Hvilket forhold har soldater til sine våpen? Kristeligt Dagblad skriver om antropolog Henrik Rønsbo som bl.a. forsker på militære kulturer.

Han forteller at militæret utdanner soldater til at våpnet skal være en del av deres personlighet. Internt i militærsjargongen blir våpen omtalt som ”din kvinde” og ”hende, du skal passe på”:

– Hvis du ikke passer på dit våben, så dør du. Så er du intet værd som soldat. Så enkelt er det. Derfor er det en del af det at opbygge et korps at indprente betydningen af våben.

– Du skal have den grad af identifikation for at sende dig selv ud med risiko for at blive slået ihjel. Hvis ikke du kan identificere dig med målet og midlerne, sætter du ikke dit eget liv på spil.

– Kampvogne er store, tunge og klodsede. De kalder på nogle andre metaforer end håndvåben. Derfor gør dit våben også en forskel på, hvem du er som soldat. De er personlighedsskabende.

- Undervejs er fotografier et led i den refleksionsproces. De skal vise at vi er sådan nogle, og det er vi stolte af at være”. Soldater tager trofæfoto, der kan bekræfte dem i, at deres rolle er o.k.

>> les hele saken i Kristeligt Dagblad

SE OGSÅ:

Giv akt, men bare fra 9 til 16: Hovedopgave om det indre liv i Forsvaret

Secret rituals: Folklorist studied the military as an occupational folk group

Embedded anthropology? Anthropologist studies Canadian soldiers in the field

I Sverige: Antropologer utdanner soldater

Norske antropologer som spioner for E-tjenesten?

The dangerous militarisation of anthropology

Ensomhet er et tabu-emne i Norge. Dette minner reportasjen “Helt alene” i Aftenpostens A-magasinet på. Nordmenn framstiller seg gjerne som individualister, men trives egentlig best i flokk med andre. En synes synd på folk som går ut alene. Jeg har snakket med flere som av denne grunnen faktisk foretrekker å bli hjemme framfor å gå ut alene.

Anne sier til Aftenposten:

– Sitter jeg alene på kafé på en lørdag, føler jeg at alle stirrer på meg. Jeg er redd de skal skjønne at jeg er ensom. Jeg vil ikke at folk skal vite det fordi jeg føler meg som en taper og en raring, en som ingen vil være sammen med. Jeg vil ikke at folk skal se på meg på den måten.

>> les hele saken i Aftenposten

Før de drar på feltarbeid blir antropologistudenter advart for at folk i fjerne land er mer sosiale og at det ikke er akseptert å tilbringe mye tid alene - i motsetning til her. Forskjellene er mindre enn en ofte tror.

Nordmennenes ensomhet er også interessant ut fra et integreringsperspektiv. Thomas Hylland Eriksen er involvert i et forskningsprosjekt om dagliglivet i en drabantby i Groruddalen utenfor Oslo. På et arrangement under Forskningdagene fortalte han at de har oppdaget at det er en del ensomhet i drabantbyene. Og at det er først og fremst etniske nordmenn som føler seg ensomme:

- Hva betyr det å være integrert? Vi må alltid spørre: Integrert i hva? Sosialt, kulturelt, nasjonalt eller transnasjonalt integrert? Ta en somalisk kvinne som går tildekket og snakker dårlig norsk og lever på trygd, men som kjenner mange andre somaliere som hun kan besøke og ringe til. Hvem er bedre integrert - den somaliske kvinnen med et stort nettverk i Norge og rundt omkring i verden eller en ensom ung etnisk norsk mann i Groruddalen som ikke har noen å ringe til når han har problemer? Her finnes det ikke noe enkelt svar.

>> les hele saken: Når skaper mangfold tillit?

SE OGSÅ:

Forsket på ensomme nordnorske kystkvinner

Nordmenn flest er av en eller annen mystisk grunn veldig opptatt av oppussing og interiør. Hvis du lurer på hvordan leiligheten til en antropolog som “lever av å analysere din og min smak” ser ut, så finner du svaret i Aftenposten.

“Stuen til smaksgranskeren er klar for innkikk", melder bladet euforisk og opplyser at trendanalytikeren Charlotte Bik Bandlien har “møblert med ting fra gamle Rikshospitalet, kantinen på jobben og Fretex".

Vi får også vite at hun holder på med å skrive en bok om anvendt antropologi.

Antropologen har skrevet hovedoppgaven sin om retromøbler og har vært mye i media, se bl.a. tidligere saker

- Antropologi er den nye frelsen innen forbrukerforståelse

Fiende nummer 1: Mainstream

Hagemøbler og elitenes smak

Antropolog: Uten dress ingen makt

Charlotte Bik Bandlien og Jannicke Hjelmervik: Månedens antropologer juli og august 2005

Dette faller vi for hos kvinner - Ressursfordeling og kvinnesyn

Da hun begynte å studere antropologi i 1999 hadde hun ikke tenkt at hun etterpå skulle havne i en administrasjonsstilling. Men månedens antropolog Mari D. Bergseth ser ut til å være fornøyd med sin stilling som studie- og forskningskonsulent ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK).

Antropologi-bakgrunnen er nemlig også nyttig i hennes jobb. “Jeg ser at min faglige bakgrunn gir meg muligheten til å nærme meg studieadministrasjonsfeltet på en litt annen måte enn kolleger med en annen bakgrunn", skriver hun i teksten på hjemmesiden til Norsk antropologisk forening (NAF).

Slike innsikter, fagets “nytteverdi", bør en snakke mer om i undervisningen, skriver hun:

Jeg mener at de ”klassiske” studiene har verdier og gir oss innsikt som lar seg overføre, både til næringsliv, offentlig forvaltning og studieadministrasjon. Men som novise i faget, kjente jeg på en frykt for at antropologien ikke skulle være nyttig utenfor Akademia.

Jeg er glad for at jeg får lov til å være med å formidle fagets nytteverdi til studentene, men jeg er også av den oppfatning at vi må tørre å lytte til studentenes tilbakemeldinger på dette området. Jeg vet at det finnes vilje til å inkorporere denne delen av faget vårt i undervisningsporteføljen, utfordringen ligger i mangel på pensumslitteratur.

Håpet mitt er at de møteplasser Norsk antropologisk forening setter opp – som Antronettkonferansen, årskonferansen og denne spalten – kan skape bidrag til denne undervisningen.

Bergseth har skrevet hovedoppgaven om unge europeere i Strasbourg. Hun mener at mange antropologer er for lite opptatt av Europa som studiefelt. Oppgavens tittel er “Forent mangfold. Strasbourgs europaagenter og deres europeiskhet” (tilgjengelig i fulltekst).

>> les hele teksten av Mari D. Bergseth på NAFs hjemmeside

Bergseth har også skrevet teksten “En polakk er ingen ekte europeer” i årboka Betwixt and Between 2006

Antropolog Fredrik Barth er en av Norges fremste Afghanistan-eksperter. Men Barths nye bok “Afghanistan og Taliban” er unyansert, dårlig dokumentert og preget av hastverk ifølge Stian Bromark i Dagbladet.

Han sammenligner Barths bok med en bok skrevet av en journalist (Al-Qaida og veien til 11. september av Lawrence Wright) og må konkludere med at journalisten er mer presis enn forskeren. Alle opplysninger er minst dobbeltsjekket.

“Barth har åpenbart mye kunnskap, men han har nok ikke brukt mange timer på å skrive denne 100-siders boka", skriver Bromark:


Språket veksler mellom å være søvndyssende leksikalsk og så knotete at meningen tidvis er uforståelig. I tillegg inneholder den bastante påstander som man gjerne skulle sett dokumentert, men Barth opererer ikke med andre kilder eller referanser enn seg selv.

>> les hele saken i Dagbladet

SE OGSÅ:

Fredrik Barth for mer respekt for Taliban og “stammesamfunnene”

Fredrik Barth: “Jo tyngre NATO-krigføring, jo mer støtte til Taliban”

Fredrik Barth: Kunnskap gjør verden mindre truende

Fredrik Barth underviste Hæren om Afghanistan

- Norske antropologer bør si NEI - flere og flere antropologer jobber for Bush i Irak og Afghanistan

Forsvinner barndommen i et stadig mer sexfiksert og kroppsfiksert samfunn? Nei da. Antropolog Mari Rysst har tatt doktorgrad på hverdagen til barn mellom ni og 13 år. Hun ble overrasket over noen av funnene, melder Avisenes nyhetsbyrå.

– 10-åringene i mitt materiale var hovedsakelig interessert i sport og fritidsaktiviteter, ballek, hoppe tau, være i skogen og bygge hytte og sånt som vi forbinder med tradisjonelle barneleker. De var mer opptatt av det enn jeg hadde trodd.

– Det foregår en kraftig seksualisering av barns omgivelser både ved reklame som erotiseres, seksualisering i popmusikk og i videoer, blader for både barn og voksne som er veldig opptatt av utseende, og det å være flott og sexy. Barna blir utsatt for et ganske stort trøkk utenfra, og det lærer de av. Men i mitt materiale ser det ut til at 10-åringer ikke lar seg påvirke av det i like stor grad som man har vært bekymret for.

10-åringer i dag lever på mange måter lever i tråd med tidligere tiders barndom, mener hun.

– Selvsagt med nye elementer, men de ønsker ikke å være særlig eldre enn de er, og de oppfører seg heller ikke som det. Men det handler jo om at disse barna lever i familier som kan begrense påvirkningen, og de får også normer og regler overført fra skolen og seg imellom.

Hun påpeker at hennes datamateriale ble samlet inn fra 2002 til 2004 og at bildet kan ha endret seg siden da. Antropologen vurderer en oppfølgingsundersøkelse blant dagens 10-åringer

>> les hele saken på siste.no

Rysst vil forsvare avhandlingen sin “I want to be me. I want to be kul“: An anthropological study of Norwegian preteen girls in the light of a presumed ‘disappearance’ of childhood” på tirsdag.

OPPDATERING (7.1.09): Intervju med Rysst i Kilden

Rysst har en interessant liste med publikasjoner. Jeg klikket på en del linker, men det ser ut som publikasjonene stort sett er hemmelige og ikke tilgjengelig på nett.

Se også tidligere saker om Mari Rysst:

- Unge presset til å virke eldre enn de er

For dyrt å være kul - Doktorgrad om “tweenagers”

Designerklær for barn: “Ønsker å vise hvem de er gjennom barna sine”

To nye bøker om æresdrap har kommet ut. Dagbladet presenterer bøkene “Om ære” av antropologen Unni Wikan og “Æresdrap” av journalisten Ayse Onal. “Begge bøkene er fyllestgjørende, men Onal har kommet under huden på sine intervjuobjekter og får fram flere følelser, nyanser og dilemmaer", skriver Stian Bromark i Dagbladet.

De fleste tror de vet hva et æresdrap er og hvordan prosessen foregår. Men saken er mer komplisert enn som så viser de to forfatterne, skriver Bromark:

Slik er logikken: En familie har blitt vanæret, som regel fordi en yngre kvinne i familien har opptrådt «usømmelig». Det holder med et rykte som har oppstått på grunn av et blikk eller en sms. Æren er borte, i omgivelsens øyne. Den må gjenerobres. En yngre bror får kanskje oppgaven, fordi som mindreårig får han redusert straff. Vips, så er den tilbake, denne æren.

Wikan og Onals fortellinger viser imidlertid at dette enkle systemet i teorien er nokså komplisert i virkeligheten. I Wikans definisjon er æresdrap noe som belønnes av storfamilien og av omgivelsene. Det må til for å gjenopprette balansen. Men funker det? Onal har intervjuet utallige tyrkiske menn som har begått slike drap. De fleste angrer. De angrer fordi de elsket sin søster. De angrer fordi det ikke er noe morsomt i fengsel. De angrer fordi de ikke fikk den belønningen de ble lovet. Familien går i oppløsning, de blir utstøtt og ryktene fortsetter å florere. Æren uteblir, rett og slett.

Vi får også vite at grensen mellom “æresdrap” og “ordinære drap” er diffus og at mange kvinner drepes på grunn av rykter.

Æresdrap, mener Unni Wikan “er form for organisert kriminalitet; det handler om henrettelse satt i system av ikke-statlige organisasjoner, familier, slekter, klaner, sekter, som opererer utifra sine egne begreper om lov og rett".

>> Du får ikke ære av å drepe en prostituert jomfru (Stian Bromark, Dagbladet 5.11.08)

>> - Skyt ikke innendørs. Da blir det så vanskelig å fjerne likene, sa moren da datteren skulle drepes (Silje Bryne, Dagbladet Magasin 6.11.08)

Som vi ser har Unni Wikan brukt en definisjon av æresdrap som bevisst utelukker relaterte “norske” “sjalusidrap” og “familietragedier". Men kanskje finnes det interessante paralleler som kan hjelpe til å forstå denne voldsbruken bedre? Antropolog Monica Five Aarset har ifjor oppsummert denne debatten i innlegget Æresdrap og “Flertallets bekvemmelighet”. Se også mitt intervju med Unni Wikan

OPPDATERING: De to bøkene blir også omtalt i Bergens Tidene

Abid Q. Raja anmelder boka i Morgenbladet. Han begynner litt FrP-aktig ("innvandrermiljøers brutale æresbegrep") og skriver senere at boka inneholder grove beskyldninger og faktafeil.

SE OGSÅ:

Æresdrapsdebatten: Manglende kunnskap eller uttrykk for norsk nasjonalisme?

Æresdrap og dovaner: Kun innvandrere har kultur

Ny bok: De fleste drap begås av vestlige menn med gammeldags æresbegrep

Unni Wikan: “Æreskulturer” må ikke demoniseres

(oppdatert 5.11.08 - nå er siden offisielt lansert) Få akademikarar bloggar om forsking meldte nylig På Høyden. Det er også mitt inntrykk. Antallet på bloggende antropologer har faktisk gått ned. Studentene derimot er blitt aktive på nettet. Etter litt over to års dvale har magasinet Antropress gjenoppstått i ny form.

I motsetning til forskernes tidsskrifter, er artiklene i Antropress også forståelig for lesere uten doktorgrad. Den første utgaven har mye spennende lesestoff, dessverre er ikke tekstene på nett enda (bl.a intervjuet med Fredrik Barth og teksten om Thailands sjønomader).

I denne utgaven finner vi bl.a. et intervju med Fredrik Barth, artikler om Film fra Sør, et reisebrev fra Kjersti Eskild Havenstrøm som studerer antropologi i London, Thea Marie Astrup skriver “Ja til antropologi i mediedebatter!” (handler om NRKs omstridte serie Den store reisen).

Thomas Hylland Eriksen skriver om Antropress i gamle dager og Ann-Charlotte ”Lotta” Granbom om sjønomader i Thailand i teksten Turistindustriens brød og et urfolks død og Assad Nasir svarer på spørsmålet Hva er sosialantropologi?

Dessuten er det totre spennende spalter. Maria Christophersen utforsker Oslos uteliv som felt. Hittil har hun vært på Mono, Parkteatretet og på Odeoen på Vestkanten. Hun forklarer:

Tidligere dette året var det en antropolog på AiA (Antropologer i Arbeid) som kommenterte at hele livet kan forstås som feltarbeid. Hele livet, med alle dens sfærer og arenaer, kan forstås som en uutømmelig kilde til antropologiske feltarbeid. Dermed kom tanken om Oslos uteliv som felt.

Kanskje forskjellige utesteder i Oslo kan peke til forskjellige kulturelle grupper med egne innhold som differensierer gruppene fra hverandre?

Den andre spalten befinner seg på en midlertidig side og heter “Utenfor lesesalen”, også skrevet av Maria Christophersen. Hun tester for oss alternativer til lesesalen på Blindern:

Når lesesalen blir for stille eller når den blir redusert til femminutters pauser fra kaffedrikking, da kan det være på tide å bevege seg vekk fra universitetet. Det finnes faktisk nok av innbydende leseplasser i Oslo by!

Kaffebarer er et opplagt alternativ. Det finnes uendelig med variasjon for ulike behov også. Småprat i bakgrunnen, eller brølende musikk. Store flotte lokaler med masse luft, eller lite, fokusert og privat. Kanskje trenger du Internett, eller kanskje det bare blir en distraksjon du helst skulle vært foruten.

I løpet av høsten skal undertegnede ta med seg pensum og bevege seg utenfor lesesalen.

Vilde Fastvold Thorbjørnsens spalte heter Fag fritt fra fantasien. Hun gir oss et innblikk i en antropologistudents sjel i natta før eksamen:

Jeg forsøker å sovne, men etter den omtrent femten timers dagen jeg har lagt inn på Blindern, inklusive de tre til fem koppene kaffe som gikk med underveis, fortoner dette seg som heller urealistisk.

Etter timevis rastløs vending og vriing døser jeg omsider ut i kaldsvettende drømmer der et Schönbergs soundtrack innrammer et psykedelisk kaos av teoretikere, argumentasjonsrekker og empiri, sammenfiltret med et aldeles helskrudd perspektiv på pensum jeg har kvernet meg gjennom de siste dagene. Når jeg våkner, fortoner verden seg på underlig vis så annerledes.

I den første innlegget Weber versus Vildes brødskive blir hun hjemsøt av Bourdieu, Weber og andre skumle skapninger mens hun prøver å spise et tysk Vollkornbrot.

Antropress-forfatterne har ikke egentlig begynt å blogge. Tekstene ser ut til å være skrevet for papir (ingen linker etc), men kanskje endrer det seg etterhvert. De har i hvertfall tatt i bruk den populære bloggløsningen Wordpress som gir mange muligheter. “Nettsidene vil få kontinuerlig oppdatering", skriver redaktør Tom Bratrud og det høres jo lovende ut.

>> Startside Antropress

>> Sniktitt på nye Antropress

SE OGSÅ:

antropologi.se - ny antropologisk møteplass

Thomas Hylland Eriksen: - Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet

Cicilie Fagerlid: “Blogging sharpens the attention”

Marshall Sahlins wants to make the Internet the new medium for pamphleteering

En vitenskaplig innføring i blogging

På vei til en ny digital underklasse?

En fersk doktoravhandling i antropologi skaper store overskrifter i Danmark: “Plejehjem slukker ældres livsgnist”, skriver Politiken: “Ældre får for lidt fysisk træning på plejehjem, og en uvirksom krop isolerer dem, så de visner og dør.

Antropolog Jens Kofod har i halvannet år fulgt dagliglivet i fire pleiehjem og intervjuet 16 eldre om deres håp og drømmer og snakket også med pleierne. Og han kom med ganske dystre konklusjoner.

Til Politiken sier han at pleiepersonalet har liten forståelse for betydningen av kroppens forfall. De eldre får ikke nok fysisk trening - og dette har alvorlige konsekvenser:

»De har godt styr på omsorgen, men det er ikke tænkt ind, hvor meget det betyder for de ældre at forbedre deres fysiske tilstand.«.

»Alle har et stort ønske om at få den elendige krop til at virke, så de selv kan tage initiativ til sociale relationer. De tror, de kan få genoptræning – og det kan de også læse om i brochurer – men de bliver skuffet. Kroppen bliver et fængsel for dem, og livslysten går fuldstændig tabt«.

>> les hele saken i Politiken

SE OGSÅ:

Mycket fördomar om äldres behov

Forsket på ensomme nordnorske kystkvinner

“Forvirring rundt slektskapet”, skriver Aftenposten og “To brødre som ikke er brødre” om den nigerianske fotballspilleren Felix Ogbukes brorskap med tidligere Lyn-spiller Chinedu “Edu” Obasi Ogbuke. Hvorfor denne mistenkeliggjøringen, spør antropolog Tone Sommerfelt.

De to fotballspillere betegner seg som brødre fordi de har vokst opp i samme hus. Er det ikke det samme som å vokse opp med fosterbrødre eller adoptivbrødre? Hvem ville avkrevd videre utlegninger av en etnisk norsk fotballspillers uformelle referanse til en bror, om det “egentlig” er snakk om en “fosterbror", skriver hun.

Her fra saken på Aftenpostens fotballsider:

- Så dere har samme mor og far da?

- Nei.

- Hvordan kan dere være brødre da?

- Vi er oppvokst i samme hus. Vi er brødre, sier Felix.

To brødre som ikke er brødre, med andre ord

.

Antropologen skriver:

I mange vestafrikanske språk er det ingen måte å skille begrepsmessig mellom “bror” (halv eller hel) og “fars brors sønn” eller “mors søsters sønn". Fars søsters barn, og mors brors barn, på den annen side, vil ikke refereres til som søsken (dette mønsteret er karakteristisk for såkalte “Dravide-Iroquois” terminologier).

Begrepsbruken har klare motsatser i sosialt liv - mange av dem som vil kalle hverandre for “søsken” etter dette mønsteret bor i store hus sammen, tilhører de samme sosiale gruppene, og har lignende roller i familielivet.

Det som for oss fremstår som underlig begrepsbruk gjenspeiler levd erfaring for dem det er snakk om. I tillegg brukes søskentermer på “ikke-slekt", nettopp for å etablere en hyggelig, og likeverdig, forbindelse, ikke ukjent fra amerikansk bruk av ordet “brother".

Tilsvarende: Hvem ville avkrevd videre utlegninger av en etnisk norsk fotballspillers uformelle referanse til en bror, om det “egentlig” er snakk om en “fosterbror"?

Eller en “adoptivbror"? Er det “egentlig” en relevant forskjell i den sammenhengen begrepet brukes, så lenge den ikke avspeiler levd erfaring? Det er ingen grunn til å tilskrive Felix Ogbuke spekulative hensikter, ei heller å senke våre afrikanske brødres ordbruk ned i kaosens komikk. Begge fremstillingene har en nedlatende form som Felix Ogbuke, og norsk offentlighet, burde spares for.

>> les hele saken i Aftenposten: Når er en bror en bror

SE OGSÅ:

Organdonasjon skaper nye slektskapsbånd

Doktorgradsprosjekt: Foreldreskap i bio- og genteknologiens tidsalder

Flerforeldreprinsipp blant samene - Doktorgrad på rituelt slektskap

Somaliske klaner - verdens beste forsikringssystem

“Statoil siviliserer Afrika?” eller “Vi trenger en ny Afrika-journalistikk!”