Jente kjøpt for 1000 euro, melder Aftenposten. Og : “En mulig menneskehandelsak ryster Sverige. “Brudepris” er vanlig blant romfolk, sier forsker.”

Men denne forskeren, antropolog Ada Engebrigtsen, nekter å bruke ordene kjøp og salg, kommer det fram litt lenger nede i saken. Hun sier ikke det som avisa gjerne ønsker å høre:

-Brudepris er tradisjon blant rom, og det betegnes ikke som kjøp og salg. Det er helt vanlig mange steder i verden. Det er utveksling mellom flere familier, der mannens familie må betale for et nytt familiemedlem. Saken i Bergen kjenner jeg bare fra media, og det er usikkerhet om fortolkningen. Dette i Gøteborg synes jeg høres ut som kynisk utnyttelse, at hun er giftet mot sin vilje og at det er en kriminalsak.

Journalisten, åpenbart ute etter å få et visst svar, spør så: “Synes du det er greit med slik medgift og at man gifter seg som 14–15-åring?”

Antropologen blir ikke med på denne denne type diskusjon:

-Jeg er sosialantropolog og prøver å forstå ting ut fra deres egen kontekst. Mange av disse ungdommene lever i romsamfunn der det er det å være gift som gir livet mening. I den grad man blir tvunget til det, er det illegitimt og kriminelt. I den grad de unge er den del av dette, er det sånn det er. Jeg vil ikke dømme et samfunnssystem på det grunnlaget.

SE OGSÅ:

For mer kulturrelativisme

Antropologi - et ekstremt fag?

Det er urimelig å dømme overvektige som uansvarlige når hele samfunnet er lagt opp til fedme, mener antropolog Anders Lindelof.

Han har nettopp forsvart sin doktoravhandling ved Århus universitet. I over to og et halvt år har han fulgt 15 overvektige ungdommer og deres nærmeste familie, melder Danmarks Radio.

Mange unge prøver å gå ned i vekt men står alene med problemet og får hverken tilstrekkelig støtte fra foreldre eller samfunnet, fant han ut.

– Vi lader de overvægtige unge stå alene med vægttabet. Men i virkeligheden har de unge blot samme vaner som deres forældre, og samfundet gør det blot mere besværligt at leve sundt.

For å bekjempe fedme må vi slutte å se fedme som et individuelt problem. Vi er nødt til at ta de sosiale forholdene som skaper fedme alvorlig. Samfunnet opmuntrer ikke barn og unge til å føre en sunn livsstil, sier Lindelof som også er lege:

– Reklamer for usunde fødevarer målrettet børn og unge stiger støt samtidig med, at de kamufleres som sunde. Privatbilismen stiger støt, samtidig med at vejnettet i højere grad indrettes til biler end til cykler.

– Det er ikke længere naturligt at vælge de rette løsninger og leve sundt, og vores politikere bør derfor overveje om pengene ikke er bedre brugt på for eksempel cykelstier og sund mad på skolerne frem for på fedmeoperationer. Vores forskning kunne ligeledes tage udgangspunkt i praktiske samfundsmæssige tiltag, der over tid øger befolkningens lyst til at leve et sundere liv.

I en artikkel i Augustus, Aarhus universitetets alumnimagasin kritiserer han det individualiserte medisinske perspektivet. Det vi trenger er et antropologisk og tverrfaglig perspektiv:

– Hvis vi ikke forsøger at forstå, hvorfor det er så svært for 110 kilo tunge Sofie at gå forbi McDonald’s, eller hvorfor 15-årige Martin med 35 kilo ned til idealvægten hellere vil jonglere med dåsecolaer foran computeren end med fodbolden på grønsværen, så kan alverdens gode og praktiske råd om sund kost og hyppig motion være fuldstændig ligegyldige. Vi bliver nødt til at studere, hvordan folk lever, og hvordan familier fungerer.

Ifjor han sammen med Claus Vinther Nielsen og Birthe D. Pedersen publisert en vitenskaplig artikkel som er fritt tilgjengelig: Obesity treatment - more than food and exercise: a qualitative study exploring obese adolescents’ and their parents’ views on the former’s obesity

SE OGSÅ:

Nytt professorat fordi “kultur og legekunst hører sammen”

Doktorgrad: Dør av kreft fordi de unngår legebesøk

Selvmordsforskning: Nye perspektiver redder liv

Doktoravhandling om spilleavhengige: - Heller forbrukerbeskyttelse enn sykeliggjøring!

Why anthropologists should politicize mental illnesses

- Kampanjer har ofte motsatt effekt

Helsevesenet etterlyser antropologer

Som jeg har skrevet tidligere så har The Guardian sendt en antropolog på feltarbeid blant finansfolk i London.

Nå har Information intervjuet denne antropologen, nederlanderen Joris Luyendijk.

Etter ti intervjuer og tilbakemeldinger fra Guardian-lesere oppsummerer han det han lærte om “spekulanter og bankfolk, der i stadig stigende grad styrer verden”.

Til tross for forskjellene er det en del generelle trekk

• Finansfolk i London er del av en globalisert klasse uten tilknytning til stedet der de bor, konstant innstilt på å flytte. “De føler intet ansvar for det sted, de befinder sig.”

• De er enormt dedikert til arbeidet sitt. Jobben krever “en overmenneskelig vilje til at vinde”. En informant sa: “Du behøver ikke at være brilliant for at arbejde i finanssektoren, du skal bare være kvik nok og være villig til at arbejde rigtig, rigtig mange timer.”

• Og så er de ekstremt opptatt av penger. Alle de som antropologen har talt med, fremhever pengene som avgjørende, skriver Information.

• Arbeidskulturen er preget av frykt. “Hvis min chef læser dette, bliver jeg fyret”, sa en informant som derfor ikke engang tør fortelle fra hvilket land i Europa hun kommer fra.

>> les hele saken i Information

Det er flere andre antropologer som tidligere har studert finanverdenen, se bl.a. Antropolog: "På børsen driver en med magi og ritualer" og Anthropologist Explores Wall Street Culture eller Used anthropology to predict the financial crisis og – Use Anthropology to Build A Human Economy inkl David Graebers kommentarer til Occupy Wall Street protestene

SE OGSÅ:

Guardian sends anthropologist on fieldwork among bankers in London

En antropolog blant trailersjåfører

Masterstudent i sosialantropologi Marit Eline Christensen sparer ikke på kruttet når hun kritiserer enda et tvilsomt oppslag i Aftenposten (ikke på nett).

“Tre uker etter at Aftenposten forsøkte å ro i land saken «Se, en sporty pakistaner», plumpet avisen uti igjen”, konstaterer hun. Denne gang kunne vi lese at “islam ulmer i Paris’ forsteder”.

Aftenposten skrev den 17.oktober (ikke på nett):

Parisforstaden Clichy-sous-Bois, opptøyenes vugge i 2005, er igjen midt i søkelyset. Men ikke med flere branner. Nå er det islam som ulmer.

“Det eneste som ulmer når Aftenposten melder at «Islam ulmer i Paris’ forsteder» er islamofobi og fordummende journalistikk”, kommenterer Marit Eline Christensen. “Det hele lukter brunsvidd”, legger hun til:

Ordvalget er et håpløst forsøk på sprek metaforbruk. Resultatet er at en av verdens største religioner sidestilles med et onde vi bekjemper med kriseøvelser, sirener og full utrykning.

Å låne ord fra et kjent begrepsfelt for å kle noe mindre kjent i forståelig språkdrakt, er et vanlig retorisk grep - også i hverdagsspråket. Problemet oppstår når Aftenposten ukritisk bruker et ord fra begrepsfeltet brann og katastrofe for å beskrive en situasjon hvor «antallet muslimer ved bønnene øker kraftig».

Metaforen «å ulme» overfører sine katastrofe-konnotasjoner til bønneaktiviteten, og dermed bidrar Aftenposten til å legitimere ideen om at islam i seg selv er et onde.

“Religioner”, konkluderer hun, “ulmer ikke. Ekstremisme, islamofobi og fremmedfrykt, derimot.”

Det er som Dag Herbjørnsrud skriver i Ny Tid: “Det er ikke nettdebattantene som er det største problemet for en mer opplyst offentlighet. Norske redaktører er en større utfordring.”

Også Thomas Hylland Eriksen mener at det spesielt nå i tiden etter 22/7 er “nødvendig å diskutere folkeskikk og språkbruk”. For ellers vil vinduet som åpnet seg etter terrorangrepet lukke seg igjen. I sin Aftenposten-kronikk Ordenes betydning definerer han noen av begrepene som er i sirkulasjon som islamofobi, rasisme og tvangsekteskap.

Om islamofobi skriver han:

Å kritisere bestemte tolkninger av en religion som islam (for religioner eksisterer jo bare i kraft av religiøs praksis og tro) inngår i den nødvendige meningsutvekslingen i et liberalt samfunn, punktum. Derimot er det islamofobt å si at muslimer aldri vil kunne bli demokrater.

Om rasisme:

De som vil nekte kvinner å kle seg som de vil, med eller uten hodeplagg, er ikke rasister; derimot kan synspunktet kalles illiberalt. En liberaler må jo akseptere at ikke alle tar de samme livsvalgene som ham selv.

Om voldtektsbølgen:

Enkelte av mine faste innsendere skjeller meg ut for å være ansvarlig for overfallsvoldtektene i Norge, ettersom de fleste begås av innvandrere og jeg har rykte for å være innvandringsvennlig. Ordet “muslim” dukker alltid opp i disse mailene. Men de som begår overfallsvoldtekter tilhører etter alt å dømme en liten, spesifikk gruppe, som trolig er mer krigstraumatiserte enn muslimske.

>> les hele innlegget

I kronikken De etniske brillene må av forklarer forskerne Marta Bivand Erdal Og Erlend Paasche hvorfor det kan være en god ide å si migrasjon istedenfor innvandring

Og kanskje bør vi også unngå å skrive bøker med en tittel som “Familien betyder alt” : vold mod kvinder i etniske minoritetsfamilier: For hvem menes med “etniske minoritetsfamilier"? Og er dette den korrekte kategorien for å analysere vold?

SE OGSÅ:

Are you expat or immigrant? (updated)

Et befriende språk: “Flickor i Sverige“ eller ”Flickor med rötter i så kallade hederskulturer”

Slutter å bruke "vestlig"/"ikke-vestlig" og "annengenerasjonsinnvandrere"

Antropolog: Slutt å bruke ordet "innvandrer"!

Derfor må vi snakke om "rase"

- Ikke kall dem for illegale

Fredrik Barth: "Slutt å kalle fordommer for rasisme"

Forskningsprogram kobler islam til terrorisme

Ikke muslimer mot kristne, men militæret mot folket

Slik bør Oslo-terroren endre forskningen

En muslimsk jente som deltar i begravelsen av de kristne ofre. Hun støtter venninnen sin som mistet sin bror. Foto: Lilian Wagdy, flickr

Mens egypterne roper “Kristne og muslimer er én hånd” og “islamister” bærer korset i solidaritet med de kristne, skriver norske journalister “Når muslimer og kristne slåss”.

(utkast, fortsatt i arbeid) Optimistisk kom jeg fredag kveld tilbake fra en kort tur til Tahrirplasssen i Kairo. Flere hundre egyptere var samlet der for å demonstrere for nasjonal enhet. “Kristne og muslimer er en hånd”, ropte de. Tidligere på dagen hadde de allerede marsjert fra Al Azhar moskeen til den ortodokse katedralen der ofrene av søndagens militærvold ble begravet.

Som de fleste vel har fått med seg, ble under en demonstrasjon mot diskriminering av Egypts kristne minoritet 27 personer drept. Protestene startet fredelig, men endte i et blodbad etter at militæret angrep demonstrantene foran det statlige TV-huset Maspero. Bildene der panservogner kjørte på demonstranter gikk verden rundt.

“Christians, muslims, one hand! Foto: Lorenz Khazaleh, flickr

“En trist tid for kristne og muslimer”, sa en mann til meg på Tahrirplassen. Han holdt et plakat som han har laget til minne av Mina Daniel, en av de mest kjente koptiske revolusjonærene, som mistet livet forrige søndag, bare 25 år gammel. I høyre hjørne av plakatet sitt har han plassert det egyptiske flagget med både det kristne korset og den muslimske halvmånen på.

Mannen som holder plakatet er muslim.

Når jeg ser gjennom norske aviser ser jeg lite av denne muslimsk-kristne forbrødringen. Norske medier har nemlig - i likhet med internasjonale medier - valgt å beskrive volden i Kairo som en religionskonflikt.

De kunne valgt en annen vinkling som med stor sannsynlighet ville ha vært nærmere sannheten: Ikke muslimer mot kristne, men militæret mot folket. Volden bunner i en konflikt mellom krefter som er for revolusjonen (folk flest) og krefter som motarbeider den (det regjerende, USA-støttede, militærrådet SCAF).

Det var ikke bare koptere som demonstrerte for bedre rettigheter til Egypts åtte millioner kristne, men også mange muslimer. Flere av dem risikerte livet sitt i kampen mot militæret. Blogger Hossam el-Hamalawy skriver også om en muslimsk geistlig som bar et kors mens demonstrantene gikk over Nilbruen. Kampropene deres rettet seg mot militærregjeringen, ikke mot muslimer.

Det er altså ikke muslimer som hater kristne, men militæret som hater folkestyret.

De fleste demonstranter, bloggere og kommentatorene i (engelskspråklige) egyptiske mediene insisterer på at årsaken til volden forrige søndag ikke var religiøse spenninger i befolkningen, men militærets ønske etter å opprettholde og utvide sin makt. “Dette er ikke en religiøs konflikt, men et militærmassaker”, ropte demonstranter dagene derpå.

I lang tid har Mubarak-regimet benyttet seg av en splitt-og-hersk taktikk. Hver gang opposisjonen mot ham ble for stor, framprovoserte Mubarak konflikter mellom kristne og muslimer. “Det er enten meg eller kaos”, pleide han å si for å bringe opposisjonelle stemmer til taushet, skriver Yasmine Fathi i Ahram Online. SCAF viderefører denne tradisjonen. Det er ikke få som mener at Mubarak-regimet står bak kirkebombingen i Aleksandria i desember 2010.

Andre, som for eksempel Sameh Naguib mener SCAF vil også gi et advarsel til andre deler av samfunnet som i det siste har protestert mot regimet. Egypt har vært vitne til et av de største streikebølgene på lenge. Dette fikk militæret til å se rødt.

– Men kan de massakrere streikende arbeidere? Nei, dette ville ha ført til enda større streiker. Derfor har de valgt å angripe kopterne, som er mye lettere siden koptere en svak og sårbar gruppe, sier Naguib til Ahram Online.

Utstilling på Tahrirplassen mot militærrådets forsøk på å skape splid mellom kristne og muslimer. Foto: Lorenz Khazaleh, flickr

Selv om forholdet mellom kristne og muslimer er et sensitivt tema, og kopterne har all grunn til å demonstrere mot diskriminering, så ønsker folk flest leve i fred og fordragelighet med med hverandre.

– Jeg er helt sikker på at vi har 80 % av muslimene med oss, sa en eldre koptisk kvinne til meg.

Det er få aviser som ikke bruker den sekteriske retorikken. Blant unntakene finner vi reportasjene fra Kairo-korrespondentene Amal Wahab i Klassekampen og Sigurd Falkenberg Mikkelsen i NRK.

En av de få forskere som retter fokuset på militæret i norske mainstreampresse er den norsk-egyptiske antropologen Nefissa Naguib. Til VG sier hun:

– Hæren dyrker fram spenninger mellom kristne og muslimer for å gjøre seg uunnværlig. Dette er strategi fra øverste hold.

Demokratiforkjemperne, understreker hun, ser på de militære som en del av det gamle regimet. Nå frykter mange av dem at militærrådet vil holde fast ved makten, tross løftene om valg og reformer.

VG intervjuer også Jacob Høigilt, Egypt-forsker ved Fafo. Han er enig. Betalte bøller har på ved flere anledninger har skapt bråk i landet på vegne av militærrådet, sier han:

– Det gamle regimet var et stort apparat med mange og lange armer. Det er elementer derfra som aktivt forsøker å motarbeide revolusjonen. Det kan godt være at noen av disse hadde en finger med i spillet i det som har skjedd de siste dagene. Det man kan si ganske sikkert, er at militæreærrådet nok vil ønske å ha ganske mye å si i det postrevolusjonære Egypt. De vil ha minst én hånd på rattet.

SCAF har vært skyteskive for kritikk på mange fredagsdemonstrasjoner på Tahrirplassen i Kairo og andre steder i landet. Når du drar på et av byens tallrike “åpen mikrofon” arrangementer vil det heller ikke ta lang tid før noen framfører et anti-SCAF dikt eller en anti-SCAF-rap.

Men det er altså ikke dette perspektivet som dominerer i norsk media. Det er ikke først og fremst militæret som det settes kritisk søkelys på, men landets muslimske befolkning. Mest bekymret er journalistene for muslimbrødrene . Dette til tross for at muslimbrødrene virker langt mer demokrativennlige enn militæret.

“Muslims, Christians, One Hand”: En salafist bærer korset og leder slagropene under begravelsen av ofrene til militærmassakeret. Foto: Omar Robert Hamilton, flickr

En kan lure på hvorfor mainstreammediene rapporterer slik de gjør. En mulig forklaring er fordommer og generelt overfokus på religion når det gjelder Midtøsten. En annen forklaring er at de stoler for mye på internasjonale nyhetsbyråer som ap og Reuters. Nyhetsbyråene har nemlig stort sett overtatt den sekteriske retorikken fra egyptisk stats-tv. Altså at muslimer og kristne er i klinsj med hverandre og at hæren trengs for å opprettholde orden.

I påfallende mange nyhetssaker framstår det regjerende militærrådet og “statspresidenten” som ansvarsfulle krefter som maner befolkningen til ro.

“Hæren satt inn store styrker for å hindre at demonstrasjonene uttartet seg”, bruker for eksempel NRK som bildetittel i en ellers god militær-kritisk sak. Jeg antar bildetittelen stammer fra Reuters som de har bildet fra. Og VG stille seg på samme måte på overgripernes side når de skriver: “Demonstranter satte fyr på biler og avfyrte skudd mot politet i Kairo forrige søndag. 25 personer ble drept i sammenstøtet” og samtidig ukritisk omtaler den nye anti-diskrimineringsloven som regjeringen har vedtatt.

Jeg kan tenke meg at SCAF er glad over denne vinklingen.

For mens nordmenn, tyskere og amerikanere diskuterer islam og muslimbrødrene, kan de i ro og mak sørge for at det er snart slutt med den “arabiske våren”.

“Dette er ingen religionskonflikt”, skriver sosiolog Mona Abaza i Ahram Online, “men begynnelsen på en målrettet kontrarevolusjon”.

Se mer bakgrunn i saken jeg skrev om den internasjonale mediedekningen The Cairo massacre and How to invent "religious conflicts"

Selv om det er lovpålagt, sjekker de ikke om pasientene forstår informasjonen tilstrekkelig. De vet heller ikke hvordan de skal forbedre en mangelfull kommunikasjonssituasjon.

I sin doktoravhandling, som hun skal forsvare imorgen, har antropolog Torunn Arntsen Sajjad sett på hvordan leger veileder pakistansk-norske familier om generell og fostermedisinsk genetikk, melder nettsidene til Universitetet i Oslo.

Her er det åpenbart mye som ikke er som det skal. Leger, mener Sajjad, trenger opplæring i å kommunisere bedre med pasientene. Hun foreslår blant annet regelmessig veiledning fra antropologer. Ansvaret for denne opplæringen skal ikke ligge hos legene, men må være forankret på instituttnivå.

Avhandlingens tittel er ”Hvis det fødes et sykt barn, hva tror du det skyldes? En medisinskantropologisk studie av genetisk veiledning blant pakistansknorske familier".

Torunn Arntsen Sajjad har tidligere kritisert et planlagt lovforbud mot søskenekteskap.

Hun er ikke den eneste antropologen som er opptatt av bedre kommunikasjon mellom helsepersonell og pasienter. For få uker siden har Aleksandra Bartoszko startet opp et prosjekt om helseradio på flere språk.

Se også tidligere saker:

Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag

For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”

Fastlegens møte med flyktninger: Manglende kompetanse, for lite støtte

Forsket på hvorfor markedet for healing vokser

Doktorgrad: Dør av kreft fordi de unngår legebesøk

Hvordan studere og forstå lidelse?

Helsevesenet etterlyser antropologer

The emerging research field of medical ethnomusicology: How music fights AIDS

Poverty and health policies: Listening to the poor in Bangladesh

For seks uker siden døde antropolog Aud Talle. Det var mindre enn ett år etter at hun hadde gitt ut sin siste bok: Kulturens makt. Kvinnelig omskjæring som tradisjon og tabu.

Boka, som typisk nok ikke har fått mye medieoppmerksomhet, får veldig god omtale i den nyeste utgaven av Norsk antropologisk tidsskrift (ikke åpent tilgjengelig).

I sin anmeldelse skriver Anders Johansen:

Med Kulturens makt har Aud Talle levert en nyttig og på mange måter klargjørende bok om kvinnelig omskjæring. En skikk som for det meste bare vekker forargelse, blir her gjort forståelig, men på slikt vis at det også blir mulig å tenke seg måter å avskaffe den på.

Boka handler om mer enn bare omskjæring. Den er “nærmest en lærebok i kulturoversettelse”, skriver han.

Det som her står på spill, er verdier forbundet med sterke affekter, grunnet på elementære kroppslige erfaringer av typen smerte og skade. Dermed er det et spesielt instruktivt eksempel på vanskene med å forholde seg til det som er fremmed.

For å kunne skrive innsiktsfullt om dette, må man praktisere relativisme som metode, om ikke som livssyn. Man må få sine lesere med på at forståelse ikke uten videre er det samme som forsvar, men ofte en betingelse for virkningsfull kritikk.

Vanskeligst er det kanskje å få dem til å innse at styrken i forpliktelsen til dem som blir utsatt for denne skikken, ikke kan måles med styrken i fordømmelsen av dem som forvalter den. Å holde hodet kaldt er ikke det samme som å svikte moralsk (…) Når hun skriver «omskjæring» framfor «kjønnslemlestelse», er det ikke for å glatte over, men for å komme i posisjon til å øve en kritikk som kan bli hørt og forstått. Slik er boken ikke bare en innføring i kvinneomskjæringens betydninger, men også i forutsetninger for tverrkulturell kommunikasjon.

Talle går ut mot massive overdrivelser i den journalistiske rapportering om saken:

«Tabuet» i bokens undertittel gjelder ytringer som behandler kvinnelig omskjæring «på annen måte enn med avsky». I Norge blir saken omtalt på systematisk villedende vis – og dét er ikke bare kulturfaglig uforsvarlig, men også kjønnspolitisk uhensiktsmessig: Demonisering av «overgriperne» bidrar til å skape en tillitskrise som vanskeliggjør åpen samtale med dem det angår, og fører dem inn i forsvarsposisjoner – og dermed skader den gode sak.

Det er en av de store fortjenestene til denne boken at den bidrar til å presisere problemets omfang og art, skriver Johansen:

Med henvisning til egen forskning, tegner Talle et mindre rystende, og mer overbevisende realistisk bilde. I de østafrikanske kjerneområdene er skikken i endring og delvis tilbakegang: Mindre operasjoner erstatter de større, særlig i byene; mange steder er det blitt akseptabelt å avstå helt. I Norge er omskjæring av jenter på det nærmeste avskaffet, om jeg forstår dette rett.

Selv har han lært av denne boken, at omskjæring av kvinner ikke er én enkelt ting:

Dette er en sammensatt sak, med flere lag av betydning og følelse, som også forekommer i flere varianter. For det første kan det oppfattes som meningsfullt å få fjernet en del av kroppen som anses fremmed (mannlig eller dyrisk), for på den måten endelig å bli en ren og hel kvinne. For det andre er samme inngrep et middel til kontroll over egen seksualitet som kvinnene utøver på vegne av mennene. For det tredje uttrykker det foreldrenes omsorg for døtre som ellers ikke ville kunne få barn og bli gift. I østafrikansk sammenheng er det flere typer hensyn som motiver den slags ritualer; til sammen forklarer de et stykke på vei hvordan de kan være så seiglivede. Men denne påpekningen av kompleksitet antyder også hvordan de er til å forandre på, eller til og med avskaffe, ganske fort.

Kulturens makt handler ikke bare om styrken i de kulturelle føringer, men også om deres begrensninger. Den omskårnes erfaring er ikke entydig: Gleden ved å bli voksen kvinne er blandet med minner om smerte og tvang som, under andre omstendigheter og med tilgang til andre begreper, kan vendes til motstand. Inngrepet er jo heller ikke det samme bestandig. «Omskjæring» viser til alt fra mer eller mindre drastisk beskjæring og gjensying til nokså skånsomme markeringer av overveiende symbolsk art. Hvis livssituasjonen forandrer seg, og tradisjonen kommer i et nytt lys, blir ikke spørsmålet nødvendigvis stilt som et enten–eller: Ved overgang fra én form til en annen kan det forekomme mange slags kompromisser mellom kontinuitet og forandring.

Boka har bare en svakhet, mener anmelderen, og det er at den “ikke er like nyansert i sin behandling av meningsdannelse i norsk offentlighet som i behandlingen av omskjæring som tradisjon”. Bare ett tilfelle av sensasjonsjournalistikk blir gjennomgått og på det grundigste tilbakevist. Dette er vel og bra, avslutter Johansen, men “ikke tilstrekkelig til å få oversikt over de ideologiske effekter av den samlede nyhetsproduksjon her til lands.”

Boka ble ellers også anmeldt i Tidsskrift for Den norske legeforening. Anita Haslie snakket med Aud Talle om boka tidligere i år, se saken i Kilden Endrer omskjæringspraksis i eksil

SE OGSÅ:

Aud Talle (1944–2011)

Forståelse varer lenger enn fordømmelse - Thomas Hylland Eriksen om Aud Talles bok Om kvinneleg omskjering. Debatt og erfaring (2003)

Antropolog Sara Johnsdotter om omskjæring: “Krenk ikke somaliernes stolthet”

Omskjæring: Antropolog advarer mot heksejakt

- Vår oppfatning av kvinnelig omskjæring er bygget på myter

For mer kulturrelativisme

Det er blitt mer og mer vanskelig for folk flest å krysse grenser. Illigaliserte migranter er samtidig ettertraktet arbeidskraft. “Politikerne jager migranterne, men markedet får byttet”, sa antropolog Nicholas De Genova i et intervju i Information:

– Deres illegalitet, deres uønskethed, gør dem samtidig stærkt eftertragtede. Illegaliteten sikrer et konstant udbud af billig og ekstremt sårbar arbejdskraft.

– Når først migranterne har ‘passeret’, når først de befinder sig i nationalstatens ‘indre’, så forventes de - som alle andre arbejdere - at levere deres arbejdskraft til markedet, frit, frivilligt, uden synlig tvang. For de, som kan undslippe migrationsmyndighederne, venter der en utaknemmelig præmie: en langvarig og ubestemt social betingelse, truslen om deportation, som udgør selve kvaliteten i deres arbejdskraft.

– Jo mere du strammer nettet for migranters lovlige tilstedeværelse, desto flere illegale migranter, som kan udsættes for social degradering.

Kontrollregimet ved grensene følges nemlig alltid opp av en konstant og minst like omfattende rekruttering av illegaliserte migranter som arbeidskraft.

>> les hele saken i Information

Nicolas De Genova er tidligere blitt omtalt i Information, se En illegal indvandrer bliver til og Indvandring er som en farlig gift

På hjemmesiden hans kan vi laste ned flere papers, blant annet The Queer Politics of Migration: Reflections on ‘Illegality’ and Incorrigibility. (pdf), Antiterrorism, Race, and the New Frontier: American Exceptionalism, Imperial Multiculturalism, and the Global Security State. (pdf) og Migration and Race in Europe: The Trans-Atlantic Metastases of a Post-Colonial Cancer (pdf).

SE OGSÅ:

Hvem er kriminell: EU eller flyktningene?

The “illegal” anthropologist: Shahram Khosravi’s Auto-Ethnography of Borders

“Human smugglers fight global apartheid”

Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold

Antropolog avslører: Slik blir au pairer utnyttet

Thomas Hylland Eriksen: Myndighetene hemmer migrasjonsforskningen

(via Konrads tankesmie) For tiden kjører Nettavisen i samarbeid med Hege Storhaug og Walid al-Kubaisi enda en av disse åpenbart fortsatt populære anti-islam kampanjene. Denne gangen har de tatt for seg frivillige samlivsavtaler som i Nettavisen kalles “nytelses-” og “turistekteskap”.

Nettavisen og dens kilder er rystet av disse praksiser og slår alarm.

“Felles for alle frivillige samlivsavtaler som inngås mellom muslimer i Norge er at det handler ikke om noe mer mystisk enn at to parter avtaler seg i mellom hva som skal gjelde i forholdet deres. Hvorfor i all verden skal Hege Storhaug eller myndighetene ha innsyn i det?”, svarer sosialantropolog Linda Alzaghari i innlegget Sex, løgn og sharia som også er publisert i Dagsavisen.

Alzaghari skrev masteroppgave om muslimske samlivspraksiser i norsk kontekst. Hun er daglig leder i den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk. På Dagsavisens Nye meninger har hun hittil skrevet åtte innlegg.

SE OGSÅ:

Moralpoliti et innvandrerproblem?

Der en kvinne er gift med flere menn: Doktorgrad på flermanneri i Tibet

On African Island: Only women are allowed to propose marriage

“Bisarre skikker kjennetegner norske kvinners dagligliv”

Æresdrapsdebatten: Manglende kunnskap eller uttrykk for norsk nasjonalisme?

Slik bør Oslo-terroren endre forskningen

– Ingen vits å argumentere mot anti-muslimske konspirasjoner

Advarer mot kulturrasistisk feminisme

Fem videoer har de hittil lastet opp på Youtube. De handler ikke bare om feltarbeidet, men viser også hva som skjedde med dataene etterpå på kontoret.

Camilla Brattland forteller om dette videoprosjektet i et innlegg på forskning.no.

Hun er PhD-stipendiat og tilknyttet Fávllis-prosjektet om samisk fiskeri.

Å filme forskningsprosessen har vært en tankevekkende erfaring, skriver hun:

Sett i ettertid representerer videoklippet om forskningsprosessen ett av mange steg på veien og hva som på det tidspunktet så ut til å være en holdbar analyse av fiskersamfunnet i Porsanger. Gjennom en film eller et kort videoklipp kan publikum imidlertid selv reflektere over temaet det handler om, også etterpå kunne vurdere forskerens tolkninger av samfunnet på et friere grunnlag enn kun gjennom den skrevne analysen.

Videoklippet illustrerer slik et sentralt poeng for kunnskapsproduksjon i antropologien, og også annen forskning. Konklusjonene avhenger av de metodene og midlene som forskeren har til rådighet, og kunne med andre utgangspunkt og andre faglige spørsmål sett annerledes ut. Gjennom å synliggjøre metoden som har blitt brukt, er dette imidlertid med på å forklare hvordan resultatene er kommet fram til. Etter vår erfaring gjør det å bruke film i prosjektet dette til både en tankevekkende og morsom øvelse.

Videoene ble filmet av visuell antropolog Sirkka Seljevold

Her er en av dem. Resten finner du her

SE OGSÅ:

Open Source Fieldwork! Show how you work!

Another way of doing fieldwork: Developing websites with your informants!

On fieldwork: "Blogging sharpens the attention"

Formidling: - Bruk heller film enn skrift

Får ingen publiseringspoeng for å lage film

Antropress: For mer antropologi på blogger, YouTube og Twitter!