen”. Der står det blant annet:

Mange tror at bare folk får riktig informasjon om klimaproblemet, så vil oppfatningene deres sammenfalle med den vitenskapelige konsensus. Men slik er det nødvendigvis ikke. En gruppe forskere i The Cultural Cognition Project som ledes av Yale-professoren Dan Kahan, hevder at våre overbevisninger om hvordan et godt samfunn er organisert, bestemmer hva vi velger å tro er sant og usant.

OPPDATERING: Klassekampen-journalist Amal Wahab har oppsøkt fire sentrale kilder i filmen. Alle føler seg grovt misbrukt i filmen.

Se også Thomas Hylland Eriksens kommentar Ytringsfrihetens krumspring

Sindre Bangstad slaktet filmen grundig i Klassekampen på lørdag – på fire sider! Han avslutter teksten sin slik:

Vår tid og våre samfunn har et ustanselig og uuttømmelig behov for intellektuelle og kulturelt autentiske nyttige idioter som kan bidra til å legitimere nye former for kolonialisme og rasisme. Med «Frihet, Likhet og Det Muslimske Brorskap», som lanserer en stigmatiserende og generaliserende sammensvergelsesteori med dype ekkoer til tidligere tiders Sions Vises Protokoller, har Walid al-Kubaisi for alvor trådd inn i denne potensielt lukrative og polariserende rollen.

>> les hele artikkeken

Øyvind Strømmen kommenterer Bangstads artikkel: Kvar Bangstad bommar – og kvar han treff

Den grundigste – og kanskje beste gjennomgangen av filmen finner vi på bloggen til Shoaib Sultan: Det muslimske brorskapet, unøyaktigheter og en dokumentar Begynnelsen – delen om hvordan vi lar oss styre av det vi tror vi vet – kunne vært hentet fra en innføringsbok i antropologi.

Bloggen Muslimprosjektet gir oss en oppsummering av debatten

SE OGSÅ:

Anfindsen mot Hylland Eriksen: Hvordan kommunisere med meningsmotstandere?

Forsk på innvandringsmotstanden!

Antropolog studerte FrP-lokallag

Integrering: “Snakk mer om norsk kultur!”

Moralpoliti et innvandrerproblem?

Hvor “vestlig” er menneskerettighetene?

Sindre Bangstad: Hvor vestlig er sekularismen?

(sist oppdatert 8.12.10) Bøker, filmer og debatter om "muslimer" er populære, spesielt hvis de handler om "den muslimske fare". Se for eksempel denne utmerkete oversikten.

Nå er det Walid al-Kubaisis tur å slå til. I filmen Frihet, likhet og det…

Read more

Doktoravhandling: Jobb ikke nøkkel til integrering

Er det god ide å tvinge folk i jobb? Er arbeidsledighet roten til alt ondt? Må man ha arbeid for å bli integrert?

Marianne Rugkåsa har nettopp forsvart sin doktoravhandling i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Hun har studert et offentlig arbeidsmarkedstiltak for såkalt “minoritetsetniske kvinner” med liten eller ingen skolebakgrunn.

Arbeid blir ofte betegnet som nøkkel til integrering. Innvandrere møter stigmatiserende oppfordringer til å “komme seg inn i arbeidslivet”

Antropologens avhandling er en kritikk av arbeidslinja i norsk politikk, forteller hun i et intervju med meg på SAI sine nettsider:

Avhandlingen er en kritikk av arbeidslinja. Koplingen mellom arbeid og integrering er problematisk: Vi lever i et samfunn med et nesten religiøst forhold til arbeid. Verdigheten henger så tett sammen med å være produktive arbeidere. Er du ikke i arbeid på grunn av dårlig helse eller fordi du ikke slipper inn, så mister du på en måte verdighet. Det er det jeg kritiserer.

Jobbene – og praksisplassene i dette tiltaket hun studerte – mange av disse kvinnene uten formelle kvalifikasjoner får er ofte “lavstatusjobber”. Kvinnene jobber ofte alene uten mye kontakt med andre. Hvor integrerende er en jobb der du vasker et industrilokale etter at andre har gått hjem? “Kombinert med lave ferdigheter i norsk språk kan dette gjøre at noen ved inntreden i arbeidslivet opplever isolasjon på en annen, og kanskje sterkere måte enn tidligere”, mener hun.

Selv om arbeid er viktig, handler integrasjon om mye mer, forklarer hun:

Du kan være integrert uten å være i arbeid: Du kan gjøre samfunnsnyttig arbeid, jobbe i politiske eller religiøse organisasjoner, du kan finner mening og føle deg integrert gjennom å være mor.

Rugkåsa understreker at prosjektet ikke er minoritetsforskning, men velferdsstatsforskning. Det hun ville studere var velferdsstatens integrasjon av borgerne. Og her er rammene ganske strenge. Velferdsstarten disiplinerer borgerne sine

Du skal ha arbeid for å bli selvforsørger og for å bli integrert, sies det. Men for å komme i arbeid så må du bli lik alle andre, du må bli “normal”, du må bli som majoriteten, det vi si som middelklassen. Dette gjelder ikke bare innvandrere. Jeg ser klare paralleler mellom integrasjonstiltak for innvandrere og tiltak i regi av barnevernet ellers rusomsorgen.

Rugkåsa forstår “integreringen” av minoritetsetniske kvinner som en forlengelse av velferdsstatens dannelsesprosess hvor bønder og arbeidere på 18–1900-tallet måtte tilpasse seg middelklassens verdier og levemåte.

Hun har flere eksempler i avhandlingen der lærere opptrer oppdragende og paternalistiske. “For å kunne fungere i norsk arbeidsliv må kvinne lære å bli selvstendige”, hevder lærerne, men det de gjør er egentlig det motsatte. De lærer at kvinner må underkaste seg sjefen, hilse høflig på sjefen, alltid gjøre hva sjefen sier uansett hva de selv måtte mene.

>> les intervjuet

>> last ned avhandlingen (pdf)

SE OGSÅ:

– Mangfald er på moten, men kravet til normalitet er skjerpa

– Snakk om normalitetssentrisme!

Advarer mot å presse “innvandrerkvinner” i jobb

Doktoravhandling: Mer segregasjon på arbeidsmarkedet

Doktoravhandling: Langtidssykemelding positivt for utbrente

Fengslende frihet – GEMINI om det nye arbeidslivet

Når velferdsstaten møter verden – ny bok

LENKER OPPDATERT 19.6.2025

Er det god ide å tvinge folk i jobb? Er arbeidsledighet roten til alt ondt? Må man ha arbeid for å bli integrert?

Marianne Rugkåsa har nettopp forsvart sin doktoravhandling i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Hun har studert…

Read more

Omskjæring: “Krenk ikke somaliernes stolthet”

Det er et godt tegn, at myndighetene ble dømt for deres framferd i kampen mot omskjæring, skriver antropolog Sara Johnsdotter i et innlegg i Sydsvenskan.

Midt under skoletimen kom politiet og hentet den bare ti år gamle jenta. De tvang henne med til sykehuset. Underlivssjekk! Mydighetene trodde ikke foreldrene som insisterte på at de ikke driver med omskjæring. “Men dere er da somaliere”, sa byråkratene fra sosialkontoet. Grunnen til at jenta ble mistenkt for å ha blitt utsatt for omskjæring var rykter om at jenta hadde vært på en “reise til Afrika”.

Antropologen kommenterer:

Det är inget brott att komma från ett land där omskärelse utförs eller att besöka det landet. Ändå är det just detta som ofta är upprinnelsen till utredningar. Diskrimineringslagen slår fast att det måste finnas mer substans än så i en misstanke innan åtgärder vidtas från myndigheternas sida.
(…)

Arbetet mot kvinnlig omskärelse måste bedrivas på ett sätt som inte undergräver människors rättssäkerhet och värdighet. Domen som gav skadestånd åt en tioårig flicka som tvingats genomgå en gynekologisk undersökning efter misstankar om att ha blivit omskuren är ett viktigt steg i rätt riktning.

>> les hele saken i Sydsvenskan

SE OGSÅ:

– Sara Johnsdotter: Fortell at kvinnelig omskjæring er på vei ut!

– Vår oppfatning av kvinnelig omskjæring er bygget på myter

Yes to female circumcision?

Circumcision: “Harmful practice claim has been exaggerated”

Forståelse varer lenger enn fordømmelse – om Aud Talles bok om kvinnelig omskjæring

Hva har høye hæler og omskjæring til felles?

Det er et godt tegn, at myndighetene ble dømt for deres framferd i kampen mot omskjæring, skriver antropolog Sara Johnsdotter i et innlegg i Sydsvenskan.

Midt under skoletimen kom politiet og hentet den bare ti år gamle jenta. De tvang henne…

Read more

Ny Kula Kula: “Critical interventions” = utilgjengelig offentlig antropologi?

Antropologistudentene i Bergen har publisert en ny utgave av tidsskriftet Kula Kula. De skriver blant annet om en interessant bokserie som skal bidra til å skape en mer offentlig antropologi.

Critical Interventions heter den, utgitt av renommerte Berghahn Books. Temaet for den nyeste utgaven er spennende: Security and Development. Den handler om sikkerhetsdiskursen etter 9/11, militarisering av bistand og evt også forskning.

– Bøkene kan ses på som et forsøk på offentlig antropologi, å nå ut til en videre krets. Levende antropologi, sier antropolog Bjørn Enge Bertelsen til Kula Kula.

Offentlig antropologi? Virkelig? Kula Kula skribentene Camilla Aa. Jensen Silje F. Tollefsen prøvde å få tak i bøkene. Ikke lett. De finnes ikke i bokhandelen. De skriver:

“Vi har vært på jakt og kommet frem til at bøkene kan kjøpes via internett, på Studia (krever bestilling) og ved å abonnere på Social Analysis. Det er også mulig å få bla i de av utgavene som finnes i 8.etasje, ved å ta kontakt med Line Fjeldhaug.”

Et slikt omstendelig svar burde være unødvendig i 2010 når vi har internett? Hvorfor ikke legge hele greia på nett i tillegg? Å nå ut til flere – ikke minst tilfeldige lesere – er mye lettere på nett.

Men prisen er sympatisk lav. Inkludert frakt koster boka ikke mer enn en hundrelapp. Men det er nok bare fagnerder som bestiller slike bøker.

Samtidig kommer det fram i spørrerunden “Fire på høyden” av Silje Fjærestad Tollefsen og Osmund Grøholt, at ingen av de fire studentene kjenner til en eneste antropolog som deltar i den offentlige debatten.

>> Kula Kula – hjemmeside

>> last ned den nyeste utgaven (pdf)

SE OGSÅ:

Democratic Publishing = Web + Paper

Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett

Thomas Hylland Eriksen: Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet

Hvorfor overlater forskere nettet til anti-akademiske krefter?

Hvordan lage et akademisk tidsskrift som appellerer til flere?

Tromsø-forskning blir fritt tilgjengelig for hele verden

New Orleans: 6000 anthropologists, much tweeting, some blogging, no press coverage

Anthropology and Publicity – new blog

Antropologistudentene i Bergen har publisert en ny utgave av tidsskriftet Kula Kula. De skriver blant annet om en interessant bokserie som skal bidra til å skape en mer offentlig antropologi.

Critical Interventions heter den, utgitt av renommerte Berghahn Books. Temaet for…

Read more