search expand

Antropologer kritiserer produksjonslogikken på universitetet

Universitetene har dårlige kår i Norge. Det er få som protesterer mot utbredelsen av økonomisk nyttetenkning. Institutt for sosialantropologi i Bergen er et hederlig unntak. I et nytt protestbrev kritiserer antropologene en ny innstilling som “nedfeller i klare vendinger en produksjonslogikk som grunnlag for universitetets indre virke”.

Den foreslåtte finanseringsmodellen impliserer en betydelig omfordeling av midler internt ved UiB fra allmennfakultetene til profesjonsstudiene. Ideen om et universitet med mange ulike fag med stor frihet til å forske er på vei ut. På vei inn er kortsiktige satsinger med vekt på kvantitet istedenfor kvalitet.

Vi er videre kritiske til at utvalget plasserer fagbredde under ”særlige forhold” og at begrepet ”restkategori” brukes for å karakterisere basisbevilgningen i finansieringsmodellen. Dette reflekterer den inverteringen av universitetets akademiske mandat som ligger til grunn for utvalgets logikk: basal finansiering og faglig bredde blir heretter det markerte – nærmest unormale – i en logikk hvor produksjonsmål og tidsavgrensede satsninger fremmes som selve premisset for universitetets virke.
(..)
I den grad utvalget reflekterer over universitetets egenart som akademisk institusjon, er dette som en ”restkategori” som trår inn for å justere produksjonslogikkens mest dramatiske utslag.
(…)
Det er bare i en særegen form for diskurs, som dessverre er i ferd med å invadere universitetet helt ned til grunnvollene, også på vårt fakultet, at produksjonsmål framstår som det ”naturlige” grunnlag for vår virksomhet.”

>> les hele brevet i På Høyden

En del av denne nye logikken er økt fokus på konkurranse istedenfor samarbeid. Forskningsbyråkratene og politikerne vil gjerne at universiteter skal være “internasjonal toppklasse”. Men det er jo ikke slik god forskning fungerer. Innen akademia er samarbeid viktigere enn konkurranse. Jeg må tenke på en fin reportasje i Morgenbladet om CERN som nylig prøvde å gjenskape BigBang.

Hele eksperimentet var kun mulig på grunn mulig på grunn av internasjonalt samarbeid. Steinar Stapnes sier

– Vi har et felles, litt utopisk mål, og vi ønsker å samle data med størst mulig effektivitet fra den best mulige detektoren for å nå målet. Det er helt umulig å få til det uten å samarbeide om ny teknologi. Men målet er jo ikke detektoren i seg selv, målet er ny fysikk

– Nå går vi inn i en ny fase hvor nasjonale konstellasjoner sier at de ikke trenger å samarbeide lenger. Nå blir det mer konkurranse. Jeg håper vi greier å bevare den gode samarbeidsånden.

SE OGSÅ:

Kvantitetsreformen og effektivisering: Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget

Etter kvalitetsreformen: Like bra feltforskning på kortere tid?

Protests at Yale: When Walmart’s management principles run an anthropology department

“Sovjet-liknende produksjonskvoter truer forskningsfriheten”

Meningen med universitetet: Ut mot “produktifiseringen” av utdanningen

Opprop: Forskningsfinanseringen en trussel mot vitenskapen og demokratiet

Blir ikke klokere av å studere raskere: Antropologi og “normert tid”

Kommersialisering av forskning: Artikkel om aidssyke barn uønsket

Fagidioter på eliteuniversitetet – Akademikernes utspill møter motstand

Universitetene har dårlige kår i Norge. Det er få som protesterer mot utbredelsen av økonomisk nyttetenkning. Institutt for sosialantropologi i Bergen er et hederlig unntak. I et nytt protestbrev kritiserer antropologene en ny innstilling som "nedfeller i klare vendinger en…

Read more

– Fagforeningene trenger en sosialantropologisk gjennomlufting

En aktivistantropolog i fagligpolitisk tjeneste kaller hun seg: Jorid Tveita er blitt kåret til månedens antropolog av Norsk antropologisk forening.

Jorid Tveita er leder i Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening.

Mens hun studerte, hadde hun en deltidsjobb på et hotell. Slik kom hun i kontakt med fagforeningene (igjen et eksempel på hvor nyttig det er med en deltidsjobb selv om den ved første blikk ikke er relevant!) Etter uteksamineringen fikk hun jobb som studieleder i Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening.

På kurs hos fagforeninga skal alle lære om de lover og regler som regulerer arbeidsforhold og om hvordan man må snakke med norske sjefer for å bli hørt og forstått. Det var en strålende morsom kombinasjon av forkynning, juss og krysskulturell kommunikasjon.

Det passet utrolig godt for en vestlandsk sosialantropolog som hadde jukset litt innenfor jussfaget. Det var en jobb som nesten ble et kall mens jeg holdt på. Det lille jeg hadde klart å tilegne meg på sosialantropologistudiet viste seg usedvanlig nyttig i arbeidet med å gi kursene en etterlengtet globalisert tilrettelegging

Det viktigste hun fikk med seg i jobben som studieleder var alle livshistoriene hun hørte på kursene. Disse historiene, skriver hun, gav henne et bredt innsyn i dette verdens beste land å bo i:

Det er et ydmykende faktum at vår velstand i sannhet bæres oppe av en stadig strøm av mennesker utenfra som fyller de jobbene nordmenn gradvis ikke lenger vil ha. Mennesker som i alt for mange tilfeller utnyttes brutalt og slites ut i tjeneste på våre arbeidsplasser og som med sin lave lønn skaper stor rikdom for kyniske profitører.

Denne kunnskapen og den viktige kampen mot en videre utvikling av et slikt samfunn gjør at jeg fortsatt jobber i samme fagforening, men nå som leder.

Men fagforeningene er på noen områder gammelmodige og har ikke tilpasset seg den globale virkeligheten. Tida er “overmoden for en sosialantropologisk gjennomlufting av hele organisasjonen”, skriver hun:

Veien er lang og manges innsats er nødvendig for å nå målet om en virkelig representativ fagbevegelse og ikke bare noen utpekte innvandreralibier histen og pisten i organisasjonen, selv om de gjør en etterlengtet innsats der de befinner seg.

Det har i disse årene ofte vært både vittig og tragisk å være vitne til en så stor og gammelmodig organisasjons forsøk på betimelig og nødvendig endring. Det er så man kunne få lyst til å skrive en sosialantropologisk analyse av hele prosessen.

 
>> les hele saken på NAF sine hjemmesider

Antropologen har vært mye i media med saker om utbytting av hotellansatte – bl.a. En boltreplass for useriøse, Krever respekt fra Olav Thon og – For å overleve må vi arbeide hardt. Sånn er det bare.

SE OGSÅ:

Når velferdsstaten møter verden – ny bok

– For mer fabrikkantropologi

Forskning på innvandrerbutikker: 60 til 80 timers arbeidsuker er regelen

Fellesskap på arbeidsplassen forebygger ulykker

En aktivistantropolog i fagligpolitisk tjeneste kaller hun seg: Jorid Tveita er blitt kåret til månedens antropolog av Norsk antropologisk forening.

Jorid Tveita er leder i Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening.

Mens hun studerte, hadde hun en deltidsjobb på…

Read more

En vitenskaplig innføring i blogging

cover

Hun var en av de første forskere i Norge som blogget. Nå er Jill Walker Rettberg ute med en av de første akademiske bøkene om blogging, melder forskning.no.

”Blogging” heter boka og skal gi “et akademisk perspektiv på bloggkulturen, både for forskere og studenter, men også for det generelle publikum”.

Hun har blogget siden høsten 2000, og for henne har blogging vært ”kjempenyttig”, sier hun, både personlig og akademisk:

Bloggen gjorde det lettere å bygge opp et nettverk av personer som forsket på lignende tema som henne selv, utveksle erfaringer og diskutere faglige problemstillinger. Gjennom bloggen ble hun invitert med på konferanser, fikk forespørsler om å skrive artikler eller bøker og hun fant sin egen akademiske stemme

>> les hele saken på forskning.no
.
Boka ble også omtalt i UiBs magasin På Høyden. Hun sier:

– Å ha ein stad å utvikle stemma si, er gull verdt som ny forskar. Bloggen var ein god måte å utvikle si eiga stemme og eigne meiningar på. Som stipendiat er ein litt utanfor forskinga elles, ein er gjerne usikker. Etter eit år hadde eg 20-30 lesarar til dagen, det var lesarar som gav meg tilbakemeldingar.

Boka hadde selvfølgelig ikke vært mulig uten erfaringene som blogger og dialogen med andre bloggere. Et av de seks gratiseksemplarene hun fikk fra forlaget ga hun bort til en av sine lesere.

Jill Walker Rettberg har forresten på grunn av bloggingen fått UiBs formidlingspris. Allerede i 2002 sa hun til forskning.no Alle forskere bør skrive weblogg.

I Jills første blogginnlegg den 9. oktober 2000 skriver hun forresten:

Fins det weblogger på norsk? Jeg har ikke sett noen – send meg en mail om du vet om noen.

SE OGSÅ:

Thomas Hylland Eriksen: – Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet

Avgjørende å forstå de nye mediene

Blogg som ekstra hukommelse: “Hjelper meg å dokumentere min faglige refleksjon”

On fieldwork: “Blogging sharpens the attention”

Anthropology blogs more interesting than journals? or Why do anthropologists blog?

Paper by Erkan Saka: Blogging as a Research Tool for Ethnographic Fieldwork

Skriver heller blogginnlegg enn aviskronikker

Why blogging matters: Handbook for global bloggers is out

The Internet Gift Culture

cover

Hun var en av de første forskere i Norge som blogget. Nå er Jill Walker Rettberg ute med en av de første akademiske bøkene om blogging, melder forskning.no.

”Blogging” heter boka og skal gi "et akademisk perspektiv på bloggkulturen, både…

Read more

Fredrik Barth for mer respekt for Taliban og "stammesamfunnene"

(Lenker oppdatert 14.8.2021) I et intervju med Håkon Gundersen i Morgenbladet kommer Fredrik Barth, “sosialantropologiens grand old man”, med mange interessante kommentarer til NATOs krig i Afghanistan. Barth, som nylig ble æresdoktor i Bergen, er snart ute med boka “Afghanistan og Taliban”.

Som 24åring oppholdt Barth seg hos pashtunere – folket som Taliban i all hovedsak rekrutterer fra. Barths ungdomsarbeid om dette statsløse samfunnet hører til sosialantropologiens klassikere. Nå har han tittet på feltnotatene igjen.

Gammel innsikt hjelper til å forstå dagens konflikter:

– Du har ikke bare lest dine egne klassikere, men gått tilbake til dine gamle feltarbeidsnotater?

– Ja, for det var et samfunn med konflikt, også den gang, men konflikter som ble holdt i sjakk ved andre prosesser. Og disse konfliktene er der ennå, de bare holder dem ikke i sjakk. Blant annet fordi den ytre fienden er så stor. Men jeg opplever stadig at det er meningsfullt å tolke nyhetene ut fra den kunnskapen jeg har fra den gang.

– Hva så du den gang noe som du mener vi har nytte av å huske nå?

– Vi snakker altså om folk som har en helt eller delvis statsløs samfunnsorganisasjon. Det er utenkelig for dem å se verden som om den besto av store kollektive, velorganiserte enheter, som er etablert på forhånd. Samfunn er på en måte noe man lager hele tiden. Og den verdien pashtunere vektlegger sterkest, for seg selv, det er at «jeg skal styre meg sjæl». Med dette mener han ikke at «vi femten millioner afghanere skal ha uavhengighet som stat». Nei, han mener meg selv.

– Virkelig bare meg selv, eller familien, slekten og store klaner, eller hva det nå er?

– Han mener «meg selv og familien som jeg har ansvaret for». Og så, tenker han, kan jeg prøve å bygge allianser med noen der vi anser at vi kan hjelpe hverandre gjensidig. Det er sånn det blir samfunn.

– Og dette (…) er viktig for å forstå at Taliban igjen vinner terreng?

– Den jevne kommentator, og viktigere, den jevne militære etterretningsoffiseren, har tenkt seg Taliban meget konvensjonelt, som om det var en hvilken som helst hær man sto overfor. Men pashtunere kan ikke lage hærer i den forstand. De bevarer sin identitet som autonome folk. «Jeg tar ikke kommando fra noen», men jeg kan velge å slutte meg til en bevegelse som kjemper for den samme religion som jeg har. Og dette har de gjort.

Det er en type motstand som er nesten umulig å gripe an for en moderne hær. Det finnes ikke én kommandostruktur. Det jeg forsøker i boken er å forklare hva slags folk dette er, hvordan deres verdensbilde er, og hvordan de ser seg selv i dette. Og hva er det som er av interesse for dem, som de kan forholde seg til.

Det er altså snakk om samfunn som er forskjellig fra det vi er vant til her i Norge. Barth snakker om en “kriger- og modigmannskultur”.

Gundersen stiller (som ofte) gode spørsmål. Er denne modighetskulturen verdt å bevare?

– Det gleder vel en antropolog at slike steder finnes fortsatt, men vi andre kan jo av og til tenke, fra dypet av sofaen, at nå må de slutte å tulle og innordne seg i en ordentlig stat?

– Det er vel så, men det bør nok heller glede oss, og da i den forstand at der altså finnes en dypt alternativ livsform for mennesket.

– Men fra enda dypere nede i sofaen går det an å lure på om man egentlig er så enig med deg i at denne kulturen, denne modighetskulturen, absolutt er verdt å bevare?

– La meg karikere spørsmålet til denne mannen i sofaen: Vestlig sivilisasjon, med alle de krigene, og den militære teknologien, har den noen verdi i seg selv? Og svaret er jo selvsagt at ja visst har den vestlige sivilisasjon verdi. Det er store kulturelle verdier i vår sivilisasjon. Og det kan til og med hende at vi kan få det til bedre.

Og det samme vil jeg si om disse selvstyrte stammeområdene: Her er noen millioner mennesker som har skapt en livsform av et annet slag – gitt de omstendighetene som var før invasjonshærene kom. Det som var vanskelig for meg å svelge den gangen var at det var som om jeg kom til et samfunn av bare menn. Kvinnene nøt liten respekt, liten selvstendighet.

– Det var du ikke nevneverdig opptatt av den gang, etter artiklene å dømme?

– Nei. Og nå ser jeg det også i mine notater. Men på den annen side: Likestilling mellom kjønn er ikke noe som være. Vår understrekning av en slags rettferdighet mellom menn, kvinner og barn er en svært konstruktiv og verdifull del av den vestlige ideverden, men vi strever med å anvende den, og den er ganske ny i vår tradisjon.

Men hva skal NATO gjøre i denne situasjonen? Barth har flere ganger uttalt seg kritisk om NATOs krig. NATO må ut av Afghanistan, mener han, men ikke med engang:

– Jeg har hatt det utgangspunktet at når vi først er der så må vi komme oss ut på en skikkelig måte.

– Har du tro på at det kan skje i løpet av få år?

– Det må jo det. Ellers blir det en verkebyll som gjør verdenssituasjonen verre og verre.

– Men vi hører sagt at Nato ikke har råd til å tape ansikt i Afghanistan. Og det er vel et tungt argument?

– Det er en tankegang som jeg tror er meget uheldig. At disse gigantiske økonomiske, tekniske og militære tingene skal fremstilles som om det hadde å gjøre med ansikt. Ansikt som ikke kan tapes.

– Du skriver selv, i dine klassiske artikler om pashtunene, om æresbegrepet?

– Ære er noe enkeltmennesker kan ha og leve i forhold til. Men det er blitt mer og mer gammeldags. Du og jeg gjør det mindre og mindre. Vi kan ha beundring for det ennå, men praktiserer det ikke.

Men å tenke seg at stater, med en million eller to hundre milioner mennesker, kan la seg styre av slike tanker er helt forferdelig. Og det gjøres jo! «USA kan ikke tape ansikt», «Kina kan ikke tape ansikt». Slikt sier faktisk de som faktisk bestemmer der. Og se på Georgia og Russland nå. Det er som to guttunger som ypper seg mot hverandre. At slikt skal gi føringer for hva stormakter gjør i verden, det er helt forferdelig!

– Burde alle militære operasjoner avblåses straks?

– Det er overveldende sannsynlig at da ville muslimske ekstremister vinne.

– Så da har «Bushene» i verden rett?

– Ja, men det er George W. Bush som har skapt den nåværende situasjonen. Men det ville være galt å trekke seg ut straks. Men hvis alle fra vesten trakk seg ut, ville det være en svært kategorisk og stor handling, det ville være en innblanding i seg selv nå, som ville åpne for et nytt spill. Situasjonen må bygges om over tid.

Hele intervjuet i Morgenbladet er dessverre kun tilgjengelig for abonnenter.

OPPDATERING: Morgenbladet har åpnet arkivet også for ikke abonnenter

OPPDATERING: Slakter Fredrik Barths bok “Afghanistan og Taliban” (9.11.2008)

OPPDATERING 14.8.2021: Nå, 13 år etter dette intervjuet, er jo NATO ute av Afghanistan. Emil André Erstad kommenterer i Vårt Land:

Dersom Taliban tar over Afghanistan igjen, er det vanskeleg å kome unna ordet fiasko om dei 20 åra Norge og Nato har brukt i landet. Kanskje burde vi høyrt meir på sosialantropologane før vi starta.

>> les hele kommentaren: Den store, fatale fiaskoen

SE OGSÅ:

Fredrik Barth: NATO må ut av Afghanistan

Fredrik Barth: “Jo tyngre NATO-krigføring, jo mer støtte til Taliban”

Fredrik Barth: – Pashtunerne godtar ikke at folk utenfra styrer dem

Fredrik Barth: Kunnskap gjør verden mindre truende

Fredrik Barth underviste Hæren om Afghanistan

Antropologer: Militærets beste våpen?

– Norske antropologer bør si NEI – flere og flere antropologer jobber for Bush i Irak og Afghanistan

(Lenker oppdatert 14.8.2021) I et intervju med Håkon Gundersen i Morgenbladet kommer Fredrik Barth, "sosialantropologiens grand old man", med mange interessante kommentarer til NATOs krig i Afghanistan. Barth, som nylig ble æresdoktor i Bergen, er snart ute med boka…

Read more

Jonathan Friedman: Forlater Sverige med glede

“Jonathan Friedman har en stor käft och är inte rädd för att öppna den.” Slik begynner portrettet av den verdenskjente antropologen i studentavisa Lundagård.

Friedman har for tre måneder siden sagt opp sin stilling ved Lunds universitet i protest: For mye byråkrati, for mye toppstyring, for lite tid til forskning, mente han.

I intervjuet med studentavisa utdyper han kritikken sin. Han sier at han ser fram mot pensjonisttilværelsen:


– Då får man äntligen ägna sig åt att forska på heltid. Alldeles för mycket tid i dag går åt till byråkrati inom universitetet. Man hinner inte forska på arbetstid. Var tredje månad är vi tvungna att skriva rapporter som ingen läser eller utvärderar.


Overalt i Europa har myndighetene kuttet i universitetetssektoren. Mens en protesterer i andre land, godtar en innføringen av New Public Management på universitetene i Sverige:

– Är det ett problem i Frankrike skriver folk böcker om det. I Sverige pratar man inte om det för det är ”pinsamt”: man kan prata om pengar, men aldrig om den ekonomiska krisen, att pengarna försvinner. I stället pratar man om ”kvalitetsutveckling”.


– Den politiska kulturen har tagit sig in på universiteten – man kan säga vad som helst i dag och det motsatta i morgon. Det är byråkratspråk och maktspråk. På instutionen får vi hela tiden höra att allt är vårt fel – ”folk klagar” – men det är aldrig sakligt. Det är mer som mobbning, nästan psykotiskt.

På spørsmålet om antropologien har en framtid i Sverige svarer han:

– Här är man inte så intresserade av samhällskunskap och humaniora, företagsekonomi är mer populärt. Rädslan för att inte få jobb stoppar många. Kunskap är en lång process, man använder inte alltid det man lärt sig på ett praktiskt sätt. Det är därför grundforskning är så viktigt. Men det finns ingen allmän kunskapslängtan i Sverige.

Friedman, som er gift med antropologen Kajsa Ekholm Friedman, forteller også om framtidsplaner:

– Vi pratar om att köpa en husvagn och bosätta oss bland fattiga amerikaner i en ”trailer park” och försöka förstå oss på hur de lever och interagerar. Fältarbete där är outforskad mark för antropologin.

>> les hele saken i Lundagård

OPPDATERING: Sydsvenskan informerer om at striden dreier seg om Friedman kan få lønn fra to universiteter, les Professor får inte ha dubbla jobb

Friedman er ikke den eneste som er kritisk til utviklingen innen akademia, se et utvalg av tidligere saker:

Farvel til gaveøkonomien? Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget

“Sovjet-liknende produksjonskvoter truer forskningsfriheten”

Meningen med universitetet: Ut mot “produktifiseringen” av utdanningen

Opprop: Forskningsfinanseringen en trussel mot vitenskapen og demokratiet

Protests at Yale: When Walmart’s management principles run an anthropology department

"Jonathan Friedman har en stor käft och är inte rädd för att öppna den." Slik begynner portrettet av den verdenskjente antropologen i studentavisa Lundagård.

Friedman har for tre måneder siden sagt opp sin stilling ved Lunds universitet i protest: …

Read more