Omskjæring er et populært tema, spesielt nå: Norge er i ferd med å få sin første straffesak der et gambisk foreldrepar kan bli straffet for å ha omskåret sine døtre. Nå maner antropolog Sara Johnsdotter til edruelighet, melder Dagbladet. Vi må ikke finne omskårne jenter for enhver pris, mener hun:

- Det er en hårfin balansegang; på den ene side er det ønskelig og bra at kjønnslemlestelse avdekkes, på den annen side må det ikke utarte til en heksejakt der vi skal finne omskårne jenter for enhver pris.

- I iveren etter å avdekke omskjæringstilfeller må vi huske på at tvangsundersøkelser av små jenter, uten foreldrenes samtykke, kan være svært traumatisk. Det beste vil være å samarbeide med foreldrene slik at tvang kan unngås.

- Man kan jo bare omskjæres én gang; en vedvarende mishandling eller omsorgssvikt vil være en mer tungtveiende grunn til å frata foreldrene omsorgsretten.

Hun advarer også mot å bruke hjemlige skandinaviske briller på problemstillingen:

- Fra et skandinavisk ståsted er far tilsynelatende hovedansvarlig, ut fra sin rolle som familieoverhode. Men omskjæring av jenter er nærmest et rent kvinneanliggende. I Somalia får ikke far overhodet delta under seremonien, og det er mor som tar beslutningen.

>> les hele saken i Dagbladet

Samtidig har antropolog Heidi Skramstad påpekt at det er vanskelig å bevise hvem som har ansvaret for omskjæringen. “Vi skal huske på at dette styres i lukkede kvinnemiljøer", sier hun til Aftenposten:

- Det kan se ut som om foreldrene i dette tilfellet har overlatt flere barn til slektninger i Gambia. Da har disse fosterforeldrene i tråd med tradisjonen i landet ansvaret for oppdragelsen av barna.

- Slik skikken er, skal foreldrene ikke bry seg med oppdragelsen, og fosterforeldre er veldig vanlig i Gambia. Ved dette systemet gir foreldrene også fra seg kontroll med for eksempel omskjæring og giftemål.

12. juni skal Skramstad forsvare sin doktorgradavhandling om fertilitet i Gambia. I avhandlingen tar hun også for seg skikken med omskjæring og systemet med fosteransvar for barn.

>> les hele saken i Aftenposten

SE OGSÅ:

Sara Johnsdotter: Domstolene har ikke peiling på omskjæring

Sara Johnsdotter: - Fortell at kvinnelig omskjæring er på vei ut!

Omskjæring: Hvorfor er ingen interessert i de positive nyhetene?

Forståelse varer lenger enn fordømmelse - om Aud Talles bok om kvinnelig omskjæring

Hvorfor så mye snakk om omskjæring?

Når to voksne av samme kjønn kan gifte seg og få barn, burde vi kanskje også tillate flerkoneri som et individuelt livsstilsvalg, mener antropolog Miriam Koktvedgaard Zeitzen som er bokaktuell med Polygamy: A Cross-cultural Analysis.

Miriam Koktvedgaard Zeitzen er ekstern lektor på Center for Komparative Kulturstudier ved Københavns Universitet.

Til avisa Information sier hun:

Ved at tillade homoseksuelle ægteskaber har vi allerede taget skridtet ud over den konventionelle, vestlige familie. Når man har accepteret det på linje med det tagselvbord af samlivsformer, vi har i Danmark - papirløse ægteskaber, åbne forhold, seriel monogami og så videre - hvor langt er skridtet så til den polygame familie? Er det rimeligt, at staten skal begrænse voksne menneskers mulighed for at vælge polygami eller flermanderi som et individuelt livsstilsvalg, såfremt de ikke gifter sig med mindreårige eller under tvang?

I flere land, bl-a. USA, er polygami blitt del av en moderne kamp for rettigheter, forteller antropologen. Fundamentalistiske mormoner har i USA inngått et samarbeide med homoseksuelle aktivister og lobbyister. De kjemper for retten til å leve annerledes ut fra argumentet om at ekteskaper med flere menn og koner er noe som et moderne samfunn burde ha plass til.

Polygami forekommer i mange deler av verden. Variasjonen blant polygame forhold er like stor som blant monogame forhold. Derfor er det ikke mulig å si noe generelt om polygami er kvinneundertrykkende eller ikke, sier hun.

>> les hele saken i Information

For noen uker siden skrev Miriam Koktvedgaard Zeitzen kronikken i Politikken Flerkoneri på dagsordenen

I Norge gikk Unge Venstre inn for å legalisere polygami

SE OGSÅ:

- Flerkoneri handler om solidaritet

Der en kvinne er gift med flere menn: Doktorgrad på flermanneri i Tibet

(Lenker oppdatert 9.11.15)

For mye byråkrati, for mye toppstyring, for lite tid til forskning: Jonathan Friedman, en av antropologiens fremste teoretikere om globalisering, har fått nok og forlater Lunds universitet, melder avisa Skånsken.

Friedman har i flere år jobbet både i Lund og i Paris. I ett år har Friedman kranglet med fakultetsledelsen om oppdelingen av sin arbeidstid og spesielt sin arbeidsinnsats i Paris. Her var det mange regler og skjemaer - noe som han syns er underlig på et universitet:

– I Paris är de intresserade av hjärnan och vad den gör för något. I USA är det samma sak. De lägger inte så stor vikt vid tjänstgöringstider. Efter ett års trakasserier och missförstånd har jag bestämt mig

Avisen skriver at Friedman har fått mye støtte fra sitt institutt. Men antropologen gidder altså ikke lenger og skal fortsette sin forskningsvirksomhet i Paris og snart også i San Diego.

>> les hele saken i Skånsken

Friedman er ikke den eneste som er kritisk til utviklingen innen akademia, se et utvalg av tidligere saker:

Farvel til gaveøkonomien? Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

- Kvalitetsreformen truer antropologifaget

Opprop: Forskningsfinanseringen en trussel mot vitenskapen og demokratiet

Protests at Yale: When Walmart’s management principles run an anthropology department

For en drøy uke siden var Arjun Appadurai, en av de store innen antropologien, på besøk i Oslo. Han holdt et veldig optimistisk foredrag om digitale medias muligheter til å forandre verden. Digitale media og nettsamfunn som Second Life kan hjelpe marginaliserte grupper til å designe en alternativ humanitet, sa han.

De nye mediene inspirerer, engasjerer og skaper dermed aktive borgere. De styrker noe som Appadurai kaller menneskenes “capacity to aspire". Denne evnen til å ville noe, til å lengte og strebe etter noe annet og bedre er etter hans overbevisning et av de viktigste ressursene for å bekjempe urettferdighet.

Han går inn for å trekke et mindre drakonisk skille mellom “virtuelt” og “reelt” og mellom informasjon og imaginasjon. Viljen til å oppnå noe er nemlig direkte knyttet til ens fantasi og evnen til å kunne forestille seg alternativer.

Hans argumentasjon er inspirert av hans feltarbeid blant slumbeboere i indiske Mumbai og andre steder, fortalte han på seminaret som ble organisert av forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge (Culcom).

>> les hele oppsummeringen på Culcoms hjemmeside

SE OGSÅ:

Interview with Arjun Appadurai: “An increasing and irrational fear of the minorities”

Majoritetens redsel for minoriteten: Appadurais nye bok nå på svensk

Internett - samenes og antropologens beste venn

- Vi bør fjerne skillet mellom virtuelt og virkelighet

How Media and Digital Technology Empower Indigenous Survival

Ethnographic study: Social network sites are “virtual campfires”

Internet and development in India

Ethnographic reports about the uses of ICT in low-income communities

Antropolog Hanne Cecilie Geirbo jobbet to år ved forskningsavdelingen til den største lokale utviklingsorganisasjonen i Bangladesh. På Kilden skildrer hun opplevelsene sine. Hun skriver om uvante hierarkiske ordninger og at det kan være et problem for kvinner å sykle i mørket:

I Bangladesh er det vanlig at menn ser det som sin plikt å passe på kvinner i sine omgivelser, også kvinnelige kolleger og fremmede kvinner de treffer i det offentlige rom. Av og til opplevde jeg dette som hyggelig, men andre ganger føltes det som frihetsberøvelse.

Hanne Cecilie Geirbo forsket blant annet på hva det er som motiverer folk til å opprettholde medgiftspraksisen som “er et stort problem for de fattige":

Å gifte bort en datter krever år med sparing, hardt arbeid, salg av jord, tigging eller dyre lån. Ofte brukes mikrokreditt til medgift. Siden lånet ikke brukes til produktive investeringer, slik det er meningen at det skal, havner låntakeren lett i en ond sirkel der nye mikrokreditter tas opp for å dekke avdragene på det gamle.

Et annet problem med medgiftspraksisen er risikoen for vold mot bruden hvis hennes familie ikke klarer å betale den medgiften de har avtalt, eller årelang utpressing for å få henne til å be familien om stadig mer medgift.

>> les hele saken på Kilden

Antropologen har skrevet en hovedoppgave med den interessante tittelen “Kosmopolitter og lokale i islamsk grenseland. Fellesskap og identitetsbygging blant mennesker med pakistansk og nord-indisk muslimsk bakgrunn i Vancouver”. Men den er dessverre kun tilgjengelig på papir.

Teksten er en del av Kildens spalte Utenriks med tekster fra norske forskere som har utenlandsopphold bak seg eller utenlandske forskere med erfaring som gjesteforsker i Norge.

- Det er blitt mindre toleranse for å vere annleis dei siste tiåra. På nokre felt har toleransen truleg auka, men på andre område er det blitt trongare, sier antropolog Jan-Kåre Breivik til Bergens Tidende.

Ifølgje Breivik er kravet til normalitet mer påtrengende i Norge enn i mange andre land. “Normalitetstyranniet” har fått fornyet styrke, mener han. Røykeloven og fokuset på overvekt og ernæring er eksempler på dette.

Han peker også på at stadig flere fenomener blir diagnostisert, blant annat dysleksi, ADHD:

- Dess fleire diagnosar, dess sterkare krav til normalitet. Å vere dyslektikar eller ha ei lettare form for bipolar liding, til dømes, blir til avvik.

“Sett på spissen kan vi seie at rasehygieniske tankar er tilbake", sier han:

- Rasehygiene vart på 1930-talet sett på som vitskapeleg og var utbreidd i Noreg. Sjølv om sosialdemokratiske regjeringar i etterkrigstida har tatt avstand, var helsepolitikken i mange tiår prega av dette - av tanken om å dyrke fram ei sunn befolkningsmasse.

>> les hele saken i Bergens Tidende

Breivik har forsket på døve i flere år, se bla. teksten min Døve som etnisk gruppe? og tidligere innlegg Ute med ny bok om døve som verdensborgere, New Ethnography: The Deaf People - A Forgotten Cultural Minority, - Snakk om normalitetssentrisme! og Thomas Hylland Eriksen: “Mangfold er bra, men forskjell er dårlig”

Jeg må også tenke på teksten Mer opprør, takk! der jeg påpekte at det er dårlig nytt at norsk ungdom blitt mer sosialt tilpasset og snillere.

42 mennesker ble drept i angrep på flyktninger og immigranter i slumstrøkene rundt Johannesburg. Titusener ble drevet på flukt. Hva har gått galt, spør sosialantropolog Sindre Bangstad i en ganske dyster kronikk i Dagbladet.

Ifølge Bangstads beskrivelse av situasjonen i landet (som han kjenner godt etter å ha vært på feltarbeid der for doktoravhandlingen sin) burde vi kanskje ikke vært overrasket over volden. ANC er ikke «the good guys» som de ofte blir presentert som. ANC har ført en nyliberal og populistisk politikk som førte til fattigdom og ustabilitet:

Vi som vokste opp i priviligerte og beskyttede Norge under anti-apartheidkampen på 1980-tallet, som leste Nelson Mandela og Steven Biko, vi elsket Sør-Afrika. Og vi trodde at ANC mente det de sa.

Men de av oss som kom til Sør-Afrika mot slutten av 1990-tallet, og som fant det bryet verdt å snakke med vanlige sør-afrikanere i townshiper og uformelle bosetninger, ble raskt rammet av et ubehag. For en del av oss fant der vanlige sør-afrikanere som slettes ikke var så euforiske over «det nye Sør-Afrika» som oss selv.

Vi fant folk som stadig vekk slet med å brødfø seg og sine familier i en kontekst hvor matvare- og boligprisene stadig vekk økte. Vi fant soner av urban sosial og økonomisk ekskludering hvor innbyggerne levde i plankeskur og måtte gå milevis for å hente vann fra kommunale tappekraner.

(…)

«Stans denne volden nå; det er ikke slik vi oppfører oss,» sa Desmond Tutu fortvilt og formanende denne uken.

Men dette er også Sør-Afrika. Et land som neste år vil velge til president en voldtekts- og korrupsjonsanklaget uutdannet afrikansk patriark som offentlig har antydet at han lengter tilbake til den tid da man fritt kunne slå ned homser, som har tatt til orde for å reintrodusere dødsstraffen, som har støttet en statsråd som har krevd at politiet «bruker sine våpen» til å skyte og drepe mistenkte kriminelle, og som har erklært at ANC har en gudegitt rett til å styre Sør-Afrika, og vil gjøre det «til Messias vender tilbake».

>> les hele kronikken

De fleste aviser skriver at volden skyldes fremmedfrykt. Ikke bare Sindre Bangstad, men også Liv Tørres (som er statsviter) nyanserer dette bildet. Til Nettavisen sier Tørres at opptøyene er et uttrykk for frustrasjonen knyttet til fattigdom, arbeidsledighet og okkuperte landområder.

Skepsisen til utlendinger har nok vokst kraftig i Sør-Afrika de siste månedene, sier den zimbabwiske medieviteren Dumisani Moyo til Ny Tid. Den viktigste underliggende årsaken mener Moyo likevel er at Sør-Afrika har mislykkes i å oppfylle løftene som ble gitt da apartheid tok slutt i 1994. “Dårlig politisk styring de siste årene har skapt en politisk og sosial kruttønne som nå eksploderer", mener også forskningsinstitusjonen South African Institute of Race Relations ifølge Ny Tid.

Ifjor skrev antropologen Owen Sichone om Cape Town som en ekstrem xenofob by der mange migranter klarer seg bare på grunn av kosmopolitiske og ofte fattige sørafrikanske kvinner.

“Dette er statsstøttet, norsk, hegemonisk sosialantropologi på ville veier”, skrev nylig journalist Arnt Folgerø. Han mislikte at antropologer studerer muslimer som enkeltindivider og sammenligner omskjæring med moderne former for kroppsmekking.

Det ser ut som om Folgerø ikke er helt oppdatert på det som antropologer driver med. Antropolog Berit Thorbjørnsrud svarer i et innlegg idag:

Muslimske kvinners valg og handlinger kan ikke forklares utelukkende som en konsekvens av at de er muslimer. Muslimske kvinner må – som andre – studeres og analyseres ut i fra alle de faktorer som påvirker deres liv.

Dette burde være banale poenger, men i en kronikk i Dagbladet 13. mai hevder Arnt Folgerø tvert i mot at en slik metodisk tilnærming ville føre til stryk i antropologi grunnfag. Han mener dessuten at dette ville føre til at man «eliminerer særpreg ved folk som bor i visse områder under visse tradisjoner og verdier». (…)

Når det gjelder påstanden om stryk i antropologi er det imidlertid Folgerø som er «på ville veier». Man får nemlig ikke eksamen i antropologi før man lærer å kontekstualisere de man studerer. Det vil nettopp si at alle mennesker må studeres og forklares ut i fra de faktorer som påvirker deres liv.

Dette bidrar ikke til å eliminere forskjeller mellom folkegrupper eller mellom individer innenfor disse. Tvert i mot er det slik vi lærer å forstå ulike livsverdener; hva som skaper dem og hva som bidrar til å endre dem. Og ikke minst, det er slik vi lærer å forstå hvordan ulike individer utvikler sine spesielle versjoner og strategier.

Å lese Koranen kan gi verdifull innsikt i ideer, regler og verdier svært mange muslimer verdsetter. Men Koranen kan ikke anvendes som en oppskriftsbok for å forstå konkrete handlinger utført av konkrete mennesker. Muslimer er akkurat like kompliserte og motsigelsesfulle som alle andre.

Ved å sammenligne ulike prakisiser i ulike deler av verden får en ny innsikt:

Sammenliknende studier har vist at alle folkegrupper anvender kroppsendrende teknikker. (…) Men hvorfor gjør folk dette? Hvorfor er de bokstavelig talt villige til å risikere liv og lemmer for å gjennomføre dem? Enkelte slike teknikker har flyttet på museum (for eksempel fotbinding), andre, som kvinnelig omskjæring, flytter forhåpentligvis etter. Samtidig florerer andre varianter, og man kan blant annet som fjernsynsunderholdning hver eneste uke oppleve kvinner som lar seg operere fra topp til tå.

Gjennom sammenliknende studier av disse ulike teknikkene har vi funnet viktige fellestrekk i forhold til individets behov for å uttrykke identitet, konstruksjon av kjønn, gruppedannelser, osv. Det er dessuten slike studier som kan bidra til å motarbeide åpenbart helseskadelige teknikker som omskjæring av kvinner.

>> les hele saken i Dagbladet

SE OGSÅ:

For mer kulturrelativisme

Antropologi - et ekstremt fag?

Forståelse varer lenger enn fordømmelse - om Aud Talles bok om kvinnelig omskjæring

De kan enten se, høre eller føle avdøde personer, ånder eller energier fra ”den andre siden”. Antropolog Vibeke Steffen har vært på feltarbeid blant dem. Hun er nemlig midt i forskningsprosjektet Ånder og parapsykologiske fenomener – om synskhet i Danmark, melder forskning.no.

Steffen har hittil snakket med 14 medier fra 30 til 65 år. Felles for dem er at de ble rammet av et alvorlig tap, har en historie med spesielle opplevelser eller bare en fornemmelse av at sansene deres var annerledes:

- De fleste forteller at de som barn så nisser, ånder eller spøkelser, som de trodde at alle mennesker kunne se. Enkelte har forutsett begivenheter. En person drømte at presten ville bli skilt. En annen var ute og reiste, og drømte at hesten deres døde.

- De har en forestilling om at de har fått evnen, er født med den eller at en opplevelse ga dem evnen. En mistet en bestefar som overførte noen evner. Så går de ut og utforsker evnene, og langsomt blir de overbevist.

Antropologen ble forundret over effekten av en seanse:

- Jeg ble veldig overrasket over hvor mye mening det gir når man er der – uansett om det foregår i Daniel-kirken eller på et home party med fem kritiske kvinnelige forskere, som jeg selv har prøvd.

- Hvis man endrer rammene rundt seg, kan alt skje. Det er nok det samme som når man går i kirken på søndagen eller begynner å studere eller går på fotballkamp eller ser på tv-serien X Factor. Man trer inn i en verden hvor alt kan skje. Det er det samme universet som reklame alltid spiller på, fordi det virker.

>> les hele saken på forskning.no (eller originalen på videnskab.dk)

SE OGSÅ:

For mer forskning på “det esoteriske”

Forsket på hvorfor markedet for healing vokser

- Märthas tro på engler er ikke ekstrem

- Moderne arbeidsliv er preget av new age

Antropolog: “På børsen driver en med magi og ritualer”

Magi og trolldom i Hallingdal: Pass deg for Haugafolket!

Da antropolog Jonathan Schwartz for første gang satte seg ved et dansk frokostbord i 1969 - forteller han - “rakte jeg uskyldigt min hånd frem mod skæreosten, og så råbte min svigerinde: Du må ikke begynde med osten!’”

Hva er typisk dansk? Er det enighet om “den danske måde"? Neida, viser Information. Dette gjør ikke saken lettere for ikke-dansker som vil gjerne tilpasse seg. Det er nok slik at rettene i en dansk frokost kommer i en spesiell rekkefølge. Men selv de tre forfattere til en fagbok om danskhet tar feil. De beskriver rekkefølgen slik:

“Sildeanretningen først, så de lune og kolde kødretter, fiskefilet, æg, salater, rejer og til slut osten.”

Lederskribent David Rehling kommenterer:

Nej, nej! Hvilken udansk skændsel! Som påpeget i dette blads anmeldelse af bogen kommer fiskefilet og rejer før kødet. De tre forfattere bør sendes til ugelang tvangsspisning på Ida Davidsens Smørrebrødsrestaurant.

Når selv landets førende eksperter i danskhed kan fejle så fatalt, er der da intet underligt i, at rigtige udlændinge kan komme galt af sted i ‘den danske måde’.

>> les saken i Information

>> les “Du må ikke begynde med osten! Integration og Identitet Anskuet Gennem Socialforskning” av Jonathan Schwartz

Omtalte fagbok om danskhet heter I hjertet af Danmark og er blant annet blitt omtalt i Danmarks Radio, Berlingske Tidende, Weekendavisen og Information

SE OGSÅ:

Dansker: “Lykkeligst fordi de er vikinger”

Dårlig integrerte dansker i Sverige?

Politisk korrekte svensker og islamofobe dansker?

- Ingen tilfeldighet at karikaturstriden brøt ut i Danmark