“Majoritetsbefolkningen kan ikke lukke øynene for problemene i en misforstått toleranse for en «annerledes kultur»” preker Aftenpostens lederskribent etter flere oppslag om “moralkontroll i Oslos innvandrergater”.
Muslimer, spesielt kvinner, er blitt trakassert av tvilsomme skikkelser fordi de ikke har kledt seg “sømmelig” eller har spist samosa i Ramadan.
Aftenposten ser “moralpolitiet” som uttrykk for en “fremmed kultur". Men er det riktig? Er sosial kontroll et innvandrerproblem?
Jeg fisker fram et oppslag fra høsten 2008. Den fikk nok ikke like mye omtale. “Bygdejenter føler seg overvåket” roper Trønderavisas forside den 24.10.2008. “Syv av ti jenter mellom 17 og 19 år assosierer bygdesamfunn med overvåkning og sosial kontroll", står det der.
Litt lenger nede får vi vite at nettverket av gamle damer som overvåker jentene “vil nok imponere et hvilket som helst Al-Qaida-medlem".
Saken er basert på artikkelen Idyllisk eller kjedeleg? Slik ungdom ser bygda av de to sosiologene Marit S. Haugen og Mariann Villa. Teksten ble publisert i boka “Den nye bygda”. Jeg har nettopp oppdaget at det finnes en tekst av de to sosiologene om dette på nett: Gossip and rumour - the dark side of the rural safe and good? Young people’s gendered narratives of rural life”
Der leser vi bl.a om en jente som sa:
“Where I live now, girls cannot wear a mini-skirt without getting a reputation as “cheap” and a “tart". I think this is nonsense".
Det er ikke gøy å bli offer av overvåking og moralpoliti. Men det er feil å koble sosial kontroll og trakassering til “fremmede kulturer” eller “muslimer". Sosialt kontroll forekommer i hvert samfunn.
Hadia Tajik minnet om likhetene mellom moralpolitiet på Grønland med det berømte bygdedyret (et begrep skapt av forfatteren Tor Jonsson). Bygdedyret er allergisk mot annerledeshet. Bygdedyret krever konformitet. Bygdedyret trives i små eller lukkede miljøer. Hadia Tajik vet hva hun snakker om. Hun vokste opp på “lille Bjørheimsbygd som ligger utenfor Tau, som ligger utenfor Jørpeland, som ligger utenfor Stavanger".
Flere andre har minnet om disse likhetene. Men de dominerer ikke debatten. Martine Aurdal forteller om bygdedyret i kristne miljøer på Sørlandet. Hun skriver at hennes “skeive venninne fra ei lita bygd i bibelbeltet vil aldri flytte «hjem» med regnbuefamilien sin” av frykt for reaksjonene. Selv får Aurdal ofte håndskrevne brev etter å ha deltatt i tv-debatter om kjønn og seksualitet eller innvandring og integrering:
Håndskriften er gjerne snirklete løkkeskrift, men stilen fra ei tid lenge før den normerte skjønnskriften jeg selv lærte på skolen. Innholdet er religiøst og aggressivt, avsenderen ber meg typisk «brenne i helvetet» og lese min bibel. Jeg kan tenke meg at de likner eposten Tajik forteller at hun fikk etter at hun hadde vært på tv i lang kjole. Avsenderen ba henne dekke seg til og snakke mer om Gud.
Det virker som om Nationens konstituerte politiske redaktør Kato Nykvist ikke kjenner bygda godt nok når han kritiserer denne sammenligningen fordi han mener at Bygdedyret i motsetning til Grønlands moralpoliti mangler den religiøse dimensjonen. Her kan det også være verdt å diskutere om det er de ikke-religiøse gutta som er verst slik Olav Elgvin fra Muslimprosjektet fant ut.
Vi kunne holde på lenge med lignende eksempler fra byda. For eksempel om flykten fra bygdedyret som Jakob Arvola skriver om. Mange unge mennesker som skiller seg ut, er nødt til å flytte fra bygda:
Siste mote blant politikere og idealister er å lage workshops i distriktene der de forsøker å gi ungdom dårlig samvittighet for å flytte fra bygdene. Det har oppstått et ganske ekkelt press: “Du kommer tilbake når du har tatt utdannelse, ikke sant?”
Men finnes det en fraflytting som er helt legitim og nødvendig? Når du eksempelvis gang på gang blir fortalt at du skal være som alle andre, at kunst og kultur bortsett fra bygderevy er bytull, og at lesbiske ikke hører hjemme her?
Sosial kontroll på bygda ser ut til å være et alvorlig problem. Men likevel er det feil å henge ut bygda. Moralpolitiet er nemlig overalt.
“Mykje av det som blir tillagt “bygdedyret”, er utbreidd i heile samfunnet. Vondsinna mobbing, som er eit hovudtema hos Tor Jonsson, er eit minst like stort problem i små og store byar som i fjellbygder og fiskevær", skriver Ottar Brox i en omtale av Tor Jonsson: Blant bygdedyr og vestkantkrokodiller.
Moralpolitiet finner vi blant annet hos hvite feminister som kritiserer muslimske jenters klesstil. Ilham Hassan skriver om bikinimoralister som opphøyer seg til moralpoliti og forsøker å påtvinge andre sine verdier og sin moral. Hun skriver om “enda et frigjøringsforsøk” på vei hjem fra universitetet- denne gangen av en eldre etnisk norsk dame. Hun holdt en “moralsk preken” for henne på T-banen:
Hun holdt en leksjon om de grunnleggende friheter og rettigheter som vi nyter godt av i et demokratisk samfunn. Før hun gikk av, snudde hun seg mot meg for en siste formaning: «Ta av deg hijaben og brenn den hvis du vil».
Ilham Hassan kommenterer:
Vår frihet til å kle oss som vi vil, bør ikke innskrenkes av noen kontrollsyke skjeggete menn. Ei heller bør muslimske jenter oppleve å bli mobbet for å ha valgt å kle seg i samsvar med den muslimske kleskodeksen. Vi er frie individer, og verken moralister i kjortel eller i miniskjørt bør presse oss til henholdsvis å kle på eller å kle av oss.
Likevel er all denne sosiale kontrollen “berre småtteri, i høve til sosial kontroll i form av ideologisk hegemoni”, påpekte Alf Skjeseth i Klassekampen nylig (ikke på nett). Dette ser vi etter hans mening utfolde seg i stor stil i debatten om sjukefraværet. Han nevner blant annet Siv Jensen som nådde “toppen, eller botnen, av sosial kontroll” når hun oppfordret til tysting arbeidskamerater imellom: “Alle kjenner nokon som heller tek tre friske dagar under dyna enn å gå på jobben, så vi må passe betre på kvarandre.”
Det har vært flere slike saker i media i det siste der blant annet NHO opptrådte som moralpoliti, se “NHO mener arbeidsmoral kan påvirke sykefraværet”, eller - Sykefravær skyldes dårligere moral der Professor ved Institutt for helseledelse og helseøkonomi ved Universitetet i Oslo, Ivar Sønbø Kristiansen, påstår at “Hovedårsak til sykefraværet kan være at vi har mindre pliktfølelse enn før.”
Moralpolitiet viser seg også i form av diverse overvåkingskameraer, bla. på skolen (se Flere og flere elever overvåkes), i kampanjer mot fildeling og selvfølgelig i form av datalagringssystemet (se “Vår tapte frihet”).
Selvfølgelig er det viktig å debattere trakasseringen på Grønland. Problemet med Aftenpostens oppslag og den påfølgende debatten var at man har gjort saken til et problem som er knyttet til innvandring og “fremmede kulturer” der hvite nordmenn framstår som de moralsk overlegne.
Andreas Halse som sitter i bystyret i Oslo for Arbeiderpartiet illustrerer problemet når han skriver bekymret i sitt innlegg “En kamp for verdier”:
Hvordan kan majoritetssamfunnet drive verdikamp overfor minoriteter? Oppslagene om moralpolitiet på Grønland bør vekke debatten om hvordan venstresida skal forholde seg til kulturelle verdier som er forkastelige.
Debatten viser kanskje også at det er en mangel på debatt om og forskning på majoritetskulturen. Og et tegn på tette skott mellom for eksempel bygde- og innvandringsforskningen. Blant annet.
OPPDATERING (22.1.10) Veldig godt innlegg av Ambreen Parvez i Aftenposten: Hun kritiserer den moralske kontrollen hun opplever - den kommer fra hele samfunnet og fra institusjoner fordi hun bærer hijab:
Muslimske kvinner som bærer hijab blir utskjelt, fysisk angrepet i Stavanger og Trondheim – men dette kan vel ikke anses for å være moralkontroll? Det er kanskje en «uskyldig», men «sann reaksjon» fra arbeidsgiveren og provoserte «kvinnefrigjørere»?
(…)
Aftenposten burde viet også dette ukevis med spalteplass og analysert holdningene som fører til denne sosiale kontrollen. Det angår hele samfunnet og er institusjonalisert.
Kriminolog og skuespiller Lavleen Kaur minnet på NRK (info via facebook) om storsamfunnets moralpoliti:
Jeg blir trakassert på Grønland hvis jeg har på meg singlet eller shorts (…) jeg opplever også at jeg går ikke i Bogstadveien når jeg har på meg indiske klær - jeg får stygge blikk og folk er lite hyggelig.
En av de få “etniske nordmenn” som utfordret etnosentrismen i denne debatten er Erling Lae som i Morgenbladet skriver “Norske prester slipper å stå kollektivt ansvarlig for enkeltkristnes dumskap. Ikke så for imamene.” Nils Christie derimot er litt mer etno-(eller ego-)sentristrisk når han snakker om “våre verdier", men minner oss på at moralpolitiet har sine gode sider:
Vi trenger det som samfunn. Som mennesker må vi utøve sosial kontroll over hverandre, ikke bare overlate det til myndighetene. Jeg har ingen sans for dem som mener at man skal la hverandre være i fred i et sivilt samfunn. Vi skal stoppe det når noen drikker seg fra sans og samling på gaten. Og det er da ikke lov til å blotte seg? For en time siden skjente jeg på noen barn som gikk på rødt lys. Jeg kan tillate meg å bli en sint, gammel mann nå.
OPPDATERINGER (16.2.10): I innlegget Journalisters islamofobi, publisert i VG, skriver Iffit Qureshi:
Det er ikke en fornuftig og balansert diskusjon som florerer mellom ekspertene og politikerne men tvertimot følelser og sinne. Vi kan takke blant annet journalistene Olga Stokke og Hilde Lundgaard for denne utviklingen. Deres ensidige dekning av denne saken har ført til polarisering i samfunnet og muslimhets som mange synlige minoriteter har opplevd siden artikklen sto på trykk. Stokke og Lundgaard med sin lange arbeidserfaring som journalister var meget selektive i sin beskrivelse av Oslos mest kosmopolitske bydel. Artikkelen deres er preget av deres egen fordommer.
Shazia Sarwar fra nettstedet x-plosiv.no er ikke enig. I kommentaren Journalister og minoritetene skriver hun at hun føler seg “kraftig provosert over kritikken mot journalistene Olga Stokke og Hilde Lundgard". Hun påpeker at det er kun i negative saker om minoriteter at medier anklages for ensidig journalistikk. Kommer det gladsaker om minoritetesjentene som topper statistikken for videregående skoler, er det “ingen som krever at journalisten vitterlig må skrive om alle de jentene som er undertrykket og kneblet":
Og så husket jeg en hovedoppgave jeg skrev om tidligere engang. Det finnes faktisk forskning på sosial kontroll på Grønland! I teksten Når multikulturalismen gjør syk skriver jeg om masteroppgaven i sosialantropologi Tause skrik. Smerte og multikulturalisme hos minoritetskvinner i Oslo av Farida Ahmadi:
Oppgaven er ikke hyggelig lesning. Vi leser om “globalisering av smerte”, selvmord blant minoritetskvinner og sterk sosial kontroll. Vi får vite om kvinnenes frykt for å ikke virke religiøst nok, om kvinner som passer på at de alltid går med pakistanske klær, og om enslige kvinner som skriver et ekstra navn på dørskiltet slik at det ikke synes at de bor alene og blir oppfattet som “unormale”.
Men som også andre forskere påpeker, er det feil å forklare slike forhold utelukkende med islam eller “patriarkalske kulturer”. Det er majoritetssamfunnet som legger premissene for minoritetenes situasjon. Arezo sier til antropologen: “Folk var ikke så strenge i Pakistan. Jeg vet ikke hva som har skjedd med pakistanere på Grønland”. Men som samfunnsvitere vet: Når grupper opplever at deres identitet og moralske orden blir truet (for eksempel på grunn av diskriminering), forsterkes grensene. Den sterke kontrollen, skriver Ahmadi, må forstås i denne sammenhengen.
Først må de betale store summer til formidlere for å komme til Danmark. Så kan de opplever urimelige arbeidsforhold i deres vertsfamilier. I rapporten “Au Pair og Menneskehandlet?” viser antropolog Trine Mygind Korsby at mange au-pairer i Danmark har det ganske ille, spesielt filipinske jenter. 
Siste kommentarer