Flere og flere antropologistudenter forsker på nordmenn. Mens Sandra Janzsó utforsker Oslos organiserte sjekkemiljø, holder Magnus Skjelstad på med en masteroppgave om norske medisinstudenter i Krakow.

I et helt semester fotfulgte han førsteårskullet på medisinstudiet, leser vi i Universitas. Det virker som om de norske studentene først og fremst henger rundt med andre nordmenn. “Denne intense samhandlingen", leser vi, “har ført til at polakker ofte oppfatter studentene som turister".

>> les hele saken i Universitas

Det er mange norske medisinstudenter i Polen og flere og flere studenter velger Øst-Europa

SE OGSÅ:

Hovedoppgave om nordmenn som sliter med integreringen

Studerte norske ghettoer i Dubai

Etiopia assosierer mange med tørke og hungerkatastrofe. Men landet har et av verdens vakreste kulturlandskap og et innovativt landbruk som også Norge kan lære av, forklarer antropolog Dag Jørund Lønning i en kronikk i Nationen.

Etiopias landbrukslandskapet burde minne oss på at det fins flere veier til utvikling og at størst ikke alltid er best, skriver han:

Ferske landbruksvarer er tilgjengelege i rikeleg monn på marknaden i ein kvar etiopisk by. Dette skjer innanfor ein landbruksstruktur der gjennomsnittsgarden er på 0,7 hektar, eller 7 mål om ein vil! Der økonomane i vår tid har rekna seg fram til at ein bonde i vesten må ha mange hundre mål «for å kunna leva av det», som det så fint heiter, livnærer desse etiopiske småbruka heile familiar både i høve basismat og innkjøpsvarer.

Det etiopiske landbruket er et eksempel på en form for utvikling som kalles involusjon:

Involusjon er prøving og feiling med basis i dei ressursar som naturleg finst på staden. Nøkkelen til suksess innanfor denne produksjonsformen er kreativitet. Den som er mest nyvinnande i bruken av dei lokale ressursane, er også den som tek første steget vidare. Samstundes kjem det heile tida impulsar utanfrå.

Han forteller også om et eksempel på hvordan etiopiske bønder intensiverte matproduksjonen på sine egne premisser uten intensive produksjonsmodeller og giftig kunstgjødsel.

For å dyrke en ny rissort har hele landsbyen slått seg sammen:

Arbeidet skjer med dei same gamle trereiskapane. Det er framleis oksen som pløyer opp jorda, og den einskilde familiemedlem går etter med trehakker. (…) Den store løyndomen i det produktive etiopiske landbruket er tilgjenge på arbeidskraft. Både store og små, mannlege og kvinnelege hender er i arbeid på familien sitt jordstykke.

Overskotet, både i form av basisvarer og byttekapital delest også. Trengst det til enno meir krefter, trer ein urgammal tradisjon i kraft. Hushaldet bryggjer øl og lagar til mat, ofte tilbyr dei og musikk og underhaldning. I bytte gjev gjestene nokre timar med arbeid. (…)

Innføring av denne nye rissorten er ei radikal nyvinning som kan gjera livet betre for mange menneske. Men det er likevel ei nyvinning som støttar seg 1000-årige reiskap, kunnskap og tradisjonar. Det nye vert her ført inn for å styrka i staden for å utfordra og underminera eksisterande sosial organisasjon og lokal kunnskap. (…)

I overskueleg framtid vil involusjon vera einaste berekraftige veg til matproduksjon og overleving i denne delen av verda. Dette bør me i vesten ikkje gløyma i vår iver etter å selja våre eigne intensive produksjonsmodellar og vår eiga kunstgjødsel.

>> les hele saken i Nationen

Jeg har skrevet om Dag Jørund Lønning tidligere, se Månedens antropolog: Fra palestinsk aktivisme til merkevarebygging i Telemark og Telemarkskua, bygdeliv og næringsutvikling

SE OGSÅ:

What anthropologists can do about the decline in world food supply

Hungersnød i Etiopia: Antropolog Svein Ege utfordrer bistandsorganisasjoner

Norsk fiskeriforvaltning bør lære av afrikanske fiskere

- Vi anerkjenner sport som svært betydningsfullt for kjønnsidentitet i vår egen kultur, men tenker ikke på det som viktig for minoritetsgrupper, sa sosialantropolog Thomas Michael Walle nylig på en konferanse, melder Kilden.

Walle har studert norsk-pakistanske menn i cricket-miljøet i Oslo. Walles informanter er vant til å måtte forsvare seg i forhold til de ofte stereotype bilder media gir av såkalte innvandrermenn, leser vi.

For å få fram tak i hva pakistanske menn mener at de er, var det viktig for Walle å møte informantene på arenaer hvor de ikke følte seg annerledesgjort. En slik arena fant forskeren på Ekebergsletta i Oslo, hvor pakistanske menn møtes for å spille cricket.
(…)
Forskeren fortalte at cricket er et sentralt sosialt omdreiningspunkt for disse mennene. I cricketmiljøet finner de venner, det drives politikk og utveksles informasjon. I tillegg gir vissheten om at pakistanere over hele verden spiller cricket, en følelse av å knytte seg opp til et globalt Pakistan, og en drøm om et Pakistan man ikke finner på besøk i landet.

Antropologen sier:

– I cricketmiljøet fant jeg menn i relasjon til andre menn, og det er en viktig kilde til å forstå hvordan maskulinitet utformes. Forholdet til majoritetsbefolkningen kom i bakgrunnen, og pakistanerne kom mer tydelig fram som subjekter.

– Cricket representerer selvsagt en kilde til mannlige praksiser og idealer også for etterkommerne. Cricket konkurrerer med andre populære aktiviteter, men mange trekker mot sporten når de blir eldre. Dette bunner ofte i opplevd diskriminering i for eksempel fotballklubben, eller som et økende ønske om å koble seg opp mot en «pakistansk» identitet.

>> les hele saken på KIlden

Bislett Ducks Cricketklubb kommenterer at Walles funn ikke er så overraskende: “Det bør vel ikke være noe annerledes for oss i Bislett Ducks?” og legger til: For det er jo dette Bislett Ducks er tuftet på: Mer tid med gutta!

Walle har også skrevet en lengre artikkel: Cricket og norskpakistansk mannsfellesskap. Den begynner slik:

I løpet av sommerhalvåret er det omlag 20 cricketlag i ligaen i Oslo, og majoriteten av spillerne har bakgrunn fra Pakistan. Cricket-sporten løfter de norskpakistanske mennene ut av dimensjonen majoritet–minoritet, og etablerer et rom der mannlighet kan utformes og uttrykkes på andre premisser. Kanskje derfor er dette feltet i liten grad viet oppmerksomhet, usynliggjort i all sin mannlighet.

Se også tidligere sak i Kilden: Pakistanske menn - styrt av etnisitet? og min tekst om Elise Skarsaunes hovedoppgave Hvem er den muslimske mannen?

Hvorfor aksepterer så mange at underbetalte lønnslaver verden over er grunnlaget for rike lands velstand? Hvorfor syns mange at urbefolkninger og andre mennesker fra fjerne land er “mindre siviliserte” enn “oss” og må koloniseres?

Idehistoriker Patricia Lorenzoni ser ut til å ha skrevet en interessant bok. “Att färdas under dödens tecken. Frazer, imperiet och den försvinnande vilden” er basert på hennes doktoravhandling ved Göteborgs universitet som kom ut ifjor.

Lorenzoni viser hvordan kristne ideer (spesielt den såkalte forsoningslæren) har preget vårt bilde av de andre - ikke bare for å legitimere kolonialisme i gamle dager, men også undertrykking idag.

Dette kommer fram i to anmeldelser av boka.

Moa Matthis skriver i Dagens Nyheter:

Alltsedan Europa påbörjade sin världserövring för 400 år sedan har svältkatastrofer, slaveri och folkmord beskrivits som nödvändiga inslag i formandet av den goda världen
(…)
Hennes närläsning av James G Frazers antropologiska klassiker och storsäljare “Den gyllene grenen” från 1900-talets början leder henne mot den kristna försoningslärans betydelse för västerländsk självförståelse. Med kors och svärd lade Europa världen under sig och i bilden av Jesu offerdöd på korset smälte mission och våld samman. Någon måste lida och dö för att det nya ska kunna födas. “Kroppar sätts i arbete för att underlätta själars frälsning; själar frälses för att underlätta användandet av kroppar", skriver Lorenzoni om den logik som legitimerade exploatering till döds på sockerplantager, i gruvor och fabriker.
(…)
Tasmanier, australier och bushmen var alla rester från en mörk forntid som måste utplånas för att framtiden skulle bli verklighet. För Frazer var det koloniala våldet den historiska nödvändighetens verktyg på samma självklara sätt som det hundra år tidigare varit frälsningens verktyg.

>> les hele anmeldelsen i Dagens Nyheter (link oppdatert med kopi)

Denne kristne idearven formet møtet mellom Europa og den øvrige verden, men ble også overtatt av de sekulære. I en anmeldelse av boka i Tidningen Kulturen skriver Lars-Göran Söderberg:

På så sätt, framhåller Patricia Lorenzoni, kom den sekulariserade föreställningen om den primitiva människan att ersätta den religiösa idén om det hedniska. 
Med en förskjutning från ett religiöst perspektiv till ett mer sekulärt sådant, handlade det emellertid ytterst om samma sak, nämligen att bygga ett imperium, som krävde först slavar och senare undersåtar i allmänhet.

>> les anmeldelsen i Tidningen Kulturen

Argumentasjonen minner på Bente Persens masteroppgave der hun viser at det var religiøse motiver bak fornorskningen av samene

OPPDATERING Se også to tekster av Patricia Lorenzoni: Violence and sacrifi ce in evolutionary anthropology: A reading of J.G. Frazer’s The Golden Bough through theology of liberation (Ideas in History) og Riten där själ och kropp vävs samman (Nättidningen Alba)

SE OGSÅ:

Menneskeutstillinger og myten om hvit overlegenhet

Misjonsbildenes makt over sinnene - ny bok av Marianne Gullestad

- Kolonitida lever videre i utenriksredaksjonene

Jack Goody: “The West has never been superior”

Han har brukt livet på å kartlegge menneskesinnet. Når du forstår hva han tenker, ser du verden på en helt annen måte etterpå, sier Thomas Hylland Eriksen om Claude Lévi-Strauss som idag fyller 100 år.

Lévi-Strauss er en av de største nålevende antropologer og blir hyllet i aviser og blogger verden over. I Norden har antropologens 100årsdag fått heller liten oppmerksomhet.

Til Klassekampen sier Thomas Hylland Eriksen:

- I samfunnsvitenskapene snakker man gjerne om sosiale strukturer, men Lévi-Strauss innførte begrepet om sinnets struktur. I dette fullbyrdet han på mange måter den franske sosiologen Émile Durkheims prosjekt om å vise at det finnes allmenne lover for sosial integrasjon. Hvis Durkheim skulle ha rett, måtte det bety at alle mennesker må ha felles mentale strukturer. Nå ser det jo også ut til at hjerneforskningen vil gi ham delvis rett. Man har begynt å få kunnskaper om hjernen som ikke fantes da han skrev sine hovedverker.

Hylland Eriksen har benyttet seg særlig av Lévi-Strauss’ teorier om slektskap som han overført til sine egne arbeider om nasjonen og det nasjonale:

- Hans slektskapsbegrep innebærer at man ikke bare kan studere det som avstamning. Grunnlaget for slektskapet ligger for Lévi-Strauss i svogerskapet, altså når en mann gir sin søster til en annen mann. Dette skaper en form for gjensidighet i forholdet som tidligere hadde vært tillagt liten betydning.

- Det handler om å stille spørsmålet: Er vi en nasjon fordi vi har de samme stamfedrene, eller er vi en nasjon fordi vi kan kommunisere med hverandre?

>> les hele saken i Klassekampen

Idehistoriker Christina Schmidt fra Göteborgs universitet har skrevet en fin tekst som skiller seg ut fordi hun ikke ser Levi-Strauss først og fremst som strukturalist.

Tvivelsutan är Lévi-Strauss fortfarande aktuell, men inte i första hand som strukturalist utan som en försoningens antropolog. Inför vår förgänglighet menar han att den estetiska kontemplationen, särskilt musiken, utslocknandet av jaget och medlidandet kan verka försonande. Gentemot den västerländska respektlösheten mot allt levande representerar antropologen i sin tur, som ”själva symbolen för försoning”, ett försök till återlösning.


(…)

Genom att framställa honom som rationalist har man osynliggjort såväl att han är en mångbottnad och motsägelsefull tänkare, som att han är nyskapande och bygger sin kunskap på källor från olika discipliner. De romantiska tankefigurer som genomsyrar hans verk har likaså fallit helt utanför bilden.



Att läsa Lévi-Strauss böcker kan liknas vid att ge sig ut på fältforskning i främmande land. Läsaren tvingas lämna innötta kategorier, samtidigt som hon måste vara beredd på att möta kylan, ty författaren skapar distans till läsaren. Man måste därför läsa honom på samma sätt som en antropolog närmar sig en främmande folkgrupp – inifrån, på dess villkor, i en hermeneutisk tolkningsprocess. Vad man då möter är snarast en 1800-talsromantiker och civilisationskritiker.

>> les hele saken i Svenska Dagbladet

Dessuten fant jeg en kort sak i Aftenposten og Sydsvenskan.

Antrobloggerne på Savage Minds har feiret bursdagen med en serie Levi-Strauss-sitater. Kollegane fra Material World lagde blant annet et spesielt bursdagskort

Se også dekningen i engelskspråklige media

Kvinnene har harde muskler som strutter. De trener hardt. De driver med Bodyfitness. Antropolog Carina Louise Stokka har skrevet den første masteroppgaven om kvinnelige kroppsbyggere i Norge, melder nettstedet Kilden.

Forskeren forteller:

– Det finst mange negative stereotypiar om kvinnelege kroppsbyggjarar. Mange trur at dei byggjer om kroppen sin for å bli som menn. Sjølv var eg nysgjerrig på kva det er som gir kvinner lyst til å byggja kroppen sin i eit maskulint miljø.

Kvinnene vil ikke bli som menn, men er først og fremst optatt av å ha kontroll over sin egen kropp, sier hun:

– For meg minner kvinnenes konkurransar veldig om missekonkurransar. Den kroppen som står på podiet er ein illusjon. Kroppen er påverka og frisert gjennom klede, sminke, brunkrem, olje, smykke og sko.

Kvinnene utfordrer tradisjonelle forestillinger om hva kvinner er, hvordan de skal se ut og hva de skal holde på med:

– På mange vis kan dei samanliknast med dei såkalla metroseksuelle mennene, dei som er opptekne av mat, mote, interiør og sminke. Dette er praksisar som blir knytt til noko feminint. På same måte som den kvinnelege kroppsbyggjaren blir fråteke si femininitet, blir den metroseksuelle mannen fråteke sin maskulinitet. Mange har vanskeleg for å svelga at dei også er mannlege. Tankane til dei fleste er låst fast i at det er to kategoriar, to kjønn. Folk reagerer kraftig på det som bryt med dette tankemønsteret. 

Deltakende observasjon betyr her å trene med informantene:

– Eg følte at eg måtte. Det handlar om at det er lettare å forstå det ein har erfart på eigen kropp. Ettersom eg trena med dei og lærte å eta «rett» fekk eg eit klart inntrykk av korleis kroppen endrar seg når ein driv med kroppsbygging. Eg merka nye musklar som eg aldri hadde sett før. Eg lærte også å sjå på kroppen med eit meir spesialisert blikk. 

>> les hele saken på Kilden

>> last ned oppgaven “Når kropp er livet. Bodyfitness - et avansert kroppsmodifiseringsprosjekt”

SE OGSÅ:

Overrasker med film om afghanske bodybuildere

Fat is beautiful: “Er du mager er du jo som en mann”

Fotomodeller må passe inn i den hvite skandinaviske normen

Eksperimentering med kjønnsidentitet: Vil nordmenn være like tolerante som tyrkere?

Flere forskere uttrykker bekymring for den norske regnskogsatsingen i Kongo, melder Bergens Tidende.

Antropolog Eyolf Jul-Larsen sier:

- De aktuelle verneområdene har lenge vært styrt av ulike opprørsledere eller regjeringshæren som opererer på egen hånd. Midler til lokale tiltak vil komme under opprørernes kontroll og kan lett bidra til å forsterke lidelsen vi har fått beskrevet i det siste.

Sammen med kollega Trine Eide deltok Jul-Larsen nylig på et møte i Miljøverndepartementet om regnskogsatsingen i Kongo. Der ble det hevdet at bare en fredsavtale kom på plass, skulle det gå fint å forvalte regnskogpengene.

Trine Eide kommenterer:

- I ulike prosjektdokumenter snakker man som om områdene var homogene og velfungerende, og bruker begrep som «sivilt samfunn». Dette vitner om liten forståelse for situasjonen i området.

Skogvernet skal bidra til fattigdomsbekjempelse. De to forskerne mener at kamp mot fattigdom i dette området utelukkende kan skje gjennom direkte tiltak for å etablere fred og sosial stabilitet.

Jul-Larsen sier:

- Å gi penger til Brasil for å bevare regnskog er vel og bra. Men å putte så mange penger inn i Kongo, er nesten som å investere millioner i et Taliban-kontrollert område i Afghanistan, samtidig som man bekjemper Taliban militært .

>> les hele saken i Bergens Tidende

Sammen med Astri Suhrke har Eyolf Jul-Larsen skrevet kronikken Pengekrav hindrer bistandskritikk (Aftenposten, 16.7.07).

Norske antropologer oppdager blogging: Igår skrev jeg om bloggen til Sandra Janzsó som utforsker Oslos sjekkemiljø. Idag får jeg (via Facebook) nyss om bloggen “Antropologisk praksis” av Trine Olsen-Slagman.

Bloggen skal handle om hvordan antropologi brukes utenfor akademia, bl.a. i næringslivet. Hun skriver:

Ønsket mitt er at denne bloggen kan bli et verksted hvor antropologiske begreper, verktøy, prosesser og tanker kan få lov å utvikles. Løfte frem gode, rare eller feilslåtte ideer som finnes blant verdens mange antropologpraktikere, og diskutere dem, studere dem og lære av dem. Samtidig er mitt ønske at denne bloggen blir et rom for artikulasjon og refleksjon omkring nytte og bidrag. Hva har vi å bidra med? Hvilken nytte er det at nettop vi gjør eller sier noe?

Tilslutt ønsker jeg at denne bloggen skal gi innspill til nyttig og fruktbart tverrfaglige samarbeid. Antropologer, som alle andre mennesker, er BEST sammen med andre. Ikke alltid - men svært ofte…

>> besøk bloggen

Antropologen jobber i firmaet Kulturell Dialog

SE OGSÅ:

antropologi.se - ny antropologisk møteplass

Antropress er tilbake!

Thomas Hylland Eriksen: - Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet

On fieldwork: “Blogging sharpens the attention”

Paper by Erkan Saka: Blogging as a Research Tool for Ethnographic Fieldwork

Anthropology blogs more interesting than journals? or Why do anthropologists blog?

En vitenskaplig innføring i blogging

Nyheten gikk gjennom alle avisene. “Innvandrerforeldre slår sine barn mer enn norske foreldre”. Nå har en journalistikkstudent avslørt at Dagsavisens sak er basert på fri diktning. Det finnes ingen undersøkelse om dette. Hvordan reagerer mediene? Med taushet.

I motsetning til journalistene i diverse aviser som bare klippet og limet fra Dagsavisen, sjekket Trine Lynggard Dagsavisens kilde - Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) som har gitt ut rapporten «Forebygging av vold i oppdragelsen. Samarbeid mellom hjelpeapparat og minoritetsforeldre. En kunnskapsoversikt 2008».

Det viser seg at Dagsavisen-journalistene Kristina T. Storeng og Mai-Bente Paulsen leste feil. Tallene stemmer nok. Barn med foreldre fra “ikke-vestlige” land er mer utsatt fra vold - men det er snakk om vold fra voksne og ikke bare fra foreldrene. NKVTS skriver helt tydelig:

«Når det gjelder forekomst av fysisk avstraffelse blant etniske minoriteter, finnes ingen undersøkelser som kan gi et godt bilde av dette. Derimot finnes det undersøkelser som antyder noe om forekomst av fysiske overgrep og voldserfaringer i barne- og ungdomsårene generelt».
(…)
Undersøkelsene viste at ungdom med far med ikke-vestlig bakgrunn var mer utsatt for vold fra voksne enn ungdom med norskfødt far; tallene var henholdsvis 6,7 % versus 2,7 % for guttene og 7,4 % versus 4,1 % for jentene. Det kom imidlertid ikke frem hvorvidt de voksne som utøvde volden var foreldre/foresatte eller andre voksne. Undersøkelsene fanget heller ikke opp antall, hyppighet eller alvorlighetsgrad av voldsepisodene

Det flere andre hårreisende saker som Lynggard kritiserer, bl.a. Dagsavisens antakelse om at alle «innvandrerforeldre» er muslimer.

>> les Trine Lynggard innlegg i Dagsavisen: «Innvandrerforeldre» slår oftere sine barn?

Jeg gogglet litt rundt for å sjekke om avisene har fulgt opp Lynggards avsløringer. Men det virker som om avisene har valgt å ignorere denne saken. Den passet jo på en måte godt inn i mange nordmenns forestilling om seg selv som forbilde for innvandrere. - Slutt å slå barna, refser barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt. Som barneombud Reidar Hjermann sier til NTB, så er jo “vold i oppdragelsen blant innvandrere et mønster og inngår som en naturlig del av barneoppdragelsen” ifølge Varden. Han betegner det som “en kulturelt betinget praksis” i Dagsavisen.

Abid Q. Raja og Nadia Ansar aksepterer premissene på samme måte når de skriver i Dagbladet at det “er på tide at myndighetene konsentrerer seg om å opplyse om skadevirkningene av vold, og opplyse om alternative oppdragelsesmetoder.".

Norsk selvgodhet på sitt beste er kanskje saken Når barn får bank, skrevet av Mala Wang-Naveen. Hun skriver like unyansert som Dagsavisen kollegaene:

Hvorfor banker innvandrere barna sine? Fordi de fortjener det. Holdningen forteller om et syn på barneoppdragelse som henger igjen hos mange med røtter i andre land.

Fra et antropologisk perspektiv handler denne saken mye om identitetspolitikk og nasjonsbygging - spesielt hvis tar en titt på situasjonen til Danmark der politikerne går enda lengre. »Jeg ved, at det i Danmark er forbudt at slå sine børn« - dette må innvandrere skrive under på, hvis de vil ha oppholdstillatelse i Danmark.

Idag skriver Aftenposten om Redd Barnas aksjon “Vennligst forstyrr”. Her skriver de forresten (tall fra NOVA) at hvert fjerde barn i Norge blir slått!

Vold mot barn er et tema som det må forskes mer på. I Children, childhoods and violence skriver antropolog Jill E. Korbin at det fins mange gode studier som beskriver vold mot barn, men få gode studier som forklarer konsekvensene av denne volden. Hun peker på at det rundt omkring i verden fins mange ulike oppfatninger om hva som er vold og hva som er dårlig for barn:

Isolation for sleep at night, for example, is widely regarded cross-culturally as detrimental to children, yet it is the ideal practice in middle-class families in the United States. Although conceptions of child abuse in North America and Western Europe have had a focus on physical violence, in some societies verbal violence toward children is regarded as much more serious than physical violence.

Og så har vi selvfølgelig den psykiske volden mot barn som myndighetene utøver mot barn på flukt - noe som jeg skrev om i avisa Utrop i saken UDI splitter familier, eller tenk på volden mot barn i krig som vi så flere eksempler på under filmfestivalen Film fra Sør, blant annet “Buddha Collapsed out of Shame” som jeg skal skrive om senere - oppdatering - som jeg nå har gjort i innlegget The anthropology of children, war and violence

SE OGSÅ:

Barn blir ikke hørt

Har studert norsk forståelse av vold og minoriteter

Ny rapport: Barn og unge fra nasjonale minoriteter. En nordisk kunnskapsoversikt

Anthropologist calls for a greater appreciation of child labor

“We want children to be their own ethnographers”

Hvorfor er krig kulere enn fred?

Guttene jobber målrettet for å legge ned flest mulig damer. Sandra Janzsó, masterstudent i sosialantropologi, skal leve tett innpå Oslos organiserte sjekkemiljø, leser vi på klikk.no

Hun skal blant annet prøve å få innpass i bokollektivet Lace Lounge. Det er del av et internasjonalt organisert sjekkemiljø der sjekketeknikker perfeksjoneres og jenter nedlegges i høyt tempo. Miljøet har utviklet seg i kjølvannet av det amerikanske sjekkemiljøet avslørt i boka “The Game” av Neill Strauss.

28-åringen skal være med dem hjem, snakke om damer og drikke øl med beina på bordet – og ikke minst være med ut på byen, forteller Sandra Janzsó:

– Det er nesten ingen som bruker hans (Neill Strauss’) metoder lenger i dag. Det har derimot utviklet seg en undergrunnskultur i kjølvannet av “The Game", et intrikat stammesamfunn midt i Oslo.

– Jeg har rett og slett måttet spørre gutta i sjekkemiljøet om å få komme hjem til dem. Og det har gått veldig greit, de har åpnet døra for meg.

>> les hele saken på klikk.no

Antropologen har også studert ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved UiO.

OPPDATERING:

Sandra Janzsó blogger om forskningen sin på http://sandyeyecandy.ipublish.no/

SE OGSÅ:

Ny doktoravhandling: Nordsvenske ungkarers jakt etter kjærligheten

Researched the sexual revolution in Iran

Sexual anthropologist explains how technology changes dating, love and relationships

Anthropological research: Online dating as disappointing as the real-life dating scene

Doktoravhandling: Kärlek i virusets tid