“Cambalache is the worst place I have ever seen in my life.” Med denne setningen havnet doktorgradsstipendiat Christian Sørhaug fra Universitetet i Oslo i selveste New York Times. Journalisten hadde lest noe av Sørhaugs forskning på nettet og tok kontakt.

Resultatet er saken Left Behind in Venezuela to Piece Lives Together og handler om Warao-indianerne som sanker inn klær, kokekar og annet på en stinkende og livsfarlig søppeldynge i Amazonas.

På norsk er forskningen blitt tidligere omtalt i Apollon.

Christian Sørhaug beskriver avhandlingen sin i bidraget på bloggen Material World The domestication and indigenization of global forces through consumption. Ett kapittel handler om søppeldynga.

Han ble også intervjuet på nettsiden til NorLARNet (Norwegian Latin America Research Network). Jeg liker ingresset: “In his doctoral thesis in anthropology, Christian Sørhaug explains why the swamp dwelling Warao Indians pick up a bicycle at a large city garbage dump and use the funds from Chavez’ missions to buy DVD players.”

På nettsidene til Kulturhistorisk museum i Oslo er det en nettutstilling om Warao-indianerne.

SE OGSÅ:

Indianere: Drit og prostitusjon istedenfor pil og bue

Primitive indianere eller primitive journalister?

How gaming wealth is reviving American Indian traditions

“Untouched” Amazone hosted large cities - a model for the future?

Hvorfor overlater forskere nettet til anti-akademiske krefter?

FN-operasjonene i Afghanistan bidrar ikke til fred. De er dårlige for både lokalbefolkningen og FN-soldatene, skriver antropolog Ivana Macek i et innlegg på debattsidene til Sveriges Television.

Macek er universitetslektor i folkmordsstudier ved Uppsala Universitet og har vært på feltarbeid blant svensker i krigssoner.

Hun skriver bl.a.:

FN måste fungera på olika nivåer: diplomatiska, ekonomiska, organisatoriska, politiska, militära, moraliska, mänskliga, sociala och kulturella. Min forskning har handlat om de sistnämnda: samhälle, kultur, psykologi och hälsa.

Ur det perspektivet är FN-operationer dåliga för både lokalbefolkningen och de utländska trupperna, och främjar inte en global sämja och gemensam framtid. De är dehumaniserade för FN-soldater och dehumaniserande för lokalbefolkningen, och det bästa vore att inte alls ge sig ut på sådana uppdrag och istället påbörja en grundläggande ändring av dem.

Er det i det hele tatt menneskelig å sende soldater på slike oppdrag? Dette spørsmålet begynte hun å stille seg etter å ha snakket med svenske FN-soldater:

Här menar jag att den högst isolerade sociala och kulturella situationen också skapar mycket av de psykologiska problemen: den ofta monotona, men samtidigt utsatta, vardagen i de slutna FN-lägren med de korta, högt kontrollerade, bepansrade utflykterna i området som enda avbrott. Vi bör också tänka på de moraliska dilemman kring hur man förhåller sig till den lokala befolkningen i kris, något som också politiskt borde tas på allvar.

>> les hele saken på SVT debatt

Ivana Maček har ifjor publisert en bok som virker veldig spennende: Sarajevo Under Siege. Anthropology in Wartime. Boka handler om livet under krigen mellom 1992 og 1996. Hun argumenterer for at delingen av Bosnierne i diverse etniske grupper er konsekvensen og ikke årsaken av krigen.

Macek er langt fra den eneste antropolog som forsker på soldater i krig. Nesten samtidig publiserte videnskab.dk saken Mors bekymringer belaster danske soldater. Antropolog Jens Erik Kofod har sammen med to andre forskere skrevet rapporten ‘Hjemvendte soldater - en interviewundersøgelse’.

Ved Universitetet i Oslo skal masterstudent i sosialantropologi Vilde Straume Wiig snart gå i gang med å studere norske soldaters motivasjon til å dra i krig i Afghanistan.

Samtidig holder Sarah Salameh på med å skrive en bok om unge amerikanske soldater og deres forhold til militæret og krigen i Afghanistan og Irak. Boka bygger på masteroppgaven hennes.

SE OGSÅ:

Ny bok: Hvorfor skyter de?

Thesis: That’s why they go to war

Thesis: That’s why there is peace

Embedded anthropology? Anthropologist studies Canadian soldiers in the field

War in Iraq: Why are anthropologists so silent?

Fredrik Barth: NATO må ut av Afghanistan

Antropologer: Militærets beste våpen?

Fortvilt? Ring oss! Det hjelper å snakke om det. Foto: Kecko, flickr

(utkast) Hver dag kaster seg minst en nordmann foran toget, henger seg, tar gift eller setter seg i bilen for å kræsje med et vogntog og dør. Enda flere prøver å ta livet av seg, men overlever.

Hvorfor velger de å avslutte livet sitt? Fordi de er psykisk syke? Ikke nødvendigvis. Det er på tide å ta et oppgjør med sykdomsfokuset og rette oppmerksomheten mot samfunnsforholdene som medvirker til at mennesker ikke orker å fortsette livet, mener flere og flere forskere, skriver Kari Dyregrov i Tidsskrift for Norsk Psykologforening.

Det er Sigrun Tømmerås som i et innlegg angående gårsdagens Verdensdag for forebygging av selvmord anbefaler Dyregrovs artikkel.

Den individuelle tilnærmingen kan ifølge Dyregrov være farlig. Sykdomsfokuset tar oppmerksomheten bort fra andre årsaksforhold og fremmer i liten grad ansvar blant hver av oss. “Alle har et ansvar for å forebygge selvmord, ikke minst de som har mye makt over andre menneskers liv. Noe å tenke på ikke minst for politikere og Nav", kommenterer Tømmerås som har skrevet mye om selvmord.

Jeg har selv kritisert det ensidige medisinske sykdomfokuset i et tidligere innlegg om The Anthropology of Suicide. Kanskje selvmordsforskningen illustrerer særlig godt hvorfor det er nødvendig at real- og samfunnsfagene samarbeider mer, at tverrfaglighet faktisk redder liv?

Morten Thomsen, leder av organisasjonen Livslinien, har skrevet en veldig god og gripende artikkel i Information: Selvmord som kommunikationsmiddel. Selvmord og selvmordsforsøk kan ses som en reaksjon på ødeleggende samfunnsforhold, en protest mot å ikke blitt hørt og sett. Han skriver om en økende andel ensomme mennesker, snevre idealer om det gode liv, høye krav til vellykkethet og manglende evne til å takle egen og andres “svakhet", “nederlag", sorg og kriser.

Nasjonalt senter for selvmordsforskning og - forebygging ved Universitetet i Oslo satser stort på forskningsformidling. På senterets nettside finner vi flere tekster om selvmord som samfunnsproblem, bl.a. i den nyeste utgaven av tidsskriftet Suicidologi som de gir ut: Samfunnets og hverdagslivets lidelsesproduksjon og selvmordsproblematikken. Ansatser til en kritisk refleksjon av Yngve Hammerlin. Når man diskuterer selvmord, bør man også diskutere de negative konsekvensene som vårt økonomiske system har på menneskene, skriver rettssosiologen og kriminologen blant annet. “Konkurranseideologiens sosiale, psykiske og fysiske slitasje er svært belastende for en del mennesker og må studeres grundigere og mer konkret innenfor suicidologien.”

Verdensdagen mot selvmordforebygging har ikke fått særlig mye omtale i mediene. De fleste norske avisene brakte bare standard-meldingen fra NTB Markant nedgang i antall registrerte selvmord (mens den danske avisa Berlingske Tidende melder Flere selvmord på Grønland og Information tidligere skrev Flere selvmordsforsøg hos 1980-generationen i Danmark).

Dagens Nyheter har derimot markert dagen med en artikkelserie som bl.a inneholder saken ”Webbsidor uppmanar unga att ta sitt liv”.

For å redde liv, må selvmord altså også bli et politisk spørsmål. Psykologer og leger må samarbeide med antropologer, sosiologer og økonomer etc. Selvmord er også et integreringsspørsmål - uten at innvandrere trenger å være involverte.

Uansett er det viktig å snakke om selvmord og å bry seg.

SE OGSÅ:

The Anthropology of Suicide - World Suicide Prevention Day

Why anthropologists should politicize mental illnesses

Selvmord en gammel tradisjon på Grønland?

Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold

Doktoravhandling om spilleavhengige: - Heller forbrukerbeskyttelse enn sykeliggjøring!

Hvordan studere og forstå lidelse?

For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”

The globalisation of the Western conception of mental illness

Demonstrasjon i Sevilla. Foto: No Border Network, flickr

Hva er ødelagte bygninger sammenlignet med ødelagte mennesker? Dette spørsmålet stilte jeg meg ofte i det siste. Derfor har jeg skrevet dette innlegget om avviste asylsøkere og papirløse fra et tverrfaglig og globalt perspektiv.

I begynnelsen av juli brant ventemottakene i Lier og Fagerli ned. Det var beboerne selv som tente på bygningene. Med dette ville de - alle sammen mennesker som har fått endelig avslag på søknaden om opphold - protestere mot måten Norge behandler asylsøkere på.

Opprøret fikk ikke mye sympati i offentligheten. Politikere og byråkrater var mest opptatte av å sende opprørerne ut av landet.

“UDI vil isolere ‘vanskelige asylsøkere’“, meldte Klassekampen. “Storberget senker terskelen for fengsling av asylsøkere“, skrev VG. Hvorfor skal vi bry oss om menneskene i ventemottakene, de er selv ansvarlige for sin situasjon, sa statssekretær Pål Lønseth i et intervju med Morgenbladet. “En totalt ansvarsløs handling“, kommenterte Aftenposten.

På en måte er den manglende støtten forståelig. Asylsøkerne har ødelagt flere bygninger. Likevel: Er det så enkelt å si hvem som har moralen på sin side?

Vold er ingen god løsning på konflikter. Men spørsmålet som er verdt å diskutere er om ikke asylsøkernes vold er “peanuts” i forhold til myndighetenes vold. Ikke bare beboerne, men også forskere karakteriserer tilværelsen på ventemottak som mental tortur. Hva er ødelagte bygninger sammenlignet med ødelagte mennesker?

“Jeg vet at menneskene i begge ventemottakene har lidd under mentale forstyrrelser grunnet langvarig, tilsiktet press fra norske myndigheter", skriver Francis Okeny, menneskerettsaktivist fra Sudan, i et innlegg i VG.

Okeny har bodd i Lier ventemottak i fire år.

“Jeg vet også at myndighetene, gjennom å unnlate å vurdere situasjonen skikkelig og handle før det var for sent, gjorde seg skyldig i uaktsomhet", legger han til og tar samtidig avstand fra brannstiftelsen. For beboerne har prøvd å få gehør mange ganger, men hos politikere og UDI vekket konferansene, møtene, teaterstykkene og avisartiklene deres ingen interesse, påpekte Kari Helene Partapuoli fra Antirasistisk senter flere ganger.

Det som beboerne opplever som mental tortur er endeløs venting i avsidesliggende mottak uten privatliv (fire menn i ett rom), frykt for deportasjon, og manglende anerkjennelse. De føler seg ydmyket av folk som stempler dem som “illegale” og “kriminelle".

Siden myndighetene forbyr dem å tjene penger, er beboerne avhengige av lommepenger fra mottaket - 100 kroner i uka. “Det er ydmykende for et voksent menneske å måtte be om dopapir, tannkrem, såpe eller klær hele tida", sa Francis Okeny i en tale.

“Mange blir gale her", forteller en beboer fra Etiopia i NTNUs ferske rapport om ventemottaksordningen. “Jeg er redd for å bli slik. Jeg har observert de som er her mer enn ett år. De blir ubrukelige. Noen begynner å bruke rusmidler for å glemme.” En “skyggerapport” som norske organisasjoner sendte til FNs rasediskrimineringskomité inneholder enda flere historier om ydmykete asylsøkere.

Fra en debatt i Litteraturhuset i Oslo om situasjonen i ventemottakene

Ifølge psykolog Evelin Lindner er det å ydmyke noen noe av det verste man kan gjøre mot et menneske - og noe av det farligste. Hun betegner ydmykelse som “følelsens atombombe“.

Også psykiater Sverre Varvin betegner ventemottakene som destruktive.

Nå kan man som Pål Lønseth innvende at asylsøkerne har brakt seg selv i denne situasjonen. Søknaden deres er avslått, altså har de ikke krav på beskyttelse. Vi har ingenting mer med dem å gjøre. Ferdig med saken.

Men mange av dem er “ureturnerbare” eller “papirløse“. De kan heller ikke dra til et annet land i Europa. På grunn av Dublinavtalen betyr et avslag i Norge et avslag i hele Europa.

I tillegg bør man spørre seg om begrensningen i andre menneskers bevegelsesfrihet er rettferdig i seg selv. Nordmenn kan reise nærmest hvor som helst i verden. Hvorfor skal ikke denne retten også gjelde for irakere? Er ikke denne diskrimineringen på grunn av ens nasjonalitet i strid med menneskerettighetene?

Mange forskere mener det er på tide å tenke nytt. Dagens globaliserte verden, skriver filosof Odin Lysaker i boka “Rettferdighet“, behøver en kosmopolitisk rettferdighetsteori som fremholder at ingen mennesker er ulovlige. Han presenterer arbeidene til Martha Nussbaum og Seyla Benhabib. De argumenterer for at grunnleggende rettigheter bør gjelde for mennesker som verdensborgere og ikke som statsborgere.

Boka viser at dagens måte å håndtere migrasjon på skaper millioner av nærmest rettighetsløse personer og at det må gjøres noe med det.

Ikke bare beboerne i ventemottakene er offer for det som den sørafrikanske antropologen Owen Sichone kaller “global apartheid“. Samtidig som apartheid ble avskaffet i Sør-Afrika, har Vesten innført et apartheidsystem på globalt nivå som skiller de rike fra de fattige. Grensene til de rike landene blir militarisert , og det bygges murer som aldri før. Hver dag dør flyktninger i forsøket på å komme seg gjennom Festning Europa. Hvem har ansvaret for disse livene som gikk tapt som konsekvens av Europas innvandringspolitikk? Dette var ett av mange spørsmål som kom opp på konferansen “Kan et menneske være ulovlig” i Oslo forrige uke. Ja, hvilket ansvar har Knut Storberget?

Flere forskere er overbeviste om at fri migrasjon er veien å gå - ikke bare av moralske grunner. Migrasjon bidrar mer til utvikling og fattigdomsbekjempelse enn bistand ifølge antropolog Alessandro Monsutti og statsviter Jonathan Moses. En slik verden uten UDI er ikke utopisk. 21. mars 1860 bestemte Stortingspolitikerne at hvem som helst kan reise fritt inn til Norge. Som i resten av Europa var man overbevist om at grensekontroll var noe som hørte til despotiske stater, skriver Jan Eivind Myhre i Norsk innvandringshistorie.

Myndighetene ønsker seg lojale borgere. Men av og til er det nødvendig å gjøre opprør. Grunnen til at vi lever i noenlunde demokratiske samfunn er at andre har gjort opprør på vegne av oss.

Men kan vi dermed si at de opprørske asylsøkerne er gode rollemodeller? Som overbevist pasifist synes jeg at dette spørsmålet er vanskeligere å svare på enn spørsmålet om Knut Storberget, Pål Lønseth og de ansvarlige i UDI er gode rollemodeller. For det er de definitivt ikke.

SE OGSÅ:

The “illegal” anthropologist: Shahram Khosravi’s Auto-Ethnography of Borders

Antropologen Shahram Khosravi- Ikke kall dem for illegale

En etnografi fra et asylmottak for enslige mindreårige

Masteroppgave om tvangsreturer: Når politiansatte klamrer seg til den “byråkratiske religionen”

Nina Glick Schiller: Who belongs where? A Global Power Perspective on Migration

Hvem er kriminell: EU eller flyktningene?

- Åpne grenser er løsningen

“Sekulær bistand har formidlet et arrogant og nedsettende budskap til tross for festtalene om respekt for mottakerne", skriver antropolog Asle Jøssang i et innlegg i Vårt Land. Saken er ikke på nett.

De aller fleste steder hvor det drives bistand i dag, er det religiøse en integrert del av kultur og samfunnsliv, påpeker han. Likevel har mye av bistanden tatt utgangspunkt i “vår” (=Norges) kontekst, hvor det religiøse ikke ligger til grunn for offentlige tiltak.

Dette er ikke bra. Det er på høy tid at religion blir tatt på alvor, sier Bistandsnemnda (BN), som organiserer bistandsinnsatsen til 17 kristne organisasjoner. For religionen kan være en viktig motor for utvikling. “Lokale kirkelige partnerorganisasjoner har gang på gang klaget på det som oppleves som kunstige og kulturfiendtlige skiller, som ikke løser ut det fulle potensialet for helhetlig utvikling", skriver antropologen fra Mediehøgskolen Gimlekollen. 


Miljø- og bistandsminister Erik Solheim har tatt BN på ordet. Ta Gud alvorlig, skrev han for fire uker siden i Aftenposten.

Men hvis religion er så viktig, hvordan skal den integreres? Vil Norad godta at -eksplisitt religiøst begrunnede målsetninger for -utvikling og ditto metoder figurerer i søknader og plandokumenter, lurer antropologen på.

Han nevner et interessant eksempel. På en alternativ klimakonferanse i Cochabamba som Bolivia organiserte, ble miljøødeleggelsene satt i sammenheng med det sekulære verdensbildet. Nå akter Bolivia gå til FN og fremme en alternativ økofilosofi.

Jøssang stiller følgende spørsmål:

Vil Norad godta at eksplisitt religiøst begrunnede målsetninger for utvikling og ditto metoder figurerer i søknader og plandokumenter? Hva hvis religiøse verdier og praksiser oppleves å stride mot norsk politikk? Blir det bryske oppgjør eller dekker man avvisningene bak høflige fraser? Eller har myndighetene is i magen og vilje til å tenke prosess?

For noen år siden serverte kritiserte Terje Tvedt religionen i bistanden og det han kalte norske «statsmisjonærer». Jøssang avviser kritikken:

Selv om norske bistandsmidler ikke gikk direkte til finansiering av evangelisering, som misjonsorganisasjonene betaler selv, var der nok en indirekte effekt. Denne -effekten vil nok øke dersom det legges til rette for en bedre integrering av -holistiske forståelser og metoder. Det blir nok bråk av slikt, men spørsmålet er hva som hjelper fattige mest og er etisk riktigst bistandspolitikk. 


(…)
I vår postkoloniale tid er det politisk viktig å ta folks selvforståelse og egen kunnskapshorisont på alvor. Ydmykelsen det er å oppleve at ens virkelighetsforståelse blir avfeid som ugyldig og irrasjonell er roten til mye vondt.

Men også misjonsorganisasjonene og deres lokale kirkelige partnere har nok å foreta seg på egne arenaer, mener han:

Men hva med overordnet samfunnsnyttig samarbeid med ikke-kristne religiøse partnere? Mye bistandsinnsats går til spille som følge av religionsmotsetninger. Her venter noen viktige teologiske og kirkepolitiske utfordringer.

Asle Jøssang disputerer forresten på tirsdag 7.september. Han har forsket på religiøs omvendelse i Boliva. Avhandlingens tittel er “Searching for a Powerful Christ: An Anthropology of Religious Conversion in Bolivia".

Hans Aage Gravaas fra Fjellhaug Misjonshøgskole kommenterer på bloggen sin:

Det er prisverdig at Jøssang våger å ta tak i et tema som antropologer ofte har definert vekk eller kanskje ansett som uinteressant. Religiøsitet er et tema som mennesket har vært opptatt fra tidenes morgen, og menneskers tro har ofte måttet relatere seg til andres tro.

Det er interessant at noen kaster seg inn i denne debatten, som har interesse langt ut over den lokale kontekst i Sør-Amerika. Det er også forfriskende å lese at lokale informanter våger å utfordre antropologisk metode: “The author`s initial appeal to the anthropological method of cultural relativity was not accepted, prompting him to base his research project on an overarching framework called critical realism. In principle, this perspective allows for the ontological reality of God`s existence and intervention in people`s lives, yet also points out how people`s actual knowledges are conditioned”.

Hvor mange antropologer er det som har latt sine intervjuobjekter utfordre metodologien på denne måten?

SE OGSÅ:

Asle Jøssang: Misjonen er bedre enn sitt rykte

Isolerer seg for å bli frelst - Doktoravhandling om konservativ kristen minoritet i Bolivia

Hvorfor driver vi med bistand?

Explores how indigenous peoples interprete Christianity

Mange bøker blir aldri omtalt i mediene. ”Rondane Kilimanjaro. Om vennskap som flytter fjell”, skrevet av antropologen Ilona Drival, har vært et av disse ignorerte bøkene. Nå er boka - som kom ut i fjor - blitt anmeldt i Bistandsaktuelt.

Vi får vite at boka er en blanding av feltnotater, anekdoter, fagbok og betraktninger. Antropologen ta for seg forskjeller, likheter, kultur og historie fra to fjellbygder; en i Rondane og en i Kilimanjaro.

Drivdal har på slutten av nittitallet vært på feltarbeid blant småbrukere i Kibosho, Kilimanjaro Region. Etter endt feltarbeid, opprettholdt Drivdal kontakten med grenda, noe som senere førte til samarbeid mellom Kibosho og Hedmark Bonde- og Småbrukarlag og Stor-Elvdal kommune som også har gitt ut boka. Kontakten har belyst likhetstrekkene mellom småbrukere i Norge og Tanzania i stedet for å fordype seg i forskjellene.  

Anmelder Anne-Lise Langøy (som også er antropolog - og byråkrat i UD) er begeistret.

Mens jeg leste boka, lette jeg automatisk etter begreper som kunne lede meg til en sedvanlig, profesjonell bistandsbyråkratisk tilnærming til stoffet. Dette fant jeg ikke. Drivdals termer og perspektiver er akk så virkelighetsnære, nært grasrota og den felles kaffekoppen så og si. Hun beskriver småskala utviklingsprosjekt som setter mennesket, kultur og næringsgrunnlag sammen i en logisk helhet.

Det slo meg at boka nettopp er verdifull av den grunn – den er en hyllest til de som synes det er verdt å lære andre kulturer å kjenne og være med på å bidra til utvikling i praksis. Den beskriver det typiske sivile samfunns engasjement i utvikling og folk-til-folk samarbeidet. Og til syvende og sist, grenda, husholdet og mennesket er vel den egentlige måleenheten når vi skal finne ut om tusenårsmålene er nådd eller ikke. Boka er av den grunn opplysende og betydningsfull for opinionen i Norge.

>> les hele saken i Bistandsaktuelt

- Jeg vil utfordre våre forestillinger om afrikanere. Vi tror på en måte vi må redde dem. Men de kan mye selv, sa forfatteren ved lanseringen.

SE OGSÅ:

Telemarkskua, bygdeliv og næringsutvikling

Landbruk: Etiopia viser veien

Thesis: Conservation for Whom? Telling Good Lies in the Development of Central Kalahari

Dissertation: Survival in the Rainforest

Les bygdebøker!

De fire store universitetene i Norge har forhandlet fram en avtale som gir forskere mulighet for å publisere ”open access” i Springers mange tidsskrifter, melder Universitetsavisa i Trondheim.

Dette er en mulighet vi håper være forskere benytter seg av, skriver Universitetsbiblioteket i Oslo.

Høres bra ut. Det blir lettere å gjøre kunnskap tilgjengelig på nett. De fleste tidsskriftartiklene kan man nemlig bare lese når man er abonnent. Og tidsskriftene er dyre. Veldig dyre.

Men en titt på de 1170 titlene som er med i Springers “Open Choice” program avslører at antropologien glimrer med sitt fravær. Eller nesten. Springer har få antropologitidsskrifter.

Jeg oppdaget et tidsskrift som heter Dialectical Anthropology. Blant de nyere open access artiklene finner vi We are all the people of the Vega Baja now. Immediate Struggles: People, Power, and Place in Rural Spain av Don Kalb.

International Journal of Anthropology står også på listen men blir ikke lenger gitt ut av Springer.

Human Ecology er et kjent tidsskrift. Flere forskere har allerede brukt open access modellen. Her er et utvalg av artikler som er lagt ut gratis på nett:

A Behavioral Change Perspective of Maroon Soil Fertility Management in Traditional Shifting Cultivation in Suriname (Luuk Fleskens and Fedde Jorritsma)

Vicious and Virtuous Cycles and the Role of External Non-government Actors in Community Forestry in Oaxaca and Michoacán, Mexico (James A. Barsimantov)

Discourses, Power Negotiations and Indigenous Political Organization in Forest Partnerships: The Case of Selva de Matavén, Colombia (Eloisa Berman Arévalo and Mirjam A. F. Ros-Tonen)

Mark Nichter: Global Health: Why Cultural Perceptions, Social Representations, and Biopolitics Matter (bokanmeldelse av Susan M. Glover)

Dams and Dynasty, and the Colonial Transformation of Balinese Irrigation Management (Henk Schulte Nordholt)

Og så har vi Culture, Medicine and Psychiatry. Her et utvalg av open access artikler:

“A Massive Long Way”: Interconnecting Histories, a “Special Child,” ADHD, and Everyday Family Life (Linda C. Garro and Kristin E. Yarris)

Heartache of the State, Enemy of the Self: Bipolar Disorder and Cultural Change in Urban China (Emily Ng)

Kiyang-yang, a West-African Postwar Idiom of Distress (Joop T. de Jong and Ria Reis)

Ways of Asking, Ways of Telling. A Methodological Comparison of Ethnographic and Research Diagnostic Interviews (Thomas J. Csordas, Christopher Dole, Allen Tran, Matthew Strickland and Michael G. Storck)

Giving an Account of One’s Pain in the Anthropological Interview (Mara Buchbinder)

Men det er kanskje uansett det beste å publisere i rene open access tidsskrifter som det finnes flere og flere av, se antropologi.info’s oversikt.

Og hva med å forhandle med Universitetsforlaget som er jo ganske vanskelig i forhold til slike spørsmål?

SE OGSÅ:

Forskere boikotter forlagene, vil ha gratis tilgang til forskning på nett

Hvordan lage et akademisk tidsskrift som appellerer til flere?

Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett

Open Access Anthropology in Africa - an introduction

Owen Wiltshire: How internet is changing anthropology

Why Open Access?

Kronikken Drøm fra Disneyland der FrPerne Kent Andersen og Christian Tybring Gjedde hevder at innvandringen “river landet vårt i filler” har vakt stor oppmerksomhet. Men de to karene sier egentlig lite nytt. Kronikken er bare en oppsummering av rasismen i nettavisenes kommentarfelt vi leser hver eneste dag og som vi også finner på nettsteder som document.no.

I diverse avis- og blogginnlegg blir kronikken slaktet, for eksempel av Marte Michelet i Dagbladet (“Tybring-Gjedde minner oss på hva FrP egentlig er”), Jonas Gahr Støre i Aftenposten (“Norsk kultur står klippefast i et moderne norsk mangfold.”), religionshistoriker Cora Alexa Døving i Aftenposten (”Det flerkulturelle Norge er ikke en fiks idé fra Arbeiderpartiet, men en konsekvens av globalisering“) og antropolog Bischoff (”Norge blir visst revet i filler“), mens Konrads tankesmie har “oppdaget” et dokument fra 1938, skrevet av en viss “Christian Pudding-Gjedde” med tittelen “Jødene ødelegger norsk kultur“.

Det er sikkert viktig å debattere kronikkens påstander, men jeg er ikke sikker på om “fakta” er det viktigste. Kanskje det kan være mer interessant å studere innvandringsmotstanden i seg selv, gjerne i et komparativt perspektiv: Hvorfor blir noen innvandrings-/islammotstandere?

Motstanden handler om utrygghet i dagens nyliberale globale verden, mener for eksempel mediesosiolog Gavan Titley.

Og hvorfor blir andre innvandringstilhengere eller kosmopolitter? Og når er man det ene eller det andre?

For ikke alle som sier rasistiske ting er rasister og slett ikke hele tida slik antropologen John L. Jackson påpeker.

Eighteenth- and 19th-century slavemasters were racists, but they weren’t only racist. They were also revolutionaries and humanitarians, adventurers and religionists. To call someone racist isn’t about explanatory exclusivity.
(…)
We often imagine ourselves to be looking for racists who are racist 365 days out of the year. To chronicle the several days each week or month or lifetime when they are not demonstrably racist is either (i) to dismiss such fallow periods as exceptions (or mere performance) or (ii) to offer them up as proof that said accusations are false. But it doesn’t make sense to think of racism the way we think of, say, racial identity (as something we conspicuously carry around with us all the time, everywhere we go).

Han nevner Officer John Ryan i filmen Crash fra 2004 som eksempel:

In one scene, Ryan is a working-class cop who mercilessly harasses a middle-class black couple during a traffic stop, clearly relishing his racial privilege and lauding it over his intimidated victims. In another scene, he can risk his own life to pry that same black woman from a burning car before it explodes.

Oppdatering Haha, satire-nettstedet 5080.no kommenterer Frpernes kronikk i Aftenposten:– Aftenposten-kronikker plagierer våre nettdebatter:

- Kronikken er nesten identisk med et par av de kommentarene vi fjernet for to uker siden. Alt Aftenposten har gjort er å rydde opp i skrivefeil og kutte ned på antall utropstegn, sier debattredaktør i Dagbladet, Jo Randen.

Dagbladet mener Aftenposten undergraver markedet for rasistiske og hatske meninger når de velger å betale bidragsyterne.

SE OGSÅ:

Antropolog studerte FrP-lokallag

Anfindsen mot Hylland Eriksen: Hvordan kommunisere med meningsmotstandere?

Antropolog: Slutt å bruke ordet “innvandrer"!

Integrering: “Snakk mer om norsk kultur!”

Thesis: That’s why there is peace

- Highlight the connections between people!

Identity politics: Have anthropologists gone too far?

Sula bedehus. Foto: Sigurd Gartmann, flickr

Så kom muslimene og plutselig ble religion et viktig tema igjen i Norge. Dette er en populær fortelling. Men man glemmer at kristendommen spiller en stor rolle i livet til mange nordmenn.

Til tross for at flere blir ateister, står pietistisk kristendom fortsatt sterkt i Agderfylkene og Rogaland. Bibelbeltet består, konkluderer Klassekampen som omtaler den nye undersøkelsen “Religion i dagens Norge”, som ble lansert av Stiftelsen Kirkeforsking (Kifo) forrige fredag.

Det er store regionale forskjeller i religiøsitet, og disse forskjellene er “forbausende stabile", leser vi:

Bibelbeltet på Sørlandet holder stand, hedmarkingene bryr seg fortsatt lite om religion, og i det urbane Oslo-området står sekularismen og pluralismen sterkt.
(…)
Folk fra Rogaland og Agderfylkene oppgir oftere å ha en personlig tro, og de har et mer aktivt religiøst liv. Fraværet av personlig troende dominerer på Østlandet og i Trøndelag, mens i Nord-Norge er det like sammensatt som det alltid har vært: Her finnes dypt troende læstadianere og sterkt antireligiøse, samtidig som nordlendingene utmerker seg med å slutte opp om den alternative religiøsiteten.

>> les hele saken i Klassekampen

Noe annet som er interessant: Unge er mer åpne for religiøsitet enn eldre. Det er nå flere i aldersgruppen 18-34 år som tror på et liv etter døden, enn det er i aldersgruppen 55-79 år, og det er en økning av søknader til bibelskoler ifølge Vårt Land.

Jeg synes Klassekampens vinkling er mer interessant enn den vi finner i Vårt Land (”Eldre svikter kirken” og Fri Tanke (Andelen ”sterkt ikke-religiøse” nær doblet på ti år). Det ser nemlig ut at vi er vitne til en økende polarisering i religiøse spørsmål.

For noen uker siden hadde Morgenbladet en interessant reportasje om unge som strømmer til kristne skoler og festivaler.

SE OGSÅ:

Kristendommen øker mer enn islam

Masteroppgave om bedehuskultur i endring

Slik preger kristne ideer våre bilder av verden

Intervju: På feltarbeid i bedehuset

Der religionen skiller bygda

Maurice Bloch: Religion is a Figment of Human Imagination

Swaggering Burqas. Kabul. Foto: Mohamed Somji, flickr

Burkadebatten ser ikke ut til å ta slutt med det første, og i flere land vurderer styresmaktene å forby klesplagget. I et innlegg i Upsala Nya Tidning går antropolog Patrik Sander Göth ganske langt i å forsvare burkaen. Han mener vi kommer ikke særlig langt når vi bare ser burkaen som noe fremmed. Den er et personlig religiøst uttrykk på samme måte som korset rundt halsen blant kristne:

I den svenska sekulariserade kulturen är således det lilla korset som hänger runt halsen det enda som avslöjar en eventuell tillhörighet till den kristna tron. Så om vi likställer det lilla korset runt halsen med burkan med perspektivet att det är ett uttryck för en religiös tillhörighet blir varken det ena eller det andra mer eller mindre förtryckande.

Patrik Sander Göth er en av de mange antropologer som driver for seg selv som frilanskonsulent. Han har reservert seg et passende domenenavn www.kulturantropologen.se.

Der presiserer han at det nettopp er de andre perspektivene som utmerker antropologifaget:

Kulturantropologen utgår inte från det västerländska tänket utan tillämpar relativism och holism och kan därför hitta nya tillvägagångssätt och lösningar. (…) Med hjälp av kulturantropologen kan problemsituationen omvandlas till något mycket spännande och inte alls hotfullt.

SE OGSÅ:

Gabriele Marranci: Burqu’ing freedom: the danger of ‘moral civilizing

Magnus Michaelsen: Burkaen – En samfunnsfiende?

Da danske kvinner gikk med burka og radikale norske kvinner med skaut

Thesis: Hijab empowers women

France asks anthropologist for advice on burqa-ban

Lila Abu-Lughod: It’s time to give up the Western obsession with veiled Muslim women

Lila Abu-Lughod: Do Muslim Women Really Need Saving? (pdf)