“Kultur og generasjon” er kanskje den kjedeligste tittelen det går an å velge for en bok. Men innholdet ser ut til å være interessant. Ønsker vi bedre integrering, må vi snakke mer om norsk kultur, er et av budskapene til bokas forfattere, antropologene Ada Ingrid Engebrigtsen og Øivind Fuglerud.
Dette er i hvert fall inntrykket mitt etter å ha begynt å lese innledningen. Forfatterne kritiserer blant annet Unni Wikan for å framstille det norske som noe nøytralt og universelt, praksiser hos minoriteter derimot som avvik.
Men kultur er ikke er noe som bare innvandrere har, men også storsamfunnet. Og det som oppfattes som f.eks. “somalisk kultur” i Norge er resultat av et møte med “norsk kultur”. Somalisk kultur i Norge er annerledes enn somalisk kultur i USA. For å forstå “det somaliske” må vi altså forstå “det norske”:
For å forstå hvordan kulturfaktoren virker i minoritetsmiljøer, må man derfor ta i betraktning hvordan bruddflater dannes i møtet med det norske. Dette åpenbare poenget overses altfor ofte i den offentlige debatten. Med støtte fra agitatoriske forskere (for eksempel Wikan 1995, 2002) har innvandringsskeptiske politikere kunnet framstille det norske velferdssamfunnet som inkarnasjonen av kulturnøytrale, universelle menneskerettigheter og minoritetskulturer som avvik fra en ikke-kulturell normaltilstand.
(…)
– Vi er overbevist om at det vil øke realismen i debatten, og i politikken, dersom vi innser at det norske majoritetssamfunnet, på samme måte som minoritetssamfunnene, er bygget på og rundt kategorier, verdier og symboler som best kan forstås som kulturelle. I hvilken grad disse har et berettiget krav på å bli uforandret, er et politisk spørsmål.
(…)
– I det daglige er det lett å tenke på staten og dens håndhevere som stående utenfor kulturens område – som en aktør eller et sett av aktører som med utgangspunkt i universell fornuft handler rasjonelt og rettferdig, ubundet av lokale oppfatninger om rett og galt. vi vil hevde at dette kort og godt er en misforståelse, og at statens evne til å framstille seg som nøytral og som uavhengig av motiver og ønsker hos grupper og nettverk snarere er et resultat av dens makt; dens evne til å framstille spesifikke interesser som allmenne.
Boka er dermed også et innspill til debatten om hijab i politiet eller rettssalen. Hvor kulturnøytrale er norske institusjoner?
Flere innlegg om boka kommer.
Se også relaterte tidligere innlegg, blant annet Æresdrap og dovaner: Kun innvandrere har kultur, – Skolens hvite middelklassenorm har skylda, eller Norske verdier, islam og hverdagsrasismen og Culcom-seminaret Studer majoriteten for å forstå minoriteten!
"Kultur og generasjon" er kanskje den kjedeligste tittelen det går an å velge for en bok. Men innholdet ser ut til å være interessant. Ønsker vi bedre integrering, må vi snakke mer om norsk kultur, er et av budskapene til…
