search expand

Hvorfor holder vi på med morsdagen, eid-el-fitr og andre tradisjoner?

Svenskene tar det ned nøye med morsdagen. Ritualene har nesten ikke forandret seg siden morsdagen ble feiret for første gang i 1919, skriver antropolog Gillis Herlitz i sin nye bok “Mors dag och eid-el-fitr- och några andra svenska festseder”.

Siden 1919 fins det nemlig et hefte med nøye anvisninger, skriver Katrineholms Kuriren i en omtale av Herlitz’ bok:

I hemmet:

1. Svenska flaggan hissas från hemmets flaggstång.

2. Mor hälsas om morgonen med sång av barnen.

3. Hon bjudes före uppstigandet på gott kaffe och bröd, berett av barnen. Hon hedras med blommor och en liten gåva.

4. Henne bereds, så långt det är möjligt, vila och frihet från allt hushållsarbete den dagen. Barnen bädda, laga mat och diska.

5. Vid eftermiddagskaffet eller på aftonen hålles en liten högtidlighet där far i huset medverkar. Något vackert läses upp, utantill och ur detta häfte, och hjärtans tack bringas mor, som är hemmets sammanhållande kraft. Barnen utbedja sig mors förlåtelse för all ohörsamhet och bristande tacksamhet, för allt som vållat mor sorg, suckar, bekymmer och svårigheter.

6. Frånvarande barn hälsa mor med brev eller telegram eller vykort, som särskilt gjorts och tillhandahålls för mors dag.

Dessuten fins det regler for feiringen av dagen utenfor hjemmet.

>> les hele saken i Katrineholms Kuriren

>> Wikipedia med mer info om morsdagen

Forskningsmagasinet Apollon fokuserer på ritualer og skriver:

Interessa for ritual er aukande. Dei er med på både å skape og ta vare på vår kollektive minnearv.

>> Apollon: Ritual skaper kollektiv minnearv

>> Apollon: Ritualer i kampen mot AIDS

Apollon: Mat-ritualer i ”hutaheiti” på stillehavsøya Tonga

SE OGSÅ:

Rituals – mechanisms for both creating solidarity and for increasing conflict

World Cup Enthusiasm: “Need for a collective ritual, not nationalism”

Russefeiringen – ritual eller rølp?

Forsker på ritualer og omsorg ved død på sykehuset

France: More and more muslims observe Ramadan

Ingvild Solvang: Fetsawa Umamane – a wedding ceremony in support of durable solutions in West Timor

Svenskene tar det ned nøye med morsdagen. Ritualene har nesten ikke forandret seg siden morsdagen ble feiret for første gang i 1919, skriver antropolog Gillis Herlitz i sin nye bok "Mors dag och eid-el-fitr- och några andra svenska festseder".

Siden 1919…

Read more

Advarer mot å presse “innvandrerkvinner” i jobb

Presset for å få flere “innvandrerkvinner” i arbeid skaper problemer i familier med mer tradisjonelle kjønnsroller, viser en ny undersøkelse fra Socialforskningsinstituttet, melder erhverv på nettet. Forskerne har intervjuet mer enn 1200 tyrkere, pakistanere og iranere i Danmark.

Mange menn er selvstendig og har lange arbeidsdager – noe som matcher dårlig med en ute-arbeidende kvinne, sier forsker Mette Deding.

Antropolog Mette Mølgård er enig og peker på at for mange “innvandrerkvinner” er identiteten knyttet til familien og hjemmet. De opplever at de mister en vesentlig del av seg selv, når de må ta en jobb utenfor hjemmet:

– For dem er det ikke nok at smide en færdigret i ovnen. De er opdraget til at lægge mange timer i madlavning og husarbejde, og de sætter en ære i at gøre det godt og gedigent. Når de ikke har mulighed for at leve op til det, føler de, at de svigter deres vigtigste opgave, siger hun og tilføjer, at den følelse er magen til den, som mange danske kvinder i sin tid kæmpede med, da de debuterede på arbejdsmarkedet.

>> les hele saken i Erhverv på nettet

Antropolog Bjørn Nygaard er ikke enig:

Presset fra kommunen være med til at give kvinder, som har været presset til at gå hjemme af deres mand, en chance for at komme ud blandt andre mennesker, evt. få udvidet deres horrisont og udvikle en bevidsthed om at “jeg kan klare mig selv”.

Mer informasjon fins på Socialforskningsinstituttets hjemmeside:

Resumé: indvandreres arbejdsliv og familieliv

PRESSEMEDDELELSE: Indvandrere er ligeså tilfredse med arbejde og familie som danskere

Last med hele rapporten: Indvandreres arbejdsliv og familieliv

SE OGSÅ:

Trendy å være hjemmeværende med barn

– Man bør slutte å la lønnet arbeid være målestokk for hvor integrerte innvandrerkvinner

Vil være ansvarlige menn – Masteroppgave om muslimske menn

Kvinneliv i eksil: Ny bok om flyktningkvinners livshistorier

Presset for å få flere "innvandrerkvinner" i arbeid skaper problemer i familier med mer tradisjonelle kjønnsroller, viser en ny undersøkelse fra Socialforskningsinstituttet, melder erhverv på nettet. Forskerne har intervjuet mer enn 1200 tyrkere, pakistanere og iranere i Danmark.

Mange…

Read more

Forsker på lavkastene i gammel dansk koloni

Den danske antropologen Caroline Lillelund har reist til Trankebar (gammel dansk koloni i India) der hun skal forske på lavkastenes levekår, melder Ringkjøbing Amts Dagblad. Prosjektet er en del av den store danske Galathea-ekspeditionen.

“Meningen er at illustrere den udvikling, der er sket i Trankebar, siden danskerne solgte stedet til englænderne i 1845 og forlod stedet, og samtidigt skal det sætte større fokus på lavkasterne” ifølge avisa.

>> les hele saken

>> mer informasjon om prosjektet på ekspedisjonens hjemmeside

SE OGSÅ:

Nytt forskningsprosjekt om dansk slaveri i Karibia

Rethinking Nordic Colonialism! Nordisk kolonialhistorie fram fra glemselen

Chronicles Women’s Social Movements in India

Den danske antropologen Caroline Lillelund har reist til Trankebar (gammel dansk koloni i India) der hun skal forske på lavkastenes levekår, melder Ringkjøbing Amts Dagblad. Prosjektet er en del av den store danske Galathea-ekspeditionen.

"Meningen er at illustrere den udvikling, der…

Read more

Nordmenn ikke villige til å integrere seg?

5.000 nordmenn har kolonisert den lille landsbyen Arguineguin på Gran Cararia. Her finner du den norske Sjømannskirken. Norske TV-kanaler kan tas ned i alle bungalower. Den store andelen av fastboende nordmenn er svært dårlige i spansk. Nordmenn klikker seg sammen i Norskeklubben, Nord-Norgelaget og isolerer seg, skriver Gjengangeren.

Journalisten kommenterer:

Til tross for vår kritikk av innvandrere i Norge for deres gettoer og mangel på norskundervisning, sitter vi i glasshus og gjør det samme i Spania.

Wikipedia får vi vite at nordmennene har sin egen norske skole og en norsk nettavis www.arguineguin.info der vi ser annonser for en norsk lege med det tillitsvekkende domenet www.norsklege.com (“tilbyr vanlige legetjenester, slik som man er vant hjemme i Norge”) og en Norsk brudeservice (“Sjømannskirken i Arguineguin er det stedet utenfor Norge som vier flest nordmenn”). Der fant jeg også en link til www.den-norske-klubben.com

Stedet er også populært blant afrikanere.

Men sliker ghettoer er ikke nødvendigvis bare negativ. I Los Angeles har iranerne dannet egne “communities”, bla. et området som blir kalt Irangeles eller Tehrangeles som er et viktig ressurs for iranerne i integrasjonsprosessen, ifølge antropologen Halleh Ghorashi

OPPDATERING:

Jeg har skrevet en sak om dette i Utrop, se
Integrering: Hvor flinke er nordmenn?

SE OGSÅ:

Nordmenn vil ha det på norsk når de flytter til utlandet

Når nordmenn er innvandrere (om nordmenn i Paris)

St. Lucia-feiring i USA – en komprimert utgave av Skandinavia

Studerte norske ghettoer i Dubai

Norsk innvandring til Spania skaper et jordskjelv i lokalsamfunnet

5.000 nordmenn har kolonisert den lille landsbyen Arguineguin på Gran Cararia. Her finner du den norske Sjømannskirken. Norske TV-kanaler kan tas ned i alle bungalower. Den store andelen av fastboende nordmenn er svært dårlige i spansk. Nordmenn klikker seg sammen…

Read more

Nobels Fredspris: Hva sier samfunnsvitere om mikrofinans?

(utkast) The Grameen Bank har nå fått Nobels Fredspris og meningene er delte: Mikrofinans dekker et viktig behov, men kan ikke endre systemet. Derfor er de mest vellykkede mikrofinanslandene, Bolivia og Bangladesh, fremdeles blant verdens aller fattigste påpeker økonom Erik S. Reinert i Dagbladet.

Samfunnsøkonom Erlend Berg er enig og skriver i Aftenposten at det “ikke er tvil om at mange er blitt hjulpet av mikrofinans, men totaleffekten på fattigdom er ennå ikke blitt solid dokumentert”.

Det er jo egentlig antropologenes oppgave. Som Tarjei Leer-Salvesen i Ny Tid påpeker har faktisk en antropolog – Aminur Rahman fra Bangladesh – reist rundt i fotsporene til Mohammed Yunus fra Grameen Bank:

Rahman fant en rekke suksesshistorier, men også en urovekkende stor gruppe mennesker som hadde et helt annet budskap. For dem ble møtet med mikrolånene og høye renter starten på en negativ gjeldssyklus. De forteller om lån som var starten på prosjekter som ikke gikk som forventet, om tøffe innkrevere fra banken, som stort sett eies av andre fattige. Mange av dem så ingen annen utvei enn å ta opp lån hos private lånehaier for å gjøre opp gjelden til Grameen Bank.

Det som Ny Tid-journalisten glemmer å nevne: Forskningen ligger nesten ti år tilbake i tid. Boka Women and Microcredit in Rural Bangladesh. An Anthropological Study of Grameen Bank Lending kom ut i 1999.

Som Martin Gøttske i Dhaka, Bangladesh skriver i Morgenbladet (tilgang kun for abonnenter), myket Grameen opp reglene i 2002: I dag blir ikke pengestrømmen avbrutt for alle medlemmer selv om en henger litt etter, skjønt det er lettere for grupper å få større lån hvis alle medlemmene overholder sine terminer.

Men antropologen har oppdaget flere andre uheldige bivirkninger:

During his study, Rahman lived for eleven months in a village that hosts one of the oldest Grameen programs. Women’s loan centres had operated there since 1980. He soon found that, far from being empowered, village women were being exploited as a link to capital. Of his 120 informants, 108 said that men had encouraged or influenced them to join the Bank as a way to acquire funds for their own use. In one case, a man threatened to send his wife back to her birthplace and remarry unless she took out a loan. Overall, more than 60% of the loans were used by men.

In addition, Rahman found that 78% of the total micro-loans in the village were used for different purposes than those approved by the Bank. About 30% were used to meet household needs, such as paying a dowry, buying medicine, or paying fees to broker agencies that arrange overseas employment for household members. These expenses create a debt burden for women, forcing them to borrow money from other lenders, appeal to men to pay off the loan installments, or sell household produce that their families would otherwise consume.

Men likevel framhever Rahman at han ikke er en kritiker av Garmeen Bank: Mikrofinans er et effektivt verktøy for utvikling hvis det blir organisert skikkelig.

En lignende konklusjon finner vi i en avhandling om mikrofinans i Ghana av Gilbert Ansoglenang:

The study concluded that micro-credit schemes help reduce rural poverty and empower women. Despite the enhanced and visible roles assumed by these women due to the credit schemes, there were serious operational lapses: the loans given to the women were inadequate to start and run any viable income generating activities, leading these social actors to refer to the loans as ‘chop money’ and not ‘business money’ (money sufficient to start with a viable business).

Lack of formal education, time, improved technology and ready market for products, which often run down rural enterprises, still persisted and thereby reducing the women’s current productivity relative to their evident potentials.

Antropolog Taj Hashmi er ikke overbevist etter å ha vært på feltarbeid med noen studenter i landsbyer som får lån fra Grameen Bank:

My students, without my prompting, told me that they found non-Grameen villagers were much better off than those who had taken Grameen loans. Some villagers proudly asserted: “Sir, we did not allow the Grameen to open its branch in our village. And, as a result, we are much better off than some neighbouring villagers, (who are indebted to Grameen) by the grace of Allah.”

Most unfortunately, contrary to what Dr Yunus has been telling us, the poorest of the poor simply do not or cannot get Grameen loan, as they simply cannot service any loan at any interest payable in 52 instalments in one year. There is no remission, exemptions or leniency. Defaulters part with tin sheds, utensils, goat and cattle. This came out in so many newspapers in Bangladesh and researchers (even admirers of Grameen) found out on the field.

Den norske antropologen som sannsynligvis kunne sagt mest om mikrofinans er Elisa “tiqui” Vik. Hun holder på å skrive en masterhovedoppgave om mikrofinans i Bolivia. Dessverre må hun vente med å publisere funnene før etter de har vært bedømt av en komite på Universitetet. Men hun gir oss en god innføring i temaet i innlegget Mikrokreditt – hjelp eller business?

Dessuten gir oss den indiske samfunnsviteren Dina Mehta gir oss et godt overblikk over reaksjonene i India og ellers i verden.

OPPDATERING:

Elisa “tiqui” Vik: “La GrameenPhone eies av aktører i Bangladesh, ikke i Norge”

FLERE SAKER:

Mikrofinans – ett av flere tiltak (Hege Gulli i Bergens Tidende, 17.10.06)

Ellen Width: Mikrokreditt på norsk (Nationen, 9.12.06)

Mikrokreditt hjelper fattige egyptiske kvinner (Bergens Tidende, 22.11.06)

Nobelforedraget til Muhammad Yunus (Bergens Tidende, 10.12.06)

(utkast) The Grameen Bank har nå fått Nobels Fredspris og meningene er delte: Mikrofinans dekker et viktig behov, men kan ikke endre systemet. Derfor er de mest vellykkede mikrofinanslandene, Bolivia og Bangladesh, fremdeles blant verdens aller fattigste påpeker økonom Erik…

Read more