(Lenker oppdatert 14.8.2021) I et intervju med Håkon Gundersen i Morgenbladet kommer Fredrik Barth, “sosialantropologiens grand old man", med mange interessante kommentarer til NATOs krig i Afghanistan. Barth, som nylig ble æresdoktor i Bergen, er snart ute med boka “Afghanistan og Taliban".

Som 24åring oppholdt Barth seg hos pashtunere - folket som Taliban i all hovedsak rekrutterer fra. Barths ungdomsarbeid om dette statsløse samfunnet hører til sosialantropologiens klassikere. Nå har han tittet på feltnotatene igjen.

Gammel innsikt hjelper til å forstå dagens konflikter:

– Du har ikke bare lest dine egne klassikere, men gått tilbake til dine gamle feltarbeidsnotater?

– Ja, for det var et samfunn med konflikt, også den gang, men konflikter som ble holdt i sjakk ved andre prosesser. Og disse konfliktene er der ennå, de bare holder dem ikke i sjakk. Blant annet fordi den ytre fienden er så stor. Men jeg opplever stadig at det er meningsfullt å tolke nyhetene ut fra den kunnskapen jeg har fra den gang.

– Hva så du den gang noe som du mener vi har nytte av å huske nå?

– Vi snakker altså om folk som har en helt eller delvis statsløs samfunnsorganisasjon. Det er utenkelig for dem å se verden som om den besto av store kollektive, velorganiserte enheter, som er etablert på forhånd. Samfunn er på en måte noe man lager hele tiden. Og den verdien pashtunere vektlegger sterkest, for seg selv, det er at «jeg skal styre meg sjæl». Med dette mener han ikke at «vi femten millioner afghanere skal ha uavhengighet som stat». Nei, han mener meg selv.

– Virkelig bare meg selv, eller familien, slekten og store klaner, eller hva det nå er?

– Han mener «meg selv og familien som jeg har ansvaret for». Og så, tenker han, kan jeg prøve å bygge allianser med noen der vi anser at vi kan hjelpe hverandre gjensidig. Det er sånn det blir samfunn.

– Og dette (…) er viktig for å forstå at Taliban igjen vinner terreng?

– Den jevne kommentator, og viktigere, den jevne militære etterretningsoffiseren, har tenkt seg Taliban meget konvensjonelt, som om det var en hvilken som helst hær man sto overfor. Men pashtunere kan ikke lage hærer i den forstand. De bevarer sin identitet som autonome folk. «Jeg tar ikke kommando fra noen», men jeg kan velge å slutte meg til en bevegelse som kjemper for den samme religion som jeg har. Og dette har de gjort.

Det er en type motstand som er nesten umulig å gripe an for en moderne hær. Det finnes ikke én kommandostruktur. Det jeg forsøker i boken er å forklare hva slags folk dette er, hvordan deres verdensbilde er, og hvordan de ser seg selv i dette. Og hva er det som er av interesse for dem, som de kan forholde seg til.

Det er altså snakk om samfunn som er forskjellig fra det vi er vant til her i Norge. Barth snakker om en “kriger- og modigmannskultur".

Gundersen stiller (som ofte) gode spørsmål. Er denne modighetskulturen verdt å bevare?

– Det gleder vel en antropolog at slike steder finnes fortsatt, men vi andre kan jo av og til tenke, fra dypet av sofaen, at nå må de slutte å tulle og innordne seg i en ordentlig stat?

– Det er vel så, men det bør nok heller glede oss, og da i den forstand at der altså finnes en dypt alternativ livsform for mennesket.

– Men fra enda dypere nede i sofaen går det an å lure på om man egentlig er så enig med deg i at denne kulturen, denne modighetskulturen, absolutt er verdt å bevare?

– La meg karikere spørsmålet til denne mannen i sofaen: Vestlig sivilisasjon, med alle de krigene, og den militære teknologien, har den noen verdi i seg selv? Og svaret er jo selvsagt at ja visst har den vestlige sivilisasjon verdi. Det er store kulturelle verdier i vår sivilisasjon. Og det kan til og med hende at vi kan få det til bedre.

Og det samme vil jeg si om disse selvstyrte stammeområdene: Her er noen millioner mennesker som har skapt en livsform av et annet slag – gitt de omstendighetene som var før invasjonshærene kom. Det som var vanskelig for meg å svelge den gangen var at det var som om jeg kom til et samfunn av bare menn. Kvinnene nøt liten respekt, liten selvstendighet.

– Det var du ikke nevneverdig opptatt av den gang, etter artiklene å dømme?

– Nei. Og nå ser jeg det også i mine notater. Men på den annen side: Likestilling mellom kjønn er ikke noe som må være. Vår understrekning av en slags rettferdighet mellom menn, kvinner og barn er en svært konstruktiv og verdifull del av den vestlige ideverden, men vi strever med å anvende den, og den er ganske ny i vår tradisjon.

Men hva skal NATO gjøre i denne situasjonen? Barth har flere ganger uttalt seg kritisk om NATOs krig. NATO må ut av Afghanistan, mener han, men ikke med engang:

- Jeg har hatt det utgangspunktet at når vi først er der så må vi komme oss ut på en skikkelig måte.

– Har du tro på at det kan skje i løpet av få år?

– Det må jo det. Ellers blir det en verkebyll som gjør verdenssituasjonen verre og verre.

– Men vi hører sagt at Nato ikke har råd til å tape ansikt i Afghanistan. Og det er vel et tungt argument?

– Det er en tankegang som jeg tror er meget uheldig. At disse gigantiske økonomiske, tekniske og militære tingene skal fremstilles som om det hadde å gjøre med ansikt. Ansikt som ikke kan tapes.

– Du skriver selv, i dine klassiske artikler om pashtunene, om æresbegrepet?

– Ære er noe enkeltmennesker kan ha og leve i forhold til. Men det er blitt mer og mer gammeldags. Du og jeg gjør det mindre og mindre. Vi kan ha beundring for det ennå, men praktiserer det ikke.

Men å tenke seg at stater, med en million eller to hundre milioner mennesker, kan la seg styre av slike tanker er helt forferdelig. Og det gjøres jo! «USA kan ikke tape ansikt», «Kina kan ikke tape ansikt». Slikt sier faktisk de som faktisk bestemmer der. Og se på Georgia og Russland nå. Det er som to guttunger som ypper seg mot hverandre. At slikt skal gi føringer for hva stormakter gjør i verden, det er helt forferdelig!

– Burde alle militære operasjoner avblåses straks?

– Det er overveldende sannsynlig at da ville muslimske ekstremister vinne.

– Så da har «Bushene» i verden rett?

– Ja, men det er George W. Bush som har skapt den nåværende situasjonen. Men det ville være galt å trekke seg ut straks. Men hvis alle fra vesten trakk seg ut, ville det være en svært kategorisk og stor handling, det ville være en innblanding i seg selv nå, som ville åpne for et nytt spill. Situasjonen må bygges om over tid.

Hele intervjuet i Morgenbladet er dessverre kun tilgjengelig for abonnenter.

OPPDATERING: Morgenbladet har åpnet arkivet også for ikke abonnenter

OPPDATERING: Slakter Fredrik Barths bok “Afghanistan og Taliban” (9.11.2008)

OPPDATERING 14.8.2021: Nå, 13 år etter dette intervjuet, er jo NATO ute av Afghanistan. Emil André Erstad kommenterer i Vårt Land:

Dersom Taliban tar over Afghanistan igjen, er det vanskeleg å kome unna ordet fiasko om dei 20 åra Norge og Nato har brukt i landet. Kanskje burde vi høyrt meir på sosialantropologane før vi starta.

>> les hele kommentaren: Den store, fatale fiaskoen

SE OGSÅ:

Fredrik Barth: NATO må ut av Afghanistan

Fredrik Barth: “Jo tyngre NATO-krigføring, jo mer støtte til Taliban”

Fredrik Barth: - Pashtunerne godtar ikke at folk utenfra styrer dem

Fredrik Barth: Kunnskap gjør verden mindre truende

Fredrik Barth underviste Hæren om Afghanistan

Antropologer: Militærets beste våpen?

- Norske antropologer bør si NEI - flere og flere antropologer jobber for Bush i Irak og Afghanistan

“Jonathan Friedman har en stor käft och är inte rädd för att öppna den.” Slik begynner portrettet av den verdenskjente antropologen i studentavisa Lundagård.

Friedman har for tre måneder siden sagt opp sin stilling ved Lunds universitet i protest: For mye byråkrati, for mye toppstyring, for lite tid til forskning, mente han.

I intervjuet med studentavisa utdyper han kritikken sin. Han sier at han ser fram mot pensjonisttilværelsen:


– Då får man äntligen ägna sig åt att forska på heltid. Alldeles för mycket tid i dag går åt till byråkrati inom universitetet. Man hinner inte forska på arbetstid. Var tredje månad är vi tvungna att skriva rapporter som ingen läser eller utvärderar.


Overalt i Europa har myndighetene kuttet i universitetetssektoren. Mens en protesterer i andre land, godtar en innføringen av New Public Management på universitetene i Sverige:

– Är det ett problem i Frankrike skriver folk böcker om det. I Sverige pratar man inte om det för det är ”pinsamt”: man kan prata om pengar, men aldrig om den ekonomiska krisen, att pengarna försvinner. I stället pratar man om ”kvalitetsutveckling”.


– Den politiska kulturen har tagit sig in på universiteten – man kan säga vad som helst i dag och det motsatta i morgon. Det är byråkratspråk och maktspråk. På instutionen får vi hela tiden höra att allt är vårt fel – ”folk klagar” – men det är aldrig sakligt. Det är mer som mobbning, nästan psykotiskt.

På spørsmålet om antropologien har en framtid i Sverige svarer han:

– Här är man inte så intresserade av samhällskunskap och humaniora, företagsekonomi är mer populärt. Rädslan för att inte få jobb stoppar många. Kunskap är en lång process, man använder inte alltid det man lärt sig på ett praktiskt sätt. Det är därför grundforskning är så viktigt. Men det finns ingen allmän kunskapslängtan i Sverige.

Friedman, som er gift med antropologen Kajsa Ekholm Friedman, forteller også om framtidsplaner:

– Vi pratar om att köpa en husvagn och bosätta oss bland fattiga amerikaner i en ”trailer park” och försöka förstå oss på hur de lever och interagerar. Fältarbete där är outforskad mark för antropologin.

>> les hele saken i Lundagård

OPPDATERING: Sydsvenskan informerer om at striden dreier seg om Friedman kan få lønn fra to universiteter, les Professor får inte ha dubbla jobb

Friedman er ikke den eneste som er kritisk til utviklingen innen akademia, se et utvalg av tidligere saker:

Farvel til gaveøkonomien? Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

- Kvalitetsreformen truer antropologifaget

“Sovjet-liknende produksjonskvoter truer forskningsfriheten”

Meningen med universitetet: Ut mot “produktifiseringen” av utdanningen

Opprop: Forskningsfinanseringen en trussel mot vitenskapen og demokratiet

Protests at Yale: When Walmart’s management principles run an anthropology department

Den danske antropologen Kirsten Hastrup skal bygge opp et nytt klimasenter under Institut for Antropologi i København. Det EU-støttede prosjekt skal bringe klimadebatten og antropologi sammen, melder danske aviser.

Senteret skal ta seg av de sosiale konsekvensene av klimaendringer: Hvilke konsekvenser har klimaendringene for dagliglivet vårt? Og hvordan kan vi takle slike endringer?

Antropologen sier:

“Vi har brug for at få belyst alle de menneskelige vinkler på fremtidige klimaændringer. Det kan give os vigtig viden om, hvad der reelt kan gøres ved de problemer, der opstår, der hvor folk bor og lever”

>> les pressemeldingen

I Norge har forskningsprogrammet PLAN vært opptatt av lignende spørsmål. Mer enn 20 samfunnsvitere undersøker hvordan Norge kommer til å håndtere et varmere klima med flere stormer, hetebølger og flommer, forteller forskningsleder Karen O’Brien i et intervju. Det er flere antropologer involvert, bl.a. Grete Hovelsrud.

SE OGSÅ:

Håper at samfunnsforskere begynner å interessere seg for globle miljøendringer

Klimaendringer truer Arktis, kan tvinge urbefolkningen til å flytte

How Anthropologists Can Respond to Disasters

“Disasters do not just happen” - The Anthropology of Disaster (2)

Norsk antropologisk forening (NAF) fortsetter med sin populære serie “Månedens antropolog". Vi møter Ellen Aslaksen, forskningsleder i Norsk kulturråd. “Å skille mellom ”jobben” og “antropologien” oppleves verken som meningsfullt eller fruktbart. For meg er dette dypt sammenvevde størrelser", skriver hun:

Jeg har i hele mitt yrkesliv som antropolog, jobbet innenfor et kunstfaglig, estetisk, kunstsosiologisk og kulturpolitisk arbeidsfelt. Og mye av arbeidet mitt har dreid seg om å utforske hva antropologiske perspektiver kan bidra til av innsikter om dette samfunnsområdet.

Et eksempel er boka “Ung og levende. Unge kunstnere - erfaringer og arbeidsvillkår”. Oppdraget var å skrive en utredning, resultatet ble en lettlest og spennende etnografi, som jeg skrev da jeg anmeldte boka for tre år siden.

>> les hele saken på NAFs hjemmeside

Jeg intervjuet Ellen Aslaksen om arbeidet i Kulturrådet

SE OGSÅ:

Klarer kunsten seg uten forskningen?

(Lenker oppdatert 21.9.2020) De fleste antropologer studerer heller uteliggere, ungdommer eller flyktningkvinner enn mektige menn i dress. Silje Hansen Kjenseth derimot har valgt å studere makten. Hun har vært på feltarbeid i legemiddelindustrien.

Masteroppgaven Legemiddelindustrien i Norge: kapitalister eller idealister? En studie av et legemiddelfirmas opplevelse av egen situasjon er nettopp blitt publisert.

Legemiddelindustrien er mektig og omstridt. En av de mest hårreisende sakene gjelder legemiddelindustriens bestrebelser for å forhindre at fattige land får tilgang til billig AIDS-medisin.

Men oppgaven kommer ikke med avsløringer, den stiller ikke legemiddelindustrien til veggs. Den handler mer om å få fram de ansattes “point of view". Det er (i hvertfall etter en første rask lesing) en ganske snill oppgave som viser at makta ikke nødvendigvis trenger å være redd for antropologer. Resultatet av slike oppgaver blir gjerne at tingene ikke er så svart-hvit som vi gjerne tror.

De “slemme kapitalistene” er ikke så slemme likevel. Også i legemiddelindustrien er det mange reflekterte mennesker og saken har alltid mange sider. “På grunnlag av mine informanters opplevelse kan jeg ikke kategorisere legemiddelindustrien i Norge som verken kapitalister eller idealister", skriver antropologen.

Noe av det mest interessante ved oppgaven er kanskje at hun i det hele tatt slapp inn og ble godt tatt imot. Masterstudenten fikk en 50%-stilling, kontorplass og 100kr i timen. Hun trengte ikke engang å anonymisere firmaet Schering-Plough der hun var på feltarbeid hos. Samtidig er jeg ikke sikker på om det er ok å bli betalt av informantene sine - spesielt i dette tilfellet.

Jeg er alltid overrasket over at antropologer ser seg nødt til å skrive noen ord om “feltarbeid i eget samfunn". Det er nettopp slik som Silje Hansen Kjenseth skriver: Ens “egne” samfunn kan framstå som ganske eksotisk og fremmed:

Mitt feltarbeid kan på en måte ses som gjort i eget samfunn, men på en annen måte overhodet ikke. Jeg oppfattet ikke meg selv som en del av legemiddelindustrien da jeg gikk inn i feltarbeidet mitt. På tross av at jeg lever i samme land som mine informanter, var dette en totalt ukjent verden for meg.

På tross av at feltarbeidet mitt har foregått i eget samfunn, har jeg møtt på store språklige utfordringer. Dette i form av det jeg vil kalle faglige uttrykk innen forretningsverdenen og ”legeprat”. Med min ikke-medisinske bakgrunn og manglende evne til å forstå forkortelser og spesielle uttrykk innen forretningsverdenen, har samtalene jeg har deltatt i til tider krevd mye av meg.

>> last ned oppgaven fra UiOs digitale bibliotek

SE OGSÅ:

På feltarbeid i FNs sikkerhetsråd

- Antropologi må være maktkritikk

– Viktig å vite hva folk oppover i systemet tenker

- Lite forskning på elitene

Medicine as power: “Creates new categories of sick people”

“Ethnographic perspectives needed in discussion on public health care system”

Nyheten om at barn på asylmottak sliter psykisk er blitt slått opp i mange aviser. For alle som kjenner til Norges asylpolitikk og situasjonen på mottakene ville heller det motsatte vært en bombe.

- Usikkerhet, frykt, trangboddhet og frustrerte foreldre preger barnas liv i mottakene. Halvparten av asylmottakene har ikke kapasitet til å følge opp barnas problemer, sier antropolog Hilde Lidén som har studert asylbarnas hverdag.

Forskningsarbeidet “Asylbarn og barns rettigheter” er gjort på oppdrag for Redd Barna og publiseres i høst.

Norsk Folkehjelp driver flere asylmottak. Informasjonssjef Ivar Christiansen bekrefter Lidéns funn og mener økt bemanning og et større aktivitetstilbud kan bidra til å forebygge psykiske problemer. Men, sier han, det er ikke mulig med dagens ressurser.

>> les hele saken i Dagsavisen

Jeg har selv jobbet på et asylmottak der en tredjedel av beboerne sleit med psykiske problemer. Vi var tre til fire ansatte i et mottak med rundt hundre beboere. Jeg fikk vite at samme mottak hadde tre ganger så mange ansatte for en del år siden før driften av mottakene ble privatisert og lagt ut på anbud. UDI overlater driften av mottakene til organisasjonen / firmaet som er billigst.

Dette systemet er ikke bare dårlig for beboerne men også for de ansatte. Det er stor gjennomstrømming og nesten ingen av oss holdt ut lenger enn ett år.

Antropolog Anne Barlindhaug har vært på feltarbeid i et asylmottak for enslige mindreårige. Hun har lagt merke til “store humørsvingninger". Den ene dagen kan ungdommene virke glad og fornøyd, den neste dagen er de depressive og vil helst dø. En viktig grunn, skriver hun, er den lange ventetiden som bl.a. UDI er ansvarlig for.

>> les hele saken “En etnografi fra et asylmottak for enslige mindreårige”

I en annen rapport har Hilde Lidén påpekt at Utlendingsforvaltningen ikke tar ikke barnas interesser på alvor

Idag blir OL i Kina åpnet. I Dagsavisen skriver sosialantropolog Henning Kristoffersen at en boikott er en dårlig ide (som det uansett ikke blir noe av).

En boikott vil sannsynlig forverre muligheten til å påvirke Kina i tida etter OL, mener han og kritiserer Dagsavisen som anbefaler det norske kongeparet og regjeringens representanter å boikotte OLs åpningsseremoni:

Dagsavisen har ikke fått med seg hvilken betydning OL i Beijing har for kineserne. Det vises heller ingen forståelse for de prøvelser Kina har gjennomgått dette året.
(…) OL er først og fremst Kinas store fest og markering på den internasjonale arenaen. OL er 100-års feiringen for en framgang som ble spådd av en kinesisk avis i 1908, og som har stor og genuin støtte i befolkningen.

Kritikk og politiske beskjeder til Kinas ledere, om det er fra politikere eller journalister, må ta utgangspunkt i en forståelse av det kinesiske samfunnet. Det gjør ikke Dagsavisens råd til kongefamilien og representantene for regjeringen. Kineserne fortjener sin 100-års fest og de kinesiske lederne fortjener kritikk som er basert på forståelse av kinesiske forhold.

>> les hele saken i Dagsavisen

Kristoffersen er forfatter av boka “Det nye Kina” som nettopp kom ut. Antropologen har bodd fire år i Shanghai der han har både undervist og administrert kinesiske studenter.

I en anmeldelse i LO aktuelt skriver Jan-Erik Østlie at boka er “lettlest” og en “god veileder om Midtens rike":

I tillegg til å være en håndbok om Kina, er denne boka også et forsøk på å knekke noen av mytene og fordommene om Kina. Og Kristoffersen virker troverdig.
(…)
Vi lærer om kollektivismen og hierarkiet, om nasjonalisme og pragmatisme og om det kinesiske tegnssystemet. Om den spesielle kinesiske nettverkskulturen guanxi, om viktigheten av ikke å tape ansikt, heller vise ansikt, om ettbarnspolitikken som er mer nyansert enn de fleste tror og om kinesisk utenrikspolitikk. Kristoffersen gir oss dessuten et godt innblikk i den kinesiske pirat- og kopivirksomheten av alle tenkelige varer, særlig populære vestlige merkevarer.

Anmelderen siterer fra innledningskapittelen:

”Da jeg om til Shanghai i 1999 for å studere kinesisk, hadde jeg en forventning om at den enkelte kineser, hvis jeg fikk ham på tomannshånd, ville være enig i at dødsstraff var et overgrep, at ettbarnspolitikken var ekstrem, og at studentene i 1989 hadde rett i sin kamp mot myndighetene. Dette tror jeg er i tråd med mange vestliges forestillinger.

Jeg opplevde snarere en generasjon med unge kinesere som tilsynelatende ufortrødent aksepterte status quo. Jeg så lite av politisk engasjement eller bevissthet blant studentene. I stedet så jeg en higen etter en bedre hverdag, et markant fokus på penger, samt en fremtredende stolthet over egen historie, størrelse og kultur.”

>> les hele anmeldelsen i LO-Aktuelt

Boka blir også omtalt i Ny Tid, Vårt Land og på BIs hjemmeside. Der har også Henning Kristoffersen skrevet teksten Slik lykkes du i Kina.

I det siste har jeg spesielt lagt merke til disse saker om Kina: Besøk hos tibetanere med agenter på slep - Aftenposten testet Kinas løfte om fri journalistisk rapportering før OL og IOC godkjente internettsensur samt i dagens Morgenbladet Leker og alvor i Kina. Og nå skriver Dagbladet at OL kan gjøre millioner stoltere, lykkeligere og friere, mens minoritene sviktes ytterligere.

Ellers er det som alltid mye spennende å lese på GlobalVoices som har en egen Olympics Special Coverage. Den nyeste saken China: Beijing doesn’t love mask?, skrevet av Bob Chen er en god illustrasjon til Kristoffersens kronikk. Den begynner slik:

On Tuesday, four Olympics athletes from United States showed up at Beijing airport with masks over their mouths and noses. Though they thought it was just a simple “precautionary measure” against the pollution in China, such behaviors were interpreted much differently by the Chinese internet users.

SE OGSÅ:

Arne Martin Klausen: “Venstresiden, protester mot Olympiakomiteen!”

World Cup Enthusiasm: “Need for a collective ritual, not nationalism”

Kina og arven etter Mao

Norge møter Uighurstan - en minoritet i Kina

The special thing about the Tibet protests

“Racist” Buddhist monks hope for “ethnically clean” Tibet?

Månedens antropolog: Hvordan bruke kunnskap om Kina i arbeidslivet?

I det siste kom det ut mange spennende masteroppgaver. En av dem er ”Nå er vi væpnet med varmende ord”. En etnografisk undersøkelse av =Osloselgere på gata i Oslo av Ben C. Pedersen.

I ett halvt år har antropologen vært på feltarbeid blant selgere av bladet =Oslo. Han fulgte dem rundt omkring i Oslo og besøkte også noen av dem hjemme og var med på grillturer.

=Oslo har som mål å være et verdig alternativ til tigging og kriminalitet. Bladet koster 50 kr, selgerne får halvparten per solgt eksemplar.

Antropologen ville finne ut om og i hvilken grad =Oslo fører til endring. Klarer initiativet å gi rusmisbrukerne et bedre selvbilde? Utfordres storsamfunnets forestillinger om “de andre"?

Ben C. Pedersen skriver at =Oslo har et stort potensial og representerer noe positivt for de aller fleste selgere. =Oslo er blant annet et “alternativ til stresset som følger med å tjene penger på ulovlige eller stigmatiserte virksomheter” og mange setter pris på at salget av =Oslo hjelper dem å komme i kontakt med ”normale folk”.

Men samtidig befester =Oslo oppfatningen om selgerne som avvikere. Storsamfunnets normalitet/avvik-distinksjon ser ut til å reproduseres i disse møtene, skriver han.

For eksempel la antropologen merke til at selger Eskild hele tiden har et behov på å forklare kundene at han hadde endret seg og ikke lenger er den kriminelle narkomanen.

Eskild sier at =Oslo er et møte mellom ”dere og de narkomane”. Antropologen kommenterer:

Han (Eskild) objektiverer seg og vennene sine i rusmiljøet, gjennom forstå seg selv gjennom storsamfunnets degraderende termer. Det at rusbrukere, tiggere og kriminelle rangerer seg lavere en ”normale folk” ser fortsatt ut til å ligge under som et stilltiende og bærende premiss i samhandlingen.

=Osloselgeren Bjørn ser ingen stor forskjell mellom tigging og salget av bladet:

Det er litt bedre en å tigge, men ikke mye. Jeg er egentlig usikker på hvor mye bedre jeg føler meg av å stå her å selge. Jeg merker det kanskje litt, men synes alt det snakket om økt verdighet og det der er overdrevet. Det kan være vel så stigmatiserende å stå her med dette bladet i hendene. Du føler at de ser ned på deg som narkoman.

I oppgaven fins det flere eksempler på at salget av bladet ikke er nok for å bli tatt inn i varmen. Antropologen skriver f.eks om selgeren Jan som ikke fikk lov å bruke vasken i bakrommet på salgskontoret. Ingen selger har lov til det:

Episoden må ha føltes litt forvirrende for Jan. For eksempel: Er han =Osloselger eller rusbruker i de ansattes øyne? Og dersom han er =Osloselger i deres øyne, bør Jan tolke dette som at rollen som =Osloselger ikke er likverdig rollen som ansatt i =Oslo? Denne og liknende situasjoner kan vise de begrensningene som ligger i kategorien =Osloselger for selgere selv, og de tvetydighetene det medfører.

Et annet eksempel er besøket av den kjente Ap-politikeren Rune Gerhardsen. Det var omtrent ingen kommunikasjon mellom politikeren og selgerne, skriver antropologen. Det oppsto en fysisk og sosial todeling av rommet, mellom selgere på den ene siden og Gerhardsen og de ansatte på den andre:

Vel inne i salgslokalet håndhilste han på de to ansatte som skulle prate med ham, Terje og Lise, og nikket og smilte til de selgerne som tilfeldigvis var innom akkurat da for å handle =Oslomagasiner.
(…)
Jeg opplevde at atmosfæren og den sosiale settingen i lokalet med ett ble veldig annerledes en det den var til vanlig. Det var som om rommet ble delt opp i to ulike sosiale sfærer eller avgrensede sosiale felt. Sofaen og bordet ved den høyre veggen der politikeren og de ansatte satt utgjorde den ene. Og fra midten av lokalet og ut til den venstre veggen der selgere befant seg utgjorde den andre.

I møtet med Gerhardsen er =Osloselgere tydeligvis ikke likeverdige borgere:

Her ser vi normalitet/avvik-distinksjonen utfolde seg helt konkret, materielt, sosialt og symbolsk/politisk på samme tid. =Osloselgere ble i dette møtet definert først og fremst som rusbrukere og kriminelle, ikke som likeverdige ”normale folk”. Å være =Osloselger var tydeligvis ikke nok for å bli tatt helt inn i varmen.

Et viktig spørsmål blir ifølge antropologen om det å bli =Osloselger forsterker opplevelsen eller forestillingen av å være avviker.

Hvis =Oslo vil hjelpe rusbrukere til å endre rangeringsordenen mellom seg selv og representanter for storsamfunnet må de i større grad utfordre de forestillinger om avvik og normalitet som taes for gitt i det norske samfunnet, konkluderer Ben C. Pedersen.

>> last ned oppgaven (Link oppdatert 27.5.2018)

=Oslo fikk for to uker siden negativ publisitet da det ble kjent at bladet diskriminerte fattige på etnisk grunnlag

Nylig skrev jeg om en annen spennende masteroppgave, se Antropolog studerte FrP-lokallag

SE OGSÅ:

Antropolog: “Umoralsk å kaste ut tiggerne”

- Vi trenger mer kunnskap om fattigdom

Fattigdomsforskning: Sats på universelle ordninger!

Sammenhengen mellom rasisme og fattigdom i Iran - Ny masteroppgave

Hvor drar kineserne for å kjøpe sex? Til Sør-Kina, til grensen mot Laos og Burma. Her møter de kinesiske kvinner som kler seg ut som om de tilhørte Dai-folket og andre minoritetsgrupper. De spiler aktivt på myten om den sexy minoritetskvinnen, forteller antropolog Sandra Hyde i Svenska Dagbladet.

Antropologen avslører hermed at det ikke er sant at minoritetene er ansvarlig for den store utbredelsen av hiv/aids i grenseområdet.

Forskeren har i flere år bodd i Xishuangbanna og blant annet levd med prostituerte i en frisørsalong. Frisørsalong? Prostitusjon er nemlig offisielt forbudt i Kina. Frisørsalongene tjener som skalkeskul. Hyde ville finne ut hvorfor grenseområdene er så sterkt rammet av hiv/aids.

>> les hele saken i Svenska Dagbladet

>> The Culture of HIV/AIDS in China: An Interview with Sandra Hyde

SE OGSÅ:

Southwest China: Where women rule the world and don’t marry

Er sex mot penger alltid prostitusjon?

Thailandske prostituerte bygger opp Thailand

Når prostituerte kommer selv til orde

Antropolog hjelper politiet til å forstå prostitusjon

Anthropologist: “Decriminalize prostitution! It’s part of our culture”

Hva kan man gjøre som antropolog? Svar nr 234: Å forhandle med krigsforbrytere. I Weekendavisen finner vi en lang artikkel om antropologen Anton Baaré som i ett år pendlet mellom sitt hjem i Århus og Uganda. Hans jobb var å forhandle med Joseph Kony, “nummer ét på den Internationale Straffedomstols liste over eftersøgte, chef for en af Afrikas mest bestialske militser - ifølge Morgenbladet - “den kristne Bin Laden".

Antropologen har i nesten 20 år jobbet med demobilisering av væpnede styrker og deres re-integrering i lokalsamfunnet i Asia og Afrika. Han forteller:

Hvis man kan løse små, praktiske problemer i sådan en situation, så bliver der lyttet. Det gælder om at få parterne til at tage ejerskab til selv de små konklusioner: Folk føler, at de bliver hørt. Det gode ved militærfolk er, at de er så opgaveorienterede. Det var dét, jeg gjorde. Jeg forhandlede med dem, så de små processer ude i bushen blev til prototyper på det, der gerne skulle ske i den store proces.

10. april 2008 skulle fredsavtalen ratifiseres. Joseph Kony har sagt ja til å skrive under. Men Kony møter aldri opp. Avtalen blir aldri underskrevet.

Hjemme i Århus ringer Anton Baarés mobil hele tida. Folk i Uganda gir ikke opp, de vil ha fredsavtalen i boks. Men situasjonen har forbedret seg ifølge antropologen. I Nord-Uganda opplever hundretusenvis av folk at det er fred for første gang på mange årtier. Folk begynner å forlate flyktningeleirene som de har bodd i altfor lenge.

>> les hele saken i Weekendavisen

SE OGSÅ:

Antropolog Sverker Finnström om Uganda: Vi må se sammenhengen mellom humanitær hjelp og storpolitikk

Antropolog Ingvild Solvang: - Føles bra å anvende antropologien i konfliktsituasjoner

Conflict Resolution and Anthropology: Why more scholarship on violence than on peace?