Afrika

To uker etter Unni Wikan i enda en kronikk hevdet at folk flest vil ha Mubarak, har hun fått flere mot-innlegg. Samtidig er hun ikke den eneste antropologen i Norden med demokratiskeptiske holdninger.

“Jeg møter et kor av stemmer som hevder at de ikke ble hørt. Deres historie passer ikke inn i metahistorien om folket som ville bli kvitt sin diktator og er i seiersrus”, skriver antropologen etter et besøk i Kairo. Hun kritiserer den “ensidige mediedekningen” og omtaler egypterne på Tahrir-plassen og andre steder i landet som “såkalte demonstranter”.

Også i et intervju med TV2 kommer det tydelig fram at Wikan ikke er særlig glad over demokratiseringen av Egypt.

“Et underlig antropologisk prosjekt” kaller Mona Abdel-Fadil, stipendiat ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Wikans analyse. Hun pløyer punkt for punkt gjennom Wikans tekst for å vise at den ikke holder vann og er basert på selektiv omgang med kilder.

“Wikan skriver at leseren må huske på at Egypt er mer enn Tahrirplassen, men unnlater så å nevne at det var massedemonstrasjoner over hele Egypt, anslått av anerkjente medier til opptil 8 millioner demonstranter”, påpeker hun. Blant dem var det også mange fattige.

Det er også merkelig at Wikan hevder at hun får fram de fattiges perspektiv når det er stemmen til ”sjefsservitøren på et hotell som journalister vanker på” som blir stående som Wikans hovedinformant i kronikken, mener hun:

Det spektakulære ved den egyptiske revolusjonen er ikke at den var fiktiv, men snarere at den forente egyptere på tvers av kjønn, religion, klasse, politisk orientering i et fredelig og meget godt organisert opprør mot regimet. Dette nasjonale samhold har blitt bemerket og kommentert av så forskjellige medier som Al Jazeera, BBC og CNN. Hvordan og hvorfor har det historiske og spektakulære ved denne prosessen gått professoren hus forbi?

>> les hele innlegget på nyemeninger.no

En kort versjon ble publisert i Aftenposten. Forskeren er tidligere blitt intervjuet i Morgenbladet.

En lignende kritikk finner vi i et innlegg av Hanna Yousef: “Wikan baserer sin analyse av en høyst kompleks politisk situasjon på ”de fleste hun kjenner” som tilfeldigvis mener det samme”, skriver hun.

Hun anklager Wikan for orientalisme:

Det jeg finner høyst bemerkelsesverdig er hvordan Wikan anklager demonstrantene for å ikke vise solidaritet med selve folket som Wikan feilaktig kaller ”Ilshabab”. Dette mener jeg ikke bare er fullstendig misvisende, men det er også en grov forulempning mot Egypts unge (ilshabab) som over 18 dager har slåss mot politi og bevæpnede bøller for å forsvare sin rett til å demonstrere, med over 350 døde og rundt 5500 skadde.

Wikan banaliserer dem og deres kamp i ekte orientalistisk ånd til klisjér som bilder på veggen, gråt i begravelser og facebook-revolusjon. I denne forenklede fremstillingen ser Wikan bort fra at disse unge demonstrantene hadde reelle politiske krav som et nytt parlament, en ny konstitusjon, oppheving av militære domstoler og unntakstilstand og til syvende og sist – demokrati or rettsikkerhet.

>> les hele innlegget “De andre stemmene – Egypts eller Wikans?”

Wikan fikk forresten støtte fra en annen norsk antropolog, Kenneth Bo Nielsen som i et innlegg i Aftenposten deler Wikans demokratiskepsis og – typisk nok kanskje – argumenterer eurosentrisk: Han hevder at “Wikan har kvaliteter, som de fleste journalister som har dekket revolusjonen ikke har, blant annet at hun kan arabisk.” Han kan umulig ha sett Al-Jazeera. Verden er større enn Norge.

En annen skeptisk og litt orientaliserende antropolog er Douglas Modig. Han mener at det historisk sett ikke finnes noe tradisjon for demokrati i Egypt, dette lover ikke godt for framtida, skriver han i Kristianstadsbladet:

Tiotusen år av faraoner, kejsare, kalifer och militärstyre har inte förberett vare sig landsbygden eller stadsbefolkningen för fria val utan medför en risk för karismatiska opportunister att stiga fram och snabbt falla tillbaka i personkultssamhället som härskat i tusentals år.

Litt mer interessant er et innlegg av kandidatstuderende i antropologi Rune-Christoffer Dragsdahl i Jylland-Posten: 40 års fødevarekrise:

Men at vælte korrupte regimer er slet, slet ikke nok, hvis ni milliarder mennesker skal brødfødes i 2050. For hvorfra skal der komme varigt demokrati, og hvordan skal de fattige få et bedre liv, når den kroniske, globale fødevarekrise fortsætter og med stor sandsynlighed forstærkes i de kommende årtier?

På Universitetet i Bergen har flere forskere diskutert revolusjonene.

– Folk spør seg hvorfor dette ikke har skjedd før, men sannheten er at det har pågått lenge allerede, sa antropolog Nefissa Naguib.

Bunner denne skepsisen i vestlig arroganse? Kanskje, kanskje ikke.

Revolusjonene utfordrer myter om demokrati som noe typisk vestlig, skriver idehistoriker og Ny Tid redaktør Dag Herbjørnsrud.

Wikans posisjon er blitt kritisert tidligere, se også tidligere saker:

>> Unni Wikan støtter Mubarak

>> “A wonderful development” – Anthropologists on the Egypt Uprising (updated 6.2.)

>> Saba Mahmood: Democracy is not enough – Anthropologists on the Arab revolution part II