Stadig flere forskere fra andre disipliner går på “feltarbeid". De lever ikke alltid i feltet på samme måte som antropologer, men erkjenner verdien av å få et innblikk i hverdagen til menneskene de skriver om.

Men det står dårlig til med tverrfaglige perspektiver i pensum, forteller Maja Janmyr, stipendiat ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, i et intervju med På Høyden.

Janmyr har gjort feltarbeid blant flyktningar i Uganda. Det var “utfordrande for ein jurist med lita utdanning innanfor sosiologisk og kvalitativ metode å gjere feltarbeid av denne typen", forteller hun. Det er for lite av dette i pensum. Jussen kan ha utbyte av å åpne seg mer mot andre fagfelt.

>> les hele saken i På Høyden

Doktorgradsprosjektet heter “Protection of Civilians within Refugee Camp Environments: the separation of armed elements". I Bistandsaktuelt skrev hun kommentaren Urovekkende utvikling i Uganda

Anne Hellum er en av de få juristene i Norge som kombinerer juss og antropologi.

SE OGSÅ:

Vår evne til å forstå schizofreni - en filosof på feltarbeid

Naturviter på feltarbeid blant skolejenter i Afrika

Dårligere kår for tverrfaglig forskning?

Kan kunst være antropologi? Hvor unik er antropologi?

Improviasjonsforskning: Å la seg inspirere av jazzmusikere og fotballspillere

Svensker som ble født i utlandet fortjener like mye respekt som alle andre svensker. Derfør bør vi “skrota” ordet “innvandrere", mener antropolog Claes Corlin og den utenlandsfødte forskeren Milena Cvetic.

I en debatt-artikkel i Göteborgs-Posten forklarer de to at begrepet brukes selektivt om visse grupper mennesker (heller om folk med bakgrunn i Somalia enn USA), og ofte på en nedverdigende måte. Forskerne kritiserer også begreper som annen- og tredjegenerasjonsinnvandrer (som ikke lenger er mye i bruk i Norge og ble erstattet av førstegenerasjonsnordmann): “När ska vi egentligen sluta vandra?” er noe som mange lurer på.

De foreslår å bruke ordet immigranter eller utenlandsfødte. Men det viktigste er å bli klar over at grensen mellom svensker og ikke-svensker er kunstige:

Ett något mer neutralt ord är immigranter (från latinets immigro, att flytta in) och som används i engelska och franska. Utlandsfödda är också möjligt och betecknar enbart de som verkligen är födda utanför Sveriges gränser, alltså inte deras barn och barnbarn enligt den tidigare ”arvsyndsmodellen”. I många andra fall är det helt enkelt inte relevant om en person råkar vara född i Arvika eller i Teheran.

Viktigast är dock att inse att uppdelningen mellan svenskar och ickesvenskar är konstgjord och bygger på en förlegad uppfattning om nationell kultur som en tidlös essens. Kultur är istället en process som ständigt förändras och berikas i samspelet mellan människor oavsett deras ursprung. Vi är alla ättlingar till ”invandrare” från istiden och framåt, och alla dessa har bidragit till formandet av den svenska kulturens historia.

>> les hele saken i Göteborgs-Posten

SE OGSÅ:

Assad Nasir: Hvem er en innvandrer?

How to challenge Us-and-Them thinking? Interview with Thomas Hylland Eriksen

- Vi må slutte å snakke om røtter

Skal vi slutte å snakke om kultur?

- Ikke kall dem for illegale

For mer kosmopolitisme - ny bok for “Verdensborgeren som pædagogisk ideal”

(Links updated 15.8.2021) Bøker om land som Afghanistan er gjerne ideologisk ladet, skrevet ut fra aktuelle politiske vinklinger som den såkalte “krigen mot terror”. Hvordan forholder det seg med den nye Afghanistan-boka av antropologen Thomas Barfield, som blir beskrevet som en av USAs ledende Afghanistan-eksperter?

Jeg har ikke lest boka, men Dagens Nyheter har anmeldt boka. Det skjer ikke ofte at engelskspråklige fagbøker får medieomtale her. Anmelderen Carl Rudbeck er begeistret:

Det har skrivits flera historiska böcker om Afghanistan. Barfields bok skiljer sig från flertalet; en orsak är att Barfield, som undervisar vid Bostonuniversitetet, inte är historiker eller statsvetare utan antropolog och har tillbringat långa perioder i landet. Han var då inte främst intresserad av landets eliter utan av folket, vars röster och intressen han vill förmedla.

Landet blir ofte beskrevet som uregjerlig. Nasjonalistisk ideologi har aldri fått fotfeste der. Barfield sammenligner den ustabile situasjonen i Afghanistan med en vedvarende maktkamp mellom multinasjonale selskap:

Barfield jämför i stället med multinationella företag där investerare, konsulter och advokater slåss om makten över ett företag medan arbetarna jobbar som vanligt. I Afghanistan har eliterna traktat efter makt utan att folket har tillfrågats eller i många fall ens brytt sig. Erfarenheten har sagt dem att det inte spelar någon större roll för deras dagliga liv vad härskaren i Kabul heter eller om han kallar sig kung eller president.

Taliban kom ifølge antropologen til makten i en periode da ingen stormakt interesserte seg for landet.

>> les hele saken i Dagens Nyheter

>> les innledningen av boka (pdf)

Intervju med Barfield:

Barfields bok kom har fått ganske stor omtale i engelskspråklig media, se bl.a.

Afghanistan: Six Questions for Thomas Barfield (Harper’s magazine)

Thomas Barfield: Is Afghanistan ‘Medieval’? (Foreign Policy)

A Conversation with Thomas Barfield (Saudi Gazette)

Afghanistan: A Cultural and Political History (Newsweek)

SEE ALSO:

“Afghanistan is a mess” or The return of colonial anthropology?

Slakter Fredrik Barths bok “Afghanistan og Taliban”

Fredrik Barth: “Jo tyngre NATO-krigføring, jo mer støtte til Taliban”

How can anthropology help us understand Swat and Taliban? Interview with Akbar Ahmed

Thesis by Elisabet Eikås: The limits of youth activism in Afghanistan

Afghanistan / Iraq: More and more anthropologists are recruited to service military operations

Norske antropologer som spioner for E-tjenesten?

Antropologi og militær: - Norske antropologer bør si NEI

“Ikke frykt journalistene”, skrev nylig Unni Wikan i Aftenposten som innlegg i debatten om forskningsformidling i kjølvannet av Hjernevask. Men formidling må læres, understreker hun og forklarer hvorfor hun i hijabdebatten heller stilte opp for Dagens Næringsliv enn for VG og hvorfor hun liker å være med i direkteprogrammer på tv, gjerne også i utskjelte debattprogrammer.

Antropologen tar også opp et tema som Magne Lindholm, høgskolelektor på Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo, skriver om i sitt innlegg i dagens Aftenposten.

Før forskere går ut i media må de jobbe hardt med seg selv og stille seg noen grunnleggende spørsmål som “Hva kan man lære av min forskning?” “Skal forskerne formidle sine funn,", skriver han, “må de gå hardhendt til verks overfor sine egne arbeider, forsøke å trekke ut de sentrale konklusjonene:

Når så mange forskere har brent seg i kontakt med journalister, er årsaken at de ikke har klart å prioritere i sitt eget stoff. De har snakket i vei, og overlatt til journalisten å velge sitater ut fra eget skjønn. Harald Eias redigering av uttalelsene til norske kjønnsforskere er et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå. Willy Pedersens opptreden i samme program er et skoleeksempel på hvordan det skal gjøres. Han visste godt hva som var viktig, og kom ned på beina.

Løsningen er altså at forskerne må trene seg opp til å finne ut hva som er sentralt i sitt eget materiale, før de nærmer seg massemediene. Når de overlater til journalistene å stå for prioriteringene alene, driver forskerne risikosport på høyt nivå.

PRIO-forsker Jørgen Carling har stilt seg slike spørsmål. På sin hjemmeside http://www.dragoeiro.com har han en egen seksjon som heter “selected research findings“. En god ide!

Hvor vanskelig dette er for forskere merket jeg da jeg ba dem å svare på nettopp i slike spørsmål da jeg laget programheftet for Culcoms avslutningskonferanse.

Antropolog Cicilie Fagerlid var en av dem som sleit med å formulere et svar på spørsmålet “Hva kan vi lære av din forskning?". I et blogginnlegg skriver hun:

I have to admit that such an upfront and naïve question up here in our ivory tower-existence made me realise that I think far too little about the very simple fact that people might learn something from what I do. Even if I often think that much in this world is outside of my jurisdiction and beyond repair, I hope I haven’t totally given up on the idea that what I do might be useful, - also above the personal pleasure of it and the societal benefit of not spending my days doing something that is harming the environment more. From now on, I’ll have in the back of my mind; what can the reader learn from what I write… or perhaps less didactic and patronising; which experiences do I want to convey? What do I want the reader to experience and retain from my text?

Unni Wikan forteller om lignende tanker da hun fikk refusert en kronikk hun hadde sendt inn til Aftenposten:

I 1995 sendte jeg min første kronikk til Aftenposten. Kronikkredaktør Per Egil Hegge svarte høflig at den var velskrevet, men han skjønte ikke helt at noen ville ha interesse av den! Jeg kunne ikke ha fått en bedre tilbakemelding. Si til en forsker at det hun driver med ikke virker interessant! Jeg satte meg ned, skjerpet mitt skriveredskap, tenkte så det knaket: Hva er det egentlig jeg har å si? Kronikken kom på trykk under tittelen «Er «kultur» blitt vårt nye rasebegrep?»

«Tro ikke at andre vil være interessert i det du har å si. Det er din jobb å gjøre det interessant!» Dette sier jeg alltid til Ph.D.-studenter på skrivekurs.

Hun ville helst sende alle Ph.D.- studenter på kronikkurs hos journalister.

Jeg vil sterkt anbefale yngre forskere å la seg berike av den glede og stolthet det gir å se at samfunnet verdsetter ens kunnskap, og ta spranget ut i offentligheten. Det er ingen motsetning mellom dét, og det å satse på topp profesjonalitet.

>> Unni Wikan: Ikke frykt journalistene

>> Magne Lindholm: Bygg ned mistilliten

Lindholm har på sin hjemmeside lagt ut flere tips om hvordan man skriver kronikker, pressemeldinger, anmeldelser, forskningsartikler og mye mer!

På forskning.no finnes det en samleside om formidling inkludert saken I kjølvannet av Eia der også Thomas Hylland Eriksen blir intervjuet.

SE OGSÅ:

Nancy Scheper-Hughes: Public anthropology through collaboration with journalists

Marianne Gullestad: Godt språk forgyller forskningsresultatene

Hjernevask: Ødelegger forholdet mellom media og forskere?

Antroblogging i Aftenposten!

Hvorfor overlater forskere nettet til anti-akademiske krefter?

- Journalister misbruker forskere i jakten på “den gode historien”

Hvordan få forskerne ut av elfenbenstårnet?

Formidling: - Bruk heller film enn skrift

Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett

Masteroppgaver er en undervurdert kilde for nyhetssaker. Klassekampen er en av de få avisene som regelmessig løfter fram gode oppgaver – og spesielt antropologioppgaver, faktisk. Nå på forrige fredag har også en slik antropologioppgave blitt presentert i Aftenposten: “Sminker seg for facebook” er tittelen.

I oppgaven undersøker Mari Mikkelsen bl.a. hvordan bl.a. facebook og nettet generelt påvirker unge kvinners skjønnhetsidealer. Selv om det overordnete tema var “skjønnhet som kulturell konstruksjon” var det ikke vanskelig for Aftenposten å finne en “lett” vinkling som genererer klikk.

Antropologen sier bl.a.

– Dagens skjønnhetsideal er en illusjon skapt av Photoshop. Unge kvinner sammenligner seg ikke lenger med nabokvinnene, men med de hundre vakreste i verden, som selv med et «perfekt» utgangspunkt er retusjert. Det gjør noe med selvoppfatningen: Alt blir galt med en selv målt mot skjønnhetsidealet. Det bidrar så til større forbruk av produktene til skjønnhetsindustrien.

For de unge, urbane kvinnene i 20-årene i Oslo som hun studerte er det viktig å ha «estetisk kapital»: Det dreier seg ikke bare om å være vakker. Estetisk kapital er en en sum av sosial, kulturell, fysisk og økonomisk kapital.

Det er en fordel å kunne “forbedre” utseendet sitt via klær, skjønnhetsprodukter eller operasjoner. Men måten det gjøres på varierer fra land til land, sier antropologen som har tatt sin utdannelse i fem land:

– I Brasil er alt lov, så lenge du har råd til det. I Norge har veldig mange lyst til å forbedre utseendet sitt, men det skal likevel se ekte og autentisk ut. Det er ekstrem vekst i skjønnhetsoperasjoner, men det er mye hemmelighold rundt dette i Norge.

Samtidig flyttes stadig grensene for hva som er naturlig.

>> les hele saken i Aftenposten

Oppgaven er ikke på nett.

OPPDATERING: Oppgaven ble også omtalt i Dagens Næringsliv

SE OGSÅ:

Skjønnhet: “Bisarre skikker kjennetegner norske kvinners dagligliv”

Skrev oppgave om kvinnelige kroppsbyggere

Fotomodeller må passe inn i den hvite skandinaviske normen

Kosmetisk kirurgi: Nye pupper til jul?

Fat is beautiful: “Er du mager er du jo som en mann”

Running. Foto: zetson / Bada Bing, flickr

(Lenker oppdatert 4.12.2020) Bønder og samer krangler om reinen, skriver Aftenposten. Men det første som antropolog Cecilie Elen Myrnes la merke til var vennskap mellom nordmenn og samer. Nordmenn var til og med integrert i den daglige reindriften.

“Til min store overraskelse, var vennskap mellom samer og fastboende noe av det første jeg observerte i felten”, skriver Myrnes i masteroppgaven Vi møtes på halvveien? En studie av relasjoner mellom den fastboende befolkningen og reindriftssamer i et sørsamisk område.

Som i Finnmark har det vært en del konflikter knyttet til reindriften i Sør-Trøndelag, også etter Selbu-dommen. Men å framstille konflikten som etnisk slik det ofte gjøres i mediene ("nordmenn mot samer") har Myrnes lite sans for. Nettverk som krysser etniske grenser er nemlig heller regelen enn unntaket i det sørsamiske området.

Antropologen – som har norsk-samisk-kvensk familiebakgrunn – var spesielt overrasket over at ikke-samiske nordmenn er integrert i reindriften. På en vårflytting trodde hun først først at alle som var med var reindriftssamer. Men der tok hun feil. Fem av dem var ikke samer, men venner av reineierne. De hadde vedlikeholdt nære relasjoner til samene over mange år og ble så godt kjent med reindriften at de har fått status som ”innenfor” i reindriften selv om de ikke var samer.

“Det at nordmenn blir inkludert i så stor grad i den samiske reindriftskulturene var ikke jeg kjent med”, innrømmer hun.

Mange reineiere har dessuten funnet sine ektefeller og samboere i den norske lokalbefolkningen. Mange fra den norske lokalbefolkningen har altså slektninger eller har et utvidet nettverk hvor samer inngår i vennekretsen. Man kan derfor kunne anta at de etniske grensene blir visket ut i noen grad, skriver forskeren.

Hun skriver også om ulike typer økonomisk samarbeid og om bytterelasjoner som er enda mer utpreget enn verdde-ordningen som Harald Eidheim hadde beskrevet tidligere. Hun minner på at dagens reindrift også skaper arbeidsplasser for ikke-samer.

“Selv om konflikt om utmarksressursene har vært sentral i relasjonene mellom samer og nordmenn, så har ikke de økonomiske interessene stått i veien for et symbiotisk forhold mellom partene”, konkluderer hun.

Man kan være litt overrasket over at hun var så overrasket over at det fantes så mange “transetniske” nettverk. Men det er nok slik at den offentlige urfolksdiskursen er preget av svart-hvit-tenkning som usynliggjør nettopp slike forbindelser.

>> last ned oppgaven fra Munin, “Universitetet i Tromsøs åpne vitenarkiv”

Hvor viktig det er at forskere synliggjør forbindelsene mellom menneskene, forklarte kulturhistoriker Devleena Ghosh nylig på et seminar. I en annen masteroppgave beskriver antropolog Tereza Kuldova viktigheten av kryssende nettverk for fredelig sameksistens mellom hinduer og muslimer i Lucknow, India.

Jeg har begynt å jobbe for Sosialantropologisk institutt i Oslo (SAI) og intervjuet Nerina Weiss. Hun holder på å avslutte sin doktorgrad om konflikten i de kurdiske områdene i Øst-Tyrkia.

Det er i et område som har vært forbudt for utenlandske forskere inntil nylig, og tyrkiske forskere har fått munnkurv. Men folk har et stort behov for å fortelle hva som har skjedd. Bare det å skrive om det er viktig, sier hun. Og noe av det viktigste er å dekonstruere kategoriene ofre og overgripere, å få fram de mange stemmene som ikke blir hørt. Nerina Weiss etterlyser dessuten mer diskusjon om forskningsetikk i konfliktsituasjoner.

>> les hele intervjuet

Antropolog Kristina Johansen samler også historier om en voldelig konflikt. Hun har forsket og jobbet mye i Colombia. Høsten 2004 leverte hun ved Universitetet i Bergen hovedoppgaven ”Som i en boble. Velstående colombianere – vold, usikkerhet og kamp om rom“. I det siste har hun igjen reist rundt omkring i landet og lagt ut mange reportasjer på bloggen sin – på både spansk og norsk.

Også hun skriver om glemte historier og uhørte stemmer. “Hvordan kan jeg si til Blanca at hennes historie – drapet på datteren, flukten fra hjembyen og mangelen på rettsforfølgelse av de ansvarlige – ikke har noen nyhetsverdi i Norge?”, spør hun i teksten Drap uten nyhetsverdi.

I San Onofre: Motstandskamp og glemt historie forteller hun blant annet om Amaury Mogueas kamp for jord og sosiale endringer. Det er “en historie som ikke finnes i historiebøkene, men som fortjener å bli hørt": Etter tre drapsforsøk, og etter å ha flyktet fra San Onofre til Barranquilla og videre til Bogotá, lever han i dag i hovedstaden, hvor han studerer sosiologi og arbeider for internt fordrevnes rettigheter.

“Jeg har så mange historier jeg ikke vet hvordan jeg skal formidle”, innrømmer hun i et tidligere innlegg kalt “Minnenes veier”:

Det er så vanskelig å snakke om forfølgelsen og volden, det skitne spillet til myndighetene – som sier én ting og gjør noe helt annet – uten at det bare framstår som en surrealistisk, uforståelig verden som alltid har vært og alltid vil være voldelig. Når jeg rusler nedover Bogstadveien føler jeg meg fremmedgjort i mitt eget land.
(…)
Når jeg observerer fredelige landskap i Norge, klarer jeg ikke helt å glemme at det fins andre byer, skoger, elver og landeveier hvor folk sliter, hvor folk prøver å gjøre noe med situasjonen sin, og stadig blir slått ned på i dette forsøket. Jeg tenker at jeg har fått høre disse historiene, og at det ikke bare er for å bære dem med meg der jeg sitter på en eller annen buss, et eller annet tog og minnes.

SE OGSÅ

Fra akademia til menneskerettsarbeid: “Nesten glemt hvordan det er å brenne for noe”

– Føles bra å anvende antropologien i konfliktsituasjoner: Intervju med Ingvild Solvang

Få utstillingsobjektene til å snakke! Intervju med Daniel Winfree Papuga om antropologi og “oral histories”

“Voices”: Anthropologist publishes Palestinian women’s histories

Antropologer forklarer volden i Jamaica

Hva sier forskere om Gaza-krigen?

Antropologer: – Regnskogvern forverrer Kongokonflikten

Kvinner: Ikke ofre, men aktive krigsdeltakere

Conflict Resolution and Anthropology: Why more scholarship on violence than on peace?

– Kriminalitet, kolonihistorie, apartheid, postapartheid, fattigdom og hivproblematikk innskrenker muligheten for et utøylet, personlig og fritt utrykk. Fotballen tilbyr dette etterlengtede frirom.

Dette påpeker Jo Grønlund i sin masteroppgave i antropologi. Han har vært på feltarbeid blant fotballspillere i townshipet i Soweto ikke langt fra Soccer City, der Nederland og Spania skal spille i VM finalen på søndag.

Antropologen fant ut at kolonihistorie og apartheid har skapt en særegen form for fotball som har lite til felles med VM-fotballen.

Fotball slik vi er vant til her i Norge og i VM er først og fremst et lagspill. Slik er det ikke i townshipet. Fotball handler der ofte om på å hevde sin egenhet over det kollektive. Fotballen er der et viktig arena for et individuelt utrykk. Sowetanere har nemlig få andre slike arenaer.

Han utfordrer dermed forestillingen om fotballens universalitet.

“Illusjonen om fotballens universalitet er høyst levende. Det jeg har forsøkt å vise gjennom avhandlingen er mye av det motsatte”, skriver han i oppgaven

Det er ikke slik at et globalt fenomen bare er en større utgave av det samme fenomenet på lokalt nivå. Selv om man forstår hva fotball er, så har man ikke automatisk forstått hva fotball er i Soweto.

>>les intervju med Jo Grønlund og last ned oppgaven

Han er ikke den eneste antropologen som er fascinert av fotball og fotball-VM. For få dager siden kunne vi lese en kronikk i Aftenposten av Hans K. Hognestad. Her skriver han om transnasjonale lojaliteter blant fotballsupportere. “Klubbsupportere lar seg i mindre grad styre av nasjonale gener og følger gjerne opptil flere landslag, oftest med spillere fra de klubbene man er supporter av.” Spesielt nå, når Norge ikke er med, er Fotball-VM i Sør-Afrika en anledning til å flørte uhemmet med andre landslag.

Fotballens kosmopolitisme er noe han skrev mer om i en tidligere kronikk. Jeg kom tilbake fra diverse public viewing arrangementer med lignende opplevelser. Men kosmopolitisme og VM ser ut til å være et underbelyst tema - se saken Football World Cup = an arena of everyday cosmopolitanism?

Sindre Bangstad brukte anledningen til å skrive om hvor lite representativ Nelson Mandela er for dagens Sør-Afrika, og på RORG sine side har vi en kritisk gjennomgang av medienes bilder av Sør-Afrika.

Ellers har antropolog Halvdan Haugsbakken skrevet mye om fotball, og Eduardo Archetti om “Latinos med baller”

SE OGSÅ:

På nett: Masteroppgave om fotballsupportere i Klanen (Vålerenga)

Idrotten bäst på integration – etnografisk studie

Skriver hovedoppgave om italienske fotballsupportere

Forsvarte doktoravhandling om fotball og identitet

World Cup Witchcraft: European Teams Turn to Magic for Aid

Antropolog Kirsten Hastrup har skrevet en over 700 sider tykk og rikt illustrert bok om en av de store polarforskerne - Knud Rasmussen (1879-1933). Boka heter “Vinterens hjerte” og har fått strålende anmeldelser. Bare Knud Michelsen i Information mener at boka fortsetter den i Danmark vanlige ukritiske dyrking av Knud Rasmussen som nasjonalhelt:

Bogen igennem bekræftes det oprindelige velkendte billede af et enestående helstøbt menneske, der med sin charme og livslyst lægger alle ned: »Det var som om selve Knud Rasmussens vitalitet drog andre ind i hans sfære; han hypnotiserede dem eller ‘forheksede’ dem ligefrem, som det er blevet sagt,« står der. Således har han tydeligvis også hypnotiseret og forhekset Kirsten Hastrup, hvad hun mange steder smukt giver udtryk for, men det er selvsagt ikke det bedste udgangspunkt for en videnskabelig eller blot analytisk tilgang.

“Mesterligt portræt af Knud Rasmussen og den arktiske magi", mener Jes Stein Pedersen i Politiken og gir boka terningkast seks. Anmelderen framhever at “det overdådigt stimulerende og horisontudvidende ved Kirsten Hastrups blik på Knud Rasmussen er, at hun insisterer på at se hans ualmindelighed som i høj grad betinget af mødet med andre mennesker.”

Den grundigste anmeldelsen finner vi på historie-online.dk. Der får vi vite at forfatterens hensikt er ”at vise, hvordan Knud Rasmussens historie er dybt indvævet i en større historie, som i mit perspektiv omfatter koloni-, forsknings-, ide- og litteraturhistorien”. Erik Ingemann Sørensen skriver:

Knud Rasmussen var – om nogen – barn af sin tid. Han blev ”dannet i det 19. århundredes billede, mens der endnu var hvide pletter på kortet, og mens driftige europæere kunne undres og begejstres over mødet med andre folkeslag, samtidig med at de ville forandre og modernisere hele verden”. Det er en grandios pædagogisk tilgang, da læseren herved føres direkte ind i den verden, Knud Rasmussen voksede op i. Traditioner og tankegange, nyopdagelser og erfaringer som det ellers ville være noget uoverskueligt at møde i en anden sammenhæng. Nu får vi den historiske, politiske, videnskabelige og kulturelle baggrund og hører de mange stemmer, der beretter om egen indsats. Størst blandt disse Nansens, der da også blev Knud Rasmussens store idol.

Ingen har tidligere beskrevet Rasmussens liv “med så stort et udsyn og så stor en indsigt” ifølge anmelderen.

Han gir oss også en link til Det kongelige Bibliotek hvor man kan lese de digitaliserte utgavene av Knud Rasmussens dagbøker.

For fire år siden kom filmen The Journals of Knud Rasmussen ut. Den kan ses og lastes ned i sin helhet - også i HD på filmselskapens side Isuma.tv

I Klassekampens lørdagsutgave finner vi et lengre essay av antropologen Theodor Barth om antropologen Fredrik Barth. De er ikke i slekt.

Han portretterer Fredrik Barth - en av de store innen antropologien i Norge og i verden - som en tverrfaglig orientert forsker. Barth hentet inspirasjon fra blant annet økonomi, matematikk og geologi.

For Theodor Barth var Fredrik Barth en representant for modernismen i antropologien, leser vi:

Han tilhørte den yngre generasjonen av antropologer i den britiske skolen som brøt med de tidligere oppdagelsesreisende – med deres hang til det eksotiske – og søkte å forankre antropologien i moderne sosiologi: andre folk er rett og slett folk. De er ikke til utstilling, de er vanlige folk som lever andre liv enn oss. Veldig mye av det kritiske arbeidet innenfor denne nye antropologien etter andre verdenskrig, bestod i radikalisere denne kursendringen. Etter hvert som antropologien fikk fartstid på dette sporet, så var ikke målet bare å lære om andre, men å lære av andre.

Fredrik Barth utfordret antatte dikotomier som tradisjonelt - moderne. Han var tidlig ute med å rette søkelyset mot at det ikke finnes ett moderne samfunn (for eksempel det vestlige), men flere.

Som forsker bør man være udogmatisk. Barth foretrakk å gjøre nye feltarbeid på steder der empiriske forholdene stilte hans tidligere erfaringer på prøve.

>> les hele essayet (hjemmeside til Sosialantropologisk institutt ved UiO)

Fredrik Barth er også blitt intervjuet i dagens Klassekampen om situasjonen i Afghanistan, se - Krigen kan ikke vinnes

SE OGSÅ:

Fredrik Barth: “Jo tyngre NATO-krigføring, jo mer støtte til Taliban”

Intervju med Fredrik Barth om moralistisk forskning og antropologi som motefag

Fredrik Barth: “Slutt å kalle fordommer for rasisme”

Envisioning a More Public Anthropology: An Interview with Fredrik Barth

Johannes Fabian: Kritisk oppgjør med seg selv og antropologien

“For teoritung antropologi” - Espen Wæhle intervjuer Georg Henriksen

Norsk antropologi i forfall? Thomas Hylland Eriksen intervjuer Harald Eidheim