Casino i Las Vegas. Foto: Marion Cerrato, flickr

Antropolog Lise Hildebrandt-Eriksen fra Aarhus Universitet har vært på feltarbeid i spillehaller. I doktoravhandlingen som hun forsvarte på fredag kritiserer hun måten det offentlige håndterer spilleavhengighet (ludomani) på:

Projektet peger på at forebyggelse af ludomani ikke kun bør udmøntes som terapi. Forebyggelse bør også implementeres som forbrugerbeskyttelse i form af en regulering af varens udformning i både juridisk og designmæssig henseende. Desuden peges der på en styrkelse af lokale fællesskaber uden for forbrugssfæren som en mulig vej til forebyggelse af selvdestruktivt spil.

Hun kritiserer tendensen - som er spesielt karakteristisk for nyliberalismen - å individualisere problemer. Spillemarkedet er blitt liberalisert i 1993. Samtidig har det vokst fram “et bugnende terapimarked” for å “diagnosticere og behandle de af os, der ikke kan styre vores lyster". I en kronikk i Information skriver hun at “mystificering af spillehallen som vare” medvirker til at kundene fastholdes i spillehallen":

Forskningsprojektet har vist, at den største risiko for at blive ludoman er kombinationen af at være enten enlig, arbejdsløs eller befinde sig i en presset livssituation, samtidig med at spillehallen udbydes som en dagligvare i ens nærområde. En af konklusionerne er, at det synes mere bekvemt, billigere eller bare mere ideologisk rigtigt at sygeliggøre forbrugeradfærd, end det er at udforme en forretningspraksis og en lovgivning, der tager sigte på forbrugerbeskyttelse.

Avhandlingen ”’There are no ludomaniacs’ – An Ethnography of Gambling With Gambling Machines” er (ennå?) ikke tilgjengelig på nett.

SE OGSÅ:

Fieldwork reveals how slot machines are exploiting people

How gaming wealth is reviving American Indian traditions

- Kampanjer har ofte motsatt effekt

Medicine as power: “Creates new categories of sick people”

Ved universitetene i Oslo og i Bergen er forskere bekymret for framtiden for tverrfaglig forskning. Til tross for fagre ord i festtalene er det blitt vanskeligere å få midler til tverrfaglige prosjekter, sa antropolog Henrik Sinding-Larsen på det allersiste seminaret til det tverrfaglige forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge (Culcom).

Culcom blir avsluttet i disse dager. Det har ikke fått fornyet støtte. De nye tverrfaglige forskningsnettverkene ved Universitetet i Oslo opererer under langt dårligere økonomiske betingelser. De har for eksempel ikke penger til å sette igang forskning, sa Terje Stordalen som leder nettverket Plurel - Religion i pluralistiske samfunn. Det er dessuten ifølge Sinding-Larsen ikke hvilken som helst tverrfaglig forskning som UiO er ute etter. De nye tverrfakultære områdene står under stort press på å formulere forskningsspørsmål som genererer eksterne midler, sa han.

>> les hele saken på Culcoms hjemmeside

Ved Universitetet i Bergen er det stor usikkerhet om framtiden for den tverrfaglige utviklingsforskningen. “Uni Globals anerkjente rolle som flerfakultær pådriver i utviklingsforskning avvikles, og et vakuum av uvisshet oppstår. Ved våre institutter og andre grunnenheter ved UiB er en utbredt bekymring for hva som nå skjer med de flerfaglige forskningsfellesskap", skriver antropolog Edvard Hviding og statsviter Lise Rakner i et innlegg i På Høyden. Også flere andre forskere ved UiB protesterer.

Manglende satsing på tverrfaglighet er blitt kritisert før. Helge Skivenes skrev for eksempel i Samfunnsvitern:

Ser man bort i fra profesjonsstudiene, er det de tverrfaglige programmene som er de mest populære, med de høyeste karakterkravene, flittigste elevene og mest engasjerte lærerne. Men likevel opplever folk på disse programmene å falle mellom to stoler, å bli usynlig fordi universiteter bygget på en grunnmur av rigide fagdisipliner.

“Det en organisatorisk og strukturell utfordring for et universitet å få til samarbeid på tvers av faggrenser", sa Desmond McNeill fa Senter for Utvikling og Miljø (SUM). “Dette har blitt forsterket av det faktum at bruk av tid og penger må forsvares og kontrolleres i mye større grad nå enn før", forklarer han i en artikkel i Samfunnsvitern som heter “Frykten for det tverrfaglige“.

I et spennende seminar ifjor gikk Petter Braathen og Øyvind Vada inn for mer samarbeid mellom real- og samfunnsfagene og et maurtue-system a la Wikipedia

SE OGSÅ:

Flere antropologer inn i naturforskningen!

Antropologi og kunst (3): “Legg til side de akademiske filtrene!”

Social Neuroscience - Psychologists neuroscientists and anthropologists together

Teamwork, Not Rivalry, Marks New Era in Research

Antropolog Marie Louise Seeberg har undersøkt hvorfor noen (få) foreldre ikke sender barna sine til barnehagen. Sammen med en del kollegaer intervjuet hun foreldre i Oslo, Østfold, Vest-Agder og Finnmark.

Vårt Land omtaler rapporten og oppsummerer slik:

Foreldre som velger bort barnehage kan deles inn i tre grupper: Samiske foreldre som er opptatt av å bevare samisk kultur og livsform, flerkulturelle foreldre og innvandrerforeldre som ønsker at barna skal ha et solid grunnlag i morsmålet sitt før de lærer norsk – og verdikonservative foreldre som er opptatt av at familien er den beste rammen rundt et barn.

Saken ble plukket ut av NTB / forskning.no.

Jeg var litt overrasket over disse “resultatene". Går det an å omtale disse gruppene så så upresist? Er dette virkelig de mest relevante kategoriene?

Når man tar en titt på selve rapporten, vil man finne en helt annen oppsummering:

• Vårt materiale indikerer at foreldre som ikke benytter barnehage for sine barn, i hovedsak har god kjennskap til barnehager.


• Foreldrene er kritiske til at barnehager tilsynelatende er tilrettelagt for arbeidslivets behov, snarere enn for barnas behov for ro og omsorg.


• Foreldrene var opptatt av at barna skulle være godt forberedt til skolestart og var positive til barnehagens pedagogiske tilbud, men var kritiske til at barnehagens måte å løse denne oppgaven på, var den eneste rette.


• Foreldrene ønsket selv å overføre grunnleggende kulturell kunnskap, språk og verdier til sine barn før denne oppgaven ble overtatt av barnehage eller skole.

Og ikke minst kan vi lese denne konklusjonen:

Den sterkeste fellesnevneren blant våre informanter er av ideologisk karakter, og går på tvers av klasse, etnisitet og bosted.

Dessuten er det interessant at antropologen ikke bruker betegnelsen “verdikonservativ” om informantene sine.

Jeg minner på en interessant debatt i Morgenbladet for to år siden. Der utfordret Simen Tveitereid - forfatteren av boka Hva skal vi med barn? - norsk barnehagepolitikk. Hvem er barnehager for? Er de til barnas beste? Eller handler norsk barnehagepolitikk først og fremst handler om å tilrettelegge for at våre voksne liv skal gå rundt? Hvorfor denne stilltiende enigheten om barnehagens fortreffelighet?

Seeberg er også forfatteren av boka Når velferdsstaten møter verden

SE OGSÅ:

Integrering: “Barnehagene kan gjøre mer skade enn gavn”

Antropolog for mindre lek med barna

- Ikke stakkarsliggjør foreldreløse barn!

Anthropologist calls for a greater appreciation of child labor

“We want children to be their own ethnographers”

Hvorfor er norske akademikere fullstendig fraværende på sentrale offentlige arenaer – der hvor “den offentlige mening” dannes? Det vil si på blogger, wikier og på twitter for eksempel? Disse spørsmål stiller Martin Grüner Larsen i den nye utgaven av Prosa.

Klassekampens bokredaktør har skrevet noe av det beste om forskningsformidling jeg har lest på lenge.

I forhold til folk flest er akademikere fullstendig underrepresentert på nett, viser han. Hjernevask-debatten gjorde det overtydelig hvordan antiakademisk retorikk får dominere når fagfolk selv ikke tar del i den elektroniske offentligheten: I bloggosfæren, på Twitter og Facebook ble kjønnsforskningen, sosialkonstruktivismen, relativismen, ja samfunnsforskningen som sådan stemplet som udugelig:

I tider som denne, der forskningstradisjoner er under angrep og akademias grunnprinisipper trekkes i tvil, tror ansatte ved universiteter og høyskoler at opinionen kan vinnes med en og annen kronikk i papir­avisene. Hjernevaskerne vinner på walkover. Hvorfor holder forskerne seg for seg selv?

I USA er det helt annerledes, påpeker han. Der har også akademikere kommet langt mer på banen enn i Norge (gjelder forresten også antropologien. I USA er blogging er blitt mainstream blant antropologer, mens jeg føler meg ganske ensomt her på norsk…).

Ved å være fraværende på nett, viser Grüner Larsen, mister forskerne verdifulle muligheter for dialog, kunnskapstilegnelse og forskningsformidling. “Det er uforståelig at ikke akademiske institusjoner og personer allerede har fattet at bloggen er som skapt for akademisk kommunikasjon", skriver han.

I motsetning til hva Bologna-byråkratene måtte mene, er ikke skriving og forskning to separate prosesser:

Bloggens form er skriveprosessen. Man leser, man noterer, skriver, analyserer og diskuterer – og over tid dannes en tankeverden i teksten. (…) Hyperlenken gjør referanser og diskusjoner mellom tekster og stemmer enkelt, både når man fører diskusjoner på tvers av flere blogger og andre medieplattformer, og gjennom kommentarfeltet som muliggjør intens debatt og margskribling til alle publiserte tekster. (…) På sitt beste virker denne dialogen som en konstant fagfellevurdering. De elektroniske offentlighetene har iboende kvaliteter som egner seg til akademisk arbeid, om bare forskerne hadde vært der.

Hva er så problemet? Han peker på disse tre:

(1) manglende incentiver for å drive med forsk­ningsformidling:. Det norske forskningssystemet er regulert slik at forskere drives mot å publisere rituelle tekster i prestisjetunge internasjonale fagtidsskrifter, som kun leses av en håndfull fagfeller, og som sikrer at kun ytterst få, meget spesielt interesserte nordmenn skal få tilgang til disse.

(2) Kultur for å være fagintern: Mange forskere signaliserer (åpent, eller mer skjult) skepsis til aktive og synlige kolleger. “Det virker nesten som om motviljen mot den elektroniske offentligheten handler om motvilje mot en pluralistisk, folkelig offentlighet like mye som noe annet. På dette punktet har nok kulturkjempere rett: Akademia er en elitistisk institusjon.”

(3) Manglende ferdighet til å tenke høyt og skrive kort: Vi må anerkjenne at former som Twitter og bloggen har en naturlig plass i kommunikasjonsfloraen sammen med avisen, tidsskriftet og boka, mener han: “Om du ikke kan skrive en 400 siders fagintern avhandling om ditt forskningsfelt, så er du ikke en fullkommen forsker. Men om du ikke kan komprimere sentrale teser til en 30 sekunders elevator pitch eller noen 140 tegns twittermeldinger, så gjør du nok også noe galt. Hvorfor er det så lett for norske forskere å innrømme det første, men ikke det andre?”

Om ikke akademia deltar i de elektroniske offentlighetene, så oppfyller ikke dagens forskere sin samfunnsoppgave, mener han:

Samtalen har flyttet ut i disse rommene, og det er, som alltid, akademikernes profesjonelle plikt å bidra til samtalen. Norske forskere kan ikke vente på insentivene. Det har offentligheten ikke tid til.

Ved ikke å ta i bruk formidlingsmulighetene, men overlate viktige offentlige rom til andre, gir man antiakademiske meningsytrere stort spillerom. (…) Om ikke de 99 prosentene av norske forskere som uteblir fra de elektroniske offentlighetene, kan ønske det store, trådløse kommunikasjonseksperimentet som omgir dem velkommen, så har de antiakademiske kreftene ikke bare vunnet, de har kanskje til og med rett.

>> les hele saken i Prosa

Se også Jon Hoems kommentar Om fraværet av en digital offentlighet blant akademikere (infodesign.no)

Og Martin Grüner Larsen er selvfølgelig aktiv på nett, han blogger og twitrer.

Heldigvis er denne saken altså lagt ut på nett - i motsetning til Frode Storaas’ utmerkete ideer om multimedia-antropologi på nett i Norsk antropologisk tidsskrift (NAT) som Universitetsforlaget nektet å frigi til nettpublisering i fjor høst. NAT er et tidsskrift som man ikke bør velge når man vil dele kunnskap på nett.

En bør da heller velge open access tidsskrifter, her er en oversikt. Et av de nyeste tidsskriftene prøver å bruke web2.0-teknologier, se New Open Access Journal: Anthropology Reviews: Dissent and Cultural Politics (ARDAC).

Her er en oversikt om interessante nordiske blogger (kun få antropologer). Masterbloggen er et lovende initiativ. Noen forskere har begynt å blogge på forskning.no.

På arkeologi-bloggen Ting och tankar har Åsa M. Larsson skrevet om vetenskapsblogging.

Jeg har vært opptatt av formidling på nett siden jeg startet opp antropologi.info for seks år siden, se et utvalg tidligere saker:

For mer antropologi på blogger, YouTube og Twitter!

Thomas Hylland Eriksen: - Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet

On fieldwork: “Blogging sharpens the attention”

Paper by Erkan Saka: Blogging as a Research Tool for Ethnographic Fieldwork

Hvordan lage et akademisk tidsskrift som appellerer til flere?

Interview with Michael Wesch: How collaborative technologies change scholarship

En vitenskaplig innføring i blogging

Skriver heller blogginnlegg enn aviskronikker

Elfenbenstårn akademia: Lav interesse for publisering på nettet

(LENKER OPPDATERT 2.4.2020) Å eksotisere det (antatt) kjente er alltid en nyttig øvelse. Også den hvite majoritetsbefolkningen holder på med mye rart som er en analyse verdt. I et nytt innlegg tar masterstudent i sosialantropologi Rannveig Svendby for seg norske kvinners “bisarre skikker".

Vi leser om diverse kroppsritualer på badet, om mystiske masker og om medisinmenn som former “kroppen etter den kulturelle oppskriften på skjønnhet". Om hvithet som “må eksponeres med måte” at “uheldig bleke kvinner” som derfor benytter seg av et av de mange stekerommene landet over.”

>> les hele saken på Rannveig Svendbys Aftenposten-blogg

SE OGSÅ:

Integrering: “Snakk mer om norsk kultur!”

Moralpoliti et innvandrerproblem?

Hjemme bra, men borte best? - Fagkritisk dag om feltarbeid “i eget samfunn”

Da danske kvinner gikk med burka og radikale norske kvinner med skaut

Hvor er antropologene når Bygde-Norge går på jakt?

Fieldwork in Papua New Guinea: Who are the exotic others?

La oss studere normaliteten!

Marianne Gullestad - majoritetsforsker og annerledesantropolog

– Vi må slutte med det romantiserende bildet av indianere som løper rundt med pil og bue i skogen. Mange lever av tigging, og det er mye dritt og prostitusjon, sier antropolog Christian Sørhaug i et intervju med Apollon.

Han forteller om et ganske spesielt feltarbeid hos Waraoindianerne i Venezuela. I to uker har han vært på en “enorm og stinkende søppelhaug", som ”i flere tiår har vært et viktig kulturelt møtested mellom den vestlige kulturen og landets 25 000 waraoindianere.” Dit drar indianerne for å finne klær, samle spiker, metaller, kokekar og økser. En uke bruker de for å padle dit. Turene gir prestige.

Sørhaug var der i to uker for å se på flyten av materialer fra søppelplassen til landsbyen i elvedeltaet. “Jeg har studert hvordan den hverdagslige kulturen har endret seg i en landsby når globaliseringsprosesser tvinger seg på. Det er feil å si at de mister kulturen. De finner nye, kreative måter å være i verden på og har gjenoppfunnet seg selv på nye måter", påpeker han.

>> les hele saken i Apollon

SE OGSÅ:

Primitive indianere eller primitive journalister?

Bolivia: Where shamans understand colonialism as sickness

Why was anthropologist Miguel Ángel Gutiérrez Ávila beaten to death?

Indianernes kamp om vannet: “Film er det beste mediet”

“But We Are Still Native People” - Tad McIlwraith’s dissertation is online

Det er ikke så ofte man leser om Jamaica i nordiske aviser, men nå har det vært kamper der, mer enn 60 døde. Plutselig etterspør journalister kunnskap om denne øya og er glad de har fått tak i en Jamaica-ekspert: antropolog Odd Are Berkaak.

I flere aviser forklarer han bakgrunnen for volden, mest plass får han i VG. I sentrum står en narkobaron som sammenlignes med «Robin Hood», får vi vite. Han har vokst seg så stor at han har fått nærmest gudestatus hos de fattige. “Dette handler om å redde balansen i et kriminelt politisk nettverk. Det hviler en balanse mellom det politiske og narkotikatrafikken, og når baronene blir for store truer de balansen", sier han.

Berkaak har arbeidet ved universitetet i Kingston, og har musikk som antropologisk interessefelt. Han har gjort feltarbeid i Jamaica, St. Vincent, Zambia, Oslo og Arizona. I Morgenbladet er han tidligere blitt intervjuet om nordlendingenes forkjærlighet for rastafari og jamaicansk musikk.

NRK har skrevet en lengre sak om øya, se Jamaica - Columbus’ tapte paradis. Ellers er det alltid en god ide å sjekke Global Voices: Jamaica: State of Emergency, Jamaica: Citizen Media Follows the Standoff samt temasiden Jamaica.

OPPDATERING: Sveriges Television (SVT) intervjuer Oscar Jansson fra Uppsala Universitet, se saken “Om Coke försvinner kommer det någon annan”

SE OGSÅ:

Vold, sikkerhetspolitikk og kamp om rom i Bogotá

The anthropology of children, war and violence

Really an ethnic conflict? An anthropologist on the Kenya-crisis

Kjønnroller varierer mye rundt omkring i verden. I Sydsvenskan leser vi om Sørkoreas haenyoer - ”havskvinnor” som ”utmanar tron på mannens överlägsenhet”.

Kvinner, dels i høy alder, dykker 20 meter ned i havet og jager etter havets delikatesser, mens mennene passer hus og barn.

– Å leve som dykkere krever nok en viss styrke, sier Kim Ok Mae, som er 77 år gammel men fortsatt bærer 20kilo skalldyr på ryggen når hun kommer tilbake tilbake til overflaten.

Som de andre kvinnene dykker hun uten surstoff eller spesielt dykkerutstyr.

Kjønnsroller er ofte et resultat av politiske prosesser, slik også her. Allerede for mer enn 400 år siden var det først og fremst kvinner som dykket og jaget. I motsetning til mennene slapp de å betale skatt og levere halvparten av fangsten til kongens hoff. Men litt biologi spiller også inn. ”Med en större andel kroppsfett klarade de också kylan bättre än männen”, skriver avisen.

- Ingen gledet seg over en nyfødt sønn, alle håpet de ville få en en jente, sier antropolog An Mi-jeong fra Koreas maritima universitet. Forskeren er pessimistisk angående havkvinnenes framtid. For de blir eldre og færre.

>> les hele saken i Sydsvenskan

SE OGSÅ:

Where women rule the world and don’t marry

On African Island: Only women are allowed to propose marriage

Der en kvinne er gift med flere menn: Doktorgrad på flermanneri i Tibet

“Hodeplagg er obligatorisk”, skrev VG i sine 10 bud for bunadsbruk for fire år siden. Imorgen, på 17.mai, vil vi igjen se et utvalg av det utrolige mangfold av av norske skaut og luer.

Noen av dem er også representert i boka “Hodeplagg - Mer enn noe på hodet” av Hill-Aina Steffenach. Her gir den tidligere lederen i bunadsrådet i Norsk Ungdomslag (alle med hodeplagg på bildet!) en fin innføring i hodeplaggenes verden.

Vi leser hun var irritert over hijabdebatten: Hvorfor handler debattene alltid om kvinner, hijab og undertrykkelse? Hvorfor snakker man aldri om sikhenes turban eller gamle norske tradisjoner? “Jeg husker selv at mange damer gikk med tørkle eller skaut som vi kalte det, da jeg var barn hjemme i Svolvær", skriver hun.

Boka er ingen akademisk avhandling. Heldigvis kanskje. Istedenfor fotnoter får vi mange bilder, blant annet også dette sørgeskjørtet fra Samsø i Danmark som minner om en burka (Foto: Nationalmuseet, København). Hvor mye av ansiktet som ble skjult, var avhenging av hvem som var død. Fargene i drakten symboliserte graden av sorg: En begynte med svart, gikk etterhvert over til blått og når sorgen var over til rødt.

På lignende måter som gode antropologibøker er også denne boka en påminnelse om hvor mye man kan lære ved hjelp av mikrostudier, ved å analysere en liten bit av virkeligheten.

I innledningen skriver hun for eksempel:

Hodeplagg har vært et av de viktigste symbolene på tilhørighet og stilling i samfunnet, samtidig som de har hatt en praktisk funksjon i ulike klima. Hodeplaggene i de tradisjonelle folkedraktene sa noe om hvilken sosial status en hadde, hvilken livssituasjon en var i, ofte om en var gift eller ugift, og om det var høytid, fest eller hverdag.

Ja, hodeplagg er mer enn noe på hodet, derfor er også hijabdebatten så kompleks:

Våre tippoldemødre ville kanskje møtt tradisjonene med større forståelse enn det mange nordmenn gjør idag. En gift kvinne i Hordaland ville aldri vist seg ute uten noe på hodet for 150 år siden - å bruke hodeplagget var en del av å bli voksen. For en gift kvinne var det en hedersbetegnelse og det var ingen tvang eller undertrykking i å bruke det - tvert imot. Det var kulturen og de gjeldende normer der og da, og hennes identitet.

Hodeplagg var ofte et status-plagg - for både menn og kvinner. I gamle Roma og Hellas hadde ikke slaver rett til å bære hatt. Kun frie borgere! I mange samfunn vil den øverste lederen bære noe å hodet som får han eller henne til å virke høyere enn de andre:

Hodeplagg brukt som beskyttelse, var noe som tilhørte de nederst på rangstigen. For alle andre har hovedplagg dreid seg om status og dette gav opphav til det som på engelsk er kalt hat honour eller respekt for hatten.

I hvert fall for menn. Kvinner beholdt sitt hodeplagg på i enhver sammenheng!

Hodeplagg bekreftet hierarkier:

Alle foruten kongen hadde noen å bukke for. I byene på 1800tallet de rikeste brukte flosshat, arbeiderne og fattige ulike typer sixpence, mens butlere og andre som befant seg midt på rangstigen, gjerne brukte bowlerhatter.

Interessant: Hat honour kom i konflikt med kvekerne og andre religiøse grupper:

De gikk alltid med tildekket hode, både kvinner og menn, og nektet å følge kutymen med å ta av hatten for øvrighetspersoner eller andre. For dem var alle like før Gud, og bare i kirken og ved bønn fjernet de hatten i respekt.

Hodeplagg ble ofte brukt politisk. Under den andre verdenskrig ble nisselua tatt i bruk av nordmenn for å vise motstand mot den tyske okkupasjonen og for å overføre beskjeder.

På 1970-tallet ble skaut moderne for radikale kvinner i Norge! Det var spesielt Sigrun Berg-sjalet som var populært blant aktivister.

Og selvfølgelig er hodeplagg også mote. Baseball-capsen, skriver hun, har gått fra å være et praktisk hodeplagg ved ballspill til å bli et moteplagg som har tatt hele verden med storm.

Utgangspunkt for boka er seminaret Hovudplagg: frå identitetsmerke til toppolitisk kamp der også ulike hodeplaggbrukere deltok.

Boka er også blitt anmeldt i Bergens Tidende.

Les mer om norske hodeplaggtradisjoner i Bunadsmagasinet og om globale tradisjoner på Wikipedia

SE OGSÅ:

“Hodeplagg er obligatorisk": Den skjulte islamiseringen av 17.mai

Thesis: Hijab empowers women

Et flerkulturelt Bunads-Norge og norske stammeidentiteter

Ikke spøk med flagg, bunader og nasjonalsangen

Akademia sliter ikke bare med å ta skrittet inn i internettets verden(er). Også filmer er fortsatt uglesett innen antropologien, får vi vite i den nyeste utgaven av Kula Kula, tidsskriftet til antropologistudentene i Bergen.

Det er fortsatt bokstaver på papir som gjelder, sier filmantropolog Frode Storaas:

Det er et par ting det er greit å være klar over før man velger å lage antropologisk film, særlig om man ønsker anerkjennelse på arbeidsplassen. Man får nemlig ingen publiseringspoeng for å lage film. Disse får man kun ved å publisere artikler og bøker. Om du vil bli professor, da er det dumt å kaste bort tida på å lage film.

Det er mange fordeler med film. Den kommuniserer på en annen måte, man kan uttrykke det som ikke kan sies. Dessuten har filmer et mye større nedslagsfelt enn en artikkel. Mens en artikkel ofte har et relativt lite antall lesere, kan man nå tusenvis med film, skriver Camilla Aa. Jensen, Eilin H. Torgersen og Tove Lise Inderberg.

Antropologisk film er også populær blant studentene. Fortsatt er Universitetet i Tromsø det eneste stedet i Norge hvor det tilbys et eget masterstudie i visuell antropologi. Men det er flere som spør om mulighetene for å studere visuell antropologi i Bergen, forteller Storaas. Sammen med Rolf Scott kunne han tenke seg å organisere et kurs i filmkunnskap hvis det er nok interesse. Det er “veldig små grep som skal til for å gå fra å være amatør til å bli brukbar", mener Scott.

I intervjuet snakker Storaas også om det antropologiske youtube-prosjektet som han holder på med (som jeg skrev om tidligere)

>> les hele saken i Kula Kula “De virtuelle møtene”

Studentene i Bergen har lagt et veldig godt blad som også er relevant og forståelig for folk utenfor akademia. På nett er også en interessant sak av Maria Sørlie Berntsen: Majoritetenes verden; Om fotografi og representasjonspolitikk. Hun skriver om et fotoprosjekt som skal rette opp stereotype bilder om fattige land som bl.a. Bangladesh. Det inkluderer også webportalen www.majorityworld.com

Den nye utgaven inneholder flere intervjuer med forskere og masterstudenter på feltarbeider, bokanmeldelser etc

>> last ned hele utgaven (pdf)

Studentene i Oslo har også gitt ut et nytt nummer av Antropress. Tema er mat. Antropress virker ikke like mye utadrettet. Tekstene er mindre journalistiske og derfor etter min mening ikke alltid like fengende.

SE OGSÅ:

Book review: Photography, Anthropology and History - When filming people became possible, anthropologists began to drift away from it

Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett

(Betal-) “Antropologi-YouTube” er på vei

Indianernes kamp om vannet: “Film er det beste mediet”

Hvordan lage et akademisk tidsskrift som appellerer til flere?

Tilbake til steinalderen: Ingen forskningsformidling på nett

Antropress: For mer antropologi på blogger, YouTube og Twitter!

Via YouTube: Anthropology students’ work draws more than a million viewers