Verdensarv = levende museum?: Trinidad de Cuba. Foto: Richard IJzermans, flickr

Mens familien spiser frokost, stormer en guide med en gjeng turister inn i stua. Er det etisk forsvarlig å gjøre hus der folk bor til museer? Er det riktig å stille ut mennesker på denne måten? Og hva og for hvem er det egentlig vi verner, for Vesten, resten eller alle, spør Nina Alnes Haslie. doktorgradsstipendiat i sosialantropologi i en kronikk i Dagsavisen.

Hun skriver om Trinidad de Cuba. Byens koloniale urbane sentrum ble i 1988 erklært som kulturelt verdensarvsted av Unesco.

Hva betyr dette for byen og dens innbyggere? Antropologen skriver:

I Trinidad er det bak lukkede dører mye motstandskraft mot offentlig historieskriving og forvaltningspolitikk. Arvens beboere ble ikke spurt om de ville vernes, og forteller sine egne historier om fortrengning og om livet på utstilling i gamle hus.

Nina Alnes Haslie har i 2009 levert sin masteroppgave om denne byen: Å leve med arv. Om forhandling med fortid, nåtid og framtid på Verdensarvstedet Trinidad de Cuba.

Hun har også blogget mens hun var seminarleder for Kulturstudier i León, Nicaragua, i faget Latin-Amerikakunnskap, sjekk http://www.lakinica.blogspot.com/

SE OGSÅ:

Antropologer kritisk mot økoturisme

- Turister søker det lokale og tradisjonelle

“Primitive folkeslag” utstilt i dyrehagen: Glemt Danmarkshistorie fram i lyset

For et levende museum - Få utstillingsobjektene til å snakke!

Cultural Backstreet Tours: Explore your town with anthropologists!

Home Ethnography?

Barna lever i stor ensomhet, de sover dårlig og plages ofte av hodepine. Mange er ulykkelige og sliter psykisk. Noen av dem blir fullstedendig knust av de deprimerende omgivelsene.

I “Asylbørn i Danmark. En barndom i undtagelsestilstand” viser antropologer, jurister, sosiologer, psykologer og flere andre hva dansk asylpolitikk betyr konkret for barna i asylmottakene.

Meningen med boka er å gi forskningsbaserte innspill i debatten om dansk asylpolitikk, skriver bokas redaktører Signe Smith Nielsen, Kathrine Vitus i en innlegg i Information.

Barna føler nemlig konsekvensene av dansk asylpolitikk, der beskyttelsen av de nasjonale grensene er viktigere beskyttelsen av menneskene på flukt, på kroppen.

Livet på asylmottak er hardt, spesielt for barn når de må bo der i årevis. Det forekommer fortsatt, og den danske regjeringen har ingen planer om å gjøre noe med det, kritiserer redaktørene.

Kathrine Vitus sier i et intervju med Politiken at det mangler en overordnet diskusjon om, hva vi vil stille opp med en i verden, hvor kriger plutselig skaper flyktningestrømmer:

”Hver gang der bliver trukket en enkeltsag frem, lyder det fra højeste sted, at ’vi følger bare reglerne’. Men reglerne opstår ikke ud af det blå. Hvad er det for nogle præmisser, der ligger til grund for reglerne.

Politikerne forsøger at afpolitisere området ved at gøre det til et bureaukratisk og juridisk spørgsmål.

Med denne antologi viser vi videnskabeligt, hvilke konsekvenser lovene har, og hvis man fremlægger de konsekvenser, så bliver det en mere åben diskussion, hvor man ved, hvad det er, man vælger.”

Boka viser også framskritt, skriver Danmarks Radio: Flere asylbarn får - som det er vanlig i Norge - å besøke den vanlige skolen.

Men grunnvilkårene er likevel de samme, sier Vitus:

Børnene kender ikke deres fremtid, og de lever i en frygt for hjemsendelse. De lever på kanten af samfundet - hverken indenfor eller helt udenfor.

Boka fikk terningkast fire i Politiken. Anmelder Poul Aarøe Pedersen mener boka bør deles ut blant politikerne på Christiansborg som er ansvarlig for den nåværende politikken overfor asylbarna.

Menneskerettssituasjonen i Norge overfor flyktninger er heller ikke forbilledlig. Etter å ha hørt hvordan norske myndigheter behandlet småbarnsmoren og læreren Tsehay Shumye, som flyktet fra Etiopias regime etter valget i 2005, skrev Dag Herbjørnsrud i Ny Tid: Kjære FN: Hjelp oss!: Norge trenger en humanitær intervensjon.

SE OGSÅ:

Studie: Asylbarn blir ikke hørt

En etnografi fra et asylmottak for enslige mindreårige

Tvangsretur: Når politiansatte klamrer seg til den “byråkratiske religionen”

Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold

The anthropology of children, war and violence

Research in refugee camps: Too political for anthropology?

Vi plyndres av staten! Staten undertrykker minoriteter! Staten detaljstyrer livene våre! Når vi kommer med slike utsagn får vi ofte høre at det er jo vi som er staten. “Staten, det er deg!”, fastslår for eksempel Lars-Henrik Myrmel-Johansen fra Fornyings-, administrasjons og kirkedepartementet.

“De der oppe” er bare våre representanter. Er det virkelig slik? Stemmer det slik vi ofte hører at det er vi som er staten? Eller er staten noe separat, en egen elite med sine egne interesser og som derfor er så interesserte i å kontrollere oss? Var det ikke engang en hersker som sa “staten det er meg?”

Slike spørsmål stiller antropolog Iver B. Neumann i et innlegg i Dagsavisens nyemeninger.no. Han savner en slik debatt om staten.

Vi tar staten for gitt som noe som bare er der, som på en måte er det samme som samfunnet. Hvorfor er det slik? Dette skyldes dominansen av angloamerikansk teori, mener han. Han mener vi heller bør la oss inspirere av fransk og tysk samfunnsteori. Durkheim for eksempel er opptatt av relasjonen mellom staten og samfunnet som er under stadig forandring.

Den tidlige staten, skriver Neumann, er for Durkheim organisert separat fra samfunnet, en organisasjon som la under seg territorium, først og fremst ved våpenmakt, og kommuniserte med andre stater. Jo større grensesnitt staten har med samfunnet, desto mer demokratisk er staten ifølge Durkheim.

Med et slikt perspektiv er staten altså noe som kan studeres empirisk. Den er ikke bare der og svever i luften.

Heidi Stakset har skrevet en interessant kommentar til Neumanns artikkel, der hun viser til flere eksempler på at kontrakten mellom staten og samfunnet er radikalt brutt, blant annet i spørsmål rundt asyl og funksjonshemmedes situasjon. Enkeltpersoner har ingenting å stille opp mot “staten som styrkens herredømme".

>> les innlegget og kommentaren på nyemeninger.no

Neumann har nylig gitt ut boka Antropologien og staten og har tidligere iår skrevet en kronikk i Dagbladet. I Kongene som forsvant (Dagbladet, 15.2.11) skriver han om kreativ historieskriving som får staten til å framstå som hevet over det timelige.

“Staten", skriver han, “bør helst være så gammel at den er tidløs, for en gammel stat er en ærverdig stat.” Hvis innbyggerne tar staten for gitt, og endatil identifiserer seg med den, får statens ledere enklere dager.

Boka har fått en positiv anmeldelse i Universitas. “I motsetning til det som preger selvforståelsen til mange norske samfunnsvitere, nemlig at du som forsker ikke er berettiget en politisk mening, slår Neumann et velrettet slag for antropologens rolle som maktkritiker", skriver Magnus Løvold.

Neumann har i 2009 levert sin doktoravhandling om diplomatiet, der kjønn- og klassehierarkiene lever i beste velgående.

SE OGSÅ:

Iver B. Neumann: Antropologi må være maktkritikk

Er staten i ferd med å dø eller ikke? Hva innebærer dette for antropologien?

“Tilliten mellom mennesker og til staten gjør Norden så rik”

- Støtt heller grasrota enn staten!

Michael Herzfeld: “Antropologi er en motvekt til nyliberalismen”

Tvangsretur: Når politiansatte klamrer seg til den “byråkratiske religionen”

Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold

Historier om myndighetenes overgrep mot minoriteter er det mange av. De siste årene har flere stater forsøkt å gjøre opp for historisk urett. Antropolog Marjut Anttonen fra Universitetet i Turku har skrevet en bok om et slikt forsøk.

Anttonen tok for seg den norske erstatningsordningen for samer og kvener (pdf) som mistet skolegangen sin under annen verdenskrig og som samtidig ble offer for statens fornorskningspolitikk og ikke fikk mulighet til å lære å lese og skrive på sitt eget morsmål.

Jeg ville vite mer om boka og pratet med forskeren litt via epost.

antropologi.info: – “I Finnmark er det fortsatt mange eldre samer som knapt kan lese og skrive, verken på morsmålet eller riksspråket.” leser jeg her i Samisk skolehistorie av Svein Lund.Er det virkelig fortsatt slik?

Marjut Anttonen: – Ja, det tror jeg – og jeg har lest den samme teksten som du henviser deg til – men jeg vet ikke hvor mange de er. I hvert fall er det snakk om folk som bare var samisktalende da de skulle begynne på skolen. Og undervisningen foregikk bare på norsk. De hører til den generasjonen som var ytterst uheldig med mangelfull skolegang på grunn av krigen. Det samme gjelder en del eldre med finskspråklig slektsbakgrunn, kvener.

– Hvorfor har du bestemt deg til å skrive en bok om erstatningsordningen for tapt skolegang? Hvorfor er dette interessant?

Da jeg leste om billighetserstatninger for tapt skolegang (pdf), tenkte jeg straks at saken var veldig interessant.

– For det første dreier det seg om hvordan statens holdninger til minoriteter har forandret seg siden 1800-1900-tallet; fra fornorskningen og assimilasjonsprosesser til en minoritetspolitisk helomvending på 1970- og 1980-tallet.

– Det er viktig å fokusere på hvordan skolen tidligere skapte enspråklige statsborgere, og hvordan holdningen til minoritetsspråklig undervisning har forandret seg. I Norge har staten ikke bare bedt om unnskyldning, men den har også bestemt seg for å betale erstatninger.

– Dessuten visste man ingenting om den nye norske erstatningsordningen i Finland – så jeg syntes at det var et viktig og spennende tema å skrive om.

Samisk videregående skole i Karasjok. Undervisning på samisk i dag selvsagt, tidligere forbudt. For “de fastboende Finners (samers) aandelige og økonomiske Fremgang beror paa, at de lærer Norsk og tilegner sig Norsk Skik og norsk Arbeidsmaate” (J. Qvigstad i 1906) Foto: Jens-Chr. Strandos, flickr

– Hva håper du leserne vil lære av din bok?

– Tjah… kanskje litt vanskelig, dette…. Jeg prøver vel å si at spørsmålene om urett, skyld, unnskyldning, tilgivelse og erstatning osv. er store og vanskelige spørsmål. Jeg håper at leserne får noe å tenke på etter at de har lest boka. Det er også viktig å drøfte hvordan vi forstår eller prøver å forstå tidligere tidsaldre.

– Kanskje kan vi også stille spørsmål on nåtiden; kan det være sånn at det finnes ting som vi synes er alminnelig hverdagspraksis for oss, men som neste generasjon eventuelt kommer til betrakte som urett og som vi da burde unnskylde oss for? Jeg stiller jo dette spørsmål i slutten av boka.

– Vi kan for eksempel spørre oss hva som skjer akkurat nå med innflytterbarns språkundervisning i vårt samfunn. I Finland, og sikkert også i Norge, diskuteres det om vi har råd til å undervise alle barn til å lese og skrive på deres eget morsmål. Det er et viktig spørsmål i dagens samfunn, og det ser ut som om midlene gjerne kuttes ned. Samtidig vet vi at Norge har begynt å betale erstatninger for tilsvarende svikt, som skjedde for ca. 70 år siden.

– Du forteller saken er også aktuell i Finland? Er forholdene sammenlignbare?

– Ja, nylig har man begynt å snakke om at finske samer skulle ha rett til å kreve eller forvente unnskyldninger fra staten. I denne saken kommer Finland etter andre nordiske land. Nå har den finske kirke lovet å arrangere en stor begivenhet på Samenes dag neste år, den 6.2.2012. Kirken viser altså dårlig samvittighet, og nå håper samer, eller i hvert fall en del av dem, at også staten skulle komme med en formell unnskyldning.

– Også i Nord-Finland hadde man skoleinternater - faktisk helt til slutten av 60-tallet. Nylig har vi sett en TV-dokumentar om skoleforhold i Enare for noen årtier siden, og hvordan samiske barn lærte seg å “bli finsk”. Det at all undervisning var på majoritetsspråket, har sikkert vært en ulempe for minoritetsspråklige barn i begge land.

Marjut Anttonen: Likheter melllom statens behandling av samer og kvener igår og minoritetselever idag? Foto: privat

– Hva er dine tanker rundt måten statene prøver å gjøre opp for historisk urett overfor minoriteter/urbefolkninger? Er du enig med dine forskerkollegaer?

– Hele saken er ganske kontroversiell. Unnskyldninger er ment å være en måte å prøve å gjøre opp for historisk urett, og det er viktig. Men en del av forskere stiller seg kritisk overfor denne megatrenden og spør om disse unnskyldningene virkelig er ærlige eller bare kosmetikk: Kan det være sånn at unnskyldningene er blitt en altfor lettvint måte å bli kvitt fortiden på – en slags realpolitikk? Disse kritikerne hevder også at det virker som om det er lettere for politikere og myndigheter å fokusere på fortiden med unnskyldninger i steden for å fokusere på nåtidens eller framtidens problemer.

– Et skritt videre er disse økonomiske erstatningene. Da blir det et spørsmål om hvilken urett skal erstattes, hvilken sum er stor nok for å kompansere tap eller svikt i livet? Når man diskuterer skoleforhold under okkupasjonstiden i Nord-Norge, hevder man ofte at alle nordlendinger mistet skolegang da, men bare samer og kvener har nå fått mulighet å søke om erstatning. Det virker som om erstatninger også kan bli en slags ressurskamp som skaper misnøye og misunnelse.

– Siste ord til leserne foran skjermen?

– Tenker på dere som sitter der og nå har lest gjennom intervjuet. Jeg har skrevet svarene mine hjemme i Finland.Teknologien har hjulpet meg enormt med denne boka. For 15-20 år siden hadde det vært umulig å hente materiale, f.eks. dokumenter fra departementene og Stortinget på den samme måten som er mulig i dag, ved å google og laste ned dokumenter. Vi har nye måter å overskride ulike grenser på, og dette er jeg veldig glad for!

—-

Boka er skrevet på finsk og kan lastes ned gratis som pdf (engelsk oppsummering fra side 139). Boka heter Menetetty koulunkäynti - Norjan valtion hyvitykset saamelaisille ja kveeneille.

Også norske krigsbarn (norsk mor, tysk far) og romanifolk/tatere/reisende kan få erstatninger (se St.meld. nr. 44, 2003-2004), men dette er ikke bokas tema.

Marjut Anttonen har skrevet en hovedfagsavhandling om finske innvandrere i Øst-Finnmark (1984) og en doktorgradsavhandling om etnopolitikk blant kvener (1999), se også hennes tekst The Politization of the Concepts of Culture and Ethnicity: an Example from Northern Norway

Mer informasjon

Svein Lund: Samer uten utdanning - 20 års kamp (Samisk skolehistorie)

Sara Tornensis Bongo, Elmine Valkeapää, Ole Larsen Gaino: Tre liv med tapt skolegang (Samisk skolehistorie)

Sollaug Sárgon: Konsekvenser av statens fornorskningspolitikk - med fokus på tapt skolegang under andre verdenskrig (masteroppgave)

Et samfunn vil erstatte (Leder i Aftenposten 4.7.2004)

Syndsforlatelse (Guri Hjeltnes 12.3.04 i VG om “erstatningens tiår")

Er unnskyld nok? Hadi Khosravi Lile og Jemima García-Godos om bl.a. Australias unnskyldninger mot landets urfolk

Billighetserstatning som salt i sår (Karen-Sofie Pettersen har studert hvordan ordningen fungerer, Apollon 14.6.07)

Urfolk i Canada krever giganterstatning (NRK Sápmi, 8.8.09)

SE OGSÅ:

Religiøse motiver bak fornorskningen av samene

Antropolog: Danmark må granske sin mørke fortid i Grønland

Doktoravhandling: “Å skape den normale eleven”

Hva har filmen “Kautokeino-opprøret” med innvandringsdebatten og Afghanistankrigen å gjøre?

For første gang i Norge: Holdt disputas på samisk

Første doktorgrad om kvener

Paris 1964. En stuepike fra et hotell i Paris er igjen på vei til Cinemateket for å se en film. En film hun kommer til å huske godt nesten 50 år senere: dokumentarfilmen En Sommerkrønike av Jean Rouch og Edgar Morin:

Regissørene var til stede og innledet til debatt. Der satt jeg, bergtatt: Til tross for at jeg ikke forsto alt som ble sagt i filmene, så suget jeg til mig inntrykk fra dem og fra de to karismatiske menns åpenhjertighet og ironi, deres opptatthet av hvordan afrikanere opplevde det koloniale Frankrike.

Åtte år senere kommer denne stuepiken til Universitetet i Tromsø der hun bygger opp visuell antropologi / visuelle kulturstudier. Lisbeth Holtedahl heter hun. For et par dager siden hadde hun en kronikk i Nordlys. Om en av de to regissørene: Edgar Morin. For idag skulle hun presentere nettopp denne filmen En Sommerkrønike på Cinémateket i Tromsø. Sammen med Morin!

Filmen var et sjokkerende originalt eksperiment, et verktøy i forskeres og folks samarbeid om å utforske samfunnet og virkeligheten. En Sommerkrønike ble startskuddet til «den nye bølge» i fransk fiksjonsfilm.
(…)
[Regissørene] formidlet at de ønsket å endre antropologien, kolonisasjonens datter, en disiplin reservert for de som har makt til at utspørre de som ikke har. De plederte en samarbeidets antropologi, en kunnskapsbyggende dialog mellom folk fra forskjellige kulturer.

“Edgar Morins filmer og tekster er milepæler i både antropologien og i filmhistorien", skriver hun:

Gjennom et livslangt engasjement har han angrepet det han ser som forenklede tenkemåter i politikken og i akademiet. Morin har bl.a. skrevet et seksbinds verk Metoden; kjennskapen til kunnskapen, som nok er et av de viktigste arbeider fra det 20. århundres Europa. Morin er opptatt av hvilke kunnskaper unge mennesker tilegner sig, og om de er relevante i forhold til fremtidens samfunn.

Den inspirasjon hun hentet i 1964, legger hun til, “er en av kildene til Universitetets mangeårige samarbeid med universiteter i det frankofone Afrika, og i 1997 til opprettelsen av Visuelle Kulturstudier ved Universitetet i Tromsø.”

>> les kronikken i Nordlys

>> Universitet i Tromsø: Hvem er Edgar Morin?

Det hører med til historien at Morin måtte avlyse Tromsø-besøket grunnet sykdom.

Mer om Morin:

Tom Holert: Before “Chronicle of A Summer” came Morin’s theory of cinema (Book Forum feb/mar 2006)

Ava Gardner: Introduction to Edgar Morin (Senses of Cinema, 20.12.10)

Edgar Morin: A Partial Introduction av Alfonso Montuori (2004)

SE OGSÅ:

Formidling: - Bruk heller film enn skrift

Får ingen publiseringspoeng for å lage film

Dokumentar- og dogmefilmer inspirert av antropologisk film?

Indianernes kamp om vannet: “Film er det beste mediet”

Anthropological activism in Pakistan with video-lullabies

Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett

Visuell antropologi: Se vinnerfilmen på nett!

The Visual Anthropology of Fashion and Running

Book review: Photography, Anthropology and History (Part I)

Demonstrasjon i Madrid for Vest-Saharas uavhengighet. Foto: Saharauiak, flickr

Det er ikke minst på grunn Vestens støtte at diktatorene i Midt-Østen og Nordafrika kunne sitte og undertrykke i så lang tid. Vesten er også innblandet i Vest-Sahara-konflikten som er en “varm geopolitisk kartoffel", forteller Konstantina Isidoros i en reportasje i Information.

Hun er doktorgradsstipendiat ved Oxford University og for tiden på antropologisk feltarbeid i Sahara.

“USA og Frankrig slås om at opnå regionalt overherredømme og få adgang til landets naturressourcer med Spanien sprællende midt imellem", forklarer hun.

Marokko har holdt den mest ressourcerige og frugtbare trefjerdedel af Vestsahara besat i 35 år og har brutalt holdt landets oprindelige befolkning, saharawierne, nede. Mange af saharawierne, der ikke bor her, bor derfor i de lejre i den algeriske del af Sahara, som de flygtede til under den Marokkanske invasion i 1975.

Press fra det internasjonale samfunn ville kunne føre til at Marokko trekker seg ut og Vestsahara får sin selvstendighet, tror hun. Men verden gjør ingenting fordi landene som har makten til å presse Marokko (USA, Frankrike, Spania og Storbritannia) kun lytter til den Marokkanske side av saken, “og at de i øvrigt er ganske tilfredse med den finansielle og strategiske status quo.”

“Marokko ville aldrig have kunnet slippe af sted med dette uden hemmelige geopolitiske aftaler med Spanien, USA og Frankrig, næret af disse landes grådighed efter Vestsaharas ressourcer", insisterer hun.

>> les hele saken i Information

I Vest-Sahara. Foto: Martine Perret / FN, flickr

Antropologen har skrevet en del om situajonen i Vest-Sahara, den siste saken handlet om Awakening Protests in Morocco And Western Sahara (Ghanamma.com, 18.3.11), dessuten Western Sahara and the United States’ geographical imaginings (Concerned African Scholars, juni 2010), Western Sahara: Morocco incites potential for war (Afrik-news.com 15.11.10) og Morocco uses torture to silence Sahrawi activists (Pambazuka).

Både FN og Haag-domstolen har fordømt Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara. Se også Landprofilen Vest-Sahara av Fellesrådet for Afrika, , dessuten Marokko-temasiden på Globalvoices, Hard hånd mot protestleir i Vest-Sahara i VG (8.11.10) og Norsk oljeleting i okkuperte Vest-Sahara (Norwatch, 12.1.09)

(LENKER OPPDATERT 19.1.2021) – Jeg samler på bivirkninger av moderniteten. Tidligere har jeg skrevet om hastverk og identitet, velstand og lykke. Nå har jeg tatt for meg søppel, sier Thomas Hylland Eriksen i et intervju med Dagbladet.

“Søppel - Avfall i en verden av bivirkninger” heter boka der han vil få oss til å se på avfall på en ny måte. Ingenting er verdiløst og kan brukes igjen. Avfall er en ressurs.

– Jeg tenker på et materiale som fleece, som er laget av plastposer, som et tegn på et sivilisasjonsfremskritt og betegnende for retningen vi bør gå i, sier han.

Han påpeker at det innen akademia finnes en intens interesse for forbruk, men det er nesten ingen som skriver om søppel. Om det er få forskere som er opptatt av søppel, finnes det mange kunstnere som er det.

>> les hele saken i Dagbladet

OPPDATERINGER:

Thomas Hylland Eriksen har lagt ut innledningen på nett (pdf)

Anmeldelse i Dagsavisen av Stian Bromark: Drømmen om et luktfritt samfunn

Omtale i Nationen av Drude Beer: Stanken av de rikes søppel

Den kanskje beste dekningen finner vi i Nærnett, som er nettavisa til journalistutdanninga i Volda. De har ikke bare intervjuet Thomas Hylland Eriksen: - Folk bør tenke mer på søppel, men også skrevet en bakgrunnssak om søppelens kulturhistorie, søppelforskning og søppelflaket i Stillehavet som er minst fire ganger større enn Norge: Dette er en søppelsak (begge skrevet av Steffen Pedersen). I tillegg har Stine Vandevjen Olsen skrevet et veldig interessant intervju med ekteparet Randi og Knut Lied fra den eldre generasjonen: – Før var det ikke noe som het søppel

SE OGSÅ:

Jeg skrev om antropologi og søppel tidligere Anthropology of Trash: An anthropologist as garbage collector og Professor studies society’s poor by picking through trash. En av disse “søppel-antropologene” er blitt intervjuet på nytt ifjor høst: Robin Nagle

1 av 5 forskere forsker ikke, påsto Aftenposten nylig.

Forskningsaktivitet måles med et poengsystem. Byråkratene mener de kan måle “produktivitet” og “kvalitet” via poeng og rankinglister.

Det er få forskere - jeg har ikke møtt en eneste - som forsvarer dagens tellekantsystem. Likevel er det få som protesterer offentlig. Et av de få unntakene blant antropologene er Kenneth Bo Nielsen. I et innlegg i Klassekampen (ikke på nett) gir han oss tre personlige eksempler på hvorfor dagens tellesystem “aldri vil kunne gi et rettferdig bilde av forskernes produktivitet":

– I 2010 publiserte jeg en artikkel i det nordiske tidsskriftet «Forum for Development Studies». Tidsskriftet er vurdert på nivå 1, og derfor fikk jeg, takket være tellekantsystemet, tildelt et helt publiseringspoeng. Samme år publiserte jeg en annen artikkel i det engelske «Journal of Legal Pluralism». Den skulle egentlig ha kommet ut i 2009, men nummeret var så forsinket at det først ble ferdig høsten 2010. Men det stod uansett 2009 som publiseringsår på tidsskriftet, og dermed fikk jeg ingen publikationspoeng. Hvorfor? Fordi artikler med utgivelsesår 2009 skal registreres senest 1. april 2010. Kommer de ut de senere, regnes de ikke med i det store tellekantsregnskapet. Artikkelen min i Journal of Legal Plualism er altså en slags spøkelsesartikkel, som ifølge tellekantregnskapet ikke eksisterer.

– Denne måneden utgis så en antologi jeg har redigert med en dansk og en tysk kollega. Den inneholder tolv artikler og er på 324 sider. Det har vært mye jobb med å sikre en gjennomgående høy akademisk kvalitet i boka, og vi tre redaktører har arbeidet med oppgaven gjennom de siste to årene. For denne redaksjonelle innsatsen får vi null publiseringspoeng. Å redigere en akademisk antologi er altså ikke en forskningsbasert aktivitet.

– Heldigvis har jeg en artikkel selv i boka, og for den får jeg 0,7 tellekanter. En artikkel i en antologi krever med andre ord bare 70 prosent av den forskningsinnsatsen en artikkel i et tidsskrift på samme nivå gjør. Jeg har også forfattet introduksjonen til boka sammen med mine medredaktører. For dette får jeg også 0,7 poeng, men de skal jeg dele med de to andre. For introduksjonen får jeg dermed 0,23 poeng. Det gir mig i alt 0,93 poeng for å ha vært medprodusent av en bok på langt over 300 sider. Det er mindre enn jeg fikk for mine 25 sider i Forum for Development Studies.

Han konkluderer med at “det eneste positive man kan si om tellekantssystemet som en målestokk for produktivitet, er at det forhåpentligvis behandler alle forskere like urettferdig.”

Ingjerd Hoem, leder ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo, fortalte nylig at dagens målesystem gjør det vanskeligere å tilbakeføre kunnskap. Publiserer du på språk annet enn engelsk får du som regel ingen publiseringspoeng. Tidsskrifter som blir publisert i land utenfor Vesten blir heller ikke anerkjent:

For antropologer er det viktig å gi noe tilbake til stedene man har gjort feltarbeid på. Hvis man for eksempel skriver bøker på et lokalt språk, gir dette ikke noe uttelling i form av publiseringspoeng. Før man begynte med tellekantsystemet var slik tilbakeføring av kunnskap en selvsagt del av forskningen. Nå er det blitt vanskeligere å prioritere dette.

I den nyeste utgaven av Universitas kan vi lese om at “Regjeringen ranker universitetene” ved hjelp av et forskningsbarometer. Her er det samme tankegang. God forskning = flest mulig publiserte artikler.

SE OGSÅ:

Får ingen publiseringspoeng for å lage film

Antropologer kritiserer produksjonslogikken på universitetet

“Sovjet-liknende produksjonskvoter truer forskningsfriheten”

- Kvalitetsreformen truer antropologifaget: Er det en god ide å studere så rask som mulig

Protests at Yale: When Walmart’s management principles run an anthropology department

Norsk sosialantropologi stagnerer, konkluderte nylig en evaluering av Forskningsrådet. Instituttleder ved Sosialantropologisk institutt i Oslo, Ingjerd Hoëm, innrømmer at akademisk vanetenkning kan være et problem:

“Jeg tror det er en menneskelig tendens at man vil fortsette med det man kan godt. Arne Næss har skrevet en bok med tittelen “Gjør det vondt å tenke?” og hans svar var, ja, på en måte gjør det det, fordi nye tanker setter spørsmålstegn ved det man har lært og tror man vet.”

Men hva med studentene? Hvor kritiske og nytenkende er de? Avisa Studvest ved Universitetet i Bergen lot førsteamanuensis i nordisk Jørgen Magnus Sejersted vurdere et utvalg av student-tidsskriftene i Bergen. “Positiv og grei, men faglig konform", er dommen:

De fleste av disse studenttidsskriftene sementerer nok det bildet man ofte finner av den moderne studenten; positiv og grei, men faglig konform og middels engasjert med velutviklet sans for fester, trender og utenlandsreiser. Det er kan hende meningsløst å måle dagens studenter opp mot mytene om de radikale og engasjerte opprørere fra 70-tallet. Likevel kunne man ønske seg noe friskere fagkritikk fra dagens studenter.

Et av de tidsskriftene han vurderte er antropologistudentenes Kula Kula fra november 2010.

“Vitner om engasjement og glede ved faget, men kan ikke sies å være utfordrende, provoserende eller eksperimentelt i form eller innhold", mener han.

Hvordan er betingelsene for kritisk forskning? Dette er temaet i en ny bok Goda sanningar? Debattklimatet och den kritiska forskningens villkor, utgitt av de to svenske antropologene Aje Carlbom och Sara Johnsdotter.

Boka har fått positiv omtale i Svenska Dagbladet. Redaktørene har samlet tekster fra flere forskere som utfordrer rådende oppfatninger:

Marie Carlsson skriver om våra fördömande attityder mot feta människor, och ifrågasätter med hjälp av bland annat forskningsrön att fetma med nödvändighet leder till ohälsa. (…) Filmvetaren Mariah Larsson uppmärksammar den moraliska panik som råder om ungdomars porrsurfande.

Och Aje Carlbom, Göran Adamson och Sara Johnsdotter skriver alla om svårigheterna att föra en evidensbaserad samhällsdebatt om integrationspolitik och därmed sammanflätade fenomen som rasism, islamism och kvinnlig omskärelse.

I et intervju med Sveriges Radio forteller Sara Johnsdotter om den frie forskningens begrensninger og om redselen blant akademikere for kontroversielle utsagn.

Det er forskernes oppgave å sette spørsmålstegn ved absolutt alt, understreker antropologen. “Forskerne må kjempe for retten til å gjøre verden komplisert.”

I en ny serie ser videnskab.dk på forskningens vilkår, se bl.a. Forskere: Nye publiceringskrav sænker forskningskvaliteten, og David Nowell-Smith skriver i Le monde diplomatique om at utdanningens formål ikke lenger er å utvikle kritisk nysgjerrighet, men å bistå næringslivet.

“Att söka anslag har blivit viktigare än att söka efter sanningen i dagens vetenskapssamhälle", forklarer Hugo Lagercrantz, professor i barnemedisin skriver i et innlegg i Svenska Dagbladet.

SE OGSÅ:

University reforms - a threat to anthropology?

Kraftige spark mot “saueflokkmentaliteten i akademia”

Jantelov på Blindern? Ingen plass for sterke meninger?

Thomas Hylland Eriksen: Myndighetene hemmer migrasjonsforskningen

WDet subversiva nejet förekommer sällan i det lydiga Norge” - Thomas Hylland Eriksen om att våga säga ifrån

Farvel til gaveøkonomien? Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

Nesten ingen “ikke-vestlige” stemmer i pensumlitteraturen

Antropologer kritiserer produksjonslogikken på universitetet

- Kvalitetsreformen truer antropologifaget

“Intolerant Universities": Anthropology professor Chris Knight suspended over G20-activism

Den antropologiske aktivisten - Intervju med Johannes Wilm

Mer opprør, takk!

To uker etter Unni Wikan i enda en kronikk hevdet at folk flest vil ha Mubarak, har hun fått flere mot-innlegg. Samtidig er hun ikke den eneste antropologen i Norden med demokratiskeptiske holdninger.

“Jeg møter et kor av stemmer som hevder at de ikke ble hørt. Deres historie passer ikke inn i metahistorien om folket som ville bli kvitt sin diktator og er i seiersrus", skriver antropologen etter et besøk i Kairo. Hun kritiserer den “ensidige mediedekningen” og omtaler egypterne på Tahrir-plassen og andre steder i landet som “såkalte demonstranter".

Også i et intervju med TV2 kommer det tydelig fram at Wikan ikke er særlig glad over demokratiseringen av Egypt.

“Et underlig antropologisk prosjekt” kaller Mona Abdel-Fadil, stipendiat ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Wikans analyse. Hun pløyer punkt for punkt gjennom Wikans tekst for å vise at den ikke holder vann og er basert på selektiv omgang med kilder.

“Wikan skriver at leseren må huske på at Egypt er mer enn Tahrirplassen, men unnlater så å nevne at det var massedemonstrasjoner over hele Egypt, anslått av anerkjente medier til opptil 8 millioner demonstranter", påpeker hun. Blant dem var det også mange fattige.

Det er også merkelig at Wikan hevder at hun får fram de fattiges perspektiv når det er stemmen til ”sjefsservitøren på et hotell som journalister vanker på” som blir stående som Wikans hovedinformant i kronikken, mener hun:

Det spektakulære ved den egyptiske revolusjonen er ikke at den var fiktiv, men snarere at den forente egyptere på tvers av kjønn, religion, klasse, politisk orientering i et fredelig og meget godt organisert opprør mot regimet. Dette nasjonale samhold har blitt bemerket og kommentert av så forskjellige medier som Al Jazeera, BBC og CNN. Hvordan og hvorfor har det historiske og spektakulære ved denne prosessen gått professoren hus forbi?

>> les hele innlegget på nyemeninger.no

En kort versjon ble publisert i Aftenposten. Forskeren er tidligere blitt intervjuet i Morgenbladet.

En lignende kritikk finner vi i et innlegg av Hanna Yousef: “Wikan baserer sin analyse av en høyst kompleks politisk situasjon på ”de fleste hun kjenner” som tilfeldigvis mener det samme", skriver hun.

Hun anklager Wikan for orientalisme:

Det jeg finner høyst bemerkelsesverdig er hvordan Wikan anklager demonstrantene for å ikke vise solidaritet med selve folket som Wikan feilaktig kaller ”Ilshabab”. Dette mener jeg ikke bare er fullstendig misvisende, men det er også en grov forulempning mot Egypts unge (ilshabab) som over 18 dager har slåss mot politi og bevæpnede bøller for å forsvare sin rett til å demonstrere, med over 350 døde og rundt 5500 skadde.

Wikan banaliserer dem og deres kamp i ekte orientalistisk ånd til klisjér som bilder på veggen, gråt i begravelser og facebook-revolusjon. I denne forenklede fremstillingen ser Wikan bort fra at disse unge demonstrantene hadde reelle politiske krav som et nytt parlament, en ny konstitusjon, oppheving av militære domstoler og unntakstilstand og til syvende og sist – demokrati or rettsikkerhet.

>> les hele innlegget “De andre stemmene – Egypts eller Wikans?”

Wikan fikk forresten støtte fra en annen norsk antropolog, Kenneth Bo Nielsen som i et innlegg i Aftenposten deler Wikans demokratiskepsis og - typisk nok kanskje - argumenterer eurosentrisk: Han hevder at “Wikan har kvaliteter, som de fleste journalister som har dekket revolusjonen ikke har, blant annet at hun kan arabisk.” Han kan umulig ha sett Al-Jazeera. Verden er større enn Norge.

En annen skeptisk og litt orientaliserende antropolog er Douglas Modig. Han mener at det historisk sett ikke finnes noe tradisjon for demokrati i Egypt, dette lover ikke godt for framtida, skriver han i Kristianstadsbladet:

Tiotusen år av faraoner, kejsare, kalifer och militärstyre har inte förberett vare sig landsbygden eller stadsbefolkningen för fria val utan medför en risk för karismatiska opportunister att stiga fram och snabbt falla tillbaka i personkultssamhället som härskat i tusentals år.

Litt mer interessant er et innlegg av kandidatstuderende i antropologi Rune-Christoffer Dragsdahl i Jylland-Posten: 40 års fødevarekrise:

Men at vælte korrupte regimer er slet, slet ikke nok, hvis ni milliarder mennesker skal brødfødes i 2050. For hvorfra skal der komme varigt demokrati, og hvordan skal de fattige få et bedre liv, når den kroniske, globale fødevarekrise fortsætter og med stor sandsynlighed forstærkes i de kommende årtier?

På Universitetet i Bergen har flere forskere diskutert revolusjonene.

– Folk spør seg hvorfor dette ikke har skjedd før, men sannheten er at det har pågått lenge allerede, sa antropolog Nefissa Naguib.

Bunner denne skepsisen i vestlig arroganse? Kanskje, kanskje ikke.

Revolusjonene utfordrer myter om demokrati som noe typisk vestlig, skriver idehistoriker og Ny Tid redaktør Dag Herbjørnsrud.

Wikans posisjon er blitt kritisert tidligere, se også tidligere saker:

>> Unni Wikan støtter Mubarak

>> “A wonderful development” - Anthropologists on the Egypt Uprising (updated 6.2.)

>> Saba Mahmood: Democracy is not enough - Anthropologists on the Arab revolution part II