search expand

An Ariadne’s thread?


Souleymane Diamanka at Café Culturel in Saint Denis in the suburbs outside Paris

Haven’t I claim that French slam poetry can be seen as a commentary on and/or a representation of French society? Yes, certainly I have. From my very first slam session, I’ve felt that there was a strong connection between scene and society. And then, when I was exploring further the relations between anthropology and literature I wrote about in the previous post (and which I’ll come back to soon), I made a giant step forward in getting to grips with the relationship. Suddenly, I saw a clear connection between the slam scene in the years 2006-2007 and the riots in the autumn 2005 and the deepest oppositions in French society. All thanks to the ritual and performance theorist who for a long time has been looming in the background, or rather in the middle of the heaps of books I’m building my project upon. This is not to reduce the artistic element of the slam phenomenon. On the contrary, good ol’ Victor Turner conjoins the two – theatre and social drama – on a deeper level and shows how the two actually feed off each other.

Souleymane Diamanka at Café Culturel in Saint Denis in the suburbs outside Paris

Haven’t I claim that French slam poetry can be seen as a commentary on and/or a representation of French society? Yes, certainly I have. From my very first…

Read more

Kan antropologi være kunst? Kan kunst være antropologi?

Hva skiller det etnografiske fra det kunstneriske, når mål, arbeidsmåte og uttrykksformer kan være ganske like? Hva kan kunstnere og antropologer lære av hverandre? Her på antropologi.info skal antropolog Aleksandra Bartoszko presentere en serie av intervjuer der antropologer og kunstnere reflekterer over forbindelser, likheter og forskjeller mellom etnografi og kunst.

Kan antropologi være kunst? Kan kunst være antropologi?

Av Aleksandra Bartoszko

Fra 14. januar til 14.mars 2010 vises Andrea Langes utstilling «Riturnella» og Marianne Heier «Jamais – Toujours» på Stenersensmuseet i Oslo. Verkene til Lange og Heier balanserer mellom kunst, politikk og samfunnsvitenskap. Begge presenterer arbeid som baserer seg på foto, video, performance og tekst. Temaet for den aktuelle utstillingen er det de oppfatter som uakseptable tilstander i dagens globale samfunn: krig, fattigdom, arbeidsledighet, innvandringspolitikk og «illegale» flyktninger.

Da jeg så utstillingen og hørte Heiers åpningstale, tenkte jeg med en gang på antropologi og etnografiske utstillinger. Et likhetstrekk var kunstnernes arbeidsmåter – feltarbeid og deltakende observasjon. Et annet var uttrykksformene – dokumentaristiske fotografier og kvasidokumentalistiske filmer. Jeg har begynt dermed å undre på hva som skiller det etnografiske fra det kunstneriske, når mål, arbeidsmåte og uttrykksformer er så like. Jeg spurte begge kunstnerne og en antropolog hvordan se selv ser på dette, og om hva som skal til for at de definerer sine verk som enten kunst eller etnografi.

Cicilie Fagerlid er sosialantropolog, stipendiat ved Universitetet i Oslo. Hun gjorde sitt feltarbeid i Paris. Jeg spurte Cicilie hva hun mener om et av bildene i Langes utstilling.

Aleksandra Bartoszko: Bildet «Manifestation» fikk meg til å tenke på bilder du har tatt i Paris. Hvordan ser du på dette kunstverket i forhold til dine bilder fra feltarbeidet ditt som du viser på bloggen din og på flickr? Hvordan synes du Langes bilde skiller seg fra dine fotografier, eller fra andre bilder som dokumenterer antropologiske/etnografiske funn?


Andrea Lange: Manifestation. Stenersenmuseet.

Cicilie Fagerlid: “Stop Sarko’s law”. Demonstration outside the Senat against the new law on immigration. Flickr.

Cicilie Fagerlid: Hadde jeg kommet over dette motivet i Paris, ville jeg definitivt tatt et bilde og lagt det ut på flickr så raskt som mulig. Siden du spør, er det mulig jeg ville ha fokusert bildet litt annerledes, enten gått nærmere for å framheve teksten eller lenger bort for å få med mer av omgivelsene for å vise konteksten motivet inngår i.

Jeg vil gjerne forsøke å tenke på den estetiske komposisjonen når jeg tar bilder, men jeg må innrømme at jeg nok er flinkere til å legge vekt på det jeg vil dokumentere. I den grad det er forskjell på bilder som kunstverk og som antropologisk dokumentasjon lurer jeg på om det må ligge i dette: Er dokumentasjon og et forsøk på å formidle hva som faktisk foregår og hvordan det faktisk ser ut det viktigste bildet formidler, altså kanskje en form for realisme, eller kommer disse målene i andre rekke etter estetiske vurderinger?

Men jeg vil også legge til at spørsmålet ditt har tvunget fram denne refleksjonen hos meg, for ved første øyekast ville jeg sagt at jeg ville ha tatt nøyaktig det samme bildet! Jeg tror nyansene her kan være hårfine, og en mer kunstnerisk anlagt antropolog enn meg ville i høyere grad greid å vektlegge estetikk og komposisjon uten å miste det informative.

“hop! a charter for Hungary!” Demonstration against “disposable immigration”. Foto: Cicilie Fagerlid, flickr
“Residence permit REFUSED” Demonstration against “disposable immigration”. Foto: Cicilie Fagerlid, flickr
“Monsieur Sarkozy, if you don’t love France, leave her”. Demonstration against “disposable immigration”. Foto: Cicilie Fagerlid, flickr

“not prison, not retention, not expulsion”. Foto: Cicilie Fagerlid, flickr

Andrea Lange: Pay Attention Motherfuckers. Stenersensmuseet.

Samtidig vil en kunstner som Lange helt klart formidle motstanden mot fransk innvandringspolitikk – nettopp det samme jeg ofte ønsket å formidle med mine bilder. Men jeg ville kanskje ønsket å gå mer i detalj på hvordan denne motstanden utspiller seg nettopp ved å enten få med detaljene i plakatene eller konteksten rundt. Men i mange tilfeller er det kanskje ikke først og fremst selve bildet som avgjør om det er kunst eller etnografi.

AB: Synes du at Langes bilde kunne vises på etnografisk museum i Oslo og da ha samme verdi som bilder antropologer bruker? Ville de regnes som etnografi, eller er det noe du ville savne om det skulle vises der?

CF: Jeg synes absolutt bildet kunne gått rett inn i en utstilling på etnografisk museum. Men i motsetning til hvordan det ble presentert på Stenersen, så vidt jeg forsto, ville bildet trenge en bredere kontekst for å bli etnografisk.

Vi måtte få vite både noe om fransk innvandringspolitikk, og ikke minst om all motstanden den genererer. I hvilket nabolag bildet er tatt, og hva det evt. betyr er også viktig informasjon. Jeg kan tenke meg at ihvertfall det ene er tatt i nærheten av universitetet Jussieu, og da skulle jeg likt å vite mer om motstanden om innvandringspolitikken og støtten til papirløse blant studenter og kanskje også tradisjonen for sånt rundt universitetene.

Hvis jeg skulle vist mine bilder fra bydelen Belleville, ville den type informasjon om området være vesentlig: Hvilke tradisjoner fins det for motstand her? Hvilken rolle spiller papirløse innvandrere i dette området? osv.

Jeg tenker vel at bilder i seg selv kan kanskje aldri være tilstrekkelig etnografisk dokumentasjon, – vi trenger kontekstualisering. Det er vel derfor jeg aldri har sett på bildene mine på flickr som riktig etnografiske. I begynnelsen hadde jeg ambisjon om å fortelle litt hva som foregikk, men det ble alt for tidkrevende.

Jeg har laget noen bildesamlinger (og kanskje særlig denne er relevant her) som jeg håpet at i sin helhet kunne formidle ihvertfall en del av det som foregikk på demonstrasjoner, men etnografi blir det ikke i mine øyne før jeg utdyper og forklarer bakgrunnen for det som foregår. Men kunst er de slett ikke heller, fordi bildene bare er tatt med ønske om å formidle det faktiske. Og da mener jeg ikke at de formidler noe objektivt, men heller at de ikke er tatt med tanke på…

Vel, jeg merker at jeg kommer til kort når jeg forsøker å definere hva som gjør bilder til kunst, men jeg tror jeg faller tilbake på det jeg svarte på forrige spørsmål: for å være kunst må en eller annen estetisk vurdering være med, ikke bare det rent funksjonelle behovet om å formidle det faktiske som ligger bak mine bilder. Eller er det bare konteksten rundt som avgjør om noe er kunst eller etnografi?

AB: Hva synes du antropologer og etnografer kan lære av kunstnere og omvendt? Har du et godt råd til kunstnere som i sitt virke utforsker, viser og tolker kultur, samfunn og politikk?

CF: Antropologer, og her snakker jeg særlig til meg selv, bør være oppmerksom på at estetiske vurderinger når et bilde komponeres kan hjelpe dem med å få formidlet budskapet enda klarere. Bildet kan bli mer iøynefallende, og informasjonen kan komme mer i fokus heller enn å forsvinne i en dårlig komposisjon. Kunstnere utforsker verden på sin egen måte, og jeg vet ikke om det ville hjulpet deres spesifikke måte å fortolke og formidle på å gjøre den mer etnografisk, slik jeg svarte på forrige spørsmål.

Jeg vil jo hevde at god kunst kan få oss til å reflektere på en annen, og kanskje mer dyptgripende, måte enn selv den beste antropologi. Så da tror jeg jeg synes at de to måtene å beskrive og forholde seg til verden på lever best side om side, med sine spesifikke uttrykksformer og genrekrav. På den annen side; jeg liker bildet til Lange veldig godt (kunne jo ha tatt det selv ;-) ), men det gir ingen aha-opplevelse andre kunstverk er istand til å vekke.

F.eks. likte jeg plakaten med teksten “no one is illegal” fra samme utstilling. Den fikk tankene igang hos meg! Så siden dette bildet etter min mening mangler denne kvaliteten, kunne det kanskje tjent på å bli presentert med endel bakgrunnsinformasjon, f.eks. som jeg etterlyste i forrige spørsmål? Og siden det fortsatt inngikk i en større kunstutstilling og ikke ble presentert på etnografisk museum, så ville det jo fortsatt være kunst, selv om det også spredde litt mer innsikt og kunnskap!

Cicilie Fagerlid har forresten nettopp blogget om anthropology and fiction der hun bl.a. skriver “no one does anthropology as well as novelists do”.

SE OGSÅ:

What anthropologists and artists have in common

Manga instead of scientific paper: How art enriches anthropology

Connecting Art and Anthropology: What happens when artists and anthropologists are asked to do something together?

Nigel Barley: “Fiction gives better answers than anthropology”

Klarer kunsten seg uten forskningen?

Thomas Hylland Eriksen: Heller mer kunst enn flere bøker!

Doktoravhandling: Hvordan påvirker bilder mennesker?

Doktoravhandling ble teaterstykke

Etnografi om unge kunstnere: Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?

Hva skiller det etnografiske fra det kunstneriske, når mål, arbeidsmåte og uttrykksformer kan være ganske like? Hva kan kunstnere og antropologer lære av hverandre? Her på antropologi.info skal antropolog Aleksandra Bartoszko presentere en serie av intervjuer der antropologer…

Read more

– Vår oppfatning av kvinnelig omskjæring er bygget på myter

(Lenker oppdatert 9.9.2019) For et par dager siden skrev jeg saken Yes to female circumcision? som fikk mye respons og ble mye lest. Innlegget handlet om antropolog Fuambai Ahmadu som i et intervju med Anthropology Today utfordret dominerende oppfatninger om kvinnelig omskjæring.

Nå har Hege Ulstein i Dagsavisen også tatt opp saken. Dette vil du ikke lese, skriver hun i en veldig god kommentar med mange nyttige linker med tilleggsinformasjon:

Akademikere som har forsket på omskjæring i afrikanske kulturer har gjort en rekke interessante funn. Opplysningene de kommer med har det til felles at de nesten aldri omtales i vestlig presse. Det er rart, for myteknusingen er massiv, oppsiktsvekkende og lærerik. Omskårede kvinner har like stor glede av sex og får orgasme like ofte og hjertelig som andre kvinner. Omskjæring er ikke bare en skikk som stadfester kvinneundertrykkelse. Det er i mange tilfeller en markering av kvinnelig kraft og makt. Plager som inkontinens, smertefull sex, menstruasjonsproblemer, infertilitet og infeksjoner er omtrent like vanlig hos kvinner som er omskåret, som hos dem som ikke er det.

Hun minner også på at “unødig kirurgi for å møte visse skjønnhetskrav” ikke er “noe bare afrikanske kvinner driver med”:

Her i Vesten er brystimplantater, fettsuging, ansiktsløftning og skjønnhetsoperasjoner av det kvinnelige kjønnsorganet vanlig og akseptert. Piercing i underlivet er heller ikke et ukjent fenomen. Slike inngrep kan – i likhet med omskjæring – føre til helseproblemer og til og med dødsfall. Men det er ikke straffbart av den grunn.

Vår oppfatning av kvinnelig omskjæring, oppsummerer Ulstein, er altså ikke bare tuftet på fakta. Dette er et problem når man tenker på hva slags kontroversielle virkemidler myndighetene har tatt i bruk i kampen mot omskjæring av kvinner, påpeker hun. Hun nevner “tvangsundersøkelse av underlivet til småjenter, plukket ut etter etniske og rasemessige markører, mens de blir filmet. Inntil åtte års fengselsstraff. Omsorgsovertakelse.”

Men det betyr ikke at man skal heie fram skikken, understreker hun:

Men det betyr at vi bør møte problemstillingen med en helt annen ydmykhet og åpenhet enn vi hittil har gjort. Vi bør også omtale våre omskårede medsøstre med respekt. De har like stor rett som alle andre til å være stolte over kroppen sin. De er ikke «freaks».

>> les hele saken i Dagsavisen

SE OGSÅ:

Yes to female circumcision? Is it a good idea to fight against female circumcision? Not neccesarily according to anthropologist Fuambai Ahmadu

Circumcision: “Harmful practice claim has been exaggerated” – AAA meeting part IV

Hva har høye hæler og omskjæring til felles?

Antropolog: – Debatten om kjønnskorrigerende inngrep blant barn må løftes ut av sykehusene

Omskjæring: Antropolog advarer mot heksejakt

(Lenker oppdatert 9.9.2019) For et par dager siden skrev jeg saken Yes to female circumcision? som fikk mye respons og ble mye lest. Innlegget handlet om antropolog Fuambai Ahmadu som i et intervju med Anthropology Today utfordret dominerende…

Read more

Anthropology and fiction (part 1)

The reason why I became an anthropologist is that anthropology can include anything. Early in my studies, when I still aimed in an other direction, a professor told me that until her MPhil she had had a very broad field of interests, including reading French novels in their original language. But in order to reach her position, she had had to forsake much of that. Talking to her, made me realise that I wasn’t ready to give up on all my different interests in pursuing a career. So, if my future job wouldn’t spare me time to immerse myself in social and political issues, travel, film, literature and other things that interested me, I would have to take all that with me into my future job. And if I wasn’t a hundred percent sure when I started with anthropology, I certainly was after reading just a few pages of the introductory text Small places, Large issues. Anyway, the title says it all, doesn’t it?
[teaserbreak]
But if anything can become anthropology, then, conversely, a lot of other things converges on being anthropology as well? In my opinion, yes. I’ve had the opportunity to go on a little reading spree of fiction lately. And to be honest, no one does anthropology as well as novelists do. When I started thinking about this, I thought I remembered someone with a little more disciplinary authority than me saying something similar. But I realised that what I had in mind was a somewhat silly article by Maurice Bloch asking why others are able to make core anthropological issues, like fundamental questions of human nature, into blockbuster books while anthropologists don’t. The article was silly for several reasons I’ll not go into here, but I find his original question intriguing. Maybe more anthropologist should go deeper into fundamental questions, and maybe many anthropologists (and many other academics) should write in a more accessible manner for a larger public. At the same time, I’m almost tempted to say; but who cares, as long as we’ve got – not popular evolutionary biologists like Bloch was pointing to, but – novelists!

Balzac’s Human Comedy is hard to beat when it comes to fiction with anthropological components. His interest is society as a whole in the decades after the French revolution, (but perhaps particularly the life of the new bourgeoisie, because he’s less interested in the poor and the working classes than for instance Dickens.) Leo Tolstoy is another one, and as far as I remember, a far better depicter of the depth of the individual characters than Balzac, whose protagonists are mere types illustrating their social position within society. Another personal favourite is Michel Houellebecq’s outrageous analysis of human relations following the social changes in the 1960s.

Several of the books I’ve read lately have a streak of good anthropological description and analysis; The White Tiger on today’s booming India by Aravind Adiga, What is the What, the life history of the Sudanese refugee, Deng, by Dave Eggers, or The curious incident of the dog in the night which shows, from the native’s point of view, so to speak, the life of a young boy with Asberger Syndrome, by Mark Haddon.

But what I really want to come to in this post, is the Norwegian literary phenomenon Karl Ove Knausgård. In a novel in six volumes, in the process of being published in the span of one year, he explores is own life in detail within a clearly literary framework. What gives it anthropological overtones in my opinion is very different from what makes my previous examples anthropology-like, but perhaps one can say that he writes more in the vein that Bloch is asking for. Socio-political and economical analysis, as well as any opinions on such issues, is blatantly absent in his oeuvre. Neither are there, until volume three at least, any real analysis of social relations. Conversely, what there is, in abundance, is the world seen from the perspective of the native, the author himself. And it is exactly this description in detail ad absurdum if not nauseum, that made me think of ethnography in the first place. He tries to describe his life in as much detail and with as much honesty as his human imagination is capable of. That provides the reader with much description which is liberatingly free of any obvious purpose. Usually in fiction, everything the writer has put down on paper is supposed to mean something and add up to the story to come. Many of the passages in Knaugsgård’s book seem to be description for its own sake, exactly what theory oriented anthropologists would call butterfly collecting (while in some cases their own work might fit so rigidly into a theoretical framework that all real human life is lost. The best example here is perhaps the highly acclaimed The Nuer (see earlier post).) I would instead call it “thick description” and in line with the recommendations of sound ethnographic procedure (see earlier post). Knausgård himself says that he’s on a quest for what it means to be human, no less, and I certainly see his point. In going into detail into his own life, aspect after aspect of – universal, I would guess – human existential struggle is revealed.

I was one of the many who refused to bother with this seemingly overrated and overexposed project in the beginning. Then, I discovered that the commentaries in the newspapers read completely different things into the work. The novel was clearly so polyvalent that it inspired readings that varied to the point of seeming completely contradictory. Art historians, feminists, political reactionaries, priests, fellow authors… all focused on different aspects of the book and gave it different interpretations. It made me start to see the whole project as a piece of Bourriaud’s relational art, where the work of art comes into being in the meeting with it’s readers and the interaction it engenders. It became even clearer to me when I brought volume 2 with me to hospital, and almost every person I got in contact with there, be it the surgeon himself, the physiotherapist, one of the cleaners, hospital orderlies and of course many of the nurses, had something to say about the book or the fuss it created.

*

A point not to forget when I acclaimed Knausgård’s quest, is that much of it is clearly very good literature. It’s no doubt that it is a piece of art, and the question is, what can other representations of society and human life stand up with in comparison with art? That question has popped up in various guises lately.

The reason why I became an anthropologist is that anthropology can include anything. Early in my studies, when I still aimed in an other direction, a professor told me that until her MPhil she had had a very broad field…

Read more

Avdekker store mangler i migrasjonsforskningen

Migrasjon er et av de mest debatterte temaene i offentligheten. Men det er fortsatt store kunnskapshull. Og det er store mangler i migrasjonsforskningen. Dette viser rapporten Innvandring og flukt til Norge. En kunnskapsgjennomgang 1990-2009.

Jan-Paul Brekke, Monica Five Aarset, Hilde Lidén og Kristian Andenæs har gjennomgått forsknings- og utredningsarbeid knyttet til migrasjon, innvandring og flukt til Norge de siste tjue årene.

De påpeker bl.a.

  • Det er en merkbar mangel på tverrfaglige og komparative studier: Internasjonalt har det vært pekt på at innvandringsforskningen ofte er monofaglig og ikke sammenligner på tvers av case eller land. Reell tverrfaglighet innebærer at slikt samarbeid inngår i design, metodologi og analyser.
  • Fokus er i stor grad er på Norge. Nasjonalstaten utgjør rammen i de fleste studiene. Migrasjonen forstås i liten grad ut fra forhold i avsender- eller transitland. Det samme gjelder transnasjonale perspektiv, dvs. der vedvarende bånd mellom hjemland og mottakerland studeres.
  • Norsk praksis når det gjelder tvangsreturer av personer uten opphold er ikke studert.
  • Myndighetene har stått sentralt i å drive fram forskningen på migrasjonsfeltet i Norge. Dette forholdet kan legge noen begrensninger på forskningen: Policydrevet forskning risikerer å ha et for snevert fokus, være kortsiktig og lite kumulativ.

>> Oppsummeringen av rapporten

>> last ned rapporten

Det er blant annet på grunn av disse hullene og manglene at Culcom ble startet opp ved Universitetet i Oslo i 2004. Men dette tverrfaglige forskningsprogrammet blir ikke nevnt i rapporten.

SE OGSÅ:

Thomas Hylland Eriksen: Myndighetene hemmer migrasjonsforskningen

Etter nasjonalstaten: En samtale mellom Saskia Sassen og Thomas Hylland Eriksen

– Vi forsker for mye på integrering

Innvandrerkriminalitet, integrering og gammeldags innvandrerforskning

Migrasjon er et av de mest debatterte temaene i offentligheten. Men det er fortsatt store kunnskapshull. Og det er store mangler i migrasjonsforskningen. Dette viser rapporten Innvandring og flukt til Norge. En kunnskapsgjennomgang 1990-2009.

Jan-Paul Brekke, Monica Five Aarset, Hilde…

Read more