Dette skjer ikke ofte: En antropolog og en sykepleier skriver en doktoravhandling sammen. Tema: Dagliglivet i en psykiatrisk institusjon. – Forskjellene mellom disiplinene våre er ikke så store som vi hadde trodd. Jeg vet om et par felles doktorgrader fra Universitetet i Bergen (UiB), men etter det jeg vet er det 15-20 år siden sist, forteller Aina Skorpen og Christine Øye i et intervju i På Høyden.

Doktorgraden er basert på et ni måneder langt etnografisk feltarbeid på et norsk psykiatrisk sykehus.

Studien viser at de demokratiske prinsippene blir tilsidesatt av det forskerne kaller sykehusets ”medisinpsykiatriske behandlingsregime”. Tvangen har “steget faretruende". Dette er ikke bare et problem for pasientene, forteller antropologen og sykepleieren som disputerte forrige uke:

– Personalet prøver så godt de kan. De har ikke noen mangel på teori eller fagkunnskap, men balansen i arbeidet er så krevende at det blir mange sykemeldinger. Tvangen har steget faretruende i norsk psykiatri. Og det er stort sett mot folk som har lite å stille opp med, de fattigste blant de fattige.

Sykepleieren og antropologen mener man burde avskaffe begrepet om brukermedvirkning i norsk psykiatri:

– Pasientene inviteres til dialog, men på falske premisser. Selv om man blir spurt om hva man vil ha til middag eller noe så enkelt som om man vil i svømmehallen eller på biblioteket, kan pasienten bli overstyrt. Det er bedre å si at det ikke er brukermedvirkning.

>> les hele saken i På Høyden

Avhandlingen er ikke lagt inn i UiBs digitale arkiv Bora. Sannsynligvis vil den aldri havne der og dermed være utilgjengelig på nett. “Avhandlingen kan lånes på Bibliotek for psykologi, utdanning og helse. For kjøp/bestilling av avhandlingen, kontakt kandidaten direkte", heter det nemlig i pressemeldingen.

For regelmessige kritiske analyser av psykiatrien, se Sigruns blogg.

OPPDATERING 13.6.2010: Avhandlingen kan nå lastes ned fra Bora. - Takk, Sigrun!

SE OGSÅ:

For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”

- Mangler etiske standarder innen omsorgen

Hvordan studere og forstå lidelse?

Helsevesenet etterlyser antropologer

Why anthropologists should politicize mental illnesses

(Lenker sist oppdatert 23.9.2022) Hanne Nabintu Herland har skrevet en heller konfus og ufokusert kronikk i Aftenposten der hun sauser sammen feminisme- og multikulturalismekritikk med sitater fra Zygmunt Bauman og FrP-forsvar og samtidig slår et slag for å “gjenreise det klassiske mannsideal":

Overidealiseringen av myke kvinneidealer skaper i lengden en ubalanse i kulturen der sårt tiltrengte maskuline verdier fordamper. Vi trenger en reetablering av respekten for det klassiske mannsidealet.

Masterstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, Rannveig Svendby, har valgt å ta Herlands kronikk alvorlig og det er kanskje en riktig strategi siden folk som Herland fort får mye innflytelse. Og Svendby gjør en god jobb som antropolog - ikke minst fordi hun viser at “maskuline verdier” og “mannsidealer” ikke er noe statisk. Idealet som Herland sannsynligvis etterlyser - machomannen - er bare et av mange idealer som har eksistert i tidenes løp.

I kronikken Den tapte manndommen i Bergens Tidende viser antropologen hvordan mannsidealene har endret seg i samspill med samfunnsstrømningene. Det fantes tider der det ble ansett som mannlig å gråte. Det var ikke før gråt ble knyttet opp mot kvinnelighet at det ble «feil» for en «ekte» mann å gi utløp for tårene ifølge den svenske kjønnsforskeren Clas Ekenstam, skriver hun:

Når Herland kan snakke om «det klassiske mannsidealet» uten å forklare hva dette faktisk går ut på, så er det fordi det er en underforstått idé i vårt samfunn om hvilke egenskaper som er «naturlig» maskuline. Det er åpenbart det motsatte av de «myke» idealene, som Herland uten videre knytter opp mot kvinner.

En slik logikk kollapser i møte med historien, som ikke tillater at vi opphøyer visse egenskaper og knytter dem kategorisk opp mot ett kjønn.

Det er dessuten forskjell mellom mannsidealer og mannlighet:

Mannsidealer er forestillinger om hvordan menn bør være. I tillegg har idealer den ulempen at de færreste faktisk er slik. Hvordan kan de da fortsatt forveksles med å være en «ekte» eller «naturlig» mann?

Mannlighet, derimot, må ikke presteres. Mannlighet er representert gjennom hver enkelt mann som vandrer rundt på jorden med sine ulike preferanser, holdninger og erfaringer. Er du en mann, så vil alt du er og gjør pr. definisjon være – nettopp – mannlig. La oss slippe taket i kjønnsidealene for en stund, og heller konsentrere oss om friheten – til å være menneske.

>> les hele kronikken i Bergens Tidende

For to uker siden skrev Rannveig Svendby en kronikk om høye hæler og andre tvilsomme skjønnhetsidealer

SE OGSÅ:

Unge fedre er annerledes

Hovedoppgave om muslimske menn: “Jeg vil ikke være barnas sjef, jeg vil være barnas venn”

Feminisering av hjemmet: Menn jages ut

- Vi vet for lite om voldelige menn

Ny doktoravhandling: Nordsvenske ungkarers jakt etter kjærligheten

The Anthropology of Wrestling

Norsk antropologisk forening (NAF) er igang igjen med sin serie månedens antropolog. Aina Landsverk Hagen er månedens antropolog i august.

Vi får vite at hun jobber som aksjonsforsker på SINTEF Teknologi og samfunn og tar en doktorgrad på arkitekters kollektive kreativitet.

“Himmelen, det er en jobb som gir mening", skriver hun. Hun har ikke alltid vært i himmelen med jobben. Prosessen med å skaffe seg jobb, er i grunn et nytt feltarbeid, skriver hun. Anvende antropologen i seg. Hva gjør meg glad?

Etter et år som redigerer i en norsk tabloidavis, vil jeg svare, nei, det er ikke alltid mulig å gjøre en forskjell, å være antropolog. Noen ganger, i noen jobber gjør man meningsløse ting, som å vurdere et forfyllet bilde av Britney opp mot et annet forfyllet bilde av Britney. (…) Når hele poenget med utdannelsen, jobben, livet, ikke bare er å studere verden i all dens uforståelige fylde, men å endre verden til å bli et bedre sted å være - og da helst for noen andre enn meg selv - da må man videre.

Så jeg spør deg (og siterer Reason & Bradbury, 2006), siden kimen til endring ligger implisitt i det aller første spørsmålet vi stiller et menneske: Hva gjør deg glad? Blir du for eksempel glad av å spørre andre mennesker, gjerne vilt fremmede mennesker, om hva som gjør dem glad, ja da skal du kanskje vurdere å bli som meg - aksjonsforsker.
(…)
Blir du glad av å lære bort det du har lært, kjenner du deg fullendt når du har forklart og noen har forstått? Det finnes utallige former for avlæring, innlæring, opplæring, du kan bli mellomleder i en bedrift, professor på et institutt, lærer på en skole. Er du derimot aller mest glad når sola skinner på ansiktet ditt? Forhåpentligvis valgte du å gjøre feltarbeid på Madagaskar, i Thailand eller Brasil. (…)

>> les hele teksten på NAFs hjemmeside

1951 ble 22 grønlandske barn tvangsfjernet fra familiene sine og sendt til Danmark for å gjøre dem danske og “utvikle” dem. Det er på tide å granske disse statlige overgrepene som fikk katastrofale følger for barna, mener antropolog Maria Rytter. For overgrepet mot inuittene har aldri før blitt grundig belyst.

Filminstruktør Louise Friedberg er i gang med en film om disse barna, som i 1951 mot familienes vilje ble sendt til Danmark. Etter at Radioavisen i Kalaallit Nunaata Radioa løftet saken om “Eksperimentet i 1951″ fram i lyset, har det ført til mange medieoppslag i Danmark - og også i NRK Sami Radio.

Lignende tvangsfjernelser skjedde også i Canada og Australia. Men urfolkene der har fått offisielle unnskyldninger, påpeker antropologen. I Grønland venter man fortsatt på en forklaring.

For å få kartlagt og debattert overgrepene forslår Maria Rytter at Dansk Forsorgsmuseum (der hun jobber) sammen med Grønlands Nationalmuseum går sammen om en undersøkelse og utstilling i Grønland og Danmark. Museumsinspektør på Grønlands Nationalmuseum og Arkiv, Daniel Thorleifsen er positiv over forslaget.

Danske aviser ser også behovet å få overgrepene fram i lyset.

Politiken skriver:

Endnu har det officielle Danmark ikke erkendt sit historiske ansvar for disse totalitære eksperimenter i Grønland. Ansvarsforflygtigelsen skyldes formentlig, at vi i Danmark ikke længere har en selvforståelse som imperialistisk kolonimagt. Tværtimod opfatter vi os i dag som et lille uskyldigt land, der selv er blevet krænket af en sydlig stormagt.

Men som eksperimentet fra 1951 viser, behøver man ikke tænke tilbage på slavetransporterne fra Guldkysten til De Vestindiske Øer for at finde eksempler på humanitære forbrydelser begået i Kronens navn.

Danmark har en mørk fortid.

For at lære og forstå, hvordan vi har opført os som kolonimagt, bør den danske regering derfor tage initiativ til den sandhedskommission, som grønlandske ledere ønsker. Overgrebene skal afdækkes.

Erik Bjerager skriver i Kristeligt Dagblad

Det danske overgreb på de grønlandske børn var udslag af en kolonimagtstænkning, som med nutidens øjne var forkastelig. (…) En undskyldning vil være en udstrakt hånd ligesom den, daværende statsminister Poul Nyrup Rasmussens i 1999 gav de Thulebeboere, der imod dansk lov blev tvangsforflyttet for at give plads til bygningen af den amerikanske Thule Air Base i 1953.

Red Barnet og Dansk Røde Kors samarbeidet med staten om dette eksperimentet". Men i dag erkjenner de at det har vært et grovt overgrep, skriver Politiken. Flere politikere mener Danmark bør gi en offisiell unnskyldning.

Men en unnskyldning lar likevel vente på seg, melder Danmarks Radio

Socialminister Karen Ellemann sier:

- Med nutidens briller er det indlysende, at det ikke har været en lykkelig periode for de berørte grønlandske børn, der kom til Danmark i 1951. Det på trods af den gode vilje, der lå bag grønlandske og danske myndigheders beslutning for næsten 60 år siden.

For en overblikk over Eksperimentet og reaksjonene se temasiden til den grønlandske radiostasjonen Kalaallit Nunaata Radioa. Danmarks Radio har lagt ut en radiodokumentar fra 1998 om “eksperimentet”.

Oppdatering 19.8.09: “Statsministeren vil ikke undskylde for »socialt eksperiment«, der traumatiserende grønlandske børn i 1950′erne", skriver Politiken.

SE OGSÅ:

Nytt forskningsprosjekt om dansk slaveri i Karibia

Rethinking Nordic Colonialism! Nordisk kolonialhistorie fram fra glemselen

Også nordmenn koloniserte Afrika og Stillehavet - ny bok og utstilling

Religiøse motiver bak fornorskningen av samene

- Kolonitida lever videre i utenriksredaksjonene

Selvmord en gammel tradisjon på Grønland?

Den ukjente fattigdommen på Nord-Grønland

Er meningen med å studere å få en godt betalt jobb etterpå? Denne oppfatningen har åpenbart Dansk Industri som foreslår at hver utdannelse skal få sin egen “varedeklarasjon” der det kommer fram hvilke utdannelser fører til jobb eller ledighet, melder Berlingske Tidende.

Avisa trekker spesielt fram antropologi som tiltrekker mange, men der “chancen for at få et arbejde efter uddannelsen er ringe” (i Danmark).

Uddannelseschef Bjarne Lundager Jensen fra Dansk Industri sier:

- På universiteterne er der behov for at synliggøre, hvilke konksekvenser det har at vælge uddannelse. Det kan betyde rigtigt meget for ens karriere, liv og selvtillid, at man vælger et område med en realistisk chance for at få et job. Dét valg er ikke tydeligt nok for de unge og deres forældre i dag. Vi anbefaler derfor, at alle universiteter næste år skal have en deklaration på deres uddannelser.

Han har nok en ganske merkelig forståelse av akademia som dessverre ser ut til å gripe om seg. Men heldigvis intervjuer avisa arkitekturstudent Mia Ann Bruhn som sier “Arbejdsløshed skræmmer mig ikke“. Samme holdning har sikkert også mange antropologer:

På mit studie ved vi godt, at mange af os sandsynligvis bliver arbejdsløse. Og vi ved også, at ingeniørerne i gennemsnit tjener 5.000 kroner mere end os om måneden. Men det betyder ikke, at folk dropper ud eller bliver bekymrede. For de fleste af os er det vigtigst, at vi er kommet ind på et studie, som virkelig interesserer os.

Jeg synes, man skal man gå efter det, man har mest lyst til lave. Så må man bare stole på, at man nok skal klare sig på den ene eller anden måde. Det vælger jeg i hvert fald at tro på.

SE OGSÅ:

Antropologer kritiserer produksjonslogikken på universitetet

Meningen med universitetet: Ut mot “produktifiseringen” av utdanningen

Tör jag studera antropologi?

- Snakk om fagets “nytteverdi” i undervisningen!

Antropologer tjener minst

Blir ikke klokere av å studere raskere: Antropologi og “normert tid”

- Det viktigste opptakskravet bør være nysgjerrighet

Antronettkonferansen 2009 - Norges eneste etter- og videreutdanningskonferanse for antropologer, er åpen for påmelding! Kun 50 plasser, så her gjelder det å være rask, skriver Morten Kjeldseth Pettersen i en epost til antropologer.

Antronettkonferansen fokuserer på å oversette antropologisk kunnskap til en mer arbeidslivsorientert kunnskap. I tillegg ønsker konferansen å formidle hva som skjer på forskningsfronten innenfor ulike tema.

Programmet ser interessant ut. Men hvorfor er konferansen så dyr? 3000kr deltakeravgift for to dager er ikke lite. Og hvorfor er det kun 50 plasser? En liten, men eksklusiv forsamling? Jeg skrev tilbake til Morten Kjeldseth Pettersen og spurte:

antropologi.info: Hvorfor er det kun 50 plasser?

Morten Kjeldseth Pettersen: Det er flere grunner til at vi har begrenset antallet deltakere til 50 plasser. For det første så har vi tre parallelle arbeidsgrupper over to dager og erfaringsmessig så begrenser det seg til 15-20 personer i en diskusjon og derfor i en arbeidsgruppe. For det andre så er vi litt begrenset av lokalene. Vi har ett stort lokale og to litt mindre og er derfor begrenset slik.

Hvorfor er konferansen så dyr? Har dere vurdert rimeligere måter å avholde konferansen på?

Det er økte kostnader ved leie av lokaler og lignende som gjør at marginene våre er svært små og vi så oss derfor nødt til å øke prisen tilsvarende for å ikke gå i underskudd. Vi vurderer forskjellige løsninger for å gjøre konferansen rimeligere og håper å kunne senke prisen igjen dersom vi får dette til.

Er (dyre) hoteller det eneste alternativ? Hva med Blindern?

Nei, hoteller er ikke eneste alternativ, skjønt det er praktisk å avholde konferanse i forbindelse med et hotell da vi ofte får rabatter på overnatting og konferansepakke.

Antronettkonferansen arrangeres av Norsk antropologisk forening og regnes som ekstern i forhold til Blindern. Vi må da betale leie for lokaler som andre eksterne aktører også på Blindern.

Det er jo kritikkverdig at NAF regnes som eksterne på Blindern! Rabattene en får på disse hotellene hjelper ikke mye: Som enkeltperson må en ofte likevel ut med 800kr, mens det fins mange gjestehus og pensjonater der en får et enkeltrom for rundt halvparten. Ikke alle har en arbeidsgiver som betaler konferanseavgiften - dette gjelder spesielt antropologer utenfor akademia.

Takk for gode innspill! Dette er ting som jeg kan ta med til styremøtet hvor vi skal diskutere bl.a. konferansen.

Konferansen kan i år skilte med plenumsforedrag av Tian Sørhaug, som skal snakke om antropologi i kunnskapsøkonomien, Iver Neumann, som skal snakke om antropologi og diplomati og Anna Kirah, som skal snakke om å flytte antropologien fra deskripsjon og analyse til å arbeide med mennesker for å iverksette endringer i produkter og tjenester.

I tillegg er det seks arbeidsgrupper fordelt over to dager med følgende tematikk:

1. Britt Kramvig (Norut) & Trine Olsen-Slagman (Kudi): Kan du være min informant?

2. Henrik Sinding-Larsen (Culcom): Kulturendring som en dialektisk prosess i spenningsfeltet mellom personlige relasjoner og upersonlige systemer.

3. Benedicte Brøgger (BI): Å lære av egne erfaringer - og kanskje litt av andres.

4. Cecilie Øien (Fafo): Antropologi og politikkutforming: å formidle antropologisk kunnskap i media og det politiske feltet

5. Ingjerd Hoëm (SAI): Mellom forskning og formidling.

6. Anette Thiis-Evensen (daVinci): Mangfold og bedriftsledelse - viktig, riktig og lønnsomt?

For fullt program og påmelding, se http://antropologi.org/index.php?o=59&e=150&mid=167

Det er en kjent sak at smale og høyhælte sko ødelegger føttene. I jakten på “skjønnhet” kopierer kvinner en praksis som har opphav i mishandling og sexslaveri. Og de gjør det helt frivillig, skriver masterstudent i sosialantropologi Rannveig Svendby i en interessant kronikk i Aftenposten.

Ja, hvorfor gjør de det? Fordi det er en sosial konvensjon, skriver hun - på lignende måte som også omskjæring er det:

Jo, fordi det er verdt det – det ser jo så bra ut, får jeg til svar. Det handler i bunn og grunn om personlig smak, legges det til. Dessuten synes gutta at det er sexy. Og så enkelt er det, eller?
(…)
En sosial konvensjon er innført når folk har glemt skikkens opprinnelse, og den ukritisk blir akseptert som norm. En god illustrasjon i denne sammenhengen er kvinnelige omskjæring i Afrika, og tidligere fotbinding i Kina. Begge er en praksis som startet med kvinnelig slaveri i overklassen, og som senere ble videreført av underklassen. Det kan skje fordi omskjæring og fotbinding knyttes direkte opp mot kvinners ærbarhet, moral og skjønnhet – egenskaper kvinner selv vil assosieres med, mens bakgrunnen er gått i glemmeboken.
(…)
På samme måte som i tilfellet med omskjæring og fotbinding, er det oppstått en kobling som virker logisk i vår kultur – mellom sko på den ene siden, og kvinnelig sexappell og femininitet på den andre. Disse egenskapene har betydning for sosial status blant kvinner, og mange er villig til å betale en høy pris for dem. Bruk av helsefarlige sko er altså blitt en sosial konvensjon. Vi har glemt den faktiske bakgrunnen, men har en idé om at det handler om den svært så variable «skjønnheten».

På lignende måter som noen kjemper mot omskjæring, så kjemper hun mot “helsefarlige sko": “I lys av dette", skriver hun, “vil jeg minne om at kvinner i Norge har muligheten til å velge bort en del selvpåført smerte og sykdom.”

Det er spesielt interessant at det er kvinner selv som viderefører tvilsomme skikker, påpeker hun i debatten i kommentarfeltet:

Det er kvinner som har fotbundet sine døtre. Det er kvinner som omskjærer sine døtre. Kvinner velger selv sko som ødelegger føttene. Hvorfor? Kvinner lærer det av sine mødre, søstre, venninner, tanter, og så videre. Dette betyr at veien til forandring ligger hos kvinner selv. Hver enkelt kvinne har muligheten til å unngå smerte, deformasjon og bevegelseshemming. Det er bare å velge bort sko som skader føttene og heller bruke sko som er gode for føttene. Så enkelt og så vanskelig er det.

Kronikken har fått mange kommentarer og i motsetning til mange andre kronikkskribenter, så har hun tatt del i debatten.

Hun har også fått en interessant kommentar fra en medstudent i sosialantropologi:

(…) Mange går med høyhælte sko, mange går aldri med høyhælte sko, mange går med det kun til fest, mange går med det akkurat når det passer dem. Hva sier det deg? At det er frivillig og fullstendig ustigmatisert å velge bort hæler, og videre at det umulig kan være en sosial konvensjon.

Som det tydelig kommer frem av artikkelen til (antropolog Aud) Talle: de sosiale sanksjonene for å bryte en konvensjon som omskjæring eller forbinding kan ikke sammenlignes med det som måtte følge dersom jeg velger sandaler fremfor stiletter en kveld. At det er frivillig, som du gjør til artikkelens hurrapoeng - jeg må si meg enig med Marte, “så edelt” - er noe som ikke bidrar til folkeopplysningen overhodet.
(…)
Ja, det er viktig å ta bevisste valg. Ja, det er viktig å undersøke årsaker til praksiser som kan virke ubegrunnede i dagens samfunn. Men det er ikke dette du gjør i denne kronikken. Du stigmatiserer de som tar andre valg enn deg selv - etnosentrisme, rett og slett. Jeg velger hæler akkurat når det passer meg. Jeg overdriver ikke bruken av det, siden jeg vet at det ikke skal være så sunt, akkurat som jeg ikke overdriver bruken av andre ting jeg liker, som sjokolade, ballett, vin eller antall timer på lesesalen.

Rannveig Svendby svarer bl.a. :

Når det presenteres som en sannhet at det (i Norge i dag) er feminint å vakle rundt på høye sko og utvikle liktorner og skjeve tær, så er i alle fall ikke det noe jeg går med på uten videre. Det må være lov å rette kritiske blikk på handlinger rundt oss uten at det defineres som etnosentrisk av den grunn.

>> les hele kronikken og diskusjonen

Antropologen har tidligere vakt oppsikt med en kronikk om kvinnelige overgripere, se De uhørte fortellingene om sex

(Linker oppdatert 19.2.17)

SE OGSÅ:

- Mangfald er på moten, men kravet til normalitet er skjerpa

Fat is beautiful: “Er du mager er du jo som en mann”

Nye pupper til jul?

Omskjæring: FrP ignorerer antropologen

Antropolog Sara Johnsdotter: Fortell at kvinnelig omskjæring er på vei ut!

Skrev oppgave om kvinnelige kroppsbyggere

Rolf Egil Haugerud stiller i et innlegg i bloggen til Senter for samiske studier et interessant spørsmål: Når blir en bruksmåte tradisjonell? I det siste har det vært mye snakk om såkalt “tradisjonell (økologisk) kunnskap” fordi den kan bidra til å håndtere den økologiske krisen.

Men hva er tradisjonell kunnskap?

Fra reindriften kan man spørre om både bruk av ski eller snøscooter er tradisjonell kunnskap? Eller er det kun kunnskapen relatert til bruken av landskapet, beitet, boplasser som representerer det tradisjonelle? Hvor vil man plassere den omfattende teknifiseringen, motoriseringen i reindriften? Hva med energibruken i reindriften i et bærekraftig perspektiv, og da mener jeg naturøkologisk bærekraft, og ikke den såkalte bærekraften vi innbiller oss at vi har i det moderne samfunnet, inkludert reindriftssamfunnet?

Hva med krumkniven som slakteverktøy? Fra reindriftssamisk hold ble den sagt å være tradisjonell, men kniven ble utviklet på 1920-tallet slik Norsk Folkemuseums Leif Pareli utlegger i Reindriftsnytt for noen år siden? Er parasittbehandling utviklet på 1970-tallet tradisjonell kunnskap? Hva med metoder som ble brukt tidligere?

Når blir da en bruksmåte tradisjonell? Man låner selvsagt inn det som er praktisk nyttig, og i mange moderne tilfeller kan det innebære at man tærer på ressursgrunnlaget.

Han mener en bør kalle reindriften en moderne drift og næring: “Hvorfor", spør han, “opprettholder man ord som tradisjonell når virkeligheten har forlatt mye av tradisjonsstadiet?”

Han kritiserer også oppfatningen om at “den såkalte tradisjonskunnskapen kun finnes i næringer og virksomheter utøvd av urbefolkningene slik det fremkommer i en rapport fra urfolkssenteret i København i 1999″:

Den er imidlertid til stede i alle former for praktisk utøvelse av en virksomhet; bonden, reineieren, fiskeren, smeden, båtbyggeren, tømmermannen, håndverkeren, møbelsnekkeren, fangstmannen osv, osv, utøver alle en virksomhet som er praktisk, men som har tatt opp i seg moderne elementer selv om man har en lang, praktisk forhistorie der andre hjelpemidler enn de som brukes i dag, var i bruk.

Man kan derfor diskutere om betegnelsen tradisjonell kunnskap egentlig bør brukes i en vitenskapelig sammenheng. Etter Haugeruds mening er “betegnelsene lokal kunnskap eller brukskunnskap mer dekkende i det de uttrykker hva som er i bruk, både gamle, tradisjonelle bruksmåter og nye, adapterte måter å handtere og forstå hverdagen og livet på".

>> les hele innlegget (Lenke oppdatert 23.9.2020)

SE OGSÅ:

Arbeid uten kunnskap?

Den økologiske indianer?

Nytt universitet fokuserer på urfolkskunnskap

“Aboriginal knowledge is science”

Sosialantropolog Marte Teie Hellum skal forske på sjøsamisk identitet i Gamvik kommune i Finnmark, leser vi på kommunenes hjemmeside.

- Tanken bak dette prosjektet er å bidra til kunnskap om sjøsamisk identitet. Jeg kom i kontakt Sametinget og tenkte at det kunne være interessant å forsøke å få i gang samtaler om sjøsamisk identitet i Gamvik kommune, forteller antropologen.

Forskningen skal samtidig “tilrettelegge for sjøsamisk opplevelsesturisme der ekthet og troverdighet står i fokus", opplyser Sametinget som sammen med Gamvik kommune støtter prosjektet.

Marte Teie Hellum har tidligere vært ansatt i Gamvik kommune for å skape liv i bygda. Hun blogger bl.a. på http://hellumristninger.blogspot.com/

For mer info om sjøsamer og diskusjonen av begrepet se bl.a. Harald Gaskis innlegg i Store Norske Leksikon og innlegg av Camilla Brattland fra Senter for Samiske studier på forskning.no

SE OGSÅ:

Vil kartlegge det samiske Salten

Ny ordbok skaper sørsamisk optimisme

Det er lenge siden jeg sist skrev om antropologer som driver sitt eget firma. Det er flere og flere som gjør det. Anne Ellingsen, som ifjor disputerte om “verdensmusikk”, driver firmaet kulturanalyse.no.

Slik markedsfører hun seg:

Velkommen til Kulturanalyse.no! Trenger du og din virksomhet en evaluering eller 
en utredning? Eksempelvis om integrering av innvandrere, livssynsmessig 
mangfold, eller tilrettelegging for funksjonshemmede …? 
Ønsker du kanskje å få skrevet en artikkel som belyser egen virksomhet?
 
Som antropolog og frilansskribent kan jeg hjelpe deg med alt dette.

Om firmaets historie leser vi dette:

På midten av nittitallet hadde Deichmanske bibliotek behov for flerspråklig bok- og lydmateriell, men savnet en seriøs importør. Som svar på dette startet jeg i 1995 ”Ellingsen Kitap import og detalj. (”Kitap” er tyrkisk versjon av det arabiske ordet kitab, som betyr bok.) Firmaet forsynte i mer enn ti år landets folkebiblioteker med tyrkisk, kurdisk og arabisk litteratur og musikk. Kitap endret i 2009 navn og virkeområde, og fremstår i dag som Kulturanalyse.no.

Hun har også lagt ut flere kronikker som hun har skrevet

SE OGSÅ:

- Godt marked for antropologiske firmaer

Oppdaget nisje: IT-antropolog startet eget firma

Antropologer som konsulenter - i Sverige siden 1998

Litt eldre oversikt over antropologiske firmaer