Man hører ofte klager om at antropologer tar lite del i den offentlige debatten. Dettte inntrykket har jeg ikke. De siste dagene har for eksempel Monica Five Aarset i en kronikk i Aftenposten (skrevet sammen med sosiolog Julia Orupabo) oppfordret journalistene til å “ta av muslimbrillene” når de skriver om saker om “personer med innvandrerbakgrunn".

Et eksempel er demonstrasjonen mot Dagbladets karikaturtrykking, skriver de:

Unge norske muslimer som gjennomførte en lovlig demonstrasjon mot trykkingen ble viet langt mer oppmerksomhet i mediene enn etnisk norske husokkupanters hærverk i Hausmanns gate og seks angrep på politiet samme dag. Iffit Qureshi påpekte treffende i sin kronikk 22. februar at der de unge norske muslimene først og fremst ble forstått som muslimer og lite integrerte, ble det ikke stilt spørsmål ved de unge blitzerne og husokkupantenes norskhet og integreringsevne. Dette handler om hvordan problemene fremstilles, men også om hvilke stemmer som gis rom.

>> les hele saken i Aftenposten

En masterstudent som har vært veldig aktiv de siste månedene er Rannveig Svendby. Etter å ha skrevet flere kronikker som var relatert til sitt masterprosjekt er hun blitt bedt om å blogge for Aftenposten. Forrige uke ble hun invitert til å være med i feminismedebatten “Fæle kvinner, traumatiserte menn?” som Studentersamfundet i Trondheim arrangerte i anledning kvinnedagen. På panelet satt også Hanne Nabintu Herland.

Svendby utfordret Herlands påstand om at dagens feminisme er en kamp mot mannen.

Feminisme betyr for antropologen blant annet å kjempe for retten til å være avviker. Gjennom historien har det vært enorme variasjoner i hva som regnes som feminint og maskulint:

Samtidig som hun hevder at kvinnekampen har utviklet seg til “en knallhard kamp mot mannen”, setter Herland opp sin egen, private liste over tradisjonelle egenskaper som menn bør kopiere. Det er snakk om å verne barn og kvinner, beskytte nasjonale interesser, være preget av integritet, og så videre. Hvem er det som er knallhard mot mannen her? Det kan da ikke være stort flere enn Zorro og Fantomet som har sjanse til å tilfredsstille kravene til Herland?

Min vinkling er at når menn må strebe for å bli “ekte” menn, så er det idealene som er umannlige - ikke mennene. Det er jo menn slik de allerede ER til enhver tid - som utgjør fasiten på “ekte” menn. Fokuset bør ikke være å gå tilbake til gamle ideer om kvinnelighet og mannlighet. I stedet bør vi kjempe for retten til å avvike. For de fleste gjør faktisk det. Det er avviket som er normen! Hvor mange av kvinnene i dette rommet kan for eksempel hake av for at personligheten deres stemmer med alle de såkalt “kvinnelige” egenskapene - og ingen av de “mannlige”?

>> les hele saken på Rannveig Svendbys blogg

>> Omtale i studentavisa Under Dusken

>> nyeste kronikk: Når kvinner voldtar

Månedens antropolog Synnøve Aarsland har en lignende bakgrunn som meg. Etter å ha jobbet som lokaljournalist i NRK Sogn og Fjordane, holder hun nå på med forskningsformidling. Og hun mener også at antropologi og journalistikk er en utmerket kombinasjon.

I sitt bidrag til serien til Norsk Antropologisk Forening skriver hun blant annet:

Antropologien, ikkje minst feltarbeidet og arbeidet med hovudoppgåva, ga viktig lærdom eg kunne bruke i jobben som journalist. (…) Etter å ha vore på feltarbeid var eg van til kjensla av å skilje seg ut i flokken, vere den som stiller dei rare spørsmåla, som snakkar med alle, både raringar og lokalheltar. Eg var van med å møte folk med ein annan bakgrunn, ei anna ”livsverd” enn det eg hadde sjølv. Og slik var det også å vere journalist. (…)

Som journalist bør du vere på feltarbeid kvar dag. Mantraet frå redaksjonssjefen var alltid: snakk med folk! Gå ut og snakk med ”mannen i gata” og kva som opptek han og finn ut kva som rører seg i lokalsamfunnet. Det er då du får dei gode historiene. (…)

Du må dykke ned på mikronivå. Ei sak om overordna strukturar i samfunnet må underbyggast med folk. Høg og lav. Det globale i det lokale. Det er ofte nøkkelen til god lokaljournalistikk. Dersom du klarer å ta tak i eit generelt problem som gjeld oss alle og belyse det med eit lokalt case, ja då var du garantert å få saka ”på” i Dagsrevyen, Dagsnytt eller Her og Nå. Då hadde vi klart å ”heve” saka, slik vi også gjer i antropologien.

NRK er faktisk interessert i antropologer og andre med en litt annerledes bakgrunn:

I NRK sa dei til meg at dei ikkje vil ha straumlineforma folk med journalistutdanning, der dei kan eit handverk men ikkje noko om den verda vi lever i. Dei vil ha folk med variert fagbakgrunn, gjerne eit språk, gjerne landkunnskap, gjerne økonomi, historie og samfunnskunnskap. Dei vil ha folk som er kritiske og analytiske. Som ikkje tar alt for god fisk, og som tørr å stille dei upopulære spørsmåla, og som er kritiske til makta.

Nå jobber Synnøve Aasland som kommunikasjonsrådgiver ved SV-fakultet ved Universitetet i Oslo. Mye dreier seg om forskningsformidling:

Mi oppgåve er mellom anna å bidra og gje råd til forskingskonsulentar og forskarar i mediehandtering og formidling. Eg har etablert eit digitalt nyhendebrev for tilsette, og intervjuar forskarar, dekan og prodekan om nye og pågåande prosjekt, om fagpolitikk og strategi. Eg leverer innhald til eigne nettsider og skal også i gang med å skrive saker til nettavisa forsking.no. Eg deltek også i fora som er med på å forme dei nye nettsidene ved UiO, og diskuterer forskingsformidling og korleis vi skal profilere forskinga vår betre på eigne nettsider.

>> les hele saken på NAFs nettsider

SE OGSÅ:

Symbiosen mellom antropologi og journalistikk

Why anthropologists should become journalists

Nancy Scheper-Hughes: Public anthropology through collaboration with journalists

Flere antropologiske firmaer: Glocals - journalistikk og antropologi

Her kommer del 2 av intervjuserien om antropologi og kunst. For noen dager siden intervjuet Aleksandra Bartoszko antropologen Cicilie Fagerlid. Nå følger et intervju med kunstneren Marianne Heier.

—-

Kan antropologi være kunst? Kan kunst være antropologi? Del 2

av Aleksandra Bartoszko

I denne delen av serien intervjuer jeg kunstner Marianne Heier som er aktuell med utstillingen Jamais – Toujours på Stenersenmuseet i Oslo. Heiers åpningstale fikk meg til å reflektere rundt hennes arbeidsmetoder i lys av antropologiske forskningsteknikker. Jeg spurte henne om forbindelser mellom disse.

Hennes svar avslørte hvor innbilsk jeg er som antropolog – jeg ser antropologi og dens innflytelse overalt. Har Cicilie Fagerlid rett i at alt kan bli antropologi? Hvis svaret er ja hva er i så fall så spesielt med faget vårt? Kan man gjøre antropologi uten å kalle virksomheten sin for antropologi? Jeg føler at de tilsynelatende naive spørsmålene jeg stilte for moro skyld fører oss tilbake til en viktig problemstilling - en vi har prøvd å svare på i altfor mange år: Hva er antropologi og antropologisk metode?

I dette intervjuet ble jeg konfrontert med min egen tatt-for-gitthet – antropologisk metode er kanskje ikke så unik som vi liker å tro. En ikke alltid like hyggelig opplevelse, men kanskje det er en slik konfrontasjon vi trenger? Kanskje burde vi diskutere faget mer med ikke-antropologer for å få den selvinnsikten vi er på jakt etter eller for å besvare det moteriktige i det siste spørsmålet om antropologiens ender og grenser?

Antropologen på feltarbeid i Nicaragua, observasjon, “hanging on the street corner". Foto: Bartosz Bartoszko

Kunstner Marianne Heier, observasjon i prosjektet Construction Site

Aleksandra Bartoszko: Når jeg først leste om dine arbeidsmetoder, tenkte jeg med én gang på antropologi. Antropologer samler data på et feltarbeid og deltakende observasjon er en av de viktigste teknikkene for å få forståelse og kunnskap om fenomener og folk. Ville du si at du bruker samfunnsvitenskapelige metoder i ditt arbeid? Ble du inspirert av noen samfunnsfag? Hvordan har du kommet frem til din arbeidsmetode?

Marianne Heier: Arbeidsmetoden min er et resultat av hvordan livet mitt har vært. For å overleve som kunstner har jeg vært avhengig av inntekt fra en serie mer eller mindre midlertidige arbeidsoppdrag. Til tider har disse strøjobbene tatt alt jeg har hatt av tid. Hvis jeg i det hele tatt skulle få laget noe kunst, måtte jeg finne en måte å kombinere pengejobbing og kunstvirksomhet. Og etter hvert oppdaget jeg jo også hvor mange kunstnerisk interessante muligheter disse arbeidssituasjonene bød på. Det dreier seg om erfaringer fra mitt eget liv, som naturlig nok opptar meg på mange plan, både personlig, faglig og politisk. Så en dobbeltrolle jeg først opplevde som et ’nødvendig onde’ ble etter hvert til en mer og mer bevisst og fruktbar strategi.

I utviklingen av denne arbeidsformen har jeg naturligvis benyttet litteratur hentet fra forskjellige fagfelt, men jeg vil ikke si at jeg føler spesiell tilknytning til noe spesielt samfunnsfag. Arbeidet mitt er først og fremst forankret i kunsttradisjonen.

AB: Antropologer understreker gjerne at langvarig feltarbeid, ofte over flere måneder eller år, er nødvendig for å leve seg inn i folks liv. Selv har du brukt noen måneder for å forstå steder og folk du skal inkludere i verkene dine eller som dine verker handler om (Hammerfest skattekontor i Waldgänger, Universitetssykehus i Poster Project eller Røde Kors i Jamais - Toujours).
Synes du at den tiden du brukte på skattekontoret var nok til å komme frem til konklusjonene du presenterer i åpningstalen? Da du gikk videre med prosjektet og bygget om rommet, var du sikker på at du har fått med deg nok kunnskap om stedet til å kunne intervenere i folks liv, å gripe inn i skattekontorets hverdag? Er denne sikkerheten viktig for deg?

MH: Verkene mine er ikke en presentasjon av konklusjoner etter en periode med research eller feltarbeid. De er konkretiseringer av min opplevelse av gitte situasjoner. Andre kan naturligvis ha helt andre opplevelser av samme situasjon, og det er ikke vesentlig for meg at arbeidene for eksempel skal kunne være vitenskapelig etterprøvbare.

Marianne Heiers prosjekt Waldgänger

Marianne Heiers prosjekt Waldgänger

Deltakelsen i arbeidssituasjonen inngår i arbeidet, og kan ikke skilles fra det ferdige resultatet. Jeg ser på alle deler av denne prosessen som estetiske elementer.

Jeg prøver alltid å ta utgangspunkt i egne, personlige erfaringer, og for at disse erfaringene skal bli så komplekse og interessante som mulig, er det viktig at deltakelsen skjer over tid.

Mange av prosjektene mine setter spor i form av varige endringer i arbeidsomgivelsene de tar utgangspunkt i. Det følger naturligvis et ansvar med dette, og det tar jeg alvorlig. Jeg krever ikke at arbeidene skal bli stående uendret over tid. De ansatte kan endre dem som de selv finner for godt, i forhold til deres praktiske behov i hverdagen. På denne måten kan de gjøre arbeidene til sine, og kunstverket vil gradvis gjenabsorberes i konteksten som omgir det. Kontrasten mellom omgivelse og verk viskes gradvis ut. Det syns jeg er fint.

AB: I sin oppsummering av konferansen «Fieldworks: Dialogues between art and anthropology» som fant sted i Tate Modern i London i 2003 skriver Glenn Bowman at kunstnere ønsker at kunsten viser noe immanent ved kontekstdannende hendelser, mens antropologer, som forskere generelt, vil skille ut en struktur eller prosess fra hendelsen og fortelle den. Ville du si at kunsten din viser og ikke forteller og at den ikke er interessert i strukturene?

MH: Jeg ønsker naturligvis at arbeidet mitt skal være, ikke at de skal representere. Men jeg er ikke sikker på at å vise nødvendigvis står i opposisjon til å fortelle. Og jeg er absolutt interessert i det du kaller strukturene. Interessen for hvordan hierarkier representeres og opprettholdes av de konkrete omgivelsene våre er for eksempel en sterk drivkraft i arbeidet mitt.

AB: Tekst og åpningstaler er en viktig del av arbeidet ditt. Mener du at det er viktig å supplere det visuelle med det tekstlige? Tror du at dine verk ville bli enda mer hørt eller fått en annen dimensjon hvis du i tillegg leverte skriftlig rapport, inkluderte samfunnsteorier etc.? Trenger mennesker tekst?

MH: Åpnings- eller overrekkelsestaler er et gjennomgående element i arbeidet mitt. De er en del av en performativ tilnærming, og er ment å knytte de forskjellige fasene i den kunstneriske prosessen sammen. De er dermed ikke et supplement, men en sentral del av selve verket.

Antropologen på feltarbeid i Nicaragua. Foto: Bartosz Bartoszko

Kunstner Marianne Heier i aksjon/på feltarbeid i prosjektet Investment

Jeg anser den første fasen av et prosjekt, deltakelsen i for eksempel et arbeidsmiljø, som en performativ gest. I hver situasjon utvikler jeg en rolle som spiller sammen med omgivelsene, og som forholder seg til de gjeldende reglene og normene i situasjonen jeg er i, og som det alltid tar litt tid lære.

Den påfølgende fasen er mer pragmatisk, det handler ofte om for eksempel å bygge et rom. Her har jeg en helt annen rolle, og samarbeider med arkitekter, bygningsteknikkere og håndverkere. I denne fasen er jeg en slags oppdragsgiver. I talen knyttes disse forskjellige sidene av min erfaring sammen, og overføres til kunstoffentligheten.

Talen er på en måte det stedet der alle mine roller i prosjektet igjen føres sammen og blir til en. Det ligger også alltid en mengde estetiske vurderinger til grunn for hvordan disse talene fremføres; kostyme, lyssetting, hvordan publikum plasseres i rommet. Så den har en veldig viktig funksjon, og kan ikke forstås som bare en forklaring eller et supplement.

Når det er sagt benytter jeg selvsagt teorier utviklet innenfor andre fagfelt i utarbeidelsen av prosjektene mine. Men dette er ikke spesielt for meg, det er noe de fleste kunstnere gjør i ganske stor grad. Kunstfeltet preges i det hele tatt av stor respekt og nysgjerrighet overfor andre fag, kanskje særlig overfor akademia. Og rapporter er det mer enn nok av også i mitt felt, uten at jeg har følelsen av at det fører til større synlighet…

AB: Besøker du etnografiske, antropologiske eller kulturhistoriske museer som presenterer forskning på moderne kulturer og samfunn?

MH: Ja, det hender. For eksempel er Musée du Quai Branly i Paris en fantastisk opplevelse.

AB: Hva synes du antropologer, etnografer og andre akademikere kan lære av kunstnere? Er det noe råd du kunne gi til andre som på samme måte som deg utforsker, viser og tolker kultur, samfunn og politikk?

MH: Det syns jeg er veldig vanskelig å svare på. Det fins så mange forskjellige retninger og arbeidsformer innenfor kunsten at det er umulig å si noe generelt om dette. Det er heller ikke så enkelt å snakke om ’metode’ innenfor kunstproduksjonen, der hvert enkelt prosjekt nødvendigvis genererer sin egen metode og produksjonsstruktur.

Flere linker:

Utstilling: Art as Ethnography? Multi-media explorations in post-socialist St. Petersburg

Dewi Faulkner: “Ethnography as Art: How the Tools of Anthropology Can Enrich the Creative Process” (Word-dokument!)

Hal Foster: “The Artist as Ethnographer”. In: The Traffic in Culture, eds. George Marcus& Fred Myers (pdf)

liste over antropologi og kunst fra pensum til kurset SOSANT4400
Anthropologists as Artists, Artists as Anthropologists, våren 2007 (Word-dokument)

Aleksandra Bartoszko og Cicilie Fagerlid leder arbeidsgruppen Representasjoner av sosialt liv: Grenser for antropologi i kunnskapsproduksjon og formidling? på årskonferansen i Norsk Antropologisk Forening 7.-9.mai 2010 i Trondheim.

SE OGSÅ:

Etnografi om unge kunstnere: Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?

What anthropologists and artists have in common

Manga instead of scientific paper: How art enriches anthropology

Connecting Art and Anthropology: What happens when artists and anthropologists are asked to do something together?

Nigel Barley: “Fiction gives better answers than anthropology”

Klarer kunsten seg uten forskningen?

Doktoravhandling ble teaterstykke

Hvor viktig er ens etniske bakgrunn når man er på feltarbeid? Som antropolog og doktorgradsstipendiat Astri Dankertsen minner oss på i sin nye blogg Astrilogi, er den kanskje spesielt viktig når man forsker på en gruppe mennesker som ikke bare har hatt positive erfaringer med antropologer og storsamfunnet, for eksempel samer:

Som forsker på samiske forhold dukker man automatisk ned i et felt som til tider kan føles ganske betent, der skepsisen til forskere, eller folk generelt, som kommer utenfra, det vil si fra det norske samfunnet, iblant kan være ganske stor. “Hvem er du?", “Hva gjør du her?” samt skeptiske blikk er noe man fort kan oppleve som forsker, spesielt når man som jeg gjør, snakker “søringdialekt".
(…)
Selv føler jeg meg ikke utpreget samisk, oppvokst som jeg er i “søringland", men jeg har likevel nok samisk blod til å stå i samemanntallet, noe jeg også har valgt å gjøre. Derfor sklir jeg gjerne inn i kategorien “norsk", noe jeg ofte synes er enkelt, greit og ukomplissert.

Samtidig hender det jo at folk likevel velger å tillegge meg kategorien “same", særlig hvis de kjenner min far eller har litt kjennskap til min familiehistorie. “Ja, men da er du jo en av oss,” kan da være en konklusjon mange trekker.
(….)
Noen ganger kan folk til og med gjøre meg til mye mer same enn jeg føler meg komfortabel med å være, både sosialt sett og når det kommer til fag. For eksempel fikk jeg kritikk mine sensorer til min masteroppgave om oslosamer for å legge for lite vekt på min egen samiske tilhørighet. “Men jeg er jo mest norsk,” var da min umiddelbare følelse, samt en indre uro over å bli påtvunget en identitet jeg ikke helt følte meg hjemme i.

>> les hele saken “Sameforsker: Å være og å ikke være på en gang”

I innlegget “Ja, der lever de vel som ordentlige samer” skriver hun om nordmennenes manglende kunnskap om samer.

Jeg har tidligere skrevet om Astri Dankertsens hovedoppgave, se bl.a. Å være moderne same i Oslo og Urbane samer i indiske sarier eller Ikke kunnskap om “de andre", men for “de andre”.

SE OGSÅ:

For en antropologi uten radikal annerledeshet

Feminister og urfolksromantikere som forskere: Hvordan holdninger påvirkerer forskningen

For første gang i Norge: Holdt disputas på samisk

Hvordan er det å bo og forske i Bangladesh?

Intervju: På feltarbeid blant fattige jenter og millionærer i India

Ble frarådet å dra på feltarbeid i Oslo

- Jaja, mennene de er alle på jakt, fortalte damen i kassa i den vesle butikken ved kaia på et lite sted der jeg var på skriveferie engang.

- Jakt er en såpass viktig del av livet i bygde-Norge at det er rart det ikke er gjort flere studier av det, sier antropolog Rolf David Ramslien i et intervju med Eivind Eggen i Antropress.

Rundt ti prosent av den mannlige delen av den norske befolkningen over 16 år driver med jakt. Det er få kulturelle fenomen som har så stort omfang i Norge, får vi vite.

Antropologen er selv aktiv jeger. Han har skrevet hovedfagsoppgave om den norske harejakta og forholdet mellom jakthund og jeger. I harejakta har jakthunden en dominerende rolle som vi også ser i videoen.

I sitt doktorgradsprosjekt har han flyttet fokuset fra harejakt til elgjakt. Han ser på jegeridentiteten og håper å komme inn i den større diskusjonen om forvaltning av elg i Norge: Hvor mange dyr skal skytes hvert år og hva slags dyr i forhold til kjønn, alder etc?

Ramslien forteller om kapittelet om jakttrofeet han holder på å skrive:

- Trofeet er et typisk nøkkelsymbol som tolkes svært forskjellig av forskjellige mennesker. Det er alt fra et «lik på veggen» til et symbol på jegerens ferdigheter, den lokale elgbestandens genetiske kvalitet og grunneierens forvaltningsferdigheter. Dyret tilskrives også menneskelige egenskaper som sluhet og list ut fra størrelsen på trofeet. Et analytisk fokus på geviret gir innblikk i elgjakta som sosialt og kulturell fenomen. Hvor trofeet blir hengende inngår også i en forhandlig om maskulinitet. Ofte blir det forvist til garasjen eller i trappa ned til kjelleren, typiske maskuline steder.
(…)
- Til tross for at trofeet er et viktig symbol i jaktsammenhenger i Norge, er det knyttet mye ambivalens til ren troféjakt. Ofte markeres en ikke-troféjegeridentitet ved å referere til rikfolk eller tyskere. Man viser gjerne frem et flott trofé, men skyter ofte inn en setning om at jakt handler om mer enn bare trofeer, blant annet fornuftig forvaltning.

>> les hele intervjuet i Antropress

SE OGSÅ:

Danmarks Jægerforbund ansetter antropolog

Flere og flere kvinner på bukkejakt

Flere antropologer inn i naturforskningen!

Nordmenn og naturen: Antropolog forsker på basehoppere

Skrev magisteroppgave om fanatiske fugletittere

Why Siberian nomads cope so well with climate change

Ethnobotany in Britain: Anthropologists study social networks around plants

Hva skiller det etnografiske fra det kunstneriske, når mål, arbeidsmåte og uttrykksformer kan være ganske like? Hva kan kunstnere og antropologer lære av hverandre? Her på antropologi.info skal antropolog Aleksandra Bartoszko presentere en serie av intervjuer der antropologer og kunstnere reflekterer over forbindelser, likheter og forskjeller mellom etnografi og kunst.

Kan antropologi være kunst? Kan kunst være antropologi?

Av Aleksandra Bartoszko

Fra 14. januar til 14.mars 2010 vises Andrea Langes utstilling «Riturnella» og Marianne Heier «Jamais – Toujours» på Stenersensmuseet i Oslo. Verkene til Lange og Heier balanserer mellom kunst, politikk og samfunnsvitenskap. Begge presenterer arbeid som baserer seg på foto, video, performance og tekst. Temaet for den aktuelle utstillingen er det de oppfatter som uakseptable tilstander i dagens globale samfunn: krig, fattigdom, arbeidsledighet, innvandringspolitikk og «illegale» flyktninger.

Da jeg så utstillingen og hørte Heiers åpningstale, tenkte jeg med en gang på antropologi og etnografiske utstillinger. Et likhetstrekk var kunstnernes arbeidsmåter – feltarbeid og deltakende observasjon. Et annet var uttrykksformene – dokumentaristiske fotografier og kvasidokumentalistiske filmer. Jeg har begynt dermed å undre på hva som skiller det etnografiske fra det kunstneriske, når mål, arbeidsmåte og uttrykksformer er så like. Jeg spurte begge kunstnerne og en antropolog hvordan se selv ser på dette, og om hva som skal til for at de definerer sine verk som enten kunst eller etnografi.

Cicilie Fagerlid er sosialantropolog, stipendiat ved Universitetet i Oslo. Hun gjorde sitt feltarbeid i Paris. Jeg spurte Cicilie hva hun mener om et av bildene i Langes utstilling.

Aleksandra Bartoszko: Bildet «Manifestation» fikk meg til å tenke på bilder du har tatt i Paris. Hvordan ser du på dette kunstverket i forhold til dine bilder fra feltarbeidet ditt som du viser på bloggen din og på flickr? Hvordan synes du Langes bilde skiller seg fra dine fotografier, eller fra andre bilder som dokumenterer antropologiske/etnografiske funn?

Andrea Lange: Manifestation. Stenersenmuseet.

Cicilie Fagerlid: “Stop Sarko’s law". Demonstration outside the Senat against the new law on immigration. Flickr.

Cicilie Fagerlid: Hadde jeg kommet over dette motivet i Paris, ville jeg definitivt tatt et bilde og lagt det ut på flickr så raskt som mulig. Siden du spør, er det mulig jeg ville ha fokusert bildet litt annerledes, enten gått nærmere for å framheve teksten eller lenger bort for å få med mer av omgivelsene for å vise konteksten motivet inngår i.

Jeg vil gjerne forsøke å tenke på den estetiske komposisjonen når jeg tar bilder, men jeg må innrømme at jeg nok er flinkere til å legge vekt på det jeg vil dokumentere. I den grad det er forskjell på bilder som kunstverk og som antropologisk dokumentasjon lurer jeg på om det må ligge i dette: Er dokumentasjon og et forsøk på å formidle hva som faktisk foregår og hvordan det faktisk ser ut det viktigste bildet formidler, altså kanskje en form for realisme, eller kommer disse målene i andre rekke etter estetiske vurderinger?

Men jeg vil også legge til at spørsmålet ditt har tvunget fram denne refleksjonen hos meg, for ved første øyekast ville jeg sagt at jeg ville ha tatt nøyaktig det samme bildet! Jeg tror nyansene her kan være hårfine, og en mer kunstnerisk anlagt antropolog enn meg ville i høyere grad greid å vektlegge estetikk og komposisjon uten å miste det informative.

“hop! a charter for Hungary!” Demonstration against “disposable immigration". Foto: Cicilie Fagerlid, flickr

“Residence permit REFUSED” Demonstration against “disposable immigration". Foto: Cicilie Fagerlid, flickr

“Monsieur Sarkozy, if you don’t love France, leave her”. Demonstration against “disposable immigration". Foto: Cicilie Fagerlid, flickr

“not prison, not retention, not expulsion". Foto: Cicilie Fagerlid, flickr

Andrea Lange: Pay Attention Motherfuckers. Stenersensmuseet.

Samtidig vil en kunstner som Lange helt klart formidle motstanden mot fransk innvandringspolitikk - nettopp det samme jeg ofte ønsket å formidle med mine bilder. Men jeg ville kanskje ønsket å gå mer i detalj på hvordan denne motstanden utspiller seg nettopp ved å enten få med detaljene i plakatene eller konteksten rundt. Men i mange tilfeller er det kanskje ikke først og fremst selve bildet som avgjør om det er kunst eller etnografi.

AB: Synes du at Langes bilde kunne vises på etnografisk museum i Oslo og da ha samme verdi som bilder antropologer bruker? Ville de regnes som etnografi, eller er det noe du ville savne om det skulle vises der?

CF: Jeg synes absolutt bildet kunne gått rett inn i en utstilling på etnografisk museum. Men i motsetning til hvordan det ble presentert på Stenersen, så vidt jeg forsto, ville bildet trenge en bredere kontekst for å bli etnografisk.

Vi måtte få vite både noe om fransk innvandringspolitikk, og ikke minst om all motstanden den genererer. I hvilket nabolag bildet er tatt, og hva det evt. betyr er også viktig informasjon. Jeg kan tenke meg at ihvertfall det ene er tatt i nærheten av universitetet Jussieu, og da skulle jeg likt å vite mer om motstanden om innvandringspolitikken og støtten til papirløse blant studenter og kanskje også tradisjonen for sånt rundt universitetene.

Hvis jeg skulle vist mine bilder fra bydelen Belleville, ville den type informasjon om området være vesentlig: Hvilke tradisjoner fins det for motstand her? Hvilken rolle spiller papirløse innvandrere i dette området? osv.

Jeg tenker vel at bilder i seg selv kan kanskje aldri være tilstrekkelig etnografisk dokumentasjon, - vi trenger kontekstualisering. Det er vel derfor jeg aldri har sett på bildene mine på flickr som riktig etnografiske. I begynnelsen hadde jeg ambisjon om å fortelle litt hva som foregikk, men det ble alt for tidkrevende.

Jeg har laget noen bildesamlinger (og kanskje særlig denne er relevant her) som jeg håpet at i sin helhet kunne formidle ihvertfall en del av det som foregikk på demonstrasjoner, men etnografi blir det ikke i mine øyne før jeg utdyper og forklarer bakgrunnen for det som foregår. Men kunst er de slett ikke heller, fordi bildene bare er tatt med ønske om å formidle det faktiske. Og da mener jeg ikke at de formidler noe objektivt, men heller at de ikke er tatt med tanke på…

Vel, jeg merker at jeg kommer til kort når jeg forsøker å definere hva som gjør bilder til kunst, men jeg tror jeg faller tilbake på det jeg svarte på forrige spørsmål: for å være kunst må en eller annen estetisk vurdering være med, ikke bare det rent funksjonelle behovet om å formidle det faktiske som ligger bak mine bilder. Eller er det bare konteksten rundt som avgjør om noe er kunst eller etnografi?

AB: Hva synes du antropologer og etnografer kan lære av kunstnere og omvendt? Har du et godt råd til kunstnere som i sitt virke utforsker, viser og tolker kultur, samfunn og politikk?

CF: Antropologer, og her snakker jeg særlig til meg selv, bør være oppmerksom på at estetiske vurderinger når et bilde komponeres kan hjelpe dem med å få formidlet budskapet enda klarere. Bildet kan bli mer iøynefallende, og informasjonen kan komme mer i fokus heller enn å forsvinne i en dårlig komposisjon. Kunstnere utforsker verden på sin egen måte, og jeg vet ikke om det ville hjulpet deres spesifikke måte å fortolke og formidle på å gjøre den mer etnografisk, slik jeg svarte på forrige spørsmål.

Jeg vil jo hevde at god kunst kan få oss til å reflektere på en annen, og kanskje mer dyptgripende, måte enn selv den beste antropologi. Så da tror jeg jeg synes at de to måtene å beskrive og forholde seg til verden på lever best side om side, med sine spesifikke uttrykksformer og genrekrav. På den annen side; jeg liker bildet til Lange veldig godt (kunne jo ha tatt det selv ;-) ), men det gir ingen aha-opplevelse andre kunstverk er istand til å vekke.

F.eks. likte jeg plakaten med teksten “no one is illegal” fra samme utstilling. Den fikk tankene igang hos meg! Så siden dette bildet etter min mening mangler denne kvaliteten, kunne det kanskje tjent på å bli presentert med endel bakgrunnsinformasjon, f.eks. som jeg etterlyste i forrige spørsmål? Og siden det fortsatt inngikk i en større kunstutstilling og ikke ble presentert på etnografisk museum, så ville det jo fortsatt være kunst, selv om det også spredde litt mer innsikt og kunnskap!

Cicilie Fagerlid har forresten nettopp blogget om anthropology and fiction der hun bl.a. skriver “no one does anthropology as well as novelists do".

SE OGSÅ:

What anthropologists and artists have in common

Manga instead of scientific paper: How art enriches anthropology

Connecting Art and Anthropology: What happens when artists and anthropologists are asked to do something together?

Nigel Barley: “Fiction gives better answers than anthropology”

Klarer kunsten seg uten forskningen?

Thomas Hylland Eriksen: Heller mer kunst enn flere bøker!

Doktoravhandling: Hvordan påvirker bilder mennesker?

Doktoravhandling ble teaterstykke

Etnografi om unge kunstnere: Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?

(Lenker oppdatert 9.9.2019) For et par dager siden skrev jeg saken Yes to female circumcision? som fikk mye respons og ble mye lest. Innlegget handlet om antropolog Fuambai Ahmadu som i et intervju med Anthropology Today utfordret dominerende oppfatninger om kvinnelig omskjæring.

Nå har Hege Ulstein i Dagsavisen også tatt opp saken. Dette vil du ikke lese, skriver hun i en veldig god kommentar med mange nyttige linker med tilleggsinformasjon:

Akademikere som har forsket på omskjæring i afrikanske kulturer har gjort en rekke interessante funn. Opplysningene de kommer med har det til felles at de nesten aldri omtales i vestlig presse. Det er rart, for myteknusingen er massiv, oppsiktsvekkende og lærerik. Omskårede kvinner har like stor glede av sex og får orgasme like ofte og hjertelig som andre kvinner. Omskjæring er ikke bare en skikk som stadfester kvinneundertrykkelse. Det er i mange tilfeller en markering av kvinnelig kraft og makt. Plager som inkontinens, smertefull sex, menstruasjonsproblemer, infertilitet og infeksjoner er omtrent like vanlig hos kvinner som er omskåret, som hos dem som ikke er det.

Hun minner også på at “unødig kirurgi for å møte visse skjønnhetskrav” ikke er “noe bare afrikanske kvinner driver med":

Her i Vesten er brystimplantater, fettsuging, ansiktsløftning og skjønnhetsoperasjoner av det kvinnelige kjønnsorganet vanlig og akseptert. Piercing i underlivet er heller ikke et ukjent fenomen. Slike inngrep kan – i likhet med omskjæring – føre til helseproblemer og til og med dødsfall. Men det er ikke straffbart av den grunn.

Vår oppfatning av kvinnelig omskjæring, oppsummerer Ulstein, er altså ikke bare tuftet på fakta. Dette er et problem når man tenker på hva slags kontroversielle virkemidler myndighetene har tatt i bruk i kampen mot omskjæring av kvinner, påpeker hun. Hun nevner “tvangsundersøkelse av underlivet til småjenter, plukket ut etter etniske og rasemessige markører, mens de blir filmet. Inntil åtte års fengselsstraff. Omsorgsovertakelse.”

Men det betyr ikke at man skal heie fram skikken, understreker hun:

Men det betyr at vi bør møte problemstillingen med en helt annen ydmykhet og åpenhet enn vi hittil har gjort. Vi bør også omtale våre omskårede medsøstre med respekt. De har like stor rett som alle andre til å være stolte over kroppen sin. De er ikke «freaks».

>> les hele saken i Dagsavisen

SE OGSÅ:

Yes to female circumcision? Is it a good idea to fight against female circumcision? Not neccesarily according to anthropologist Fuambai Ahmadu

Circumcision: “Harmful practice claim has been exaggerated” - AAA meeting part IV

Hva har høye hæler og omskjæring til felles?

Antropolog: - Debatten om kjønnskorrigerende inngrep blant barn må løftes ut av sykehusene

Omskjæring: Antropolog advarer mot heksejakt

Migrasjon er et av de mest debatterte temaene i offentligheten. Men det er fortsatt store kunnskapshull. Og det er store mangler i migrasjonsforskningen. Dette viser rapporten Innvandring og flukt til Norge. En kunnskapsgjennomgang 1990-2009.

Jan-Paul Brekke, Monica Five Aarset, Hilde Lidén og Kristian Andenæs har gjennomgått forsknings- og utredningsarbeid knyttet til migrasjon, innvandring og flukt til Norge de siste tjue årene.

De påpeker bl.a.

• Det er en merkbar mangel på tverrfaglige og komparative studier: Internasjonalt har det vært pekt på at innvandringsforskningen ofte er monofaglig og ikke sammenligner på tvers av case eller land. Reell tverrfaglighet innebærer at slikt samarbeid inngår i design, metodologi og analyser.
• Fokus er i stor grad er på Norge. Nasjonalstaten utgjør rammen i de fleste studiene. Migrasjonen forstås i liten grad ut fra forhold i avsender- eller transitland. Det samme gjelder transnasjonale perspektiv, dvs. der vedvarende bånd mellom hjemland og mottakerland studeres.
• Norsk praksis når det gjelder tvangsreturer av personer uten opphold er ikke studert.
• Myndighetene har stått sentralt i å drive fram forskningen på migrasjonsfeltet i Norge. Dette forholdet kan legge noen begrensninger på forskningen: Policydrevet forskning risikerer å ha et for snevert fokus, være kortsiktig og lite kumulativ.

>> Oppsummeringen av rapporten

>> last ned rapporten

Det er blant annet på grunn av disse hullene og manglene at Culcom ble startet opp ved Universitetet i Oslo i 2004. Men dette tverrfaglige forskningsprogrammet blir ikke nevnt i rapporten.

SE OGSÅ:

Thomas Hylland Eriksen: Myndighetene hemmer migrasjonsforskningen

Etter nasjonalstaten: En samtale mellom Saskia Sassen og Thomas Hylland Eriksen

- Vi forsker for mye på integrering

Innvandrerkriminalitet, integrering og gammeldags innvandrerforskning

Avatar er tidenes største kinosuksess. Hvorfor? Fordi den ikke utfordrer den imperialistiske nerven i vår verdensanskuelse - ideen om den hvite manns fortreffelighet, skriver antropolog Thorgeir Kolshus i kronikken “Avatars imperialisme” i Dagbladet.

På den ene siden rører filmen ved tidsånden preget av klima- og finanskrise. Hva sivilisasjonskritikk angår, skriver Kolshus, byr Avatar på “litt av en buffé":

Na’vi-folket, som er forbundet med alt levende gjennom den animistiske kvinnelige livgiver Eywa, hjemsøkes av profittbesatte næringsinteresser under militær beskyttelse. En forskergruppe gjør et velment forsøk på å forstå na’viene og deres verden gjennom å inkarneres i na’vi-kropper (de har av ubegripelige årsaker kommet fram til at na’viene har behov for å lære engelsk), men blir til sist avfeid av direktøren, som føler pusten fra investorene i nakken: kvartalsrapporten står for døra. Så bryter ragnarokk ut, imponerende visuelt realisert, med forskerne og filmens helt Jake Sully på de gode na’vienes side.

Men kritikken av imperialismen er bare tilsynelatende filmens røde tråd:

En parallell kan trekkes til drapet på kaptein Cook på Hawaii i 1779. I den mest grundige historiske gjennomgangen av hendelsen, argumenterer amerikaneren Marshall Sahlins for at Cook ble tatt for å være guden Lono, som kom tilbake på galt tidspunkt etter den rituelle kalenderen og derfor måtte drepes for å gjenopprette orden i kosmos.

Dette fikk den srilankiske antropologen Gananath Obeyesekere til å påpeke at Sahlins’ analyse er symptomatisk for den vestlige verdens selvforståelse: Cook kunne ikke bare være en helt vanlig tulling som havnet i bråk på grunn av egne feil og misforståelser; han måtte i hawaiianernes øyne være noe viktig, noe annet, underforstått slik alle hvitinger av «de andre» anses som ekstraordinære.

Dette er også «Avatar»s grunntone. Helten Jake Sully lærer seg raskt alt det na’viene kan. Selv bevegelsesmønsteret na’vier har brukt et liv på å tilegne seg, har han etter kort tids kledelig klønethet inne. Han temmer den farligste flygeøglen, før han til slutt inntar sin (les: vår) rettmessige plass som kulturhelt og naturlig leder.

For oss som publikum er det innlysende at Jake Sully, hvitingen i blå kropp, måtte bli en forskjell som gjør en forskjell. Han kunne ikke bare fortsette å være en uvitende snublefot, latterliggjort av alle. Vi vet jo at vi kan beherske de verdenene og tilegne oss den kunnskapen vi ønsker - bare vi vil. Så selv om Sully til slutt «goes native» og blir blå, er det hans hvite privilegier som gjør ham stor.

Hans konklusjon:

(N)år «Avatar» blir en gedigen kassasuksess, skyldes det ikke bare at den sammenfaller med en forgjengelig, om enn kraftfull, stemningsbølge. Det er også fordi den ikke utfordrer den langt mer permanente imperialistiske nerven i vår verdensanskuelse - ideen om at hvitinger alltid må utgjøre en forskjell.

Kronikken er ikke på nett.

Siri Gaski kommenterer på twitter: Kan æ tegne hjerta rundt kronikken til Thorgeir Kolshus sjøl om Dagbladet tilhøre kafeen? Fine fornuftige forklaringa på “Avatar"!

Som Kolshus skriver er filmen blitt diskutert av mange antropologer. Antropolog Mary Walker drøfter samme spørsmål som Kolshus i innlegget Why do so many people in so many countries love Avatar? Movie as Rorschach test. Hun siterer hun bl.a. Andrew Leonard som skriver:

Avatar is “all things to all people,” with everyone from neo-cons applauding its “deeply conservative, pro American message” to left-wing professors commenting that “the jungle pantheism that now pervades the psychoactive counterculture has gone thoroughly mainstream.”

OPPDATERING: NY TID OM AVATAR Ny Tid hyller filmen og skriver at “filmen har vist seg å inspirere undertrykte over hele verden. Både samer, irakere og regnskogsforkjempere er enige om at Avatar er en motivasjonsfaktor i kampen mot overmakter og undertrykkere.” Bladet snakker bl.a. med den samiske regissøren Nils Gaup som er begeistret over filmen. Han fikk assosiasjoner til nenet-folket i Russland da han så filmen: “Mektige olje- og gasselskaper prøver å fordrive dem fra sine områder fordi de vil ha tilgang på naturressursene deres", sier han.

Samiske Mikkel Berg-Nordlie fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) med urfolk og etniske minoriteter som spesialfelt har sett Avatar to ganger. Han mener at samene kan kjenne seg igjen i Navi’ene: “For samer som er bevisst sin egen historie, så rører Avatar ved en nerve. Også vi har opplevd diskriminering og påtvungne inngrep i naturen som har vært til vår ulempe.” Han har inntrykk av at mange samer liker Avatar. “Alle jeg har snakket med, synes den er oppløftende: Urfolket vinner, det skjer ikke så ofte i virkeligheten. Så dét er inspirerende.”

Denne saken er ikke på nett heller.

OPPDATERING 2: Blogger “Alphahonan” som studerer kulturantropoogi i Sverige har skrevet to interessante kommentarer: Om “Avatar” och vår värld… og Om vår vackra värld. Hun skriver blant annet at mange ungdommer verden over som har sett filmen er blitt deprimert:

Många har blivit väldigt tagna av denna vackra fantasivärld och då filmen är nästan 3 timmar och visas i 3D så blir känslan av att verkligen gå in i denna värld ganska verklig. Många har visst haft svårt att tackla att de faktiskt inte kan leva i den vackra världen och tycker att vår egen värld är grå och tråkig.

Men hun er ingen tilhenger av denne tankegangen:

Jag har kommit fram till att det här gör mig ganska irriterad, det känns så idiotiskt att tänka så. Det måste va så här; de personer som har fått såna här känslor efter denna film måste vara personer som inte har rest speciellt mycket i vår egen värld. För vår värld ÄR minst lika vacker som den som skildras i Pandora.

Flere antropologiske bidrag:

Debatt om Avatar på Savage Minds (45 kommentarer!)

Debatt på Open Anthropology Cooperative

Nicolas Baumard: Na’vi Cognition and Culture

David Price: Hollywood’s Human Terrain Avatars

Linksamling på Primate Diaries.

“Kultur og generasjon” er kanskje den kjedeligste tittelen det går an å velge for en bok. Men innholdet ser ut til å være interessant. Ønsker vi bedre integrering, må vi snakke mer om norsk kultur, er et av budskapene til bokas forfattere, antropologene Ada Ingrid Engebrigtsen og Øivind Fuglerud.

Dette er i hvert fall inntrykket mitt etter å ha begynt å lese innledningen. Forfatterne kritiserer blant annet Unni Wikan for å framstille det norske som noe nøytralt og universelt, praksiser hos minoriteter derimot som avvik.

Men kultur er ikke er noe som bare innvandrere har, men også storsamfunnet. Og det som oppfattes som f.eks. “somalisk kultur” i Norge er resultat av et møte med “norsk kultur". Somalisk kultur i Norge er annerledes enn somalisk kultur i USA. For å forstå “det somaliske” må vi altså forstå “det norske":

For å forstå hvordan kulturfaktoren virker i minoritetsmiljøer, må man derfor ta i betraktning hvordan bruddflater dannes i møtet med det norske. Dette åpenbare poenget overses altfor ofte i den offentlige debatten. Med støtte fra agitatoriske forskere (for eksempel Wikan 1995, 2002) har innvandringsskeptiske politikere kunnet framstille det norske velferdssamfunnet som inkarnasjonen av kulturnøytrale, universelle menneskerettigheter og minoritetskulturer som avvik fra en ikke-kulturell normaltilstand.
(…)
- Vi er overbevist om at det vil øke realismen i debatten, og i politikken, dersom vi innser at det norske majoritetssamfunnet, på samme måte som minoritetssamfunnene, er bygget på og rundt kategorier, verdier og symboler som best kan forstås som kulturelle. I hvilken grad disse har et berettiget krav på å bli uforandret, er et politisk spørsmål.
(…)
- I det daglige er det lett å tenke på staten og dens håndhevere som stående utenfor kulturens område - som en aktør eller et sett av aktører som med utgangspunkt i universell fornuft handler rasjonelt og rettferdig, ubundet av lokale oppfatninger om rett og galt. vi vil hevde at dette kort og godt er en misforståelse, og at statens evne til å framstille seg som nøytral og som uavhengig av motiver og ønsker hos grupper og nettverk snarere er et resultat av dens makt; dens evne til å framstille spesifikke interesser som allmenne.

Boka er dermed også et innspill til debatten om hijab i politiet eller rettssalen. Hvor kulturnøytrale er norske institusjoner?

Flere innlegg om boka kommer.

Se også relaterte tidligere innlegg, blant annet Æresdrap og dovaner: Kun innvandrere har kultur, - Skolens hvite middelklassenorm har skylda, eller Norske verdier, islam og hverdagsrasismen og Culcom-seminaret Studer majoriteten for å forstå minoriteten!