(notater, fortsatt i arbeid) Hvorfor har informatikeren Ole Jørgen Anfindsen, som mener at det finnes raser og at noen raser er mer intelligente enn andre, overraskende mange tilhengere? Hvordan kommunisere med folk som mener at grunnen til Haitis fattigdom er at øya beboes av afrikanere? Hvorfor så mye hat mot kosmopolitter og multikulturalister? Er det i det hele tatt mulig å finne en felles plattform når virkelighetsoppfatningene er så forskjellige?

Slike tanker surret rundt i hodet mitt under og etter lanseringen av boka Selvmordsparadigmet. Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet. Møtet var interessant og lærerikt. Lanseringen besto av en paneldebatt med både støttespillere og motstandere. Islamkritiker og Høyremann Hallgrim Berg deltok, dessuten Basim Ghozlan, forstander i Det islamske forbundet i Oslo og redaktør av www.islam.no, skribent Eystein Halle og Thomas Hylland Eriksen.

Det var først og fremst Anfindsens meningsfeller som var samlet i Litteraturhusets kjeller. Lanseringen ga dermed et innblikk i dette åpenbar voksende miljøet.

Vi ble vitne til et av de størst tenkelige clashes of civilisation. Mennesker med så ulikt syn på verden møttes at jeg begynte å lurer på om kommunikasjon fortsatt er mulig. Hylland Eriksen definerte selv engang kultur som det som gjør kommunikasjon mulig. Her var det ikke mye felles kultur.

Hva kan vi lære av møtet? Her noen stikkord og spørsmål

- Anfindsen-miljøet føler seg stigmatisert som minoritet. De ser seg som urbefolkning som blir undertrykt av kosmopolitter og multikulturalister, av folk som ser ned på norsk kultur, på kristendommen, USA, på de hvite. De bruker ordet urbefolkning om seg selv, som en urbefolkning som blir kolonisert av “fremmede kulturer". På en måte er det en del likhetstrekk i argumentasjonen mellom dem og urbefolkningsgrupper som snillistiske antropologer ofte støtter. Jeg har lagt merke til at de er spesielt opprørt over noe som Thomas Hylland Eriksen sa i et intervju om forskningsprogrammet Culcom som han leder. “Målet var å omdefinere Norge", sa han. Og: “Den viktigste hvite flekken består nå i å dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger".

Opplevd marginalisering og undertrykkelse av “tradisjonell kultur” er poenger som ble berørt i masteroppgaver i Culcom om høyrepopulismeog karikaturstriden.

Her kan jeg faktisk følge dem et stykke med på veien. Ofte gir tilhengere av mangfold inntrykk av at Norge kun kan betraktes som “fargerikt” og “spennende” når eksotiske innvandrere er involvert (noe jeg har kritisert selv, bl.a. i et intervju i Klassekampen). Jeg må tenke på antropolog Yara El-Ghadban som stiller spørsmålet om antropologene i sin dekonstruksjonsiver har gått for langt?

- Kosmopolitisme og humanistiske verdier betrakter de som elitesaker. Det som Anfindsen kaller “politisk korrekt” kaller jeg humanistiske verdier, sa Hylland Eriksen. Ja, men humanistiske er noe som “eliten” som bor på Ullevål Hageby kan pynte seg med, de som “ikke vet noe om dagliglivets problemer", svarte publikum. Samtidig er det interessant at Anfindsen-miljøet ikke akkurat består av “folk flest". Her var det advokater, fysikere, ingeniører og også en sosialantropolog tok ordet (fra eks-Jugoslavia, et “mislykket multikulturelt prosjekt")

- De ser seg ikke som rasister og det å bli kalt rasist opplever de som nedverdigende og ydmykende. For Anfindsen “hater ikke andre raser". Først når du kopler rasetenkning med hat og forakt for andres menneskeverd, kan det være snakk om rasisme etter Anfindsens mening. Han konstaterer bare at “afrikanerne er mindre intelligente enn europeere” og at det er “deres egens skyld” at de er fattige (!). Han er - i motsetning til den “politisk korrekte eliten” sannhetssøkende.

- Thomas Hylland Eriksen betegner de som sjefsideolog for det de anser som elitens multikulturelle prosjekt. Han og forskningsprogrammet Culcom er deres hovedmotstander. Nyheten om at Culcom legges ned til sommeren vakte stor begeistring.

- Hvor utbredt er slike ideologier i anti-innvandringsmiljøet og “folk flest"? Jeg synes at Siv Jensen og Hege Storhaug er snillister i forhold til Anfindsen. Men det ser ut til å være snakk om en overlapping her. Anfindsen blir hyllet på nettet, blant annet av miljøet rundt Document.no. Hallgrim Berg som forfattet den sterkt islamofobe boka “Amerikabrevet” roste boka “Selvmordsparadigmet” høyt opp i skyene, mens Hege Storhaug, som satt i publikum, forble taus under hele møtet. En av de mest leste og i miljøet høyt respekterte anti-islam-bloggerne, “Fjordman“, har faktisk bidratt til boka, han skrev en hel kapittel.

- Hvilken rolle spiller religion, spesielt kristendommen? Flere troende kristne var tilstede på møtet. Anfindsen forteller i boka om oppveksten sin i det han kaller “bibelfundamentalistisk kristendomsforståelse", leser jeg i en anmeldelse i Klassekampen 8.5. (ikke på nett). Ifølge Tom Egil Hvervens anmeldelse mistet Anfindsen fotfestet på midten av 1990-tallet. Han begynte å forstå at troen ikke lot seg forene med naturvitenskapelig erkjennelse. Terrorangrepene 11.september 2001 ga Anfindsen en ny sak. “Rasebiologien virker som en åpenbaring, et fundament for nye, ekstreme oppfatninger.” Så: Hvilke personlige historier finner vi blant tilhengere av raseteorier?

- Hvor mye interesse er det for dialog på begge sider? Er det i det hele tatt mulig å finne en felles plattform når virkelighetsoppfatningene er så forskjellige? Er det ikke bedre å la være å diskutere med “rasister”?

Kort om innlederne:

Ole Jørgen Anfindsen: Han snakker rolig og gir inntrykk av å være saklig og “sannhetssøkende". Helt ok å høre på selv om innholdet etter min mening er skremmende.

Hallgrim Berg: Et menneske med mye hat inni seg. Bruker et aggressivt språk. Han virker enda mer ekstrem enn Anfindsen selv om han kanskje ikke er det.

Basim Ghozlan: Snill og vennlig, dialogorientert. Han roste Anfindsen for å ha endret syn på islam: Anfindsen generaliserer mindre og ser nyanser. De har møtt hverandre flere ganger og er blitt venner. Så gikk han gjennom kapittelet om islam og forteller at Anfindsen peker på en del viktige ting, men at bekymringene er overdrevet.

Thomas Hylland Eriksen: Tydelig irritert og opprørt over Anfindsens raseteorier og slaktet boka fullstendig. Viste likhetene med raseideologier fra 1930-tallet, apartheid i Sør-Afrika og sørstatene i USA. Dette likte publikum dårlig, de følte seg stigmatisert og bekreftet i sitt syn på akademia.

Eystein Halle: Latterliggjorte det norske godhetsregimet. Inntok etterhvert - spesielt etter Hylland Eriksen forlot panelet etter to timers debatt - en mellomposisjon og kritiserte Anfindsens dommedagsscenarier.

Ingen avis har omtalt lanseringen, men det finnes en gode oppsummeringer på minerva.as og document.no:

Kristian Meisingset: Karneval. Når Ole Jørgen Anfindsen slipper bok, snus alt på hodet (minerva, 7.4.10)

Hans Rustad: “Selvmordsparadigmet” og en selsom opptreden (document.no, 6.5.10), En instruktiv seanse (document.no, 7.5.10) og Instruktiv seanse II (document.no, 8.5.10)

Diskusjonen mellom Thomas Hylland Eriksen fortsatte på verdidebatt.no i kommentarfeltet til innleggene “Hva er rasisme” av Espen Utaker og Rasisme av Ole Jørgen Anfindsen (se bare Thomas Hylland Eriksens kommentarer. På verdidebatt.no har Anfindsen sin egen spalte).

Aftenposten har ført et heller ukritisk intervju med Anfindsen idag der journalisten ikke utfordrer Anfindsens raselære. Boka ble også anmeldt i Dagbladet.

Se også intervju i Vårt Land og kommentarer av Konrads tankesmie Skallemalerne børster støvet av instrumentene og av Hjorthen Ønsker debatt om rase og IQ. Astrid Mæland har nylig skrevet en lengre sak Slik forsvant rasisme på fire minutter.

Sigve Indregard kommenterer på indregard.no:

At Ole Jørgen Anfindsen får spalteplass til sine 30-tallsteorier om raser og IQ, viser med all den nødvendige tydelighet at samfunnsforskerne har hatt en riktig magefølelse om at det er farlig å lefle med forenklede, biologiske forklaringsmodeller (á la evolusjonspsykologien). Det er ingen tilfeldighet at Anfindsen får denne spalteplassen i videreføringen av Hjernevask-debatten.

Kombinasjonen av folkelige, biologiske forklaringer, økonomisk stagnasjon og et stort rom for populismen i politikken leder oss raskt i retning av de populistisk-fascistiske skremselsbildene og den medfølgende politikken. Det har vi prøvd før. Det er selvsagt ikke biologien i seg selv som er farlig, men den alt for levende rasistiske resonnansen disse tankene får.

Mohamed fra ars rhetorica kommenterer på Kornrads tankesmie:

Det Anfindsen kommer fram med er den fremste årsaken til at den “hvite mannen” representert av den europeisk imperalisme sto bak koloniseringen av Afrika og Asia. Dette er grunnen til den vestlige slavehandelen. Det er grunnen til kristningen av Afrika. Fordi siden disse menneskene har lavere IQ og er så usivilisert så skulle det bare mangle at den hvite mannen kom og reddet dem fra deres egen undergang. Med sin høye IQ så kommer han og redder dem fra deres egen dumskap.

En oversikt over hele mediedekningen inkludert skannete versjoner av tekster som ikke er på nett, finner vi på http://selvmordsparadigmet.no/media/omtale.html

PS: Oppdaget nettopp vi hadde samme diskusjon for fire år siden. Professor Lars Kolvereid mente dengang at kinesiske innvandrere lykkes bedre som gründere fordi de har høyere “nasjonal intelligens” enn etiopiere. Han ble også framstilt som en helt som tør stå fram med sine meninger, se oppsummering av debatten: Helgeland Arbeiderblad støtter rasistisk forsker

SE OGSÅ:

Marianne Gullestad: Racism - The Five Major Challenges for Anthropology

Thomas Hylland Eriksen: Derfor må vi snakke om “rase”

Fredrik Barth: “Slutt å kalle fordommer for rasisme”

Identity politics: Have anthropologists gone too far?

“Svarte menn rammes av nykolonial rasisme”

Rasetenkning i Språkrådet?

Allierer seg med ytre høyre: Dagbladets nye kampanje mot innvandrerforskningen

Bilde: desmoheart78, flickr

(Lenker oppdatert 23.9.2020) Etter over en uke med “askenyheter” etter Eyjafjallajökulls vulkanutbrudd på Island er det på tide med litt askeantropologi. Mens asken forstyrret hverdagen vår bare et par dager, må folk i andre deler av verden leve med vulkanen side ved side hele sitt liv - ikke bare i Island.

Bilde: flydime, flickr

Antropolog Aleksandra Bartoszko (den gangen Aleksandra Pytko) har skrevet en hel masteroppgave om livet med vulkanen i en landsby i Nicaragua som hun kaller “Santiago".

Hun har vært på feltarbeid i et ganske ekstremt område - i hvertfall fortoner det seg slik for utenforstående:

Store mengder av SO2, som overskrider WHOs retningslinjer og The U.S. National Air Quality Standard (Baxter 1982, Delmelle et. al 1997-2000), produserer en vulkansk forurensning manifestert i dårlig grunn, dårlig luftkvalitet og sur nedbør. Svoveldioksid absorberes raskt i øvre luftveier og kan være årsak til lungesykdommer og død (Argüello- Guiterrez 1994). Gassene og asken forårsaker øyehinnebetennelse, koma, kvelning, hud-, øye- og halsirritasjon, blindhet, tretthet osv. Lungesykdommer grunnet vulkanske gasser sies å være en primærårsak til dødeligheten i området.

Området er definert som en høyrisikosone i forhold til ”utvikling av hvilken som helst aktivitet” (Alcaldía de la Concepción 2004: 7). Det er også det kaldeste punktet i vestlig Nicaragua, med sterke vinder som setter preg både på landskapet og folks dagligliv. I tillegg til å forårsake og spre sykdommer, kreves det ekstra arbeidskraft selv for de enkleste hjemmeoppgaver, for eksempel feiing rundt huset. Santiago er den eneste landsbyen i fylket som ikke har elektrisitet. Fra desember 2006 til 5. mai 2007 hadde ikke landsbyen tilgang til rent vann.

Folk i Santiago lever stort sett av det de selv plukker. Problemet er at gassene ødelegger nesten alle planter og det er vanskelig å skaffe råvarer.

Hvorfor bor folk der egentlig? Hvorfor finner de seg ikke et annet sted? Antropologen valgte - av hensyn til sin helse - å bo utenfor landsbyen. Men etterhvert fant hun ut at dette var spørsmål som folk utenfra stiller.

Turene til landsbyen - hun brukte hver dag tre timer for å komme opp og ned fra landsbyen - ga verdifull innsikt.

Hun skriver om “Gåing som forskningsteknikk":

Etter å ha gått opp til toppen av landsbyen daglig i støv, sand og en gjennomtrengende svovellukt, skjønte jeg mer av landsbybeboernes virkelighet og hvordan de forholdt seg til den. Jeg ble også påvirket av landskapet og klimaet, ved en voldsom varme og sand mellom tennene. Jeg hadde vondt i hodet og lungene når vinden brakte vulkanske gassene opp mot fjellryggen. Ved å eksponere meg selv for disse ukjente elementene ble min forståelse om livene til landsbybeboerne mye større (jf. Csordas 2003, Okely 1992, Stoller 1989).

Dette ble hun spesielt klar over da hun en dag fikk besøk av en norsk venninne:

Mens vi gikk sa hun plutselig: ”Æsj, er det vulkanen som lukter?” ”Hvilken lukt?” spurte jeg. ”Kjenner du ikke den? Det lukter jo råtne egg!” sa hun overrasket. Jeg ble like overrasket som henne. Men jeg ble også forvirret av at jeg ikke lenger hadde den samme opplevelsen av lukten, som før og på starten av feltarbeidet. Da skjønte jeg at mine sanser var på vei til å ”go native”. Etter 4 måneder kjente jeg ikke lenger lukten som fortsatt var gjenkjennelig for ”dem utenfra”. Jeg spurte meg selv: Hvis jeg ikke føler noe direkte ubehag av denne lukten ved lavere konsentrasjoner, hvorfor skulle da de som har bodd her 20 år eller mer bli forstyrret av den?

Fra og med da syntes hun ikke at det var like relevant å finne svar på hvorfor folk ikke flyttet fra dette området. Hun skiftet fokus fra hvorfor til hvordan mennesker levde i Santiago.

Aleksandra Bartoszko har skrevet mye om disse turene og feltarbeidet på bloggen sin, se bl.a https://antropyton.blogspot.com/2007/04/village-fieldwork.html og https://antropyton.blogspot.com/2008/03/my-way.html

Oppgavens tema er det problematiske forholdet mellom vitenskapelige eksperter, statlige ansatte og lokalbefolkningen i helse- og spesielt askespørsmål. Hva er barrierene for folkelig deltakelse i helsefremmede arbeid?

Ekspertene mener landsbybeboerne er dumme. Ellers ville de ikke fortsette å bo ved vulkanen. “Det duger ikke [å gi folk informasjon om farene]. De hører ikke. De tror at det er Gud som bestemmer. De har sin kultur og legender. Det er vanskelig å forklare dem at det [å bo i nærheten av vulkanen] er farlig", sa en vulkanolog sa til antropologen.

Ekspertene har en oppfatning av seg selv som representanter for en verden over kultur, som har som mål ”å lære folk hvordan man bør beskytte seg mot forskjellige farer”.

Men, spør antropologen, er det mangel på kunnskap og rasjonalitet som påvirker menneskets valg og risikoadferd? For folk i Santiago er vitenskapen og formell utdanning ikke en aktuell løsning til deres problemer. “Vi er ikke dumme, vi er fattige", sa en informant.

Antropologen forklarer:

Fattigdom ble også en viktig faktor for å kunne forstå problemene med kommunikasjon og mangel på engasjement i Santiago. Det som karakteriserer landsbyen er noe jeg kaller moderne primitivisme. Moderne primitivisme er en betegnelse på livssituasjonen til marginaliserte og fattige grupper som ikke kan benytte seg av det som moderniteten byr på.

Folk i Santiago tror på moderne medisin, men har ikke råd til å kjøpe dem. De forstår at vulkansk forurensning kan medføre fare for dem, men de mener at de ikke har tid til å tenke på det. De tror på utdanning generelt sett, men gitt deres livssituasjon, er de nødt til å prioritere annerledes enn det myndighetene ser for seg.

”Jeg er glad når jeg våkner opp og har litt mat i gryta. Hvorfor bry seg hvis det går greit med oss? Dere i byen tenker for mye”, sa en informant. ”Vi har jo ikke noe valg. Vi er født her og vi dør her. Det er ingen vits å være redd. Vi endrer jo ingenting”, mente en annen. Denne typen innstilling har ifølge Aleksandra Bartoszko også noe å gjøre med lokalbefolkningens egen kjennskap til forholdene de lever under. Ved å omgås vulkanen i det daglige lærte landsbybeboerne å leve med den.

Antropologen oppsummerer:

Ved å se nærmere på folk i Santiago og deres streben for å overleve fattigdom, blir det forståelig at de ikke retter sin oppmerksomhet mot gassene som kan ha negative konsekvenser for helsen deres i framtiden. For dem er dette et tomt begrep. Situasjonen de lever i, deres livsverden, er med på å bestemme hvilke valg de tar, ut fra farerepertoaret de står ovenfor. Som de selv utrykker, er mangel på grunnleggende produkter deres største bekymring.

(…)

Likestilling kan ikke oppnås i Santiago fordi innbyggerne har andre og undervurderte behov, som dessverre ofte blir misforstått. Derfor fungerer den statlige politikken paradoksalt nok ekskluderende, fordi folk flest ikke får bruk for de tilbudene som gis.

>> last ned hele oppgaven “Vi er ikke dumme, vi er fattige!”

Dette var kun korte utdrag fra en veldig rik oppgave. Kanskje blir det en bloggpost til!

Jeg hadde nevnt feltbloggen hennes tidligere, se Fieldblogging from Nicaragua og Medicine as power: “Creates new categories of sick people”

Aleksandra Bartoszko har bidratt på flere måter her på antropologi.info, blant annet med en serie om antropologi og kunst og med et intervju om presentasjonsformen Pecha Kucha.

Det skjer ikke ofte at en etnografi om et ukjent folkeslag i Afrika blir omtalt i mainstreamaviser. “Dansker bag fortryllende historie om nomadefolk“, skryter Politiken. Antropologisk bog om Haddad-folkets sidste leveår er smuk, velformidlet og original, skriver historiker og globetrotter Hjalte Tin i anmeldelsen. “Haddad-folket står frisk og nærværende for læseren, godt hjulpet af stemningsfulde fotos.”

Boka det dreier seg om heter Elusive Hunters. The Haddad of Kanem and the Bahr el Ghazal og er skrevet av antropolog Ida Nicolaisen. Den er del av “dansk antropologis mest prestigiøse bogprojekt", de 18 store bind i The Carlsberg Foundation’s Nomad Research Project.

Boka er basert på antropologens første møte med Haddad-samfunnet for rundt 40 år siden. Ingen andre skal senere ha skrevet om Haddad-folket. “’Elusive Hunters’ vil derfor forblive det eneste værk baseret på et antropologisk studie af et levende jægersamfund i hele Nord- og Vestafrika” ifølge anmelderen. En finner ikke mye på nettet bortsatt fra en utstillingsomtale og et kort innlegg i Wikipedia

Anmelderen skriverat boka er også interessant for ikke-spesialister fordi antropologen setter Haddad-samfunnets liv i en større kontekst:

Hendes dokumentation af, at Haddad-jægere levede sammen i en slavelignende relation med både kvægfolk og agerbrugere, vil berige og provokere antropologiske grundantagelser om historisk udvikling og klassifikation af etniske grupper.

Hendes påvisning af, at Haddad-folkets smede kendte jernet meget tidligt, vil yderligere udfordre den almindeligt antagne sammenhæng mellem jernet, agerbruget og statsdannelser i Vestafrika.

I Tsjad “findes de ikke mere” og den største betydning boka kan få, er å bli brukt av Haddad-samfunnet “til at dokumentere deres unikke sociale og kulturelle bedrifter og deres bidrag til menneskehedens historie". Anmelderen oppfordrer derfor Århus Universitetsforlaget å legge boka gratis ut på nett.

>> les hele anmeldelsen i Politiken

Nå ser jeg at boka også ble omtalt i Weekendavisen av Anne Knudsen (antropolog). Hun er også begeistret. Boka er “rasende interessant":

Det handler ikke bare om et enestående jægerfolk og deres kultur, men også om den righoldige og oprivende historie i et område, vi kender meget lidt til. Desuden har skildringen af feltarbejdet i 1963 en helt henrivende atmosfære.

Oppdatering 24.5.10: Weekendavisen har fjernet anmeldelsen fra nettet

Information har startet en interessant serie om hinduekstremister i Danmark. Det er bra at en holder et argusøye med ekstremister, men det er samtidig interessant å se hvor ulikt majoritetens og minoritetens ekstremisme blir behandlet - eller i det hele tatt lagt merke til.

For det er jo litt morsomt å lese kommentaren fra Birthe Skaarup i Dansk Folkeparti som sier “Vi vil ikke have ekstremister her i Danmark.” Hva annet enn ekstremister er de selv? Det er heller ikke umulig å argumentere for at hele det danske regimet er høyreekstremt.

Manu Sareen, integrationskonsulent og politiker fra Det Radikale Venstre ytrer seg på lignende måte overfor minoriteter. Han sier:

“Der sker en kulturel radikalisering i hele Europa, hvor minoriteter bliver mere og mere bevidste om deres egen kultur. Det synes jeg er et problem uanset, hvem pokker man er.”

Anledningen for serien er et europeisk møte i den hindunationalistiske bevægelse Hindu Swayamsevak Sangh (HSS) i danske Brønshøj. Ifølge Information har HSS “stærke bånd” til den hindunationale bevegelsen Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS) som i India blir satt i sammenheng med “terrorlignende aktiviteter” og drap av tusenvis av muslimer og kristne. HSS avviser dette.

Information snakker også med antropologerne Stig Toft Madsen og Kenneth Bo Nielsen som blant annet forteller at hindunasjonalister forsøkte å mobilisere i Danmark siden 1980-tallet.

“De skal ikke nødvendigvis forbydes, men den her forening har forbindelser til den hindunationale bevægelse, og man bør være kritisk overfor, om deres arbejde har konsekvenser andre steder i verden", sier Kenneth Bo Nielsen.

>> Omstridt hinduorganisation holder europatræf i København (Information, 2.4.10)

>> Hindubørn på geled i Vanløse: På en københavnsk folkeskole står børn ret, messer i kor og beder til et gult flag (Information, 2.4.10)

>> ‘Vær venligst varsom med disse fundamentalister’ (Information, 5.4.10)

SE OGSÅ:

- Ingen hindunasjonalisme i Danmark

Intervju: På feltarbeid blant fattige jenter og millionærer for å studere relasjonene mellom hinduer og muslimer

Fortsatt nasjonalistisk indoktrinering i lærebøkene

Interview with Arjun Appadurai: “An increasing and irrational fear of the minorities”

“Føleri og overtro": Ut mot høyrepopulistenes historiesyn

Antropolog studerte FrP-lokallag

Integrering: “Snakk mer om norsk kultur!”

– Å si at alle som bruker cannabis per definisjon er misbrukere, blir det samme som å si at alle som drikker, er alkoholikere, mener antropolog Flore Singer Åslid. Norsk politikk overfor rus er svært moralistisk. I sitt post-doc-prosjekt ønsker NTNU-forskeren å bidra til en mer nyansert cannabisdebatt, melder forskning.no.

Antropologen ser ut til å fortsette der hun slapp da hun leverte doktoravhandlingen om “lørdagsnarkomaner”. I sitt post.doc-prosjekt skal hun studere cannabisbruken blant personer over 30 år med et høyt forbruk av stoffet over tid: Hvilke faktorer bidrar til problematisk bruk og avhengighet?

Her er erfaringene til cannabisbrukerne viktig:

– Jeg vil bidra til at vi får en dypere innsikt i problemstillingen bygd på brukererfaringer. Det er de som faktisk bruker stoffet, som har mest kunnskap om hvorfor de bruker det, når de bruker det, sammen med hvem og hvor mye. Men de har sjelden blitt hørt.

Stigmatiseringen av cannabisbrukerne gjør det ofte vanskelig å fange opp de som har problemer. Det er nemlig ikke slik at cannabis alltid skaper avhengighet og må behandles. Mange bruker stoffet for å slappe av og ha det artig, akkurat som alkohol, noen for å håndtere smerte, mens andre bare er nysgjerrige.

>> les hele saken på forskning.no

SE OGSÅ:

For et mindre svart/hvit bilde av rusbruk - Doktorgrad på hobbynarkomaner

Vil avmystifisere forestillinger om rus - Doktorgrad på lørdagsnarkomaner

Klarer urbefolkninger ikke å håndtere alkohol?

- Helgefylla skyldes kristendom

- Anti-rus kampanjer har ofte motsatt effekt

Antropolog hjelper bedrifter med å kartlegge ruskulturen

Antropolog disputerer om yngre innvandrere i rusmiljøer

Hasjselgere langs Akerselva i Oslo: - Heller gate- enn æreskultur

Fieldwork among homeless heroin and crack users - new book by Philippe Bourgois

Study: Drug smuggling as vehicle for female empowerment?

(Lenker oppdatert 14.10.2021) “De fleste debatter om arv og miljø begynner og slutter med polarisering. Så også denne gangen, ser det ut til", skriver Thomas Hylland Eriksen etter å ha sett NRK-programmet Hjernevask av Harald Eia.

Er Eia blitt en helt fordi han serverer enkle svar på komplekse spørsmål? Fordi han utfordrer “eliten"? Uansett, en slik polarisering som programmet har ført til er uheldig. Evolusjonsteorien gir svar på mange spørsmål, men ikke på de “virkelig interessante", skriver antropologen.

Evolusjonsteorien har ifølge ham tre mangler:

1. Den er til liten hjelp hvis temaet er historisk endring. Den har ingen ting å melde om årsakene til den industrielle revolusjon eller endringene i nordeuropeiske kjønnsroller i det 20. århundre.

2. Evolusjonslæren kan ikke gjøre rede for sosial og kulturell variasjon: Hvorfor for eksempel kan kvinner knapt får forlate hjemmet i afghanske landsbyer, mens de er sentrale aktører på markedene i Vest-Afrika?

3. Evolusjonsteorien stiller bare ett av to store spørsmålene om menneskets vesen, nemlig “Hva er et menneske?” Det er samfunnsvitere som stiller det andre spørsmålet, nemlig “Hva vil det si å være et menneske?”

>> les hele kronikken i Dagbladet (inkl lenkesamling)

Antropologen ble også intervjuet av Klassekampen.

Jeg skrev tidligere om Hjernevask, se Ødelegger forholdet mellom media og forskere?

(Jeg har bare sett den første episoden og den var bedre enn forventet. Har stor sans for konseptet, men det skinner gjennom at han har en agenda)

OPPDATERING: Utmerket artikkel av Astrid Meland i Magasinet i Dagbladet: Her er de Eia burde ha snakket med. Biologer, hjerneforskere, filosofer, genetikere og psykologer modererer hjernevasken.

SE OGSÅ:

Thomas Hylland Eriksen: Er genetisk forskning farlig?

Tverrfaglighet: Antropologi - et ekstremt fag?

Antropologi og sosiobiologi: Er våre handlinger og tanker styrt av genene våre?

- Kjønnsforskere må kvitte seg med biologifiendtligheten

Kjønnsroller eller religion: “Biologien styrer alt?”

Neuroanthropology: “Different cultures produce different brains”

Social Neuroscience - Psychologists neuroscientists and anthropologists together

(Lenker oppdatert 3.9.2021) Hvordan ser yngre og eldre på hverandre? Kjønnsforskningen studerer kjønnsroller og kjønnsdiskriminering. På tide at man undersøker alder på lignende måter, sa antropolog Mikael Kurkiala vid Uppsala universitet på en konferanse:

- När det gäller kön så har det fått sin egen forskningsgren, genus. När det gäller ålder finns det inget begrepp som beskriver ålder på det här sättet. Kön är ju en sak, biologi, medan genus är olika i olika kulturer. Samma sak gäller ålder.

>> les hele saken i Upsala Nya Tidning

I Sverige finnes det et eget uttrykk for aldersdiskriminering og fordumsfulle holdninger mot eldre og eldring: ålderism. Ifølge Lars Andersson er alderisme den mest aksepterte diskrimineringen i dagens Sverige. 50åringer verdsettes langt mindre enn 20åringer, dette gjelder spesielt i arbeidslivet, se:

>> Åldrandets sociala dimensioner (Linköpings universitet)

>> Birgitta Odén: Ålderism – finns det?

I Norge er det bl.a. NOVA som forsker på eldre.

Alderisme er ikke et ukjent begrep heller ifølge google som leverer mer enn tusen treff på begrepet. Begrepet ageism kom i bruk for mer enn 30 år siden.

SE OGSÅ:

Antropolog: Pleiehjem dreper

Hur modernisering påverkar relationerna mellan äldre och yngre i Singapore

Mycket fördomar om äldres behov

“I møte mellom tilsynelatende ulike tankesystemer kan man se med utrolig friske øyne", sier kunstner Andrea Lange i del tre i serien om forbindelsene mellom antropologi og kunst av antropologi.info’s medarbeider Aleksandra Bartoszko.

—

Kan kunst bli antropologi? Hva kan antropologer lære av kunstnere?

Av Aleksandra Bartoszko

Tidligere har jeg snakket med Cicilie Fagerlid om forbindelser mellom hennes antropologiske arbeid og Andrea Langes kunstverk. I denne delen intervjuer jeg kunstner Andrea Lange som helt fram til igår har vært aktuell med utstillingen «Riturnella» på Stenersenmuseet i Oslo.

Aleksandra Bartoszko (AB): Cicilie Fagerlid er en av de første antropologer i Norge som blogget og delte sine erfaringer fra feltarbeid med andre. Der legger hun ut blant annet bilder av protestplakater, bannere etc i Paris; som i dette innlegget. Hva synes du om dette i forhold til dine verk? Oppfatter du hennes arbeid som kunst? Etter min mening undersøker dere noe av det samme, til dels innenfor liknende uttrykksformer. Hvordan tolker du forskjellen mellom Cicilies bilder av demonstrasjonsplakater fra parisiske gater og verket ditt Manifestation? Føler du at du har like dokumentaristisk perspektiv?

Andrea Lange: Manifestation 2009, digital C-print, akryl/akryl, 84 x 176 cm

Andrea Lange (AL): Verkets språk er ikke dokumentarisk, selv om materialet jeg benytter har en dokumentarisk karakter. Bildet «Manifestation»tar utgangspunkt i to fotografier av en husvegg i Paris. På veggen er det mange og ulike plakater limt over hverandre, det vises lag på lag av politisk engasjement og deltakelse i offentligheten. Mitt bilde fokuserer på denne handlingen – et utrykk for felleskap og for motstand – samtidig er aktuelle politiske problemstillinger representert i bildet.

Jeg fortsetter den refererte handlingen ved å montere mitt ene foto oppå mitt andre, et grep som understrekes av bildets uregelmessige format (to foto på hverandre). Slik skriver jeg meg selv inn i den refererte virkeligheten, markerer mitt ståsted, og kommenterer kunstens og kunstnerens mulighet. Bildet viser et utsnitt, ingen omgivelser. Det skapes en illusjon av plakatveggen i museet, det skjer en forflytning og en ny kontekst oppstår. 

En diskusjon om hvordan politisk opposisjon kommer til uttrykk er en tråd i min utstilling på Stenersenmuseet og går igjennom flere av utstillingens øvrige verk. For eksempel i verkene «Against the Reintroduction of Racelaws in Europe» og «Pay Attention Motherfuckers», hvor jeg i det sistnevnte tilslutter meg utsagnet No one is illegal. Samtidig som verkets forskjellige distribusjonsnivåer: gratis utdeling av silketrykket til publikum (et kunstnerisk ”høyverdig” og varig produkt) og samarbeidet med firmaet Clear Channel om visning i Oslos reklamemontre og på Oslo lufthavn, diskuterer motstandens vilkår i det demokratiske, offentlige rom.

Andrea Lange: ‘Pay Attention Motherfuckers’, 2009, Oslo Lufthavn Gardermoen

Andrea Lange: Unfinished Journey, 2009, digital C-print, akryl/aluminium, 106 x 240 cm

Andrea Lange: «Against the Reintroduction of Racelaws in Europe»
2010, digital print, A4, installasjon. Pamflett til utdeling, ubegrenset opplag

Der mediene drives av økonomiske interesser, og politikken tilrettelegger for økonomisk lønnsomhet som det eneste førende, har demokratiet opplagte problemer: hvordan kan opposisjon komme til uttrykk? I dette scenario finnes også et stadig tilbakevendende spørsmål om kunstens funksjon. 

Cicilie Fargerlid etterlyser i sitt innspill mer informasjon om konteksten rundt fotoene i verket «Manifestation». Om slik informasjon hadde vært viktig for hvordan jeg vil at verket skal oppleves, så hadde den vært integrert. I så tilfelle tror jeg ikke dette ville gjort verket mer etnografisk, men det kan utbrodere hoveduttrykket.

Enfin negre! Obama i en halslenke. Foto: JStove, flickr

Jeg kan for eksempel fortelle at bildene er tatt i Paris i månedskiftet januar-februar 2009 i universitetsområdet på Place Jussieu. På husveggen er det klistret store plakater fra organisasjonen sos-rasisme, over disse er det klistret nyere plakater for en demonstrasjon knyttet til arbeidsforhold og finanskrise, og en annen demonstrasjon rettet mot den medierte fremstillingen av bombingen av Gaza. En plakat med tittelen Enfin négre, med et bilde av Obama i en halslenke – bærer en lengre tekst av forfatteren Marc-Edouard Nabe, visstnok kjent i Frankrike for å bruke husvegger som plass for sine litterære prosjekter. 

AB: I sin oppsummering av konferansen «Fieldworks: Dialogues between art and anthropology» som fant sted i Tate Modern i London i 2003 skriver Glenn Bowman at kunstnere ønsker at kunstnen viser noe immanent ved kontekstdannende hendelser, mens antropologer, som forskere generelt, vil skille ut en struktur eller prosess fra hendelsen og fortelle den. Ville du si at kunsten din viser og ikke forteller og at den ikke er interessert i strukturene?

AL: Jeg ser kunst som handling. Den kunstneriske prosessen består i å materialisere og kontekstualisere ideer. Disse springer alltid ut fra noe subjektivt, noe som ligger på hjertet, noe jeg vil stille spørsmål ved. Jeg er absolutt interessert i strukturer på mange nivåer. Har vanskelig for å se motsetningen mellom å vise og fortelle. Når et verk synliggjør fenomener og strukturer, kan det ikke både vise og fortelle på samme tid? 

AB: Kunstneren Susan Hiller, som også er utdannet antropolog, snakker om «the labour of ‘not always conscious’ cultural analysis which precedes the making of an artwork». Glenn Bowman, snakker om «kvasiantropologiske kunstnere» og kaller verk som gir etnografiske innsikt for «pseudoethnographic reports in art». Dine verk virker å være fundert i en veldig bevisst kultur- og samfunnsanalyse. Kan man si at du også aspirerer til å være samfunnsdiagnostiker? Dersom kunsten din handler om kulturforståelse (fra individ- så vel som samfunnsperspektiv), kunne du tenke deg å vise dine verk på etnografisk eller antropologisk museum? Hvordan tror du at mottakelse hadde vært i arenaer der bildene ikke ville defineres som kunst?

AL: All kunst gjenspeiler en slags kulturforståelse. Min opplevelse av samfunnet er preget av tanker fra en rekke akademiske felt, også antropologi. Men jeg ser ingen umiddelbar naturlighet i å flytte mine verk til etnografiske/antropologiske museum. Visningskonteksten er et sentralt moment i utarbeidelsen av mine verk. Om jeg skulle stille ut i et antropologisk museum, ville jeg ønske å gå i direkte dialog med den situasjonen, da ville jeg analysere publikums blikk og forventning, og den diskursen som ellers foregår på dette stedet. 

Det finnes mye erfaring fra å presentere kunst i sammenhenger der den ikke blir oppfattet som kunst, man kan si at slik praksis er den ”relasjonelle estetikkens” grunnposisjon. Der intensjonen kan være å utfordre konvensjoner et sted, vil dette kunne forsvinne helt i forflytningen til et annet. Noen ganger kan viktige momenter i et verk bli borte når konteksten endres, verket kan til og med forsvinne helt, eller det kan oppstå nye, uventede og produktive innholdsmessige og formale møter. Det er viktig å forstå at visningskontekst påvirker lesningen av et verk, men nøyaktig hvordan må vurderes i hvert enkelt tilfelle. 

AB: Hal Foster snakker om en etnografmisunnelse (ethnographer-envy) som fortærer kunstnere. Han skriver: «[Anthropology] is the discipline that takes culture as its object, and it is this expanded field of reference that postmodernist art and criticism have long sought to make their own (…) ethnography is contextual, the rote demand for which contemporary artists share with many other practitioners today, some of whom aspire to fieldwork in every day».  Han snakker om spesiell status (eller til og med prestisje) antropologien har fått i moderne kunst. Er det kun antropologer som ser denne «etnografisering» av kunst? Eller er det et bevist grep fra kunstneres side? Snakkes det om antropologi og etnografi i kunstmiljøet?

AL: Jeg kan ikke se at antropologi og etnografi har noen særskilt stilling i billedkunsten. Diskursene i samtidskunsten er vel så mye preget av det som foregår innenfor filosofi, litteratur- og medievitenskap og populærkulturelle fenomener for å nevne noe.

Mine arbeider tar alltid utgangspunkt i noe som berører og opprører meg på et menneskelig plan. Dette er ofte paradokser og misforhold i samfunnet som kjennes presserende å snakke om. Det foregår mye samfunnsforskning innenfor de områdene jeg dukker ned i. Så jeg forsøker å orientere meg best mulig under arbeidet med mine prosjekter, det er helt naturlig. 

Når jeg bruker autentiske og faktabaserte elementer i verkene mine, er dette er en metode for å sammenføye virkelighet og fiksjonalitet. Når dette virkelig fungerer oppstår det en sterk poetisk kraft, og det er denne jeg søker. I møte mellom tilsynelatende ulike tankesystemer kan man se med utrolig friske øyne.

En del av mitt arbeid består i å gjøre pågående dokumentasjoner i form av lyd, bilde, film, tekst mm. Det er et slags innsamlingsarbeid, og om det her finnes likhet med etnografien, stopper antagelig likheten også her. I denne prosessen får mitt estetiske og politiske blikk virke fritt, også ofte svært intuitivt. I etterhånd må det gjøres valg og kunstneriske bearbeidelser, noe materiale brukes aldri, noe tas frem år senere. Det avgjørende er konteksten jeg setter materialet inn i, jeg vil skape nye koblinger, forsøke å utdype og berøre betrakteren både emosjonelt og intellektuelt. Det er her form og innhold blir uløselig knyttet sammen. Dette handler ikke om hva øyet alene ser, men om å åpne tanke- og følelsesprosesser gjennom en kunstnerisk opplevelse.

FallujahMeditations. Videostill, 2008

AB: Fallujah Meditations. Jeg vet at mange som besøkte utstillingen, lurte på om det man så i filmen var en virkelig hendelse (altså dokumentasjon) eller en fiksjon (altså manipulasjon). På etnografisk museum ville filmen nok oppfattes som «virkelig» uten at noen setter spørsmålstegn ved dens opprinnelse. Når du tenker på formålet og budskapet i kunsten din, spiller det noen rolle for deg om det du viser er dokumentert eller manipulert?

AL: Det spiller selvfølgelig en rolle for lesningen av verket om materiale er hentet fra virkeligheten eller om det er iscenesatt. Det filmatiske materialet i «Fallujah Meditations» er et opptak fra det amerikanske angrepet på byen Fallujah i Irak i november 2004. Det viser en amerikansk soldat som skyter og dreper en såret, ubevæpnet iraker i en moské. Irakeren blir skutt i hodet på kloss hold. Journalisten som filmet var under beskyttelse av den amerikanske marine som såkalt ”embedded journalist”. Etterforskerne fra marinen konkluderte senere med at soldaten handlet i selvforsvar, han ble derfor ikke tiltalt for drapet. Nyhetsinnslaget varte opprinnelig under ett minutt og ble vist verden over.



I min film er hastigheten ekstremt redusert. Dette skaper et synsoverskudd som ellers umuliggjøres i flimrende nyhetssendinger. Lydsiden er vel så viktig, vi hører en mannstemme som meditativt forteller hvordan man kan trenge dypere inn i egen bevissthet, og til slutt lage et nytt visuelt ”blueprint” av virkeligheten. Stemmen er hentet fra en selvhjelps-meditasjons-cd og den omredigerte teksten skaper motstand og kompleksitet i møte med det visuelle. 

Det er selve bearbeidelsen av det som allerede er sett, som virker i dette verket. Som gjør at man kan oppleve og tenke rundt denne hendelsen på en ny måte. Dette skjedde akkurat der og da i Fallujah, men den kalde avrettelsen av et forsvarsløst, sivilt menneske som vi her får se, vet vi at skjer i alle kriger. Det er ikonografisk. Og her kommer jeg tilbake til et av dine tidligere spørsmål: Det finnes mengder av partikulær og interessant informasjon rundt en hver referert virkelighet. Kunsten er å avstemme mengden og fokuset, forsøke å oppnå en ikonografisk kraft, der detaljer og helhet samles i et enkelt og stort ”sluttbilde”.

AB: Besøker du etnografiske, antropologiske eller kulturhistoriske museer som presenterer forskning på moderne kulturer og samfunn?

AL: Ikke ofte, men jeg finner det interessant. 

AB: Hva synes du antropologer, etnografer og andre akademikere kan lære av kunstnere? Er det noe råd du kunne gi til andre som på samme måte som deg utforsker, viser og tolker kultur, samfunn og politikk?

AL: Det måtte være å legge til side noen av de akademiske filtrene som skaper avstand, og i større grad bruke forestillingsevne og empati som aktive redskap. Jeg vil tro at dyktige fagmennesker i alle felt er reflektert rundt dette, men det kan sikkert minnes på.

Ekstra linker:

Andrea Lange forteller Utrop om sitt arbeid

Kunstneren og alvoret - Anmeldelse av Heier og Langers utstilling på kunstkritikk.no

Kunstens avmakt og kunstnerens donasjon: Anmeldelse av Lange og Heiers utstilling i bladet Billedkunst

Appell Andrea Lange. Kunstneraksjonen 2008 (pdf)

Aksjon “Against the Reintroduction of Racelaws in Europe”

Antropologisk om “illegale innvandrere”: Ikke kall dem for illegale!”

Artikkel, også antropologisk perspektiv: “Some Reasons and Conditions for a World Without Immigration Restrictions” (pdf)

Fragmenter av “Thinking about art: conversations with Susan Hiller” på Google Books

Fragmenter av “Artists in the Field. Between Art and Anthropology” av F. Calzadilla og G.E. Marcus på Google Books

Se også tidligere intervjuer i denne serien:

Kan kunst være antropologi? Hvor unik er antropologi? Intervju med kunstner Marianne Heier

Kan antropologi være kunst? Kan kunst være antropologi?
- Intervju med antropolog Cicilie Fagerlid

Aleksandra Bartoszko og Cicilie Fagerlid leder arbeidsgruppen Representasjoner av sosialt liv: Grenser for antropologi i kunnskapsproduksjon og formidling? på årskonferansen i Norsk Antropologisk Forening 7.-9.mai 2010 i Trondheim.

Dansk hygge. Foto: Thorbjørn Kühl, flickr

Hvorfor velger familien bort den dyre vinen og luksushotellet? For mye velstand og luksus ødelegger hyggen, og det er noe av det verste som kan skje for en danske ifølge antropolog Jeppe Trolle Linnet, melder Nordjyske.

Ja, Jeppe Trolle Linnet forsker på den danske hyggen. Hyggen spiller ifølge ham en undervurdert rolle i den danske selvforståelsen. Opplevelsen av hygge er viktig og ettertraktet, leser vi:

Hyggen bestemmer, hvornår vi opgiver et skrantende forhold. For meget eller for lidt hygge udgør ligefrem et succesparameter. Det anvender vi til både at bedømme, hvor vellykket andres liv er og bortforklare situationer, hvor vi slækker på disciplinen eller ikke lever op til egne eller andres idealer.

Å møte opp i overdrevent pene klær, er ikke veien å gå hvis man vil ha det hyggelig. Hyggen er noe folkelig og naturlig, sier han til Kristeligt Dagblad:

- De fleste mennesker lever i en verden, hvor de ikke kan vise alle sider af sig selv. De har én identitet på jobbet og en anden med vennerne i sportsklubben. Men i vores kultur er idealet om at turde vise sit sande jeg centralt, og det mener vi, at vi kan, når vi hygger med familien eller de nære venner. Hygge må ikke være alt for bevidst iscenesat. Det skal være en stemning, der opstår af sig selv.

Danskenes hyggekultur kan også forklare hvorfor danskene ikke er spesielt gode til å etterleve rådene om å spise og leve sunt, sier han:

- Det er svært at forene sundhed med ideen om hygge, eftersom hygge ses som modpol til alt det tjekkede og kontrollerede i tilværelsen.

Forherligelsen av den folkelige hyggen bunner blant annet i protestantisk moral: Man gir avkall på det materielle, dyrker det indre på bekostning av det ytre. Den harmonerer også med janteloven.

Jeppe Trolle Linnets ble oppmerksom på hyggens betydning mens han jobbet med sin doktoravhandling om forbruksmønstrene hos middelklassefamilier i København.

>> les hele saken i Nordjyske. Se også omtalen i Kristeligt Dagblad og Videnskab.dk

På sin hjemmeside har han lagt ut teksten Når vi »gør« familie (pdf).

Hyggen har vel en lignende betydning her i Norge. Denne minner om sosialantropolog Anh Nga Longvas observasjoner om nordmennenes manglende høflighet og Franziska Rüttimann Storemyrs studie av norske hjem der bl.a. “peiskos” er viktig.

SE OGSÅ:

I Danmark: Ikke begynn med osten!

“Danskene er sine egne verste urostiftere og terrorister”

Skrev en avhandling om nordmenns uhøflighet

Runar Døving forteller om “Den hellige matpakka”

Integrering: “Snakk mer om norsk kultur!”

En hovedoppgave i sosialantropologi blir bok: Sykepleier og antropolog Anni Margaret Henriksen har skrevet en bok om et myteomspunnet tema i Nord-Norge: læsertradisjonen, melder Universitetet i Tromsø.

En læser er en person som har tro på at religiøse tekster har positiv virkning på sykdom og problemer. For eksempel å stoppe blødninger eller fjerne smerter:

– Allerede som liten ble jeg imponert over den helbredende kraften folk hadde. Jeg kan huske at jeg tenkte allerede som sjuåring at ”dette har jeg lyst å fortelle om en gang”. Nå har jeg altså gjort det, sier antropologen og legger til at “boka handler mye om den type omsorg folk har overfor hverandre i små samfunn".

Henriksen har samlet inn materiale til boken under hennes hovedfagprosjekt i sosialantropologi, som ble avsluttet i 1997 ved Universitetet i Tromsø.

Det var stor interesse for boka under lanseringen. Der påpekte Tore Sørlie, professor ved helsevitenskapelig fakultetet ved Universitetet i Tromsø, at folk er stigende grad opptatt av tradisjonelle behandlingsformer:

– Mange har meninger om at skolemedisinsk behandling har blitt altfor travel og opptatt av sykdommer og avgrensende ting. Behandlingen tar ikke i mot det hele mennesket.

>> NRK Sami Radio: «Å stoppe blod» ble godt mottatt

>> Universitetet i Tromsø: Skrev bok om å stoppe blod

I en tidligere utgave av UiT-bladet Labyrint (pdf, side 36) kan vi lese mer om denne kunnskapstradisjonen som ofte er knyttet til skjæringspunktet mellom samisk tradisjon, læstadianisme og kristendom, men som også er utbredt i norsk og kvensk befolkning i svært mange bygder i Nord- Norge.

Boka blir også diskutert på verdidebatt.no

OPPDATERING: “Mitt råd til alle norske leger er dermed å lese boken, slik at du kan bli en enda bedre samtalepartner med dine pasienter. Det kan hende de har en forforståelse av helse og sykdom som du aldri har tenkt på før", skriver V Fønnebø i sin anmeldelse av boka i Den norske legeforening 18.11.2010.

SE OGSÅ:

Hvordan måle effekten av alternativ behandling?

Forsket på hvorfor markedet for healing vokser

Antropologer undersøker alternativ kreftbehandling

AIDS:"Traditional healers are an untapped resource of great potential”

Helsevesenet etterlyser antropologer

Religiøse motiver bak fornorskningen av samene

- Antropologer forstår ikke hekseri

Forsker på synske dansker