– Vi har en tendens til å tro at hekseri er tradisjonelt, men det er motsatt. Hekseri er en respons på modernisering i Afrika, sier antropolog Rune Flikke til Bistandsaktuelt. Og hekseri finner vi også i såkalte vestlige samfunn, påpeker antropolog Peter Geschiere.

Gambias president har satt i gang en heksejakt ved hjelp av heksedoktorer etter at tanten hans døde brått på nyåret. Nærmere 1000 mennesker ble internert med grunnlag i hekserianklager, ifølge Amnesty. Bistandsaktuelt har snakket med flere antropologer for å forstå hva som skjer.

Mainstreamavisene er fort ute med stereotype vinklinger på Afrika og hekseri og konstruerer dermed en motsetning mellom dårlige og irrasjonelle styresett i Afrika og velfungerende rasjonelle “vestlige” demokratier.

Peter Geschiere utfordrer en slik tenkemåte:

Jeg mener tvert i mot at vi finner lignende ting i vestlige samfunn. Politikk er innhyllet i hemmeligheter, og jeg mener at man kan sammenligne heksedoktorer og medierådgivere, begge grupper er forvaltere av hemmelig kunnskap i politikk.

Hekseri er et moderne fenomen, forklarer Rune Flikke:

– Vi har en tendens til å tro at hekseri er tradisjonelt, men det er motsatt. Hekseri har økt fra og med europeernes tilstedeværelse, altså kolonitiden, og er en respons på modernisering i Afrika.

Geschiere forteller at flerpartipolitikk i Kamerun har ført til økt usikkerhet, og dermed også mer hekseri.


– Hekseri er et våpen mot de som er rike eller de som har makt. Afrikanske statsoverhoder må være sterke, og hekseri brukes som en måte å beskytte seg på. Det er som å spille poker. Alle afrikanske ledere gjør dette.

Hekseri bør ikke ses som et rent «påskudd», sier antropolog Tone Sommerfelt. I Gambia er det en del av befolkningens virkelighet
.

>> les hele saken i Bistandsaktuelt

SE OGSÅ:

- Kommunikasjonsrådgivere er heksedoktorer

Northern Norway’s first ever witch conference

Magi og trolldom i Hallingdal: Pass deg for Haugafolket!

Forsker på synske dansker

Antropolog: “På børsen driver en med magi og ritualer”

- Märthas tro på engler er ikke ekstrem

Antropolog forsker på danske spøkelser

For mer forskning på “det esoteriske”

En av det 20.århundrets største tenkere døde forrige helg. Men nyheten om Claude Levi Strauss’ død vakte ikke mye oppmerksomhet i nordiske medier. Både Dagbladet, NRK, Jyllands-Posten og Sveriges Radio gjengir kun korte byråmeldinger.

Et unntak er Ludvig Hertzberg som i Svenska Dagbladets Under Strecket-bloggen går mer i dybden i teksten 100 år i civilisationskritikens tjänst – Claude Lévi-Strauss 1908–2009. I samme avis har forresten for få dager siden Torgny Nordin anmeldt en ny bok om Claude Levi Strauss “Samhället som tanke. Claude Lévi-Strauss och den franska strukturalismen” av Christer Lindberg.

Men utenfor Norden er de fleste avisene allerede fylt med til dels svært lange nekrologer, se oversikt over nekrologer i engelskspråklige medier og i tyskspråklige medier

OPPDATERING (7.11.09) Jeg hadde egentlig regnet med oppslag i både Klassekampen og Morgenbladet, men der tok jeg feil. Derimot fant jeg et mer eller mindre ironisk innslag på smuglesning.no der de intervjuet antropologistudent Sara Rismyhr Engelund: Kongen er død

OPPDATERING (22.11.09) Den første store saken om hans død: Thomas Hylland Eriksen skriver om Levi-Strauss i Morgenbladet: Ut av tiden

OPPDATERING (17.11.09) Antropolog Marjut Anttonen gir via epost et overblikk over reaksjonene i Finland:

3.11. var den korte internasjonale byråmeldingen i mange finske aviser, på nettsider, og på YLE (som motsvarer den norske NRK)

3.11. Helsingin Sanomat (landets störste avis) hadde byråmeldingen samme dag: Claude Lévi-Strauss on kuollut men på nettsiden hadde de også link til en större artikkel som var publisert i forbindelse av 100 års bursdagen (28.11.08) Eero Tarasti: Strukturalismin isä toi villin ajattelun tieteeseen ("Strukturalismens far brakte vill tenkning inn i vitenskap” skrevet av prof. Eero Tarasti. Han er kjent som den mest prominente finske forskeren som studerte hos Lévi-Strauss.)

5.11. Helsingin Sanomat i vanlig papirutgave var det en större nekrolog med evaluering av L-S sin livsarbeid, betydning osv.

5.11. YLE hadde på nettsiden en större nyhet om “Claude Lévi-Strauss kombinerte vitenskap og eventyrlyst“. De har intervjuet sosiologen Tiina Arppe som er spesialist på fransk sosiologi. Hun forteller om L-S sin betydning for vitenskap og om reaksjoner i Frankrike etter hans död.

I tillegg har noen forskere skrevet om L-S i sine blogg-sider. For ett år siden var det en del seminarer og tilsvarende festligheter i forbindelse med 100 års-feiringen.

(Bilde: Wikipedia) Antropolog Malek Chebel vil med en ny (fransk) oversettelse av Koranen bidra til en mer nyansert islamdebatt, skriver Politiken. Chebel ville gjøre Koran lett tilgjengelig for folk flest:

Folk vil gerne forstå islam, men der har længe været et bizart samarbejde mellem islamofober og fundamentalister, der ikke ønsker at forklare folk, hvad islam handler om. Der er en mærkelig solidaritet imellem de to ekstremer. De har brug for hinanden. Hvis der ikke var islamistiske fundamentalister, ville der heller ikke være nogen islamofober.

Vi skal knuse fundamentalisternes monopol på Koranen. De foretrækker, at den forbliver tåget og uklar. Bliver den tilgængelig for alle, mister de deres vidensmonopol. Derfor er mit mål vel næsten undergravende. For alle, der læser min oversættelse, kan forstå den. Om de er gamle, unge, kvinder, mænd, muslimer eller ikkemuslimer.

Noe som er uklart i Koranen er spørsmål knyttet til hijab og omskjæring:

Hovedtørklædet (…) omtales som ’djilbab’ i Koranen. Men ingen aner, hvad det betyder. Selv ikke arabiske ordbøger kender ordets eksakte betydning. Men det er der jo ingen i Frankrig, ja i verden, der ved«.

For nogle år tilbage på et universitet i Kairo hørte jeg en imam sige, at »omskæring af kvinder ikke var uforeneligt med islam«. Det er jo skandaløst. Ved at omskære kvinder taber man både sin værdighed som muslim og som menneske. Og da tænkte jeg, at man ikke kan lade kriminelle imamer have monopol på ordet.

Chebel mener både pressen og akademikerne bærer en del af skylden for den polariserte islamdebatten:

Vi har ikke gjort vort arbejde godt nok. Frygt skaber store overskrifter. Men vi, der kæmper for kundskaber, viden, dialog og et oplyst islam, er blevet fejet af banen. Viden har ikke prioritet. Den sælger ikke aviser og gør sig skidt i nyhedsprogrammer.

>> les hele intervjuet i Politiken

SE OGSÅ:

Anthropological activism in Pakistan with lullabies

Thesis: Hijab empowers women

Akbar Ahmed’s anthropological excursion into Islam

Hvor vestlig er sekularismen?

Når elever gjør det dårlig i skolen og har innvandrerbakgrunn, gjør man ofte et poeng ut av deres etniske bakgrunnn. Men når det er etnisk norske som er “problembarna", blir deres norskhet ikke trukket fram, sier antropolog Ingrid Smette i et intervju med nettstedet Kilden.

Smette er doktorgradsstipendiat og prøver å finne ut hvordan etnisitet, klasse og kjønn virker inn på utdanningsvalg og ambisjoner blant ungdommene. Hun har vært på feltarbeid blant tiendeklassinger på to skoler i Oslo. Den ene skolen hadde en hovedvekt av elever med norskfødte foreldre med middelklassebakgrunn, den andre hadde en høyere andel minoritetselever, og mange av majoritetselevene hadde foreldre med arbeiderklassebakgrunn.

Ifølge antropologen blir etnisitet mest synlig hos elever med lav klassebakgrunn. Når man diskuterer såkalte “gettoskoler” blir fenomenet “problemelever” forklart med elevenes utenlandske bakgrunn. Men på skolene der hun gjorde feltarbeid var “problemelevene” først og fremst norske gutter med arbeiderklassebakgrunn. Men ingen forklarte deres problemer på skolen med deres bakgrunn som etnisk norske.

Men det betyr vel heller at det er kun innvandrernes etnisitet som blir mer synlig? Nordmenn “har” jo også en etnisitet? Eller at norskhet generelt ikke blir tematisert?

>> les hele saken på Kilden

Smette har tidligere forsket på prostitusjon, fritidsklubber og unge storbyjenter i Dakar.

SE OGSÅ:

Utlending for alltid - Eliteinnvandrere med “nedslående historier”

Etniske minoritetspiger - Etniske uddannelsespraksisser? Ny oppgave forklarer frafall i yrkesfag

- Skolens hvite middelklassenorm har skylda

Rapport: Foreldrenes bakgrunn viktigere enn etnisitet eller nasjonalitet

Doktoravhandling: Skolen skaper skiller

Kritiserer undervurdering av klasseforskjeller i innvandringsdebatten

Antropologiske nisjekanaler på TV? Multimedia-nettsider med filmsnutter, utstillinger, lydklipp og populære tekster? Publisering av papers som inneholder bilder, film og lyd?

I Norsk Antropologisk Tidsskrift viser Frode Storaas hvordan vi kan formidle antropologisk kunnskap på nett. Ironisk nok ble teksten publisert i et lukket tidsskrift og forlaget nekter å gjøre den tilgjengelig for allmenheten (se nederst).

“Faget vårt eignar seg spesielt godt til å utnytta dei moglegheitene Internett gir til mangfaldig og spennande formidling av antropologisk innsikt gjennom potensialet som ligg i bruken av multimodale tekstar” skriver han. Med “multimodale tekster” mener han multimedia-presentasjoner: Tekst som ikke bare består av skrift, men også inkluderer medieuttrykk som bilder, film og lyd.

Internett gir langt bedre muligheter til å formidle antropologisk kunnskap enn papir-tidsskrifter og bøker. Vi har ofte fokusert på formidling på nett rettet mot folk utenfor akademia. Men Storaas viser at nettet også beriker den akademiske diskursen.

For tekst alene egner seg dårlig til å formidle det som forskere opplever ute i felten. Det er mye som forsvinner i den akademiske skriveprosessen. Selv om antropologer opplever mye spennende på feltarbeid, er tekstene er ofte kjedelige. Trass i at empirien er så sentral for antropologer, skriver Storaas, er de empiriske skildringene grunne:

Den akademiske språkbruken eignar seg ikkje så godt til å formidla på ein dekkjande og god måte dei møta og dei erfaringane vi har med oss frå feltarbeid. Det finnes ein del døme på at antropologar har tydd til novelle- og romanforma for å få skildra ein meir røyndomsfull og erfaringsnær empiri. Men slik skriving blir forkasta som useriøs antropologi av dei fleste kollegaene på universitetsinstitutta. På universitetet kjenner antropologane seg tryggare når dei kjem seg opp på eit generelt nivå, har fått abstrahert bort menneska som er utgangspunktet for argumenta og i staden for å slåss med empirien, heller slåss med terminologien.

Fordelen med nettet er at det er multimedialt:

Dei ulike teksttypane kan brukast saman, utfylla kvarandre og få sagt og vist heilskapen i våre antropologiske prosjekt gjennom teoretiske utgreiingar direkte kopla (linka på Internettspråket) til det empiriske mangfaldet. (…)

Tek vi empirien meir på alvor, kan vi kanskje få til fyldigare presentasjonar med såkalla multimodale tekstpresentasjonar. Med digitalt samansette tekstar kommunisert over Internett (eller via Power Point i undervisingsrommet) kan vi få godt, fyldig og nyansert fram det substansielle og kopla det direkte til resonnerande tekstar. Slik kan vi få formidla spennande og innsiktsfullt om mellommenneskelege forhold, om samfunn og kultur.

Nettet løser også problemet med den nåværende mediesituasjonen i Norge, mener han. Innsiktsfull informasjon om samfunn og kultur rundt omkring i verden er ikke lett å finne:

I dag er TV så kommersielt styrt at skal ein få presentert på norsk TV noko anna om andre samfunn i verda, må fokus vera på ein nordmann eller ein norsk familie i eksotiske omgjevnader, om det då ikkje er ei terrorhandling eller anna katastrofe som når skjermane som nyhende. (…)

Nyhende er det eksepsjonelle, det uvanlege. Sidan det er den einaste informasjonen vi får om verda eit stykke frå oss, blir konklusjonen hos folk flest at det i Midt Austen og Asia er Taliban og Al Qaida som rår og at det i Afrika berre er ille. «I dag får vi berre vita korleis folk døyr i Afrika, ikkje korleis dei lever», er eit sukk frå Henning Mankell (sitert i Bergens Tidende i april 2009).

På nettet kan vi “ha styringa sjølve":

Her kan vi få presentert samfunn og kulturuttrykk frå ulike kantar av verda gjennom filmar, bilete og lydopptak saman med skriftlege tekstar som kan setta det visuelle inn i vidare rammer. For å nå vidt ut kan materiale bli organisert slik at meir populærvitskaplege presentasjonar kan ligga øvst, med linkar til meir omfattande relatert forskingsmateriale. (…)

Antropologi er for lengst på gata som term. Vi kan gi det meir innhald, slik at kulturarbeidaren i kommunen, læraren på barneskulen eller på vidaregåande, og ikkje minst journalistane, kan finna kunnskap til dømes om korleis folk som blir ramma av ein katastrofe levde før dei blei lagt i grus.

Han presenterer flere forslag for nye “www-arenaer":

Øvst kan vi ha dei mest publikumsvenlege sidene, som eit etnografisk museum på nett, med innsiktsfull antropologisk kunnskap presentert med filmar, program, filmsnuttar, korte populære artiklar, intervju med antropologar osv. På eit anna nivå kan vi legga ut meir omfattande materiale eller ha linkar til slikt, for spesielt interesserte.

Internett er, og vil i økende grad bli, distributør og vegviser for antropologisk kunnskap, fortsetter han:

Det er på nettet studentane først leitar etter referansane sine. Antropologiske Internett-sider med filmklipp og anna spennande materiale vil kunna fungera glimrande som teasers for bøker og tidskrift og andre kjelder for antropologisk kunnskap. No når kravet er at vi skal selja faget vårt til studentmassen, vil det vera trist om dei som søkjer antropologisk kunnskap eller informasjon om antropologi, berre får skrift aleine opp på skjermen.

Frode Storaas har jobbet mye med film, se bl.a. Lagde film om hemmelig vagina-ritual og Indianernes kamp om vannet: “Film er det beste mediet”

Ikke tilgjengelig på nett

Frode Storaas tekst er som sagt ikke fritt tilgjengelig på nett (kun mot betaling). Selv om Frode Storaas har gitt meg tillatelsen til å republisere teksten på antropologi.info, kan jeg ikke legge den ut her. For det er Universitetsforlaget som sitter på rettighetene. Som Vidar Røeggen skrev i en epost til meg, er en republisering ikke mulig før et halvt år etter at teksten ble publisert i Norsk antropologisk Tidsskrift, altså i april 2010.

Men Storaas har lov til å legge ut en tidligere versjon av teksten sin (versjonen han sendte artikkelen til tidsskriftet før språkvask, korrektur, bearbeiding etc) på sin egen hjemmeside (som han dessverre som de fleste antropologer ikke har) eller i digitale arkiv som BORA.

Flere og flere forskere og bibliotekarer verden rundt jobber med å gjøre akademisk kunnskap fritt tilgjengelig. De mener at offentlig finansiert forskning bør være gratis tilgjengelig. Jeg spurte Norsk antropologisk tidsskrift hva de mener om denne Open Access bevegelsen:

Og her er svaret jeg fikk fra Norsk antropologisk tidsskrift:

Norsk antropologisk tidsskrift (NAT) er ett av ca 14-15 tidsskrifter som inngår i en portefølje av norske fagtidsskrifter som i vesentlig grad finansieres og utkommer ved hjelp av en treårig rammeavtale som Universitetsforlaget har inngått med Forskningsrådet. Rammeavtalen er nettopp fornyet og NAT og Norsk antropolgisk forening, har en god del å takke eksistensen av denne avtalen for. For øyeblikket er temaet open access og elektronisk publisering noe som Forskningsrådet drøfter, og kanskje vi snart vil se en policyendring her. Men enn så lenge må også NAT følge de retningslinjer og policier som ligger i den aktuelle rammeavtalen. Vi håper du har forståelse for dette.

Denne uka er det forresten Open Access Week.

Egentlig er det overraskende at Storaas må skrive en slike tekst i 2009. Diverse antropologer har jobbet med kunnskapsformidling på nett siden 90-tallet. Og internasjonalt har det dukket et opp en stor mengde nye spennende initiativer på nett. Flere hundre antropologer har begynt å blogge de siste årene. Men nå er det utvilsomt blitt lettere og billigere å jobbe med multimedia-presentasjoner.

Problemet er at mange antropologer har et heller konservativt forhold til ny teknologi. Dette gjelder spesielt instituttene ved Universitetene og organisasjoner som Norsk antropologisk forening. Den nåværende forskningspolitikken meritterer publisering i eksklusive lukkete tidsskrifter.

OPPDATERING: Antropologistudent Dai Cooper har begistret folk verden rundt med sin Anthropology Song på YouTube. Sannsynligvis er det ingen som har forklart bedre hva antropologi handler om. Jeg intervjuet henne, se Interview: Meet Dai Cooper from The Anthropology Song!

SE OGSÅ:

Formidling: - Bruk heller film enn skrift

The Anthropology Song!

Thomas Hylland Eriksen: - Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet

Anthropological Films online

Blogger får Universitetets formidlingspris

Via YouTube: Anthropology students’ work draws more than a million viewers

Multimedia Music Ethnography of Yodelling and Alphorn Blowing

African Voices - a Multimedia Online-Exhibition

How to save Tibetan folk songs? Put them online!

Anthropological activism in Pakistan with lullabies

Is it time to boycott SAGE?

Tidsskrifter: Universitetsforlaget femdobler prisene

Forskere boikotter forlagene, vil ha gratis tilgang til forskning på nett

Det har vært mye forskning på fraflytting, men lite på innflytting. Antropolog Mai Camilla Munkejord bidrar i sin doktoravhandling med kunnskap om folk som velger å flytte til Finnmark, melder Kilden.

Innflytterne utgjør en stor del av befolkningen i Finnmark, men de får lite oppmerksomhet i forskning og media, sier hun i intervjuet med Kilden:

25 prosent av de som bor i fylket har flyttet hit som voksne, fra andre deler av landet og fra andre land, som for eksempel Finland, Thailand og Russland. I tillegg er 25 prosent av befolkningen «finnmarkinger» som bor i en annen kommune enn der de selv vokste opp.

Det er mange fordeler med å flytte nordpå, fant hun ut. Veien til makt og innflytelse er ofte korte enn sørpå. Mange innflytterkvinner opplever at de har flere muligheter på arbeidsmarkedet, og også i lokalpolitikken og generelt i lokalsamfunnet.

En informant som jobbet som journalist i Oslo sier:

«For min del, så tror jeg aldri at jeg hadde gått så tidlig ut og starta min egen bedrift dersom jeg hadde bodd i Oslo. Hadde ikke turt. For det er så mye lettere å bli synlig her. Det er mye lettere å få oppdrag (..) I Oslo skal det mye til for å skille seg ut. (…) I denne forbindelsen slo det meg: Hvorfor være ordinær i Oslo når du kan være stjerne i Finnmark?»

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i Finnmark er betydelig mindre enn andre steder. Kvinner i Finnmark har høy utdanning. De er i ferd med å erobre stadig flere fagområder som tidligere var dominert av menn. Det er en høy andel kvinnelige ordførere i Finnmark og kvinner inntar faglige stillinger innenfor fiskeri, olje og energi og næringsutvikling, sier Munkejord til Kilden.

Det er viktig å studere innflyttere, mener antropologen:

– Innflytterne har gjerne et bevisst forhold til valg av bosted, og deres perspektiv representerer alternative fortellinger om hvordan det er å bo i Finnmark. De kan dermed utdype og nyansere rådende fortellinger om å bo der.

Antropologen kritiserer at forskning og media har over lengre tid ensidig fokusert på utflytting og da særlig «kvinneflukt» fra utkantsteder. I den kjønnsorienterte distriktsforskningen dominerer forestillingen om den patriarkalske bygda der yngre kvinner støtes bort. Norsk bygdeforskning har i stor grad fokusert på tidligere jord- og skogbrukssamfunn og lite på kysten.

>> les hele saken på Kilden

Munkejord disputerer på fredag 30.oktober i Alta (Høgskolen i Finnmark)

I den nyeste utgaven av tidsskriftet Plan er det en artikkel av henne som er fritt tilgjengelig: «Mot strømmen» ? Om å flytte mot Nord

SE OGSÅ:

Forsket på ensomme nordnorske kystkvinner

Hvordan er livene til russiske kvinner som har bosatt seg i Nord-Norge?

- Migrasjon gir kvinner makt

Antropolog skal skape liv i bygda

Hva skjer med bygdekulturen?

Hva er god distriktspolitikk? Antropologer studerer livet på landet

Den romantiske kjærlighetens vanskelige kår på glesbygda

Mens man fortsatt diskuterer om det var riktig at Obama fikk fredsprisen, kan det være mer interessant å diskutere nobelprisen i økonomi som bl.a. ble tildelt Elinor Ostrom. Den fikk nesten ikke noen mediedekning i Norge.

På en måte har Elinor Ostrom fått en nobelpris i antropologi, skriver Nicolaus Baumard på nettstedet Cognition and Culture. Forskningen hun fikk prisen for er nemlig et klassisk tema innen antropologien: forvaltning av fellesressurser som land, vann, skog.

Ostrom utfordrer oppfatninger som er populært blant økonomer, nemlig at ressurser som eies lokalt i fellesskap blir dårlig styrt (”allmmenningens tragedie“) og enten bør overtas av sentrale myndigheter eller privatisert. Det motsatte er tilfelle mener Ostrom, som Sverker Sörlin forklarer i Dagens Nyheter: “Resursproblemen knappast kommer att lösas om inte de som har intresse i resurserna också får delta i förvaltningen av dem.”

Prisvinneren har i flere tiår forsket i tverrfaglige team (også sammen med antropologer) og analysert flere tusen studier om brukerstyrte fiskestammer, beitemarkområder, skog og sjø.

Mens Ostrom fikk kun små notiser i norske aviser og med typisk norsk fokus på at hun var kvinne, var interessen for hennes forskning større i svenske medier og spesielt blant svenske bloggere. Erik Svensson, professor i Zoologisk Ekologi ved Lunds Universitet gir på bloggen sin en grundig presentasjon av Ostroms forskning. Patrik Lindenfors gir oss blant annet en Ostroms liste med kriterier for en vellykket forvaltning av allmenninger og mange linker.

Man kan også overføre Ostroms perspektiv til vitenskapen. Hennes argumenter taler for felles forvaltning av kunnskap på nett.

SE OGSÅ:

Doktoravhandling: - Åpen tilgang til naturressursene en fordel

Bør lære av afrikanske fiskere

Landbruk: Etiopia viser veien

Når lokalbefolkningen må konkurrere om fiskeressurser med utenlandske investorer

- Behov for mer kunnskap om samisk fiskeri

Antropologer: - Regnskogvern forverrer Kongokonflikten

The Internet Gift Culture

“Akademikere kan ha gode grunner til å holde seg unna pressen", skriver Thomas Hylland Eriksen i en kronikk i Dagbladet. Jeg kunne tilføye: Spesielt etter Hjernevask-skandalen i NRK.

I Hjernevask skulle Harald Eia utfordre noen etablerte «sannheter» i samfunnsvitenskapen. Han mener samfunnsvitere undervurderer biologiens rolle. Forskerne som var invitert trodde det var seriøse greier, men slik var det altså ikke. Mange har trukket seg, følte seg misbrukt, se bl.a. Intervjuet av Eia, Føler seg lurt av Harald Eia, Forstår ikke forskning, Harald Eia som forskningsjournalist og Bør jeg trekke meg fra Harald Eias TV-show?

Hva er konsekvensen for forskningsformidlingen i media? var en av mine første tanker. For forholdet er jo ikke akkurat det beste fra før. Thomas Hylland Eriksen nevner flere eksempler fra sin egen og andres erfaring og skriver:

En forsker sier kanskje tre eller fire sammenkjedede ting når avisen ringer, men blir bare sitert på én. Løsrevet fra sammenhengen, på førstesiden. I krigstyper dersom situasjonen tilsier det. Medievirkeligheten er politisert og overforenklende, og søker entydighet; forskernes virkelighet er utprøvende og kompleks, preget av stor usikkerhet og få enkle svar.
(…)
Imidlertid har det nylig dannet seg et inntrykk av at det foregår en kamp om definisjonsmakt, hvor en del meningsberettigede borgere påberoper seg så vel «god forskning» som «sunt folkevett», mens presumptivt slitne og sure akademikere på mer og mindre ubehjelpelige måter forsvarer sitt revir i motsatt skyttergrav.

Ordet «kulturkamp» blir brukt. Biologiske årsaksforklaringer (særlig evolusjonspsykologi, men også populasjonsgenetikk) blir trukket inn som en motvekt til «sosialkonstruktivistiske» forklaringer. Mange ville vel heller se perspektivene som komplementære — de utfyller hverandre og stiller ulike typer spørsmål. Derfor er motsetningen kunstig.

>> les hele saken i Dagbladet

SE OGSÅ:

- Journalister misbruker forskere i jakten på “den gode historien”

Hvordan få forskerne ut av elfenbenstårnet?

Formidling: - Bruk heller film enn skrift

Er genetisk forskning farlig?

Primitive indianere eller primitive journalister?

Hvorfor så konforme journalister? Antropolog på feltarbeid i rikspressen

Bilde: Monica’s Dad, flickr

(LENKER OPPDATERT 31.3.2020) Stadig færre norske trailersjåfører er på tur ute i Europa. Antropolog Victoria Sæther Miller har vært med på ti turer i Norge, Danmark, Tyskland, Frankrike, Belgia og Nederland og hjalp også til i laste- og losseprosessen. Resultatet er masteroppgaven “De gamle ringrevene - og de nye. Fortellinger om norske trailersjåfører som kjører langtransport i Europa“.

Jeg har bare tatt en rask titt på innledningen og slutten, men oppgaven virker spennende og godt skrevet. Antropologen portretterer nordmenn som lever et internasjonalt liv og har lite kontakt med det norske samfunnet. Flere av de eldre sjåførene startet som sjømenn på norske handelsskip og reiste rundt i hele verden. De yngre har en annen bakgrunn. Profesjonalisering og intellektualisering av utdanningen har ført til et markant generasjonsskille, med store forkjeller i verdier og livsstil.

Hun skriver om forskjellene mellom yngre og de eldre:

De yngre sjåførene er opptatt av å bruke traileren som en representasjon av seg selv (…) De bruker ofte penger på å pusse opp bilen innvendig og på å konstruere et sted hvor de vil trives med å være. De ser mye film og bruker internett framfor telefon når de kommuniserer med sine venner i Norge. De kommuniserer med andre sjåfører på internettbaserte forumer, hvor de diskuterer ting som opptar dem i sjåførmiljøet.

De eldre sjåførene bruker generelt lite tid og penger på å pusse opp bilene sine. De bryr seg ikke like mye om interiør som de yngre, og foretrekker å sosialisere med sine kollegaer på restaurant. De har tradisjonelt tilbrakt lite tid inne i bilen, og har dermed sitt sosiale liv utenfor bilen.

En del av de eldre sjåførene ender opp med å bli ensomme, blant annet fordi de ikke benytter seg av mulitimedia inne i hytten og på grunn av “måten som kjøre- og hvilereglementet virker sammen med den logistiske effektiviseringen".

Men generasjonskløften tar oppmerksomheten bort fra det virkelige problemet for de eldre sjåførene og det er ifølge antropologen de strukturelle endringene som foretas av EU, av den norske staten og av firmaenes ledelse:

Sjåførenes hverdag påvirkes av maktstrukturer som kan regulere deres liv, og dermed deres kropper, svært detaljert. De er ikke så frie som de sier at de er. Selv om de jobber alene, krysser landegrenser og kjører lange strekninger hver dag.

Victoria Sæther Miller har gjort feltarbeid i et ekstremt mannsdominert miljø. Det var ikke så lett å få innpass som kvinne. På grunn av “den stadige kritikken, mobbingen og behandlingen som trailersjåfører får i mediene i Norge” har sjåførene dessuten “en reell mistenksomhet mot utenforstående - både mot menn og mot kvinner.

Men jeg kan tenke meg at traileren kan være et godt sted for et feltarbeid. Det er sikkert god tid til lange samtaler. Hun nevner “Fredrik” som hun var med på en 5-dagers tur til Tyskland. “Flere ganger kom vi innpå temaet hva som er viktig med livet. Blant annet snakket vi litt om hvordan det var å vokse opp på et lite sted”, skriver hun. Fredrik er glad over at han kunne komme seg bort fra dette stedet der alle kjenner (og kontrollerer) alle. Han trives bedre blant sine venner i Europa.

Det var interessant å lese om bakgrunnen til de eldre sjåførene:

Alle de eldre sjåførene begynte å arbeide i forholdsvis ung alder, og flere av dem startet som sjømenn på norske handelsskip. De reiste rundt i hele verden, og fikk av og til landlov. Dermed ble de vant til å ha en viss fysisk, og dermed kanskje også mental, avstand til det norske samfunnet. Selv om de arbeidet sammen med norske menn om bord i båtene. Hverdagslivet bestod i liten kontakt med familie og kjente, og de sosiale relasjonene som ble etablert blant sjåførene ble viktige og meningsfylte relasjoner i hverdagen.

På 70 og 80‐ tallet mistet mange jobbene sine til fordel for en outsourcing av arbeidsplassene til arbeidere fra lavkostnadsland. Mange av disse sjømennene kom dermed hjem og skulle finne seg en arbeidsplass i samfunnet på lik linje med de fleste andre folk. Dette betydde som oftest å finne en jobb på den lokale fabrikken. En del av dem oppdaget langtransportyrket, et yrke som hadde en del til felles med det å jobbe på båt. Det var totalt mannsdominert, reisebasert og tok dem med vekk fra det samfunnet hvor de ikke var vant til å være. Dette er ironisk at de eldste ble outsourcet fra sjømannsyrket fordi det samme har skjedd med de norske sjåførene i dag.

Oppgaven handler selvfølgelig også mye om maskulinitet. De eldre sjåførenes forestillinger om hvordan en mann bør være dominierer fortsatt. Men de yngre forholder seg også kritisk til en del praksiser, påpeker hun. Som en respons på storsamfunnets stereotypisering av trailersjåfører, vektlegger mange av de yngre sjåførene å spise sunt og å dusje ofte.

Men de dominerende forestillinger blir et problem når det kommer til hvordan sjåførene skal takle traumatiske opplevelser i forbindelse med ulykker:

Mange sjåfører har vanskeligheter for å snakke om smerten og selvfølelsen i ettertid av alvorlige ulykker, fordi det ikke er akseptert å vise slike følelser blant sjåførene. Min empiri viser at selv om sjåførene ønsker å snakke om det, eller om de ønsker å gråte, kan de ikke gjøre det fordi de risikerer å få kjeft og irettesettelse av de andre gutta. De kan trøste hverandre ved å være i nærheten av hverandre, spise sammen og snakke om trivielle ting. Men gråter de eller viser svake og myke følelser kan de bli kalt kjærring eller homo.

>> last ned oppgaven

Trailersjåførene kunne med fordel vært integrert i sånne bøker som Transnasjonale liv i Norge

SE OGSÅ:

Masteroppgave: “Kvinner er en trussel for mannlige soldater”

Doktoravhandling om diplomatiet Der kjønn- og klassehierarkiene lever i beste velgående

- Arbeidsinnvandring betyr innovasjon

Thesis: How does EU influence the life of farmers in Finland?

Masterstudenter i antropologi holder på med mye spennende. Ole Magnus Totland tilbrakte seks måneder i ett av lagene i Telemark Bataljon, og fulgte soldatene under trening hjemme og på oppdrag i Afghanistan. Resultatet er oppgaven Det operative fellesskapet. En sosialantropologisk studie av kropp, kjønn og identitet blant norske soldater i Telemark Bataljon.

Oppgaven ser ut til å være mer spennende enn tittelen skulle tilsi ifølge et intervju på nettstedet KILDEN. Journalist og antropolog Kristin Engh Førde snakket med Ole Magnus Totland om kjønnsrollene i hæren og fant ut at til tross all snakk om likestilling og sånt, så lever de gamle kjønnsrollene i beste velgående. Ja, kvinnene i hærenen oppleves til og med som trussel!

“Jeg vil ikke si at soldatene er kvinnefiendtlige. Men kvinner i tjeneste oppleves som truende for det maskuline fellesskapet", sier en informant. Det er heller ikke så mange kvinner i Telemark Bataljon. Under Totlands feltarbeid jobbet om lag 500 befal og mannskaper der, 12 av disse var kvinner.

Soldat “Erlend” sier

«Skal en jente ha noe her å gjøre, så kan a liksom ikke være ordentlig jente, hun må være mer guttejente, og hu bør ha den samme humoren som vi har, ellers synes jeg synd på a. Jeg trur du skal leite lenge etter den jenta som har det.»

Telemark Bataljon består utelukkende av vervede profesjonelle soldater, og de som tas opp er sterkere, raskere og mer utholdende enn de fleste.

Totland forteller:

– En gutt med mer gjennomsnittlige evner vil slite med å henge med. «Gutta» ser generelt for seg at de aller fleste jenter ville være for svake.

Militær dyktighet er ikke alt. Det er viktig å passe inn sosialt. Rundt leirbålet dominerer «gutteprat», sier antropologen:

“Det maskuline fellesskapet bekreftes og styrkes i mye av den sosiale omgangen. Den som ikke mestrer eller setter pris på guttepraten vil ha problemer med å være en av gutta. Selv om det militære, det å være en god soldat, helt klart er mer avgjørende enn det sosiale, kan man til en viss grad kompensere svakheter på det ene området med å være sterk på det andre.”

Tilstedeværelsen av kvinnelighet gjør posisjonen mindre verdt. For skulle laget «belemres» med kvinner, ville nok det ødelagt en del for guttas image og selvfølelse, sier Totland.   

For kvinnelige soldater betyr det at de må nedtone sitt kjønn så mye som mulig.

>> les hele saken på Kilden

>> last ned oppgaven

OPPDATERING: Oppgaven ble førstesideoppslag i dagens Klassekampen, se saken på nett - Må vera «ein av gutta»

SE OGSÅ:

Omtaler våpen som “kvinne du skal passe på”

Giv akt, men bare fra 9 til 16: Hovedopgave om det indre liv i Forsvaret

Ny bok: Hvorfor skyter de?

I Sverige: Antropologer utdanner soldater

Norske antropologer som spioner for E-tjenesten?

Army-Anthropologists call Afghans “Savages"?

Anthropologist studies Canadian soldiers in the field

Doktoravhandling: Der kjønn- og klassehierarkiene lever i beste velgående