search expand

Frigjør antropologien fra kolonialismen

Paris 1964. En stuepike fra et hotell i Paris er igjen på vei til Cinemateket for å se en film. En film hun kommer til å huske godt nesten 50 år senere: dokumentarfilmen En Sommerkrønike av Jean Rouch og Edgar Morin:

Regissørene var til stede og innledet til debatt. Der satt jeg, bergtatt: Til tross for at jeg ikke forsto alt som ble sagt i filmene, så suget jeg til mig inntrykk fra dem og fra de to karismatiske menns åpenhjertighet og ironi, deres opptatthet av hvordan afrikanere opplevde det koloniale Frankrike.

Åtte år senere kommer denne stuepiken til Universitetet i Tromsø der hun bygger opp visuell antropologi / visuelle kulturstudier. Lisbeth Holtedahl heter hun. For et par dager siden hadde hun en kronikk i Nordlys. Om en av de to regissørene: Edgar Morin. For idag skulle hun presentere nettopp denne filmen En Sommerkrønike på Cinémateket i Tromsø. Sammen med Morin!

Filmen var et sjokkerende originalt eksperiment, et verktøy i forskeres og folks samarbeid om å utforske samfunnet og virkeligheten. En Sommerkrønike ble startskuddet til «den nye bølge» i fransk fiksjonsfilm.
(…)
[Regissørene] formidlet at de ønsket å endre antropologien, kolonisasjonens datter, en disiplin reservert for de som har makt til at utspørre de som ikke har. De plederte en samarbeidets antropologi, en kunnskapsbyggende dialog mellom folk fra forskjellige kulturer.

My Favorite Scene from "Chronique d'un été"

“Edgar Morins filmer og tekster er milepæler i både antropologien og i filmhistorien”, skriver hun:

Gjennom et livslangt engasjement har han angrepet det han ser som forenklede tenkemåter i politikken og i akademiet. Morin har bl.a. skrevet et seksbinds verk Metoden; kjennskapen til kunnskapen, som nok er et av de viktigste arbeider fra det 20. århundres Europa. Morin er opptatt av hvilke kunnskaper unge mennesker tilegner sig, og om de er relevante i forhold til fremtidens samfunn.

Den inspirasjon hun hentet i 1964, legger hun til, “er en av kildene til Universitetets mangeårige samarbeid med universiteter i det frankofone Afrika, og i 1997 til opprettelsen av Visuelle Kulturstudier ved Universitetet i Tromsø.”

>> les kronikken i Nordlys

>> Universitet i Tromsø: Hvem er Edgar Morin?

Det hører med til historien at Morin måtte avlyse Tromsø-besøket grunnet sykdom.

Mer om Morin:

Tom Holert: Before “Chronicle of A Summer” came Morin’s theory of cinema (Book Forum feb/mar 2006)

Ava Gardner: Introduction to Edgar Morin (Senses of Cinema, 20.12.10)

Edgar Morin: A Partial Introduction av Alfonso Montuori (2004)

SE OGSÅ:

Formidling: – Bruk heller film enn skrift

Får ingen publiseringspoeng for å lage film

Dokumentar- og dogmefilmer inspirert av antropologisk film?

Indianernes kamp om vannet: “Film er det beste mediet”

Anthropological activism in Pakistan with video-lullabies

Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett

Visuell antropologi: Se vinnerfilmen på nett!

The Visual Anthropology of Fashion and Running

Book review: Photography, Anthropology and History (Part I)

Paris 1964. En stuepike fra et hotell i Paris er igjen på vei til Cinemateket for å se en film. En film hun kommer til å huske godt nesten 50 år senere: dokumentarfilmen En Sommerkrønike av Jean Rouch og…

Read more

Antropolog: – Meningsløst å måle forskning på den måten

1 av 5 forskere forsker ikke, påsto Aftenposten nylig.

Forskningsaktivitet måles med et poengsystem. Byråkratene mener de kan måle “produktivitet” og “kvalitet” via poeng og rankinglister.

Det er få forskere – jeg har ikke møtt en eneste – som forsvarer dagens tellekantsystem. Likevel er det få som protesterer offentlig. Et av de få unntakene blant antropologene er Kenneth Bo Nielsen. I et innlegg i Klassekampen (ikke på nett) gir han oss tre personlige eksempler på hvorfor dagens tellesystem “aldri vil kunne gi et rettferdig bilde av forskernes produktivitet”:

– I 2010 publiserte jeg en artikkel i det nordiske tidsskriftet «Forum for Development Studies». Tidsskriftet er vurdert på nivå 1, og derfor fikk jeg, takket være tellekantsystemet, tildelt et helt publiseringspoeng. Samme år publiserte jeg en annen artikkel i det engelske «Journal of Legal Pluralism». Den skulle egentlig ha kommet ut i 2009, men nummeret var så forsinket at det først ble ferdig høsten 2010. Men det stod uansett 2009 som publiseringsår på tidsskriftet, og dermed fikk jeg ingen publikationspoeng. Hvorfor? Fordi artikler med utgivelsesår 2009 skal registreres senest 1. april 2010. Kommer de ut de senere, regnes de ikke med i det store tellekantsregnskapet. Artikkelen min i Journal of Legal Plualism er altså en slags spøkelsesartikkel, som ifølge tellekantregnskapet ikke eksisterer.

– Denne måneden utgis så en antologi jeg har redigert med en dansk og en tysk kollega. Den inneholder tolv artikler og er på 324 sider. Det har vært mye jobb med å sikre en gjennomgående høy akademisk kvalitet i boka, og vi tre redaktører har arbeidet med oppgaven gjennom de siste to årene. For denne redaksjonelle innsatsen får vi null publiseringspoeng. Å redigere en akademisk antologi er altså ikke en forskningsbasert aktivitet.

– Heldigvis har jeg en artikkel selv i boka, og for den får jeg 0,7 tellekanter. En artikkel i en antologi krever med andre ord bare 70 prosent av den forskningsinnsatsen en artikkel i et tidsskrift på samme nivå gjør. Jeg har også forfattet introduksjonen til boka sammen med mine medredaktører. For dette får jeg også 0,7 poeng, men de skal jeg dele med de to andre. For introduksjonen får jeg dermed 0,23 poeng. Det gir mig i alt 0,93 poeng for å ha vært medprodusent av en bok på langt over 300 sider. Det er mindre enn jeg fikk for mine 25 sider i Forum for Development Studies.

Han konkluderer med at “det eneste positive man kan si om tellekantssystemet som en målestokk for produktivitet, er at det forhåpentligvis behandler alle forskere like urettferdig.”

Ingjerd Hoem, leder ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo, fortalte nylig at dagens målesystem gjør det vanskeligere å tilbakeføre kunnskap. Publiserer du på språk annet enn engelsk får du som regel ingen publiseringspoeng. Tidsskrifter som blir publisert i land utenfor Vesten blir heller ikke anerkjent:

For antropologer er det viktig å gi noe tilbake til stedene man har gjort feltarbeid på. Hvis man for eksempel skriver bøker på et lokalt språk, gir dette ikke noe uttelling i form av publiseringspoeng. Før man begynte med tellekantsystemet var slik tilbakeføring av kunnskap en selvsagt del av forskningen. Nå er det blitt vanskeligere å prioritere dette.

I den nyeste utgaven av Universitas kan vi lese om at “Regjeringen ranker universitetene” ved hjelp av et forskningsbarometer. Her er det samme tankegang. God forskning = flest mulig publiserte artikler.

SE OGSÅ:

Får ingen publiseringspoeng for å lage film

Antropologer kritiserer produksjonslogikken på universitetet

“Sovjet-liknende produksjonskvoter truer forskningsfriheten”

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget: Er det en god ide å studere så rask som mulig

Protests at Yale: When Walmart’s management principles run an anthropology department

1 av 5 forskere forsker ikke, påsto Aftenposten nylig.

Forskningsaktivitet måles med et poengsystem. Byråkratene mener de kan måle "produktivitet" og "kvalitet" via poeng og rankinglister.

Det er få forskere - jeg har ikke møtt en eneste - som forsvarer…

Read more

Økende konformitet blant studenter og forskere?

Norsk sosialantropologi stagnerer, konkluderte nylig en evaluering av Forskningsrådet. Instituttleder ved Sosialantropologisk institutt i Oslo, Ingjerd Hoëm, innrømmer at akademisk vanetenkning kan være et problem:

“Jeg tror det er en menneskelig tendens at man vil fortsette med det man kan godt. Arne Næss har skrevet en bok med tittelen “Gjør det vondt å tenke?” og hans svar var, ja, på en måte gjør det det, fordi nye tanker setter spørsmålstegn ved det man har lært og tror man vet.”

Men hva med studentene? Hvor kritiske og nytenkende er de? Avisa Studvest ved Universitetet i Bergen lot førsteamanuensis i nordisk Jørgen Magnus Sejersted vurdere et utvalg av student-tidsskriftene i Bergen. “Positiv og grei, men faglig konform”, er dommen:

De fleste av disse studenttidsskriftene sementerer nok det bildet man ofte finner av den moderne studenten; positiv og grei, men faglig konform og middels engasjert med velutviklet sans for fester, trender og utenlandsreiser. Det er kan hende meningsløst å måle dagens studenter opp mot mytene om de radikale og engasjerte opprørere fra 70-tallet. Likevel kunne man ønske seg noe friskere fagkritikk fra dagens studenter.

Et av de tidsskriftene han vurderte er antropologistudentenes Kula Kula fra november 2010.

“Vitner om engasjement og glede ved faget, men kan ikke sies å være utfordrende, provoserende eller eksperimentelt i form eller innhold”, mener han.

Hvordan er betingelsene for kritisk forskning? Dette er temaet i en ny bok Goda sanningar? Debattklimatet och den kritiska forskningens villkor, utgitt av de to svenske antropologene Aje Carlbom och Sara Johnsdotter.

Boka har fått positiv omtale i Svenska Dagbladet. Redaktørene har samlet tekster fra flere forskere som utfordrer rådende oppfatninger:

Marie Carlsson skriver om våra fördömande attityder mot feta människor, och ifrågasätter med hjälp av bland annat forskningsrön att fetma med nödvändighet leder till ohälsa. (…) Filmvetaren Mariah Larsson uppmärksammar den moraliska panik som råder om ungdomars porrsurfande.

Och Aje Carlbom, Göran Adamson och Sara Johnsdotter skriver alla om svårigheterna att föra en evidensbaserad samhällsdebatt om integrationspolitik och därmed sammanflätade fenomen som rasism, islamism och kvinnlig omskärelse.

I et intervju med Sveriges Radio forteller Sara Johnsdotter om den frie forskningens begrensninger og om redselen blant akademikere for kontroversielle utsagn.

Det er forskernes oppgave å sette spørsmålstegn ved absolutt alt, understreker antropologen. “Forskerne må kjempe for retten til å gjøre verden komplisert.”

I en ny serie ser videnskab.dk på forskningens vilkår, se bl.a. Forskere: Nye publiceringskrav sænker forskningskvaliteten, og David Nowell-Smith skriver i Le monde diplomatique om at utdanningens formål ikke lenger er å utvikle kritisk nysgjerrighet, men å bistå næringslivet.

“Att söka anslag har blivit viktigare än att söka efter sanningen i dagens vetenskapssamhälle”, forklarer Hugo Lagercrantz, professor i barnemedisin skriver i et innlegg i Svenska Dagbladet.

SE OGSÅ:

University reforms – a threat to anthropology?

Kraftige spark mot “saueflokkmentaliteten i akademia”

Jantelov på Blindern? Ingen plass for sterke meninger?

Thomas Hylland Eriksen: Myndighetene hemmer migrasjonsforskningen

WDet subversiva nejet förekommer sällan i det lydiga Norge” – Thomas Hylland Eriksen om att våga säga ifrån

Farvel til gaveøkonomien? Hylland Eriksen varsler døden for den frie kunnskapsutvikling

Nesten ingen “ikke-vestlige” stemmer i pensumlitteraturen

Antropologer kritiserer produksjonslogikken på universitetet

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget

“Intolerant Universities”: Anthropology professor Chris Knight suspended over G20-activism

Den antropologiske aktivisten – Intervju med Johannes Wilm

Mer opprør, takk!

Norsk sosialantropologi stagnerer, konkluderte nylig en evaluering av Forskningsrådet. Instituttleder ved Sosialantropologisk institutt i Oslo, Ingjerd Hoëm, innrømmer at akademisk vanetenkning kan være et problem:

"Jeg tror det er en menneskelig tendens at man vil fortsette med det man…

Read more

De fattige blir lei av antropologer

Mens antropologer, sosiologer og psykologer bruker nesten all sin tid på å studere fattige, alenemødre og utsatte innvandrere klarer de mektige å unnslippe forskernes granskende blikk. Dette påpeker Merete Mazzarella i en kommentar i Sydsvenskan.

Hun forteller også om en dansk sosiolog som erfarte at beboerne i en mindre priviligert forstad i København rett og slett er blitt lei av alle de etnologer, sosiologer, antropologer og psykologer som kommer for å intervjue dem. Han fikk beskjed om at de ikke orker flere.

Anledningen for hennes kommentar er en av de sjeldne studiene om de rike og mektige i Danmark som nylig kom ut: Firmaets Mænd – De danske topdirektørers kollektive biografi (pdf) av av Christoph Houman Ellersgaard og Anton Grau Larsen Den fikk mye oppmerksomhet nettopp fordi det finnes bare få slike studier.

Hvorfor er det slik? Det er lettere å forske på utsatte grupper. Folk med makt har liten interesse i at deres livsstil og deres nettverk blir gjenstand for studier. Kanskje de rike ikke er eksotiske nok for som Mazzarella skriver, kan også noen forskere “känna sig uppriktigt besvärad av blotta tanken att forska om eliter, ungefär som om det innebar att vända sökljuset mot de egna grannarna.”

Studien om toppsjefene avslørte at lederne av Danmarks 100 største bedrifter lever et gettoliv uten mye kontakt med folk flest. Dette er en konservativ gjeng menn med hjemmeværende kone og mange barn. De har alle samme overklassebakgrunn: direktørsønner, arvinger, adelige etc. Det er deres familiebakgrunn som sikrer dem en karriere oppe i hierarkiet. De er født til makten.

>> Merete Mazzarellas kommentar om eliteforskning

>> Danske topdirektører er født til magten (videnskab.dk)

SE OGSÅ:

Anthropologist uncovers how global elites undermine democracy

– Lite forskning på elitene

Her kan du studere “Norges adel”

Antropolog: Uten dress ingen makt

Gjør lav klasse etnisitet mer synlig?

Forbruk som veldedighet: – Næringslivstopper snakker som koloniherrer

Mens antropologer, sosiologer og psykologer bruker nesten all sin tid på å studere fattige, alenemødre og utsatte innvandrere klarer de mektige å unnslippe forskernes granskende blikk. Dette påpeker Merete Mazzarella i en kommentar i Sydsvenskan.

Hun forteller også om en…

Read more

Evaluering fastslår: Norsk antropologi stagnerer

Det er mye spennende som norske antropologer holder på med, men det er lite rom for nytenkning i faget. Antropologer er mer opptatt av å reprodusere etablert kunnskap enn å utfordre det, fastslår den første evalueringen av sosialantropologifaget i Norge.

Fem antropologer fra Danmark, Sverige, Finland, England og USA har på oppdrag av Forskningsrådet evaluert den norske antropologiens tilstand. De har lest publikasjonene til 88 antropologer og intervjuet mange av dem. Fokuset er årene 2004-2008.

Å si at dette fagpanelet “slakter” den norske antropologien ville være overdrevet. De har mye pent å si om faget. Likevel er det et problemtisk aspekt som trekker seg som rød tråd gjennom evalueringens 116 sider som bør vekke bekymring: Og det er fagets manglende evne til fornyelse.

Den norske antropologien ser ut til å stagnere.

Evalueringen påpeker blant annet følgende:

– “Much of the work seems to follow the logic of already-established theoretical trends, rather than necessarily developing theory of its own.

– “Little development is seen in terms of innovative fieldwork techniques and methodologies”.

– “With respect to originality, there were relatively few works that would potentially change the horizon of anthropology.”

Grunnen til denne stagnasjonen er blant annet manglende mobilitet og for mye intern rekruttering: Selv om det er tegn på bedring, så ansatter man stort sett folk man kjenner fra før, helst fra samme institutt:

A typical career path is to write your doctoral thesis at the same institution where you got your master’s degree. If a further academic career is pursued, it will be at the same university (or in a multidisciplinary unit geographically closely situated).
(…)
UiO is almost exclusively recruiting their own students to PhD positions, whereas half of the PhD students at UiB have their education from another institution. In total, 2/3 of all PhD students that completed their dissertation between 2003 and 2007, were recruited from the same university department where they gained their higher degree. (…) The recruitment of faculty staff from abroad is also very limited, albeit changing gradually in Oslo and Bergen.
(…)
Students and faculty seldom spend sustained time at other institutions abroad. The level of recruitment of international students is very low as a whole. Apart from the protracted fieldwork periods, the out-migration impulse is almost non-existent, even as shorter one or two semesters visiting stints.
(…)
The Panel believes that there may be a direct relationship between this long-lasting model of limited internationalization and the limited innovation and theoretical risk-taking, seen in the scholarly work.

Det finnes selvfølgelig unntak, dvs innovative og internasjonalt orienterte forskere, spesielt phd-studenter, men dette er altså det store bildet.

Panelet kommer også med interessante observasjoner i forhold til det regionale fokuset.

Hovedfokus er Melanesia/Polynesia, Afrika sør fra Sahara, Sør-og Sørøst-Asia, Midtøsten og Kina/Tibet. Det er lite forskning på Vest- eller Østeuropa, Latinamerika og arktiske områder.

Spesielt interessant er denne observasjonen om forskning i Norge:

There is plenty of work on Norway itself, although much of this concerns immigrant or refugee groups within Norway – and/or processes regarded as other. This signals a set of tacit assumptions about ‘proper Norway’ as a relatively undifferentiated social/moral unit. There is not much in the way of work, few of the works under review attempted to unpack this, or question its legitimacy. This is not unusual in European anthropology, but it is noteworthy.

Evalueringen inneholder også en interessant kvantitativ analyse av publikasjonene. Her kommer det fram at norske antropologer ikke er særlige synlige i internasjonale tidsskrifter. Det er påfallende få artikler som ble publisert i tidsskrifter som ble ansett som internasjonalt ledende. De fleste artikler havner i Norsk antropologisk tidsskrift. Med bøker forholder det seg annerledes. Her brukes det i større grad internasjonale forlag. Andel engelskspråklige bokbidrag har økt fra 53.7% i 2004 til 66% i 2008.

Kvalitetsmessig er monografier og bokartikler langt bedre enn tidsskrifter.

Monographs and edited volumes (often formed in an international collaboration, rather than across departments in Norway) are strongholds of quality and collaboration, while articles are more diverse.

Panelet ga karakter til de ulike publikasjoner fra 1 (verst) til 5 (best). Gjennomsnittet var 3.17, altså midt på treet. Interessant: Det var flere publikasjoner som fikk stryk-karakter. Også professorer fikk 1.

Panelet er dessuten bekymret over at nesten hver tredje antropolog er “uproduktiv”, dvs har ingen publikasjoner eller bare en eneste publikasjon mellom 2004 og 2008 å vise til som gir poeng. Men her er det ikke sikkert “who’s to blame”. Kritieriene for hva som gjelder som forskning, dvs gir publiseringspoeng, er snevre og går på tvers av antropologiske idealer. Filmer, utstillinger, kronikker teller ikke. Heller ikke publisering i open access tidsskrifter eller tidsskrifter som blir gitt ut i “ikke-vestlige land”:

A specific example, regarding collaboration with researchers in the Global South, provided by one of the institutions was: “We note, for example that choices must be made between publication in recognized journals and the opportunity to publish and encourage the production of textbooks, research results and policy-papers together with colleagues in Africa and Latin America. There is a serious imbalance in the accreditation given different types of publication”. This institution regarded the Western world orientation of the system strongly reprehensible, since the system mainly focuses on Northern American databases, thus representing a cultural discrimination of parts of the world that the Norwegian research institutions would like to collaborate with.

Det er store forskjeller mellom de enkelte instituttene i Norge:

The university departments fall into two sets; on the one hand the departments in Oslo and Bergen are high profile and well performing. On the other hand, the departments in Trondheim and Tromsø seem less well functioning. They lag behind in terms of original research and publication – not to speak of morale.

>> last ned evalueringen (pdf)

Se også dekningen i På Høyden, Universitetet i Bergens egen nettavis vinkler evalueringen annerledes: Skryt for antropologene.

OPPDATERINGER:

SE OGSÅ:

Norsk antropologi i forfall? Thomas Hylland Eriksen intervjuer Harald Eidheim

“For teoritung antropologi” – Espen Wæhle intervjuer Georg Henriksen

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget

– Han moderniserte antropologien

Får ingen publiseringspoeng for å lage film

Betwixt & Between: Hvorfor skriver antropologer bare for hverandre?

– Antropologi må være maktkritikk

Marianne Gullestad – majoritetsforsker og annerledesantropolog

Det er mye spennende som norske antropologer holder på med, men det er lite rom for nytenkning i faget. Antropologer er mer opptatt av å reprodusere etablert kunnskap enn å utfordre det, fastslår den første evalueringen av sosialantropologifaget i Norge.

Fem…

Read more