aktivisme og protest | antropologi.info

Colombia: Kvinnene som ikke lar seg skremme av de paramilitære

Published on February 17, 2011 by lorenz Posted in aktivisme og protest, demokrati, indianere, kjønn, Latin-Amerika, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Overalt i verden kjemper folk mot undertrykkelse og for rettferdighet – ikke bare i Egypt. Antropolog og frilansjournalist Kristina Johansen skriver i den nyeste utgaven av Le Monde Diplomatique om kvinner som kjemper mot paramilitære grupper i Colombia:

“Kvinnene i regionen nekter nå å gi etter for trusler og vold, og kjemper tilbake med fredelige midler mot paramilitære grupper.”

Etter en massakre stiftet de organisasjonen “Kvinner som vever fred” (Wayuu Munsurat).

“Hvis vi ikke protesterte mot de paramilitære, ville massakren og den interne fordrivelsen forblitt ustraffet. Jeg tror det faktum at de drepte var kvinner, ga oss ekstra mot og styrke”, sier Telemina Barros Fince.

>> les hele saken på bloggen hennes

Kristina Johansen har skrevet hovedfagsoppgave i sosialantropologi høsten 2004 med tittelen ”Som i en boble. Velstående colombianere – vold, usikkerhet og kamp om rom”

SE OGSÅ:

Antropologi og konflikt: “Bare det å skrive om det er viktig”

– Viktig å studere kvinnenes rolle i sosiale bevegelser

Chronicles Women’s Social Movements in India

Nordmenn, indere og afrikanere sammen mot Coca Cola, Bush og fattigdom

Peru: – Grasrotorganisering gir håp

Indianernes kamp om vannet: “Film er det beste mediet”

Overalt i verden kjemper folk mot undertrykkelse og for rettferdighet - ikke bare i Egypt. Antropolog og frilansjournalist Kristina Johansen skriver i den nyeste utgaven av Le Monde Diplomatique om kvinner som kjemper mot paramilitære grupper i Colombia:

"Kvinnene i…

Unni Wikan støtter Mubarak

Published on January 31, 2011 by lorenz Posted in Afrika, aktivisme og protest, demokrati, konflikter katastrofer, Midt-Østen, politikk, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Merkelig verden. I flere dager har vi nå vært vitne til et bredt folkelig opprør mot et udemokratisk styre, og for demokrati i Egypt. Men i en kronikk i Aftenposten forsvarer Unni Wikan mannen som har styrt Egypt i 30 år: “Mubarak er ingen despot. Han har vist seg situasjonen verdig ved ikke å gi etter for demonstranter som er ute av kontroll.”

Folk vil ikke ha demokrati, men “ro, trygghet, stabilitet, få livet sitt tilbake”. Når hun omtaler demonstrantene så først og fremst i sammenheng med “kriminelle horder og kaos”. Hun tror at “Mubarak forblir ved roret, med sitt folks støtte”.

Også i Dagsavisen skriver hun at Mubaraks eventuelle avgang “ikke vi bli møtt med bare applaus”. Mange, spesielt i fattigkvarterene, “sitter på nåler og frykter for fremtiden. Demokrati er ikke alt.” Samme budskap formidlet hun på TV2.

Wikan reagerer på lignende måte som den politiske eliten i Vesten inkl Israel: De er mer opptatt av “stabilitet” enn demokrati. Det er som Zenia Stampe skriver i Politiken: “Arabisk demokrati druknes i vestlig tavshed”.

OPPDATERINGER:

Til tross for at det er idag (1.2.2011) er 1-2 millioner på gatene i Kairo holder Wikan fast ved at Mubarak har befolkningen med seg. Hun mener media har “gitt et skjevt bilde” av det som skjer i Egypt. Journalistene følger strømmen og har ikke har kontakt med folkedypet, påstår hun.

Etter angrepet på demonstrantene skal Unni Wikan ha sagt “Ja endelig har de som støtter Mubarak kommet på banen” ifølge Shoaib Sultan på verdidebatt.no. “Jeg tror ikke hun gleder seg over voldsbruken, men det var absolutt ingen klar fordømmelse av disse angrepene”, legger han til. Nettavisen skriver også om NRK-intervjuet. Hun sa også at “flere som tidligere har demonstrert for å få Mubarak til å gå av som president har byttet side”.

Nå har jeg laget en oversikt over reaksjoner fra antropologer internasjonalt.

REAKSJONER

Shoaib Sultan skriver på verdidebatt.no at Unni Wikan argumenterer mot stråmenn og skaper skremselsbilder.

“Ikke bare er Wikans beskrivelse en forenkling av samfunnet hun snakker om, men den er også helt på linje med det regimet i Egypt har forsøkt å overtale folket med så lenge at de tror på det selv”, skriver Hanna Yousef i Aftenposten

Mubarak har ikke mye å vise til, mener Unger Bigum (også Aftenposten)

“Unni Wikans debattinnlegg i Aftenposten mandag, er mildt sagt ukorrekt og viser at hennes analyse er gått ut på dato”, skriver Mohamed Mahgoub. Det er de unge, velutdannede folk som har reist seg og talt, mens Wikans kilder i Egypt er de fattigste, uten utdannelse (Aftenposten 3.2.11)

Kronikken ble sendt verden rundt og havnet også hos antropologen David Price som kritiserer Wikan i Counterpunch:

Though Wikan has been working in Egypt since the late 1960s and is famous for her work studying Egypt’s urban poor, her analysis is unrecognizable to me as representing the mainstream views of the Egyptians.

Magnus på Polytropical kommenterer denne saken. Han kritiserer ikke Wikan, men belyser “hva som skjer når man tar et avvikende standpunkt”, se Veien pendelen svinger. Wikan får ros på høyreradikale document.no, der vi også får vite at hun på TV skal ha sagt at demonstrantene er “kjøpt og betalt”, se Modige Unni Wikan.

Spoof on US State Departments Position on Egypt

For mer bakgrunn se bl.a. intervju med Mona Abdel-Fadil i Morgenbladet og intervjuet med Hossam el-Hamalawy på Al Jazeera. Sjekk også Al Jazeeras Live Stream og spesialsider.

Omfattende analyser finner vi også på Global Voices og Zero Anthropology. Sjekk også reaksjoner fra antropologer internasjonalt

SE OGSÅ:

Bokanmeldelse: Unni Wikan: «Medmennesker. 35 år i Kairos bakgater»

Unni Wikan knebler Sindre Bangstad? Morgenbladet = Se og Hør?

Hvor “vestlig” er menneskerettighetene?

På feltarbeid blant poeter og opprørere i Paris

Antropologi og aktivisme: Jeff Halper med ny bok om Israel-Palestina

Published on April 14, 2008 by lorenz Posted in aktivisme og protest, bøker, konflikter katastrofer, Midt-Østen, politikk, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

To tredjedeler af den israelske befolkningen har ingen interesse i å fortsette okkupasjonen av Palestina. Mange politikere og forskere ønsker seg en løsning. Likevel skjer det ingenting. Hvorfor? Og hvordan kunne en løsning se ut?

Slike spørsmål tar antropolog og fredsaktivist Jeff Halper opp i sin nye bok An Israeli in Palestine. Resisting Dispossession, Redeeming Israel som nettopp ble anmeldt i Information.

I boka får vi også vite litt om den personlige historien til Halper som er en av Israels mest profilerte fredsaktivister:

Halper er født og opvokset i et jødisk sekulært hjem i small-town America (Hibbing, Minnesota). I sin ungdom søgte han en kort overgang tilbage til sine jødiske rødder og studerede ved et rabbinsk seminarium i Cincinatti. Men religion var ikke sagen for Halper, det var derimod antropologien, og det var da også hans antropologiske studier, der først bragte ham til Israel, hvor han i 1973 valgte at bosætte sig.
(…)
Halper forklarer også hvorfor og hvordan han endte som fredsaktivist og som en af stifterne af Israeli Committee Against House Demolitions (ICAHD). Alene i de seneste år under den anden Intifada er mere end 5.000 palæstinensiske hjem blevet jævnet med jorden. Ofte er Halper på stedet for – forgæves – at forsøge at forhindre myndighederne i at bulldoze husene. Han har været arresteret otte gange – senest den 3. april 2008.

>> les hele anmeldelsen i Information

Det fins også en (mer kritisk) anmeldelse av Raymond Deane in The Electronic Intifada. Halper er (blant annet) intervjuet av OhMyNews: ‘As Israelis, We Also Fight for Palestinians’ og Counterpunch: “Like Being Autistic With Power”. Ifjor har Halper blogget litt.

SE OGSÅ:

Conflict Resolution and Anthropology: Why more scholarship on violence than on peace?

Antropolog Bård Kårtveit: Godt forhold mellom kristne og muslimske palestinere

Sosialantropolog studerer palestinernes vitser

“Voices”: Anthropologist publishes e-book about Palestinian women

For an Anthropology of Cosmopolitanism

Slike spørsmål tar antropolog og…

København: Diskriminering skaper brannstiftere

Published on February 22, 2008 by lorenz Posted in aktivisme og protest, Danmark, individ og samfunn, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, ungdom oppvekst, vi og de andre

“Hvorfor setter ungdommene København i brann? Fordi de er blitt ekskludert fra rettsfellesskapet og misaktet av verdifellesskapet”, skrev filosof Odin Lysaker om opprørene i forbindelse med rivingen av Ungdomshuset. Kanskje de nåværende brannene har en lignende forklaring? “Når barn av innvandrere nå setter Danmark i flammer, skyldes det blant annet fordi de ikke opplever anerkjennelse i folkeskolen, sier antropolog Laura Gilliam til Metroxpress:

Antropologen har skrevet en doktoravhandling om bråkmakere på en dansk skole.

Til Metroxpress sier hun:

Der er masser af gode intentioner og søde lærere, men de kommer alligevel hele tiden til at forskelsbehandle. Når de ikke ser de etniske elevers modersmål som en brugbar kompetence og hele tiden retter på den måde, de taler dansk, bliver det opfattet som diskrimination. De unge føler sig behandlet som andenrangselever, og det skaber indestængt frustration og vrede.

Der opstår en modstandskultur, hvor de prøver at finde styrke i det, der gør, at de skiller sig ud, for at få anerkendelse fra de andre i gruppen. De dyrker den aggression, som deres situation har skabt, og vender den mod det system, som de mener, er årsag til problemerne. Derfor er det heller ikke tilfældigt, at det blandt andet er skoler, det er gået ud over de seneste dage.

>> les hele saken i Metroxpress

Gilliam ser ut til å bli feilsitert og feiltolket i diverse aviser, bl.a TV 2 Lorry / ritzau og den borgerlige 180 grader som Human Rights Service linker til. Ifølge disse nettstedene skulle antropologen ha sagt til MetroXpress at “Vold er danske værdiers skyld”.

OPPDATERING 28.2.08: Gilliam er også blitt feiltolket i MetroXpress. Det er ikke lærernes skyld at barna brenner ned skoler:

“Men kan ikke sige, at det er nogens skyld. Skolens institutionelle rammer gør, at lærerne og drengene ender i en ond cirkel, trods gode intentioner”.

“Jeg så igen og igen, hvordan det var de etnisk danske børn, som blev rost og de etniske minoritetselever, som blev rettet, fordi de ikke passer ind. Det mønster ser eleverne, og på et eller andet tidspunkt prøver især drengene at finde anerkendelse i drengegruppen i stedet. De får anerkendelse ved at være mod skolen, være maskuline og lave ballade.

Det ser lærerne, så selv om de gerne vil behandle eleverne som individer, så begynder de også at se et mønster i, hvem der laver ballade, som så smitter af på opfattelsen af de nye drenge. Det giver en ond cirkel mellem lærerne og drengene”

Skolens reaksjon er ofte straff og disiplin. Dette er ikke veien å gå, mener antropologen:

“Jeg mener, det handler om at anerkende det, de kan. Der er ikke noget så disciplinerende som ros og anerkendelse.”

>> les hele intervjuet på folkeskolen.dk

Flere andre kommentatorer peker på diskriminering og marginalisering som mulig årsak, se Frykter franske tilstander og – Gata er deres sted i Klassekampen og Uroen skyldes frustrationer i Politiken.

For å sammenligne hendelsene i Køpenhavn med opprørene i Paris se Har liten sans for den kulturelle forklaringen – Ungdomsopprør i Paris og Who Are the Rioters in France?

SE OGSÅ:

Dansk antropolog: – Muslimske friskoler er bedre enn folkeskolen

Politisk korrekte svensker og islamofobe dansker?

– Ingen tilfeldighet at karikaturstriden brøt ut i Danmark

Integrering: “Barnehagene kan gjøre mer skade enn gavn”

Doktoravhandling: Skolen skaper skiller

"Hvorfor setter ungdommene København i brann? Fordi de er blitt ekskludert fra rettsfellesskapet og misaktet av verdifellesskapet", skrev filosof Odin Lysaker om opprørene i forbindelse med rivingen av Ungdomshuset. Kanskje de nåværende brannene har en lignende forklaring? "Når barn av…

Hva har filmen “Kautokeino-opprøret” med innvandringsdebatten og Afghanistankrigen å gjøre?

Published on January 26, 2008 by lorenz Posted in aktivisme og protest, film, kristendom, media, Norge, samer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Folk strømmet til kinoene for å se Nils Gaups film Kautokeino-opprøret. I en kronikk i Dagbladet sammenligner antropolog Ivar Bjørklund lederne for Kautokeino-opprøret med dagens selvmordsbombere.

8. november 1852 gikk en gruppe samer til angrep på det norske storsamfunnet personifisert av handelsmann, lensmann og prest i bygda Kautokeino.

Antropologen mener at opprøret har klare paralleller til våre egne liv i dag og til våre myter om «de andre»:

Det er historien om hvilke desperate handlinger og tragedier som kan oppstå når undertrykte grupper utsettes for statsmaktenes sivilisatoriske prosjekter

Vi har gjennom tidene mange eksempler på at undertrykte mennesker lager religiøs ideologi ut av sin fortvilte situasjon, forklarer han:

Historikere kaller gjerne fenomenet for Messianske bevegelser; koloniserte folkeslag som tar avstand fra hele modernitetsprosjektet og i stedet gir til kjenne åpenbaringer om jordens undergang, en apokalypse hvor de selv er Guds utvalgte mens undertrykkerne skal forgå i et evig mørke.

Så også med de vakte i Kautokeino. De avviste alle «djevelens herligheter», i følge dem selv gjaldt det verdslige lover, legetjeneste, klokker, bilder, griseflesk og sprit. Og ikke minst: Statens religion, dette «Stinkende Kadaver». De vakte mente seg «Hellige og Retfærdige», etter hvert også med «Lov til at dræbe andre Mennesker». Deres mål var «den uaandelige, uomvendte Øvrighed».

Antropologen knytter så filmen til Norges krig i Afghanistan og innvandringsdebatten. Norges utenrikspolitiske engasjement i dag “har ubehagelige likheter” med Norges moderniseringsprosjekt blant samene dengang:

Vi står for «sivilsasjon» og «demokrati» på samme vis som Høyesterett i 1854 ville hindre de vakte «med Vold og Magt … at tilintetgjøre al Civilisation». StatoilHydro, vår statseide økonomiske spydspiss i utlandet, har allerede pådratt seg anklager fra urfolk og menneskerettsorganisasjoner.

For å legitimere våre sivilisatoriske fremstøt, demoniserer vi gjerne motstanden gjennom merkelapper som «middelaldersk», «primitiv», eller vår hjemlige variant «fremmedkulturell». Den antatte mangel på «demokrati, humanisme og kunnskaper» – det være seg hos reindriftsamer eller Taliban – har gitt næring til moralsk ladede stereotypier og myter som vi omgir oss fritt med til daglig. «Overbeiting» i Finnmark har snart fått samme assosiasjonsdybde som «omskjæring». Hvordan de vaktes ettermæle ble håndtert i den norske offentlighet etter 1854, kan vi jo bare tenke oss.

De «faktiske hendelser» i Kautokeino for 150 år siden har klare paralleller til våre egne liv i dag og til våre myter om «de andre». Det er historien om hvilke desperate handlinger og tragedier som kan oppstå når undertrykte grupper utsettes for statsmaktenes sivilisatoriske prosjekter

>> les hele kronikken i Dagbladet

Det er en antropolog til som har skrevet et avisinnlegg. “Via kinolerretet og omtaler har folk flest endelig blitt kjent med en av de viktigste hendelsene i norsk samisk historie”, skriver antropolog Øyvind Eggen i Nordlys. Men samtidig mener han at det religiøse innslaget (læstadianismen) synes noe underkommunisert i filmen. Og men når læstadianismen omtales i mediene, er det mange mistforståelser som rår.

>> les kronikken: Læstadianismen – ikke spesielt samisk

Eggen er forfatter av Troens Bekjennere. Kontinuitet og endring i en læstadiansk menighet. Jeg har omtalt hans oppgave i teksten Der religionen skiller bygda

OPPDATERING 17.2.08: Odd J. H. Marakatt Sivertsen er ikke enig i Eggen, se Læstadianismen – samisk bakgrunn (Nordlys 16.2.08)

Nesten samtidig dukket det opp en kronikk i Nationen, skrevet av tidligere redaktør i Nordlys, Ivan Kristoffersen, som påpeker det samme: “Kunne samene gått mot prest, lensmann og handelsmann uten følelsen av et politisk eller religiøst fellesskap?”

>> les kronikken En tåre for historien

Filmen har fått mye mediedekning og flere aviser supplerte med bakgrunninformasjon om opprøret. Her et utvalg:

Rolf Edmund Lund: Det blodige opprøret. Hva skjedde egentlig i Kautokeino kirkested 8. november 1852? (Altaposten, 14.1.08)

Bård A. Berg: Kautokeino-opprørets bakgrunn: Hvordan kunne det skje at et fredelig folkeferd som reindriftssamene gikk til voldelig opprør mot norske myndighetspersoner? (Nordlys, 17.1.08)

Ole Henrik Magga: Det var ikke europeiske revolusjonstanker, men lokalt sosialt opprør og Læstadius som var inspirasjonen til Kautokeino-opprøret (Klassekampen, 8.1.08)

Sår som aldri gror: Inger Elin Utsi er kjent som en tøff journalist, men ved grava til opprørsleder Aslak Jakobsen Hætta blir hun overmannet av sterke følelser (Altaposten, 15.1.08)

Selvfølgelig eksisterer det en Wikipedia-artikkel om opprøret, dessuten en nettside om opprøret av Statsarkivet i Tromsø. Det fins også en doktoravhandling om opprøret, skrevet av den hollandske sosialantropologen Nellejet Zorgdrager, se sak i Dagbladet De helliges opprør.

OPPDATERING (7.2.08): Filmen er ikke akkurat reklame for Den norske kirke. De samiske opprørerne med halshogd med Kirkens velsignelse (i dobbel betydning). Fredrikstad Blad har snakket med professor i teologi Kjetil Hafstad om det som skjedde i 1852 >> les “Kirken var kongens representant”

Mer om filmen:

– Radikal historieomskrivning: VGs Anders Giæver mener filmen om Kautokeino-opprøret er et forsvar for fundamentalisme og terrorisme (Altaposten, 28.1.08)

Samisk rettferd: I filmen om tragedien i Kautokeino blir sameopprøret rettferdiggjort som ei uunngåeleg hending (Cathrine Brøymer i Dag og Tid 18.01.08)

Kautokeino-opprøret: Frigjøringsteologi på samisk (Kjetil Johansen, Nekropolis / Ny Tid 27.1.08)

– Bare ofre i Kautokeino-opprøret (NTB/ Filmweb, 21.1.08)

Kautokeino-opprøret: Hjerteskjærende og sjeldent (NRK Sami Radio, 18.1.08 – med linker til flere andre NRK-saker om filmen)

Kautokeino-opprøret: Sterk og tankevekkende (Dagbladet, 17.1.08)

– Min vanskeligste film – Intervju med Nils Gaup (Altaposten, 17.1.08)

Lager film på et av de største samiske dramaer noensinne (antropologi.info, 27.3.06)

8. november 1852 gikk en gruppe samer til angrep på det norske storsamfunnet…