Universitetsbiblioteket i Oslo har relansert sitt vitenarkiv DUO der både studenter og forskere kan publisere alt fra papers til masteroppgaver, phd-avhandlinger og bøker.

De har gått over til en ny platform som blir brukt av mange Open Access tidsskrifter verden over og andre digitale arkiv i Norge (DSpace). Lenkene fra gamle DUO fungerer heldigvis fortsatt!

Den nye oversikten over publikasjonene i sosialantropologi finner vi her. OBS: Klikker man på sosialantropologi får vi opp ikke noe resultat (“Det finnes ingen innførsler som passer denne visningen”). Vi får det vi er ute etter når vi klikker på Sosialantropologisk institutt. (Men sorter etter publikasjonsdato eller utgivelsesdato ser ikke ut til å fungere alltid slik det skal)

Her er det mye nytt og interessant, for eksempel en oppgave om Minoritetsmøte med det offentlige på Holmlia ( av Adam Olabi) til hvordan døve utfordrer hva som er normalt (av Jenny Frogner), en studie av en Steinerbarnehage i Norge og et kosmopolitisk teater i Burkina Faso (av Vilde Straume Wiig).

Nye DUO ble lansert i samband med internasjonale Open Access Week. Meningen med uka er å sørge for at flere vitenskapelige publikasjoner blir åpen tilgjengelig for allmenheten. UB arrangerte til og med et seminar. Se dekningen i Uniforum, bl.a. Ber fleire forskarar publisera i opne kanalar og – Biblioteka må overføra pengar til forskingsmiljøa.

Hele seminaret kan vi se på nett!

SE OGSÅ:

Tromsø-forskning blir fritt tilgjengelig for hele verden

Forskere boikotter forlagene, vil ha gratis tilgang til forskning på nett

Oversikt over internasjonale viten-arkiv

Kort tid etter Harald Eidheims død fikk vi nyheten om at enda en antropolog har forlatt oss: Arne Kalland fra Universitetet i Oslo.

Som Harald Bøckman skriver i en nekrolog på nettsidene til Sosialantropologisk institutt, så var Kalland en av pionerene innen moderne Asiaforskning i Norge. Hans hovedarena var Japan, med fokus på kystsamfunn som levde av det havet ga, inkludert hvalfangst.

Som jeg også husker godt fra den korte tiden jeg tilbrakte i samme institutt som Kalland, så er han en person “som ikke gikk av veien for å tale etablerte sannheter eller populære trender midt imot”.

>>Les hele nekrologen Arne Kalland til minne

(link ikke lenger tilgjengelig)

Se også Nekrologen Arne Kalland is dead av NIAS Press / Nordic Institute of Asian Studies, Copenhagen som inkluderer linker til flere publikasjoner.

Brian Moeran fra Japan Anthropology Workshop skriver i nekrologen R.I.P. Arne Kalland blant annet:

Many of you will know Arne only by name through his exemplary work on fishing, whaling, and the environment. Those of us who were fortunate enough to have met him will also remember his piercing gaze, his wicked humour, and his uncompromising stance towards scholarship. He was the best fieldworker I have ever come across and it was both a pleasure and a challenge to work with him. Most importantly, he instilled in me – and I’m sure in many of you who knew him – a desire and determination to learn, and learn more.

Det var under jorskjelvet i Japan ifjor vår at han var sist i norsk mainstream media, se oppslaget Hvorfor plynder ikke japanere?

Det finnes noen få tekster av og om ham på nett, blant annet:

Drømmen om superhvalen: Hvalen er blitt et spesielt viktig symbol for deler av miljøbevegelsen (Apollon 1.3.1997)

Japanere og hvalkjøtt (Antropress 26.4.2010)

Hvorfor hater vi ulven? (nysgjerrigper.no, 25.9.2012)

The Anti-Whaling Campaigns and Japanese Responses (bokutdrag)

Sist og ikke minst her er det to bokanmelder av Kallands Unveiling the Whale: Discourses on Whales and Whaling (2009) - den ene ble publisert i Durham Anthropology Journal (pdf) og den andre på H-Net Online.

Noe som jeg synes er både frekt og merkelig er at Kallands side på Sosialantropologisk institutt i Oslo er blitt slettet. Det er liksom som om han aldri har jobbet der. Vi får håpe de lar stå hjemmesiden hans som han lagde selv http://folk.uio.no/akalland/

Slettet fra minnet: “Denne siden fnnes ikke". Denne beskjeden får vi når vi oppsøker Kallands presentasjonsside ved Universitetet i Oslo for å lære mer om hans forskning.

Via Thomas Hylland Eriksens Facebook-side fikk jeg vite at sosialantropolog Harald Eidheim døde forrige lørdag. Han er en av de store innen norsk antropologi, ja en av fagets grunnleggere i Norge.

Han er mest kjent for sin forskning i Nordnorge om forholdet mellom nordmenn og samene.

Norsk antropologisk forening laget en egen utgave om Eidheim da han ble 80 år.

Der påpekte den samiske antropologen Vigdis Stordal at Eidheim bidro til et paradigmeskifte innen sameforskningen. I stedet for å fokusere på det eksotiske ved samekulturen, på det som skiller det samiske fra det norske, dreide Eidheim fokuset på samenes minoritetssituasjon. For ham var det viktig å forstå identitet som noe relasjonelt og foranderlig.

Se oppsummeringen min - Har gjort faget samfunnsrelevant

Det finnes to interessante intervjuer om Eidheim som jeg omtalte tidligere.

I intervjuet som Aina Landsverk Hagen og Christian Sørhaug førte med ham, får vi bla. vite om Eidheims mangsidige bakgrunn som sannsynligvis er en sjeldenhet idag:

Bare 24 år gammel har Eidheim vært slåttekar, nattportier, skopusser, oppvaskmann, lærer i Meskelv og Polmak og fabrikkarbeider i Jern og Metallindustrien i Moss.

Dessuten har han ikke noe særlig sans for “nøytral” forskning. Det blir det ikke noe interessant antropologi av, mener han. En må ta standpunkt! Se Intervju: Harald Eidheim fyller 80 år

I et lengere intervju med Thomas Hylland Eriksen i Norsk antropologisk tidsskrift forteller Eidheim blant annet at han er bekymret for utviklingen av faget i Norge. Han er ingen tilhenger av reformene innen høyere utdanning. Se Norsk antropologi i forfall? Thomas Hylland Eriksen intervjuer Harald Eidheim

(Bilde: UiT)

Det er mye som har hopet seg opp i den nesten 10 måneder lange pausen på antropologi.info - ikke minst mange saker fra og om Thomas Hylland Eriksen. I det siste har han tatt seg spesielt av de mer store spørsmålene.

I et nyere innlegg i VG for eksempel stiller han spørsmålet: Hva er det som virkelig har forandret norsk kultur i det siste? Er det innvandring? Eller er det heller nyliberalismen? “De som bekymrer seg over fremtiden til norsk kultur”, skriver han, “ville gjøre klokt i å rette blikket i nye retninger.”

I Maktens ansikt i verdens frieste samfunn i Politiken kommer det opp følgende spørsmål: Hvorfor er det så mye urettferdighet i dag? Hvorfor så store forskjeller mellom rik og fattig? Tekstens svar er mulig å tolke slik: Fordi vi ikke gidder gjøre noe med det. Vi vil helst ikke tenke på ulikhetene. Vi er lydige og disiplinerte borgere som ikke gjør motstand mot systemet. Det nå på tide å utfordre makten som styrer våre liv, mener antropologen.

Hans nye forskningsprosjekt “Overheating” som han holder på å sette igang nå ihøst, dreier seg også om store spørsmål. Det dreier seg ikke om noe mindre enn å skrive en “antropologisk verdenshistorie”:

“Målet er å laga ei verdshistorie om vår tid, med eit antropologisk blikk og med vekt på globaliseringa sine kriser”, sa han til Uniforum tidligere iår.

De tre krisene han mener er
(1) økonomi-finans
(2) kultur-identitet
(3) klima-miljø

Hylland Eriksen forklarer:

– Me skal ta føre oss fem heilt ulike land og forska på fire ulike grupper i kvart land. Det som er klart er at eit av landa vil vera eit nyindustrialisert land (BRIC-landa), medan eitt vil tilhøyra OECD, dei tre andre vil vera eit muslimsk, eit semiperifert land og eit av dei fattigaste. I kvart land vil me gjera feltarbeid mellom representantar frå den politiske klassen nasjonalt eller lokalt, representantar frå dei frivillige organisasjonane og frå vanlege folk. (…).

Blant de mange temaene er det også et tema som ofte er blitt neglisjert av antropologer - klasseskiller:

I prosjektet vil me sjå nærare på dei globale klasseskilnadene. Arbeidarar i Kina må arbeida under helsefarlege forhold for at me i Vesten skal få dei mest moderne mobiltelefonane. (…) [Det] vil vera interessant å sjå skilnadene mellom dei styrande klassane, middelklassen og dei fattige i dei fem landa me skal driva feltarbeidet vårt i. For oss blir det svært spennande å finna meir ut om det.

Sjekk også hans paper (fra 2009): Living In An Overheated World: Otherness As A Universal Condition (pdf)

Ikke akkurat overraskende nok, så har Hylland Eriksen også publisert flere nye bøker, bl.a. “På stedet løp. Konkurransens paradokser” (sammen med Dag Olav Hessen) - sjekk bokutdrag av kapittel 3. Sosialantropologen og biologen leverer “en heseblesende utlegning av hva konkurranse er, hvorfor vi ikke hadde klart oss særlig bra uten, og hvorfor vi likevel er nødt til å temme konkurransen iblant”, skriver Simen Ekern i Dagbladet.

“Konkurranse er så til de grader en del av lufta vi puster i at vi bare unntaksvis reflekterer over hva dette gjør med oss og hvor den fører oss”, skriver Dag Olav Hessen og Thomas Hylland Eriksen i kronikken i Dagbladet “Konkurransens spiraler”. En lignende kronikk har de publisert i Morgenbladet.

Dagsavisen intervjuet Thomas Hylland Eriksen på grunn av boka, men det ble mer en prat om løs og fast. Jeg liker det han sa om den altfor snille debattkulturen i norsk akademia som han sammenligner med anarkistiske Gateavisa der han jobbet i tidligere. Han har aldri vært så uenig med folk noe sted som der:

Jeg kan egentlig ikke huske at vi noen gang var enige om noe som helst. Hver diskusjon begynte slik: «Nei, der tar du helt feil!». Det ble ikke lagt noe imellom. Etterpå gikk vi ut og drakk øl sammen. Det var en uenighetskultur som vi kunne hatt godt av i akademia - vært litt tøffere mot hverandre enn vi er.

Han har også gitt ut en roman - Veien til Barranquilla. Steinar Sivertsen er i sin anmeldelse i Stavanger Aftenblad ikke helt overbevist av denne “latinamerikanske road movien”. Hilde Reinertsen i Klassekampen (6.10.2012, ikke på nett) er litt mer positiv, selv om hun også påpeker at “det blir raskt tydelig at Hylland Eriksen ikke først og fremst er en skjønnlitterær forfatter”:

Men Hylland Eriksen kan skrive, og han kan se: Han har tidvis svært gode skildringer av landskapet og samfunnet hovedpersonene beveger seg i. Pablos oppdagelsesferder i Bogotá utgjør fine sidehistorier. Hylland Eriksens store fortrinn - hans nisje som sosialantropolog - kommer tydeligst fram her: I den varme, empatiske skildringen av lokalsamfunn der mye er ille, men hvor mye også tross alt er fint. Folk opplever fattigdom, lidelse og sorg, men også de har mest hverdag, ispedd pussige øyeblikk og overraskende skifter. (…)

Er det noe Hylland Eriksen får til her, er det å ikke la bistandsaktørene få bestemme hvordan vi betrakter verden. Folk er sjelden verken rene ofre eller rene overgripere, de har muligheter og livsvalg. Påminnelsen om at «ingen kommer herfra», som en biperson sier, at det å flytte på seg er noe av det mest menneskelige av alt, er også et sentralt poeng i mye av Hylland Eriksens forskning, ikke minst i hans siste storprosjekt om globalisering. Dette perspektivet er et viktig korrektiv til de mange bildene bistandsbransjen produserer av mennesker som sitter fastlåst i sin egen situasjon. Og den sleivete fortellerstilen er en befriende avveksling fra bistandens gravalvor.

Og så har han skrevet en bok til 22.juli-ungdommen: “Det som står på spill”.

“Boka enhver norsk demokrat burde gi sine barn”, skriver Cathrine Krøger i Dagbladet, mens Linn T. Sunne i Oppland Arbeiderblad er litt mer skeptisk: Professoren belærer ungdommen.

En litt mer dyptgående anmeldelse står i danske Information. Mest av alt er boka “et dokument over, hvor hårdt Norge er blevet ramt af Anders Behring Breiviks attentat”:

Den er vidnesbyrd fra et samfund under angreb – en slags fællessang for voksne og børn, hvor de forsikrer hinanden om, at de vil det gode og tager afstand fra det onde. (…)

Antropologen optræder med denne bog som stammens gamle vismand, der overrækker næste generation en stor bog med gode råd til, hvordan de skal opretholde den sociale orden og de fælles goder. Den erfarne repræsentant for samfundet fortæller de unge, hvordan det hele hænger sammen, og hvad de selv skal gøre for at få fællesskabet til at fungere. (…)

Den gamle vismand opfordrer ikke de unge mennesker til at gøre oprør mod den etablerede orden. Han opfordrer dem til at studere reglerne, forventninger og koderne, så de kan tilegne sig dem og føre dem videre. Overordnet fremstilles samfundet ikke som en orden, vi selv udvikler, men som noget givet, vi ikke må tage for givet. Samfundet skal plejes gennem engagement og deltagelse – hvis de unge forsømmer det, skal de ikke regne med at få en ipad tilbage, hvis de glemmer den på et togtoilet.

(interessant, dette står i sterk kontrast til kronikken i Politikken jeg nevnte der han oppfordrer oss til å gjøre motstand mot systemet)

I februar iår er Thomas Hylland Eriksen blitt 50 år. Se bursdagsintervjuet i Morgenbladet Stadig grunn til begeistring.

Ellers er det også mye nytt på hans hjemmeside

En grunn til at antropologer kan være litt upopulære blant folk flest er at de utforderer ofte det som mange tar som sannhet. Antropologer kan finne gode grunner til å forsvare både barnearbeid, polygami og omskjæring.

Dette ser vi også i debatten om “sigøynerne” eller rom i Norge. Det har vært en til tider svært hatefull debatt. På fritanke.no kan vi lese en svært interessant oppsummering av et arrangement med antropologen Ada Engebrigtsen om “Romfolkets situasjon i dag”.

Engebrigtsen er en av Norges ledende eksperter på “Romfolket”. Hun har skrevet doktorgradsavhandling om grupper av romfolk og vært på feltarbeid i Romania.

Hun sa blant annet at “de fleste av de som tigger er ikke kriminelle. Forestillingen om bakmenn og tiggerkonger tilhører vår fantasi”. De tigger for sin og sin families overlevelse.

Hun unngår begrepet «tiggere» når hun snakker om romfolk. I stedet omtaler hun dem som “gatearbeidere”:

– Jeg ser på tigging som arbeid. Det er dessuten ikke bare tigging de lever av. Blant annet kjøper de ting billig, og selger det videre.

Dette provoserer, og en tilhører som har drevet har jobbet med nødhjelp i Romania i 21 år – men overfor rumenere, ikke romfolk, sa:

– Minst 50-60 prosent av romfolk har selv skyld i sin egen fattigdom. Nordmenn er naive i sin gavmildhet.

Antropologen svarer tilbake:

– Det er ikke romfolket selv vi må være på vakt mot. Vi må være på vakt mot å utnytte dem fordi de er fattige.

Samme mann tar til motmæle mot Engebrigtsens utsagn om romfolkets evne til tilpasning:

– Kulturen deres er rigid og fastlåst. Den har ikke forandret seg gjennom de siste århundrene.

Antropologen svarer:

– Selvsagt har romfolket forandret seg. Bare ikke slik vi ønsker de skal forandre seg.

>> les hele saken på fritanke.no

Tidligere iår publiserte hun rapporten Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo som kan lastes ned gratis som pdf.

Engebrigtsen har vært svært aktiv i rom-debatten tidligere i år, se bl.a. – Utfordrer nordmenns selvbilde (ABC Nyheter 18.7.12) og - Tiggerne er ikke kriminelle (Avisa Nordland 20.4.12), dessuten Hvem skal hjelpe dem? (Sykepleien.no, 28.9.12)


SE OGSÅ:

Antropolog: “Umoralsk å kaste ut tiggerne”

Greit eller ikke greit? Antropolog mot journalist

Når antropologer utfordrer tattforgittheter… … får de kjeft

Antropologi - et ekstremt fag?

Mens flere og flere akademiske tidsskrifter åpner seg for verden rundt seg og går Open Access (noen snakket om en academic spring), har redaktørene i Tidsskrift for samfunnsforskning valgt det motsatte.

Fram til nylig kunne vi lese alle artiklene gratis på nettsiden til Institutt for samfunnsforskning. Dette er det nå slutt med. Bladet har forsvunnet fra det åpne nettet og befinner seg nå bak en betalingsmur.

“Fra og med hefte 1/2012 er TfS-artikler kun tilgjengelige i fulltekst på idunn, leser vi.

Og der må du ut med en 50-lapp for hver artikkel eller 250 kr for hele tidsskriftet.

Norsk samfunnsvitenskap er blitt enda mindre tilgjengelig.

SE OGSÅ:

Forskere boikotter forlagene, vil ha gratis tilgang til forskning på nett

Why are academic articles so expensive?

Tromsø-forskning blir fritt tilgjengelig for hele verden

“Academic publishers make Murdoch look like a socialist”: A call for action

Oversikt over fritt tilgjengelige antropologi-tidsskrifter

Det er ikke lett å starte opp igjen etter mer enn ni måneders pause. Så mange saker har hopet seg opp som jeg hadde tenkt å skrive om. I tillegg har tidene endret seg, de fleste får antrolektyren sin raskere via facebook eller twitter.

Men nå er jeg igang igjen og målet er minst en ny sak per uke og språk (tysk, engelsk, norsk). Dessuten kommer jeg sannsynligvis til å lage flere (ukentlige eller månedlige) round-ups. På den måten vil jeg få mer tid til å skrive egne saker og drive egen research.

Jeg håper også at antropologi.info vil få flere gjesteskribenter og bidragsytere. Gi en lyd hvis du har lyst til skrive egne saker - om ting som skjer forsknings- og studiemessig for eksempel, du kan også bidra med bok- og tidsskriftsanmeldelser, kommentarer, bilder, videoer eller med generelle innspill om nettstedet.

Så hvorfor denne pausen etter mer enn åtte år kontinuerlige oppdateringer? Siden juni ifjor har jeg stort sett bodd i Kairo, Egypt. I løpet av høsten 2011 ble situasjonen i byen mer og mer anspent, og mot slutten av november - etter flere massakre og tåregassangrep mot befolkningen ikke langt fra der jeg bodde - hadde jeg ikke lenger nok mentalt båndbredde til å bry meg om dette nettstedet.

Nå er det blitt rolig og fredelig igjen og siden våren har jeg flere ganger tenkt å starte opp arbeidet med antropologi.info igjen. Jeg fikk det aldri til fordi det finnes så mange andre ting å finne på i denne vidunderlige byen, men nå er det alvor, på tide med mer antropologi nå!

Rettspsykiaterne har erklært Anders Behring Breivik strafferettslig utilregnelig og gitt ham diagnosen paranoid schizofren og psykotisk. Denne vurderingen er etnosentrisk og bygger på et for snevert faglig perspektiv, forklarer antropolog Tore Bjørgo i en kronikk i Aftenposten:

Som sosialantropolog slår det meg at psykiaternes vurdering av Behring Breiviks vrangforestillinger minner om psykiatere som forsøker å vurdere virkelighetsoppfatningen og tilregneligheten til individuelle stammemedlemmer i New Guineas jungel – uten å ha den nødvendige kulturforståelse av hva som er normale tenkemåter og meningsrammer i denne spesielle kulturen.

De sakkyndige har ikke interessert seg for Behring Breiviks politiske budskap eller ståsted. “Dette ligger selvsagt utenfor de sakkyndiges mandat”, insitererte de i Aftenposten.

Men er det ikke selvsagt at man må ta med de kollektive forestillinger i den ekstremistiske subkulturen han tilhører med i vurderingen? For mye av det ABB står for er velkjente tenkemåter i disse miljøene, skriver han:

Det må spørres hva som er «baseline» når man skal vurdere i hvilken grad hans vrangforestillinger er utslag av psykopatologi eller ikke. Hvis det er virkelighetsoppfatningen til den norske normalbefolkningen, er svaret allerede gitt i utgangspunktet. Da er han spinn gal. Men det er i så fall også store deler av det høyreekstreme miljøet. (…)

Svaret er derimot et annet når man tar utgangspunkt i “kulturen” i høyreekstreme miljøer, understreker Bjørgo. Han mener at det ikke er betryggende for den videre rettsprosessen at rettspsykiaterne ikke vil gå inn i denne problemstillingen:

Det kan være grunn til å få inn mer tverrfaglig kompetanse når det skal foretas en helhetlig vurdering av Anders Behring Breivik og tilsvarende ekstremisters tilregnelighet og eventuelle vrangforestillinger. Etter dagens ordning har rettspsykiaterne hegemoni og monopol på denne rollen.

>> les hele saken i Aftenposten

En lignende kritikk finner vi i et innlegget 22.juli-terroren og psykiatriens reduksjonisme av sosialantropolog Einar Rebni. Han spør: Kan Breiviks grusomme handlinger - og hva som ledet til dem - reduseres til en psykiatrisk diagnose?

“Problemet er ikke at psykiatrien er lite eksakt. Problemet er at den hevder at den er eksakt”, skriver Simen Andersen Øyen fra Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen i kronikken Den psykiatriske feilslutning:

I en sketsj i humorprogrammet Åpen post portretterer Harald Eia og Bård Tufte Johansen et nynazistisk miljø. Eia som for øyeblikket har på seg en tysk krigsuniform og har samme hårsveis og bart som Hitler, forteller de andre i miljøet at han har lest et sted at den gjennomsnittlige pakistanske familien får 12-13 unger hver.

De andre i miljøet som endelig får bekreftet noe de har hatt en anelse om spør hvor han har lest dette. Etter litt nøling innrømmer Harald Eia at han har lest det i et dokument han har skrevet selv.

Denne anekdoten er betegnende for det psykiatriske diagnosesystemet. Alle vestlige land opplever nå en eksplosiv økning i psykiske lidelser, samtidig har antallet diagnoser gjennomgått en økning på 300 % siden 1960. Diagnoser som har vokst frem i en sosial, kulturell og politisk kontekst, blir forstått som Thomas Wyller uttrykker det i Aftenposten 2. desember som «et faktum». (…)

I psykiatrien antas det at på samme måte som hepatitt er en sykdom, så er schizofreni en fysisk sykdom i hjernen. (…) Gener og spesielt overskudd eller underskudd av signalstoffene dopamin og serotonin kan forklare alt fra spiseforstyrrelser og spillavhengighet til sjenanse og aggressivitet. Som om ikke anoreksi skulle være knyttet til en særegen vestlig kultur hvor helse og kropp har blitt nærmest moralske mål i seg selv.

>> les hele kronikken i På Høyden

Se også interessant kommentar av Tom Hetland, sjefredaktør i Aftenbladet: Sjuk hjerne eller fri vilje?:

For dersom menneskelege handlingar er bestemte av nedarva biologiske eigenskapar i hjernane våre, kva blir det då att av omgrep som personleg ansvar, skuld, straff og soning – sjølve kjernen i vår moralske og rettsfilosofiske tenking gjennom tusenvis av år? (…) Dersom vitskapen skulle bli i stand til å identifisera “forbrytarhjernar", kva er då meir logisk enn å gjera det så tidleg som råd – i ungdom, barndom eller kanskje på fosterstadiet? (…) Og dersom me først begynner å definera det me ikkje liker som sjukdom, greier me då å stoppa før me er for langt ut på skråplanet? Vil framtidige styresmakter stå mot freistinga til å senda vitskapsmenn på leiting ikkje bare etter dei kriminelle hjernecellene, men også dei opprørske og kritiske?

I Italia har tirsdag ettermiddag en høyreekstremist skutt og drept to senegalesiske gateselgere.

– Som med Anders Behring Breivik snakkes det nå med en gang om at han må ha vært syk, sier Lisa Bjurwald til Klassekampen.

– Det snakkes mer om individuelle egenskaper når terroristene er hvite, legger Bjurwald til som er bokaktuell med “Europas skam - Rasister på frammarsj”.

Det er også ytterst sjelden at hvite blir betegnet som terrorist, kan jeg legge til.

SE OGSÅ:

Slik bør Oslo-terroren endre forskningen

22/7, språkbruk og “ulmende islamofobi” i Aftenposten

Medicine as power: "Creates new categories of sick people"

Doktoravhandling om spilleavhengige: - Heller forbrukerbeskyttelse enn sykeliggjøring!

Why anthropologists should politicize mental illnesses

Marianne Gullestad: Racism and The Five Major Challenges for Anthropology

Ikke alle helseproblemer får oppmerksomheten de fortjener. Infeksjoner med mykobakterier - bakterier som bl.a. forårsaker tuberkulose - har store konsekvenser for folkehelsen og husdyrhelsen på landsbygda i Uganda, men lite ressurser er blitt tilført for å håndtere problemet.

>Clovice Kankya kommer i sin doktoravhandling, som han forsvarte i foregårs, med en rekke forslag på hvordan man kan få ned antallet på infeksjoner. Forskeren fra Makere University i Kampala Uganda som har tatt graden ved Norges veterinærhøgskole, har gått tverrfaglig til verks. Han benyttet en kombinasjon av mikrobiologiske og antropologiske metoder, får vi vite på nettsidene til Norsk Veterinærinstitutt.

Clovice Kankya, leser vi, er nemlig “talsmann for en helhetlig og tverrfaglige tilnærming («one health one ecosystem») som svar på den økende utbredelsen av sykdomssmitte mellom mennesker og dyr”.

Som ikke bare antropologer vet, så kan helseproblemer, hverdagspraksiser og lokalkunnskap ikke skilles fra hverandre. For å bekjempe infeksjonene, er det derfor nødvendig å se på hvordan lokalkunnskap påvirker befolkningens syn på infeksjon med mykobakterier og håndtering av problemet.

Avhandlingens tittel er Socio-anthropological perspectives and the public health implications of mycobacterial infections and management at the human-environment-livestock-wildlife interface in the pastoral ecosystems of Uganda. Den er ikke på nett (ennå?), men noen tidligere arbeider (skrevet sammen med andre forskere) kan lastes ned gratis, for eksempel:

Factors associated with pastoral community knowledge and occurrence of mycobacterial infections in Human-Animal Interface areas of Nakasongola and Mubende districts, Uganda

Cattle owners’ awareness of bovine tuberculosis in high and low prevalence settings of the wildlife-livestock interface areas in Zambia

Isolation of non-tuberculous mycobacteria from pastoral ecosystems of Uganda: Public Health significance

SE OGSÅ:

Dårligere kår for tverrfaglig forskning?

Helsevesenet etterlyser antropologer

Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag

For en kultursensitiv psykiatri: "Hør på syke mennesker!"

Hvorfor bruker de ikke vaksinene?

Doktorgrad: – Angrip samfunnsstrukturene som skaper fedme!

Nytt professorat fordi “kultur og legekunst hører sammen”

The emerging research field of medical ethnomusicology: How music fights AIDS

AIDS:"Traditional healers are an untapped resource of great potential"

Det norske kongehusets makt er større enn vi tror. Men pressen unnlater å granske den. Det er på tide å ta et oppgjør med pressens selvsensur overfor kongehuset, skriver sosialantropolog Thorgeir Kolshus i et innlegg i Dagens Næringsliv.

Ikke minst på grunn av denne selvsensuren tror mange nordmenn at de kongelige ikke har noe makt og ikke bruker deres særstilling til noe. Det er liksom ikke så farlig med de kongelige. Derfor forstår mange nordmenn heller ikke innvendingene til utlendinger som påpeker paradokset i at nordmenn “tilskriver en familie status og privilegier i kraft av hvem deres forfedre var, at det ligger fjernt fra de verdiene nordmenn ellers liker å fremheve som sine og anbefaler resten av verden å følge":

Det norske monarkiet fremstår som en tefloninstitusjon: Ingen ting hefter ved det. Selv ikke en kommende dronnings utagerende festing eller en ektefødt prinsesses utagerende åndelighet har svekket dets omdømme. Alle familier har en overspirituell datter og en guttegæren niese. Det gjør dem bare enda mer lik oss.

Men da tar de feil.

Kolshus nevner et eksempel på kongemakt: I 2008 begikk kongehuset “på det nærmeste statskupp”. Dette skjedde i forbindelse med foreslåtte grunnlovsendringer av kongefamiliens forhold til Den norske kirke i 2008: Norges konge bør ikke lenger bekjenne seg til en utvalgt religion:

Til tross for at regjeringen og et enstemmig Storting var enige om å la fremtidige monarker selv bestemme hvilket trossamfunn de skulle være medlem av, gjorde kong Harald det så klart overfor daværende kirkeminister Trond Giske at han ville nekte å underskrive den nye loven, at punktet om kongens bekjennelsesplikt ble gjeninnført. Regjeringens og Stortingets vilje måtte vike vei for Kongens.

Men kongehusets maktbruk fikk passere uten kommentar i norsk presse, påpeker antropologen. Eneste unntak var Marie Simonsen i Dagbladet som skrev “Hva kongen skal tro på, har ikke kongen noe med.”

“At kommentatorer som er vant til å se uformell makt bak hver busk lar den gå ubemerket hen når den utøves i åpent landskap, er et uttrykk for sløvhet som kler standen dårlig”, kommenterer Kolshus:

Pressens selvsensur overfor kongehuset er en overlevning fra nasjonsbyggingstiden, der det var viktigere å sitte stille i båten enn å peke på skjær i sjøen. Nå som vi ikke lenger skal bygge landet, kun pleie det, må pressen ta også denne delen av sitt samfunnsansvar på alvor. Reaksjonene på Bomann-Larsens avsløringer [om kongehuset] viser at tiden er inne. Kongehuset er modent. Folket likeså.

>>Les hele saken på nettsiden til Sosialantropologisk institutt ved UiO

Kolhus’ innlegg om teflonkongehuset ble forbigått i stillhet. Jeg fant ingen reaksjoner på nettet bortsett fra en utvidet engelsk oppsummering på Views and News from Norway: Media blamed for ‘Teflon monarchy’

Kolshus har tidligere bl.a. skrevet kritiske innlegg om filmen Avatar (se [Antropolog om Avatar: Antropolog om Avatar: "Bekrefter forestillingen om den hvite manns fortreffelighet" og våre etnosentriske forestillinger om modernitet

SE OGSÅ:

- Antropologi må være maktkritikk