Kan vi virkelig snakke om religionens tilbakekomst? Er ideen om et skille mellom stat og kirke noe typisk vestlig? Slike spørsmål tar antropolog Sindre Bangstad opp i boka Sekularismens ansikter som ble lansert igår.

Bangstad har vært flink i å gå i dialog med offentligheten om diskutere forskningen sin. Lanseringen igår fikk forholdsvis mye medieomtale, selv om han utfordrer tatt-for-gitt-heter.

I religionsdebatten blir ofte islam og muslimer sett på som den store utfordringen for et sekulært og liberalt samfunn. Bangstad henter store deler av sitt materiale fra Asia og Sør-Afrika. Han sprenger oppfatningen av sekularisme som et eksklusivt vestlig, gjerne kristent, fenomen. Han viser bl.a. at den indiske sekularismen ble praktisert i lang tid før tilsvarende tanker slo gjennom i Europa.

Ingunn Økland skriver i Aftenposten:

Mange som forfekter religionens tilbakekomst i Europa peker på den stigende forekomsten av muslimske og evangeliske menigheter. Deres antatt flammende tro skal ha skapt en ny æra for gammelmodig religionsforståelse.

Her er Sekularismens ansikter av Sindre Bangstad et nyttig korrektiv. Han mener at mange vestlige islamkritikere i dag prøver å ta patent på sekulariseringen som en gloriøs «vestlig verdi». Selv gir Bangstad en lang rekke eksempler på at sekulariseringsprosesser er noe som foregår over hele verden, også i muslimske land og miljøer.

Spørsmålet er derfor hvorvidt ideen om religionenes tilbakekomst bidrar til å skape et urealistisk bilde av muslimsk religiøsitet. Den gjør muslimer mer religiøse enn svært mange av dem i virkeligheten er. Den påfører hele gruppen en «flammende tro» som i neste omgang kan bli brukt mot dem.

Snarere tvert i mot er det på grunn av muslimene at Norge er blitt mer verdslig:

Ikke bare har den muslimske minoriteten styrket oppslutningen om sekulære verdier i Norge. Antagelig er det tilstedeværelsen av religiøse minoriteter som til slutt vil få norske politikere til å innse at statskirkeordningen bryter med sentrale prinsipper i et sekulært demokrati.

>> les hele saken i Aftenposten “Religion på retrett”

Flere medier har skrevet om boka, bl.a. Dagbladet og Fri Tanke, nå også Vårt Land. NY: Se også Thomas Hylland Eriksens anmeldelse av boka: Sekularisme er ikke ateisme, dessuten omtale i Ny Tid

Sindre Bangstad har dessuten skrevet kronikker i Dagbladet og Bergens Tidende - og tidligere iår i Morgenbladet Er sekularismen kristen?.

Bangstads doktoravhandling handler om sekularisering i Sør-Afrika, se tidligere omtale på antropologi.info Doctoral Thesis: Is Islam Compatible with Secularism? og oppsummering av et seminar ved Culcom (UiO): - Islam ikke uforenlig med sekularisme.

For en oppsummering av Rana-debatten, se Sekularitet sikrer religionsfrihet?

SE OGSÅ:

Hvor “vestlig” er menneskerettighetene?

Hvor vestlig er demokratiet

Kvinnekamp: Ingen monopol for “vestlige” feminister

Hvor nyttig er begrepene “vestlig” og “ikke-vestlig"?

“Noen tips om hva jeg skal kaste meg over? Jeg forplikter meg til å lage en sak av en av disse", skriver journalist i Dagbladet Astrid Meland på bloggen sin og gjengir innholdsfortegnelsen i den nyeste utgaven av Norsk antropologisk tidsskrift.

Astrid Meland er en av de få norske journalister som bruker tid på å lese akademiske tidsskrifter, master- og doktoravhandlinger på jakt etter stoff - og dette til og med regelmessig.

Men som hun skriver er det alt annet enn lett å vite om det skjuler seg noe spennende bak de ofte byråkratiske titlene som forskere velger for sine artikler og avhandlinger. Jeg sleit med samme utfordring da jeg hadde min spalte “Akademisk hjørne” i Utrop og skrev om læstadianere, døve og Oslosamer osv. Jeg skulle ønsket meg dessuten bedre abstracts og konklusjoner.

Den nyeste utgaven av NAT er et godt eksempel. Det inneholder følgende saker:

• Røtter, brudd og tilhørighet. Om landsskapsintervensjon og stedsidentitet på Tasmania
• Forståelsen av antropomorfisme og den norske harejakta
• “Vi er qeqertarsuarmiut”: Naturrelasjoner og lokal tilhørighet blant kvinner i Qeqertarsuaq, Vest-Grønland
• En smak av støl, en smak av frihet og natur. Om minner, sanser og følelser i (re)-konstruksjon av sted
• “Osynligt” landskap
• Internasjonalt miljøsamarbeid og lokale prosesser: Om jusens og økonomiens dominerende rolle i multilaterale miljøforhandlinger

Hittil har hun fått inn en stemme for Osynligt landskap om midnattsskirennet i Båtsfjord. Kan det bli bra, spør journalisten.

>> les hele saken og stem

Et eksempel på at en kjedelig tittel kan resultere i en spennende magasin-artikkel er Melands siste sak. Artikkelen til Sanna Sarromaa i Tidsskrift for ungdomsforskning heter “Kjønnsdiskurser i endring”. Resultatet ble saken - Kjære Beate. Det utro menn trengte i 1957 var skryt og ros av kona.

Astrid Meland har tidligere bl.a. skrevet om Tanja Winthers doktoravhandling om innføring av elektrisitet på Zanzibar og om en artikkel i American Anthropologist Antropolog for mindre lek med barna.

Melands saker er kanskje et bevis på at antropologistjernen George Marcus ikke nødvendigvis har rett når han sier Journals? Who cares?

Hvordan kan Du eller DIN organisasjon eller DITT parti bli populær? I Dagbladet gir Thomas Hylland Eriksen oss en “rask gjennomgang av de viktigste elementene i en effektiv kommunikasjonsstrategi for den nære framtid", en oppskrift på politisk suksess.

Han lot seg inspirere av FrPs og andre høyreekstreme partiers suksess, ikke minst sist ved EU-valget.

Blant de ti tips finner vi blant annet:

1. Flytt oppmerksomheten bort fra alt som fungerer fint i samfunnet. Dette er veldig mye lettere enn det høres ut. Alle samfunn har sine problemer; det er nok å velge i. Men det er viktig at du konsentrerer deg om de riktige problemene. Ikke kast bort kreftene på å snakke om Statens Pensjonsfonds investeringer, Norges miljøpolitikk eller forskjellene i livsmuligheter mellom rike og fattige land. Den virkelig store leder konsentrerer oppmerksomheten om én fiende av gangen, som det helt korrekt står skrevet i en tysk bestselger fra 1920-åra. De siste åra har vist, riktignok med ett stort unntak, at det ikke er håp og positive forventninger som selger i politikken for tida. Drivstoffet i samtidens politikk er frykt, nostalgi og mistenksomhet – ikke glem det!
(…)
5. Vær konsekvent med å dele befolkningen inn i «oss» og «dem». Dette er lett. Bruk pronomenet «vi» ofte, men bare når det ekskluderer like mye som det inkluderer. Ordet «vi» bør alltid implisitt inneholde «de andre». Å vedlikeholde et varmt og tett fellesskap kan være vanskelig i et omskiftelig samfunn, og da er ingenting som en felles fiende.
(…)
7. Framstill majoritetskulturen som enhetlig og ufeilbarlig. Ta for gitt at den samlede majoritet er mot patriarkalske verdier, vold i hjemmet og korrupsjon, og at de alle er likestilte, liberale og tolerante overfor annerledes tenkende, presterer godt på skolen og er konsekvent lovlydige. Ikke diskuter med dem som benekter at det finnes verdier etnisk norske har felles, og som de ikke deler med innvandrere. Gjør i stedet kontrastene så skarpe som mulig.

>> les hele kronikken i Dagbladet

Og her eksklusivt tips nummer 11 - et tips som han ikke nevner men som folk med rare etternavn kan bruke - gjerne i kombinasjon med tips nr7: Kritiser “dine egne” og du vil bli populær! Er du muslim og kritiserer islam, blir du stjerne. Garantert! Som Kadafi Zaman skriver begynner flere og flere “innvandrerpolitikere” å skjønne dette (f.eks. Akhtar Chaudhry og Abid Raja)

SE OGSÅ:

Thomas Hylland Eriksen: Ikke nasjonalisme men nyliberalisme styrer innvandringsdebatten

Thomas Hylland Eriksen: Hvordan kan vi fornye innvandringsdebatten?

For en drøy uke ble det startet opp, nå er allerede 639 antropologer fra hele verden med i Open Anthropology Cooperative - og en nordisk gruppe finnes det også allerede.

Open Anthropology Cooperative (OAC) skal være et sted for å diskutere, finne likesinnede, holde virtuelle seminarer, stille spørsmål, publisere tekster og mye mer. Det er et slags facebook for antropologer, en web 2.0 versjon av våre tradisjonelle nasjonalt orientert antropologiforeninger.

Mye har skjedd allerede, det er utrolig mye aktivitet, 56 grupper om alt fra Anthropology of Japan, Photoethnography, Feminist Anthropology, Ph.D Support Group og diverse språkspesifikke grupper er blitt dannet. I forumet blir organiseringen av den første seminarserien diskutert, det fins blogginnlegg om Altermodern Anthropology eller internett og antropologi, en kalender er også på plass, mer enn 200 bilder og to videoer er blitt lastet opp.

Nettverket, som ble opprettet av Keith Hart etter en twitter-diskusjon, er åpent for alle (navn!), både professorer, studenter og andre antropologiinteresserte.

>> Open Anthropology Cooperative

Oppdatering: Se også kommentar om OAC på bloggen “antropologisk praksis”

SE OGSÅ:

The Open Anthropology Cooperative - A Worldwide Anthro-Community in the Making

How can we create a more plural anthropological community?

World Anthropologies Network - Working towards a global community of anthropologists

Mens andre antropologer dro til Papua New Guinea for å forske, tok hun bussen til Bergens forsteder. Mens andre studerte innvandrernes integrering, studerte hun majoritetsbefolkningens holdninger. Og mens andre skrev lange kompliserte setninger, så la hun vekt på å skrive enkelt og presist uavhengig om hun skrev for folk innenfor eller utenfor akademia.

Ifjor mars døde hun - Marianne Gullestad. Hun var pioner og enestående på mange måter. Det er med glede å se hvor mange seminarer det er blitt avholdt til minne for henne i det siste.

Jeg har skrevet en oppsummering av en av disse seminarene med innledere fra USA, Frankrike, England, Danmark og Norge som ble avholdt i Oslo. Samtidig har jeg prøvd å lage en oversikt over Marianne Gullestad på nett. Det er nemlig ganske mye om og av Marianne Gullestad online.

>> les “Annerledesantropologen” (LINK OPPDATERT 6.4.2020)

SE OGSÅ:

Marianne Gullestad er død

Marianne Gullestad: The Five Major Challenges for Anthropology

Hvordan kan man få bilister til å bruke el-biler? Antropologer har fulgt 50 bilister for å få vite alt om deres bilvaner og holdning til biler, melder den danske kanalen TV Syd.

Antropologene fant ut at bilistene tenker mer på økonomien enn miljøet. Dessuten tenker kvinner i dette spørsmålet heller rasjonelt og mennene heller emosjonelt.

Hele TV-innslaget er på nett.

>> mer hos TV Syd

SE OGSÅ:

Kan antropologi brukes til å minske energiforbruket?

Hovedoppgave i fulltekst: Hvorfor sliter salget av økologiske produkter i Norge?

- Antropologi er den nye frelsen innen forbrukerforståelse

Millioner av afrikanske unger har mista foreldrene sine i aids. Bør vi synes synd på dem? Nei, mener Tatek Abebe. Forskerens observasjoner stemmer dårlig med bildet av forsvarsløse barn som ikke ville klare seg uten vestlige hjelpeorganisasjoners nåde, skriver NTNUs forskningsmagasin Gemini.

Tatek Abebe har tatt doktorgrad på oppvekstvilkår for etiopiske barn som har mista en eller begge foreldre på grunn av aids, og for tiggerbarn i Addis Abeba. I flere langvarige feltopphold fulgte han barna.

Han fant ut at de aller fleste barn blir tatt hand om av storfamilien. Barna er selv aktive og bruker sine ressursser for å bedre sin livssituasjon. Han kritiserer både FN og vestlige hjelpeorganisasjoner som er for opptatt av barnas individuelle rettigheter:

– (Barna) lever i gjensidig binding med ein familie, stor eller liten. Deira liv og røyndom henger tett saman med vilkåra for resten av familien. Og dei ser også at dei sjølve har eit klart ansvar for å bidra til hushaldet.

– Desse forholda er betre spegla i det afrikanske charteret om barns rettar, som også legg vekt på barns ansvar og pliktar overfor familien. Men vestlige hjelpeorganisasjonar ser ut til å vere opphengt i barns individuelle rettar og krav. Dermed står dei i fare for å misse det komplekse samspelet og den gjensidige bindinga mellom barn og den nære eller utvida familien deira.

Han kritiserer også stemplingen av barnearbeid som forkastelig og i strid med barnas interesser. Tvertimot kan arbeidet bidra til å styrke barnas posisjon, selvfølelse og sosialiseringen inn i voksenverdenen samtidig som arbeidet gir verdifulle bidrag til husholdet.

Barna, sier han, er ingen hjelpeløse ofre. Vi må ikke se bort fra ressursene de selv har.

>> les hele saken i Gemini

>> last ned hele doktoravhandlingen: Ethiopian childhoods: a case study of the lives of orphans and working children

>> Intervju med Tatek Abebe og podcast

SE OGSÅ:

Somaliske klaner - verdens beste forsikringssystem

Anthropologist calls for a greater appreciation of child labor

Antropolog for mindre lek med barna

To grasp the childrens’ point of view - Første notater om Childhoods-konferansen

The anthropology of children, war and violence

Hva skjer med barn som har foreldre som har migrert til utlandet? Kan vi snakke om omsorgssvikt når foreldrene forlater barna sine? I Apollon, forskningsmagasinet til Universitetet i Oslo, er det en interessant sak om forskningsprosjektet Informal Child Migration in Europe.

Magasinet har intervjuet tre antropologer. Forskerne mener at det ikke er sikkert hva som er barnas beste i slike situasjoner.

Alexander Tymczuk (som også har begynt å blogge) forsker på ukrainske arbeidsmigranter i Spania. Majoriteten velger å la barna være igjen i Ukraina, fordi de har planer om å returnere i løpet av få år. Han sier:

Diskusjonen dreier seg i hovedsak om å hva god barneomsorg er. Her inngår to viktige elementer. Det første er omsorg som fysisk nærhet, det andre er omsorg som oppfyllelse av barns materielle behov. For mange ukrainere er de to uforenlige.
Bor du sammen med barna i Ukraina, har du ikke råd til å gi dem utdanning. Velger du å finne arbeid i utlandet, må du skilles fra barna i en periode.

Migrantene selv ser derfor på arbeidsmigrasjon som en investering i barnas velferd og fremtid, og prisen som betales er at barna vokser opp uten én av eller begge foreldrene i kortere eller lengre perioder.

Som del av forskningen arrangerte han en stilkonkurranse blant barn av arbeidsmigranter:

Selv om de fremstiller adskillelsen fra foreldrene sine som noe traumatisk, føler mange at de har blitt mer voksne og selvstendige etter at foreldrene reiste. Et annet tema som går igjen, er at barna forstår at foreldrene reiser for deres skyld, samtidig som de påpeker at fysisk nærhet til foreldrene ikke kan byttes mot penger og materiell velstand.

Esben Leifsen påpeker at det ikke finnes noen felles oppfatning av hva familie er.

– På Kapp Verde er det vanlig å overlate barn til andre, mens for en del østeuropeiske familier er det et stort moralsk problem. I Norge er det å gi fra seg et barn noe av det verste du kan gjøre.

Cecilie Øien, som jobber med familiestrukturer hos angolanske migranter i Portugal, er enig:

– Jeg prøver å finne en motvekt til det norske fokuset på kjernefamilien. (…) Vi ser en frodighet i ulike måter å leve på som blir oversett i politikkutformingen.

Det er viktig å stille spørsmål om begreper, som ”barns beste”, ”barns sårbarhet” og ”barndom”, sier Espen Leifsen. Begrepene reproduseres nemlig og blir ofte tatt for gitt, uten at man kjenner grunnlaget for begrepene.

>> les hele saken i Apollon

SE OGSÅ:

Antropolog for mindre lek med barna

Flerforeldreprinsipp blant samene - Doktorgrad på rituelt slektskap

Må en ha samme foreldre for å være brødre?

To grasp the childrens’ point of view - Første notater om Childhoods-konferansen

The anthropology of children, war and violence

Anthropologist calls for a greater appreciation of child labor

Like etter at 40 flyktninger måtte flykte fra svenske nynazister fra Vännäs til Umeå fortsetter antropolog Aje Carlbom å skrive bekymret om “voldelige mannlige innvandrere” i Rosengård utenfor Malmø. “Carlboms diagnostisering av händelserna i Rosengård är som hämtade från en främlingsfientlig hemsida. Vetenskapens roll, menar jag, är en annan", , skriver antropolog og sosiolog Diana Mulinari i en krass artikkel i Sydsvenskan.

“Rosengårds bränder handlar om manlighet”, skrev Carlbom:

De som står bakom de utmanande handlingarna är, såvitt jag har förstått, unga män med bakgrund i bland annat Afrika, Mellanöstern och östra Europa. De har sålunda socialiserats i miljöer där manlighet innebär något annat än i svenska medelklassmiljöer. Visst, flera av dem har växt upp i Rosengård som ligger i Sverige, men det är bara ett geografiskt konstaterande. Kulturellt är inte Rosengård en helt svensk stadsdel.

Mulinari er dypt uenig med Carlbom. Maskuliniteten som skapes blant ungdommer i Rosengård er ikke mindre “svensk” enn den som synligjøres i form av en mobb som trakasserer flyktninger i Vännäs:

Den form för maskulinitet som skapas i exempelvis Rosengård när pojkar och unga män utmanar polisen är, som Carlbom påpekar, utan tvekan problematisk men den är inte mindre ”svensk” än den som synliggörs i form av en mobb mot 40-tal försvarslösa flyktingar i Vännäs, i form av fotbollssupportrar på ett flyg mellan Malmö och Stockholm efter en match mellan Malmö och Djurgården, eller den manlighet som för det mesta göms i piketbussar med en jargong som normaliserat ord som apejävlar och hot om kastrering, för att ta några aktuella exempel.

Så låt oss istället prata om makt och konflikter. Låt oss prata om exkludering och motstånd. Låt oss prata om maskulinitet och våld. Men det förutsätter en vilja att diskutera, nyansera och reflektera. Att, som Aje Carlbom gör, förenkla, renodla och förvanska så att allt svenskt blir gott och allt utländsk blir ont, så att människor som är födda i Sverige och med svenskt medborgarskap förvägras rätten att bli kallade svenskar, det är inte bara dålig vetenskap utan bidrar också till att upprätthålla konflikten och problemen.

(…)

Kulturkritikern Slavoj Žižek hävdar i sin bok Violence att det är vårt ansvar som forskare att inte förföras av den mediemanipulering som synliggör vissa former av våld men osynliggör andra.

Kravet på att den nationella insatsstyrkan skulle marschera in i Rosengård är framsprungen av (över)exponeringen av ett visst våld på Rosengård. Samma TV-skärm visar aldrig det symboliska våld - för att låna sociologen Pierre Bourdieus begrepp - som Rosengårdsborna utsätts för.

>> les hele saken i Sydsvenskan “Nidbild av Rosengårds problem”

Se også tidligere innlegg om Carlbom Bekymret over “muslimenes avsondring” - Paranoid antropolog kritiserer mangfoldsideologien (men i FrP-saken om Rosengård avdramatiserte han situasjonen) og om Mulinari som kritiserer innvandringsforskningens fokus La oss studere normaliteten!

SE OGSÅ:

Har studert norsk forståelse av vold og minoriteter

Fri diktning om vold mot barn i “innvandrerfamilier”

- Vold mot kvinner handler ikke om kjønn eller ære

København: Diskriminering skaper brannstiftere

- Vi vet for lite om voldelige menn

Kan vi forstå menneskenes lidelse gjennom å betrakte den på avstand, med forskningens nøkterne blikk? Medisinsk antropolog Lisbeth Sachs har i Svenska Dagbladet skrevet en fin tekst om en heller uvanlig artikkel i fagtidsskriftet Lancet.

Der har nemlig en av de store innen medisinantropologien, Arthur Kleinman, skrevet om sitt forhold til sin kone som har Alzheimer og forsvinner mer og mer i en verden han ikke lenger kan forstå. Hun kan ikke lenger lese, skrive, fortelle historier, kjenne igjen mennesker eller orientere seg i tid og rum.

“Den griper tag i läsaren på ett sätt som är ovanligt vid läsning av denna tidskrift, inriktad mot rapportering av medicinska forskningsresultat", skriver Lisbeth Sachs:

Det Arthur Kleinman vill berätta är hur han långsamt lärt sig att bli en vårdare genom att vårda sin Alzheimersjuka hustru. I sin artikel skriver han om personer som i likhet med honom vårdar sina nära som lider av svagheter vid ålderdom, grava oförmågor, terminal sjukdom och de konsekvenser som hälsokatastrofer vid stroke och demens innebär.
(…)
Budskapet i Kleinmans berättelse om sin hustru Joan är att han inte kunnat tillgodogöra sig någon erfarenhet genom sin profession som psykiatriker och medicinsk antropolog kring hur det är att vårda. Det är endast genom att vara den vårdande parten i sitt äktenskap som han lärt sig vad det innebär. Som han säger, är det endast genom att vårda en älskad nära människa som han har lärt sig att bli en vårdande människa.

Det är inte förrän vi ställs inför den nära upplevelsen som vi inser det vetenskapliga kunskapssökandets begränsningar. Vi kan inte få en fördjupad förståelse av lidande genom att betrakta det på avstånd. Det som gör oss mänskligare är när vi deltar, agerar, svarar på det direkta tilltalet från vår omedelbara närhet.

Kleinmans nyeste bok heter What Really Matters: Living a Moral Life amidst Uncertainty and Danger. Der fins det en reproduksjon av Pablo Picassos bilde som viser en medisinstudent med et lukket og et åpent øye. Både medisinstudenten og antropologen bør derimot ha begge øyne åpne, mener Kleinman:

Kleinman gör iakttagelsen att en medicinsk student lär sig att ha ett öga öppet för patienters smärta och lidande men också att stänga det andra för att skydda sin egen sårbarhet inför smärta och lidande.

Även antropologen har sin reträtt, sitt slutna öga, då han lämnar bakom sig lidandet för att med distans beskriva det. Kanske är det så, föreslår Kleinman, att Picasso, som i flera av sina bilder låter ett öga se och det andra vara stängt, har kommit fram till en oroande moralisk insikt? Det Arthur Kleinman berättar om i sin artikel är hursomhelt hur han endast genom erfarenheten av att vårda en älskad människa lärt sig se lidandet med båda ögonen öppna.

>> les hele saken i Svenska Dagbladet

Lancet-artikkelen kan lastes ned gratis hvis man registrerer seg som bruker (gratis).

Det er noen få artikler av Kleinman på nett, bl.a. Anthropology in the Clinic: The Problem of Cultural Competency and How to Fix It. Han er blitt intervjuet av Boston Globe. Og på nettsiden til Durban University gir han skrivetips.

SE OGSÅ:

For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”

Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag

Kulturens forakt for svakhet - eller: Hva er normalt?

Medicine as power: “Creates new categories of sick people”

Going native - part of the darker arts of fieldworkers’ repertoir?

Panic, joy and tears during fieldwork: Anthropology Matters 1/2007 about emotions