search expand

Hva har Rondane og Kilimanjaro til felles?

Mange bøker blir aldri omtalt i mediene. ”Rondane Kilimanjaro. Om vennskap som flytter fjell”, skrevet av antropologen Ilona Drival, har vært et av disse ignorerte bøkene. Nå er boka – som kom ut i fjor – blitt anmeldt i Bistandsaktuelt.

Vi får vite at boka er en blanding av feltnotater, anekdoter, fagbok og betraktninger. Antropologen ta for seg forskjeller, likheter, kultur og historie fra to fjellbygder; en i Rondane og en i Kilimanjaro.

Drivdal har på slutten av nittitallet vært på feltarbeid blant småbrukere i Kibosho, Kilimanjaro Region. Etter endt feltarbeid, opprettholdt Drivdal kontakten med grenda, noe som senere førte til samarbeid mellom Kibosho og Hedmark Bonde- og Småbrukarlag og Stor-Elvdal kommune som også har gitt ut boka. Kontakten har belyst likhetstrekkene mellom småbrukere i Norge og Tanzania i stedet for å fordype seg i forskjellene.  

Anmelder Anne-Lise Langøy (som også er antropolog – og byråkrat i UD) er begeistret.

Mens jeg leste boka, lette jeg automatisk etter begreper som kunne lede meg til en sedvanlig, profesjonell bistandsbyråkratisk tilnærming til stoffet. Dette fant jeg ikke. Drivdals termer og perspektiver er akk så virkelighetsnære, nært grasrota og den felles kaffekoppen så og si. Hun beskriver småskala utviklingsprosjekt som setter mennesket, kultur og næringsgrunnlag sammen i en logisk helhet.

Det slo meg at boka nettopp er verdifull av den grunn – den er en hyllest til de som synes det er verdt å lære andre kulturer å kjenne og være med på å bidra til utvikling i praksis. Den beskriver det typiske sivile samfunns engasjement i utvikling og folk-til-folk samarbeidet. Og til syvende og sist, grenda, husholdet og mennesket er vel den egentlige måleenheten når vi skal finne ut om tusenårsmålene er nådd eller ikke. Boka er av den grunn opplysende og betydningsfull for opinionen i Norge.

>> les hele saken i Bistandsaktuelt

– Jeg vil utfordre våre forestillinger om afrikanere. Vi tror på en måte vi må redde dem. Men de kan mye selv, sa forfatteren ved lanseringen.

SE OGSÅ:

Telemarkskua, bygdeliv og næringsutvikling

Landbruk: Etiopia viser veien

Thesis: Conservation for Whom? Telling Good Lies in the Development of Central Kalahari

Dissertation: Survival in the Rainforest

Les bygdebøker!

Mange bøker blir aldri omtalt i mediene. ”Rondane Kilimanjaro. Om vennskap som flytter fjell”, skrevet av antropologen Ilona Drival, har vært et av disse ignorerte bøkene. Nå er boka - som kom ut i fjor - blitt anmeldt i…

Read more

Afghanistan: Minner om maktkampen mellom multinasjonale selskap

(Links updated 15.8.2021) Bøker om land som Afghanistan er gjerne ideologisk ladet, skrevet ut fra aktuelle politiske vinklinger som den såkalte “krigen mot terror”. Hvordan forholder det seg med den nye Afghanistan-boka av antropologen Thomas Barfield, som blir beskrevet som en av USAs ledende Afghanistan-eksperter?

Jeg har ikke lest boka, men Dagens Nyheter har anmeldt boka. Det skjer ikke ofte at engelskspråklige fagbøker får medieomtale her. Anmelderen Carl Rudbeck er begeistret:

Det har skrivits flera historiska böcker om Afghanistan. Barfields bok skiljer sig från flertalet; en orsak är att Barfield, som undervisar vid Bostonuniversitetet, inte är historiker eller statsvetare utan antropolog och har tillbringat långa perioder i landet. Han var då inte främst intresserad av landets eliter utan av folket, vars röster och intressen han vill förmedla.

Landet blir ofte beskrevet som uregjerlig. Nasjonalistisk ideologi har aldri fått fotfeste der. Barfield sammenligner den ustabile situasjonen i Afghanistan med en vedvarende maktkamp mellom multinasjonale selskap:

Barfield jämför i stället med multinationella företag där investerare, konsulter och advokater slåss om makten över ett företag medan arbetarna jobbar som vanligt. I Afghanistan har eliterna traktat efter makt utan att folket har tillfrågats eller i många fall ens brytt sig. Erfarenheten har sagt dem att det inte spelar någon större roll för deras dagliga liv vad härskaren i Kabul heter eller om han kallar sig kung eller president.

Taliban kom ifølge antropologen til makten i en periode da ingen stormakt interesserte seg for landet.

>> les hele saken i Dagens Nyheter

>> les innledningen av boka (pdf)

Intervju med Barfield:

A Cultural and Political History of Afghanistan: An interview with Thomas Barfield

Barfields bok kom har fått ganske stor omtale i engelskspråklig media, se bl.a.

Afghanistan: Six Questions for Thomas Barfield (Harper’s magazine)

Thomas Barfield: Is Afghanistan ‘Medieval’? (Foreign Policy)

A Conversation with Thomas Barfield (Saudi Gazette)

Afghanistan: A Cultural and Political History (Newsweek)

SEE ALSO:

“Afghanistan is a mess” or The return of colonial anthropology?

Slakter Fredrik Barths bok “Afghanistan og Taliban”

Fredrik Barth: “Jo tyngre NATO-krigføring, jo mer støtte til Taliban”

How can anthropology help us understand Swat and Taliban? Interview with Akbar Ahmed

Thesis by Elisabet Eikås: The limits of youth activism in Afghanistan

Afghanistan / Iraq: More and more anthropologists are recruited to service military operations

Norske antropologer som spioner for E-tjenesten?

Antropologi og militær: – Norske antropologer bør si NEI

(Links updated 15.8.2021) Bøker om land som Afghanistan er gjerne ideologisk ladet, skrevet ut fra aktuelle politiske vinklinger som den såkalte “krigen mot terror”. Hvordan forholder det seg med den nye Afghanistan-boka av antropologen Thomas Barfield, som blir beskrevet som…

Read more

Ros og slakt for ny bok om polarforsker Knud Rasmussen

Antropolog Kirsten Hastrup har skrevet en over 700 sider tykk og rikt illustrert bok om en av de store polarforskerne – Knud Rasmussen (1879-1933). Boka heter “Vinterens hjerte” og har fått strålende anmeldelser. Bare Knud Michelsen i Information mener at boka fortsetter den i Danmark vanlige ukritiske dyrking av Knud Rasmussen som nasjonalhelt:

Bogen igennem bekræftes det oprindelige velkendte billede af et enestående helstøbt menneske, der med sin charme og livslyst lægger alle ned: »Det var som om selve Knud Rasmussens vitalitet drog andre ind i hans sfære; han hypnotiserede dem eller ‘forheksede’ dem ligefrem, som det er blevet sagt,« står der. Således har han tydeligvis også hypnotiseret og forhekset Kirsten Hastrup, hvad hun mange steder smukt giver udtryk for, men det er selvsagt ikke det bedste udgangspunkt for en videnskabelig eller blot analytisk tilgang.

“Mesterligt portræt af Knud Rasmussen og den arktiske magi”, mener Jes Stein Pedersen i Politiken og gir boka terningkast seks. Anmelderen framhever at “det overdådigt stimulerende og horisontudvidende ved Kirsten Hastrups blik på Knud Rasmussen er, at hun insisterer på at se hans ualmindelighed som i høj grad betinget af mødet med andre mennesker.”

Den grundigste anmeldelsen finner vi på historie-online.dk. Der får vi vite at forfatterens hensikt er ”at vise, hvordan Knud Rasmussens historie er dybt indvævet i en større historie, som i mit perspektiv omfatter koloni-, forsknings-, ide- og litteraturhistorien”. Erik Ingemann Sørensen skriver:

Knud Rasmussen var – om nogen – barn af sin tid. Han blev ”dannet i det 19. århundredes billede, mens der endnu var hvide pletter på kortet, og mens driftige europæere kunne undres og begejstres over mødet med andre folkeslag, samtidig med at de ville forandre og modernisere hele verden”. Det er en grandios pædagogisk tilgang, da læseren herved føres direkte ind i den verden, Knud Rasmussen voksede op i. Traditioner og tankegange, nyopdagelser og erfaringer som det ellers ville være noget uoverskueligt at møde i en anden sammenhæng. Nu får vi den historiske, politiske, videnskabelige og kulturelle baggrund og hører de mange stemmer, der beretter om egen indsats. Størst blandt disse Nansens, der da også blev Knud Rasmussens store idol.

Ingen har tidligere beskrevet Rasmussens liv “med så stort et udsyn og så stor en indsigt” ifølge anmelderen.

Han gir oss også en link til Det kongelige Bibliotek hvor man kan lese de digitaliserte utgavene av Knud Rasmussens dagbøker.

For fire år siden kom filmen The Journals of Knud Rasmussen ut. Den kan ses og lastes ned i sin helhet – også i HD på filmselskapens side Isuma.tv

Antropolog Kirsten Hastrup har skrevet en over 700 sider tykk og rikt illustrert bok om en av de store polarforskerne - Knud Rasmussen (1879-1933). Boka heter "Vinterens hjerte" og har fått strålende anmeldelser. Bare Knud Michelsen i Information…

Read more

Da danske kvinner gikk med burka og radikale norske kvinner med skaut

“Hodeplagg er obligatorisk”, skrev VG i sine 10 bud for bunadsbruk for fire år siden. Imorgen, på 17.mai, vil vi igjen se et utvalg av det utrolige mangfold av av norske skaut og luer.

Noen av dem er også representert i boka “Hodeplagg – Mer enn noe på hodet” av Hill-Aina Steffenach. Her gir den tidligere lederen i bunadsrådet i Norsk Ungdomslag (alle med hodeplagg på bildet!) en fin innføring i hodeplaggenes verden.

Vi leser hun var irritert over hijabdebatten: Hvorfor handler debattene alltid om kvinner, hijab og undertrykkelse? Hvorfor snakker man aldri om sikhenes turban eller gamle norske tradisjoner? “Jeg husker selv at mange damer gikk med tørkle eller skaut som vi kalte det, da jeg var barn hjemme i Svolvær”, skriver hun.

Boka er ingen akademisk avhandling. Heldigvis kanskje. Istedenfor fotnoter får vi mange bilder, blant annet også dette sørgeskjørtet fra Samsø i Danmark som minner om en burka (Foto: Nationalmuseet, København). Hvor mye av ansiktet som ble skjult, var avhenging av hvem som var død. Fargene i drakten symboliserte graden av sorg: En begynte med svart, gikk etterhvert over til blått og når sorgen var over til rødt.

På lignende måter som gode antropologibøker er også denne boka en påminnelse om hvor mye man kan lære ved hjelp av mikrostudier, ved å analysere en liten bit av virkeligheten.

I innledningen skriver hun for eksempel:

Hodeplagg har vært et av de viktigste symbolene på tilhørighet og stilling i samfunnet, samtidig som de har hatt en praktisk funksjon i ulike klima. Hodeplaggene i de tradisjonelle folkedraktene sa noe om hvilken sosial status en hadde, hvilken livssituasjon en var i, ofte om en var gift eller ugift, og om det var høytid, fest eller hverdag.

Ja, hodeplagg er mer enn noe på hodet, derfor er også hijabdebatten så kompleks:

Våre tippoldemødre ville kanskje møtt tradisjonene med større forståelse enn det mange nordmenn gjør idag. En gift kvinne i Hordaland ville aldri vist seg ute uten noe på hodet for 150 år siden – å bruke hodeplagget var en del av å bli voksen. For en gift kvinne var det en hedersbetegnelse og det var ingen tvang eller undertrykking i å bruke det – tvert imot. Det var kulturen og de gjeldende normer der og da, og hennes identitet.

Hodeplagg var ofte et status-plagg – for både menn og kvinner. I gamle Roma og Hellas hadde ikke slaver rett til å bære hatt. Kun frie borgere! I mange samfunn vil den øverste lederen bære noe å hodet som får han eller henne til å virke høyere enn de andre:

Hodeplagg brukt som beskyttelse, var noe som tilhørte de nederst på rangstigen. For alle andre har hovedplagg dreid seg om status og dette gav opphav til det som på engelsk er kalt hat honour eller respekt for hatten.

I hvert fall for menn. Kvinner beholdt sitt hodeplagg på i enhver sammenheng!

Hodeplagg bekreftet hierarkier:

Alle foruten kongen hadde noen å bukke for. I byene på 1800tallet de rikeste brukte flosshat, arbeiderne og fattige ulike typer sixpence, mens butlere og andre som befant seg midt på rangstigen, gjerne brukte bowlerhatter.

Interessant: Hat honour kom i konflikt med kvekerne og andre religiøse grupper:

De gikk alltid med tildekket hode, både kvinner og menn, og nektet å følge kutymen med å ta av hatten for øvrighetspersoner eller andre. For dem var alle like før Gud, og bare i kirken og ved bønn fjernet de hatten i respekt.

Hodeplagg ble ofte brukt politisk. Under den andre verdenskrig ble nisselua tatt i bruk av nordmenn for å vise motstand mot den tyske okkupasjonen og for å overføre beskjeder.

På 1970-tallet ble skaut moderne for radikale kvinner i Norge! Det var spesielt Sigrun Berg-sjalet som var populært blant aktivister.

Og selvfølgelig er hodeplagg også mote. Baseball-capsen, skriver hun, har gått fra å være et praktisk hodeplagg ved ballspill til å bli et moteplagg som har tatt hele verden med storm.

Utgangspunkt for boka er seminaret Hovudplagg: frå identitetsmerke til toppolitisk kamp der også ulike hodeplaggbrukere deltok.

Boka er også blitt anmeldt i Bergens Tidende.

Les mer om norske hodeplaggtradisjoner i Bunadsmagasinet og om globale tradisjoner på Wikipedia

SE OGSÅ:

“Hodeplagg er obligatorisk”: Den skjulte islamiseringen av 17.mai ;)

Thesis: Hijab empowers women

Et flerkulturelt Bunads-Norge og norske stammeidentiteter

Ikke spøk med flagg, bunader og nasjonalsangen

"Hodeplagg er obligatorisk", skrev VG i sine 10 bud for bunadsbruk for fire år siden. Imorgen, på 17.mai, vil vi igjen se et utvalg av det utrolige mangfold av av norske skaut og luer.

Noen av dem er også…

Read more

Anfindsen mot Hylland Eriksen: Hvordan kommunisere med meningsmotstandere?

(notater, fortsatt i arbeid) Hvorfor har informatikeren Ole Jørgen Anfindsen, som mener at det finnes raser og at noen raser er mer intelligente enn andre, overraskende mange tilhengere? Hvordan kommunisere med folk som mener at grunnen til Haitis fattigdom er at øya beboes av afrikanere? Hvorfor så mye hat mot kosmopolitter og multikulturalister? Er det i det hele tatt mulig å finne en felles plattform når virkelighetsoppfatningene er så forskjellige?

Slike tanker surret rundt i hodet mitt under og etter lanseringen av boka Selvmordsparadigmet. Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet. Møtet var interessant og lærerikt. Lanseringen besto av en paneldebatt med både støttespillere og motstandere. Islamkritiker og Høyremann Hallgrim Berg deltok, dessuten Basim Ghozlan, forstander i Det islamske forbundet i Oslo og redaktør av www.islam.no, skribent Eystein Halle og Thomas Hylland Eriksen.

Det var først og fremst Anfindsens meningsfeller som var samlet i Litteraturhusets kjeller. Lanseringen ga dermed et innblikk i dette åpenbar voksende miljøet.

Vi ble vitne til et av de størst tenkelige clashes of civilisation. Mennesker med så ulikt syn på verden møttes at jeg begynte å lurer på om kommunikasjon fortsatt er mulig. Hylland Eriksen definerte selv engang kultur som det som gjør kommunikasjon mulig. Her var det ikke mye felles kultur.

Hva kan vi lære av møtet? Her noen stikkord og spørsmål

– Anfindsen-miljøet føler seg stigmatisert som minoritet. De ser seg som urbefolkning som blir undertrykt av kosmopolitter og multikulturalister, av folk som ser ned på norsk kultur, på kristendommen, USA, på de hvite. De bruker ordet urbefolkning om seg selv, som en urbefolkning som blir kolonisert av “fremmede kulturer”. På en måte er det en del likhetstrekk i argumentasjonen mellom dem og urbefolkningsgrupper som snillistiske antropologer ofte støtter. Jeg har lagt merke til at de er spesielt opprørt over noe som Thomas Hylland Eriksen sa i et intervju om forskningsprogrammet Culcom som han leder. “Målet var å omdefinere Norge”, sa han. Og: “Den viktigste hvite flekken består nå i å dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger”.

Opplevd marginalisering og undertrykkelse av “tradisjonell kultur” er poenger som ble berørt i masteroppgaver i Culcom om høyrepopulismeog karikaturstriden.

Her kan jeg faktisk følge dem et stykke med på veien. Ofte gir tilhengere av mangfold inntrykk av at Norge kun kan betraktes som “fargerikt” og “spennende” når eksotiske innvandrere er involvert (noe jeg har kritisert selv, bl.a. i et intervju i Klassekampen). Jeg må tenke på antropolog Yara El-Ghadban som stiller spørsmålet om antropologene i sin dekonstruksjonsiver har gått for langt?

Kosmopolitisme og humanistiske verdier betrakter de som elitesaker. Det som Anfindsen kaller “politisk korrekt” kaller jeg humanistiske verdier, sa Hylland Eriksen. Ja, men humanistiske er noe som “eliten” som bor på Ullevål Hageby kan pynte seg med, de som “ikke vet noe om dagliglivets problemer”, svarte publikum. Samtidig er det interessant at Anfindsen-miljøet ikke akkurat består av “folk flest”. Her var det advokater, fysikere, ingeniører og også en sosialantropolog tok ordet (fra eks-Jugoslavia, et “mislykket multikulturelt prosjekt”)

– De ser seg ikke som rasister og det å bli kalt rasist opplever de som nedverdigende og ydmykende. For Anfindsen “hater ikke andre raser”. Først når du kopler rasetenkning med hat og forakt for andres menneskeverd, kan det være snakk om rasisme etter Anfindsens mening. Han konstaterer bare at “afrikanerne er mindre intelligente enn europeere” og at det er “deres egens skyld” at de er fattige (!). Han er – i motsetning til den “politisk korrekte eliten” sannhetssøkende.

– Thomas Hylland Eriksen betegner de som sjefsideolog for det de anser som elitens multikulturelle prosjekt. Han og forskningsprogrammet Culcom er deres hovedmotstander. Nyheten om at Culcom legges ned til sommeren vakte stor begeistring.

– Hvor utbredt er slike ideologier i anti-innvandringsmiljøet og “folk flest”? Jeg synes at Siv Jensen og Hege Storhaug er snillister i forhold til Anfindsen. Men det ser ut til å være snakk om en overlapping her. Anfindsen blir hyllet på nettet, blant annet av miljøet rundt Document.no. Hallgrim Berg som forfattet den sterkt islamofobe boka “Amerikabrevet” roste boka “Selvmordsparadigmet” høyt opp i skyene, mens Hege Storhaug, som satt i publikum, forble taus under hele møtet. En av de mest leste og i miljøet høyt respekterte anti-islam-bloggerne, “Fjordman“, har faktisk bidratt til boka, han skrev en hel kapittel.

– Hvilken rolle spiller religion, spesielt kristendommen? Flere troende kristne var tilstede på møtet. Anfindsen forteller i boka om oppveksten sin i det han kaller “bibelfundamentalistisk kristendomsforståelse”, leser jeg i en anmeldelse i Klassekampen 8.5. (ikke på nett). Ifølge Tom Egil Hvervens anmeldelse mistet Anfindsen fotfestet på midten av 1990-tallet. Han begynte å forstå at troen ikke lot seg forene med naturvitenskapelig erkjennelse. Terrorangrepene 11.september 2001 ga Anfindsen en ny sak. “Rasebiologien virker som en åpenbaring, et fundament for nye, ekstreme oppfatninger.” Så: Hvilke personlige historier finner vi blant tilhengere av raseteorier?

– Hvor mye interesse er det for dialog på begge sider? Er det i det hele tatt mulig å finne en felles plattform når virkelighetsoppfatningene er så forskjellige? Er det ikke bedre å la være å diskutere med “rasister”?

Kort om innlederne:

Ole Jørgen Anfindsen: Han snakker rolig og gir inntrykk av å være saklig og “sannhetssøkende”. Helt ok å høre på selv om innholdet etter min mening er skremmende.

Hallgrim Berg: Et menneske med mye hat inni seg. Bruker et aggressivt språk. Han virker enda mer ekstrem enn Anfindsen selv om han kanskje ikke er det.

Basim Ghozlan: Snill og vennlig, dialogorientert. Han roste Anfindsen for å ha endret syn på islam: Anfindsen generaliserer mindre og ser nyanser. De har møtt hverandre flere ganger og er blitt venner. Så gikk han gjennom kapittelet om islam og forteller at Anfindsen peker på en del viktige ting, men at bekymringene er overdrevet.

Thomas Hylland Eriksen: Tydelig irritert og opprørt over Anfindsens raseteorier og slaktet boka fullstendig. Viste likhetene med raseideologier fra 1930-tallet, apartheid i Sør-Afrika og sørstatene i USA. Dette likte publikum dårlig, de følte seg stigmatisert og bekreftet i sitt syn på akademia.

Eystein Halle: Latterliggjorte det norske godhetsregimet. Inntok etterhvert – spesielt etter Hylland Eriksen forlot panelet etter to timers debatt – en mellomposisjon og kritiserte Anfindsens dommedagsscenarier.

Ingen avis har omtalt lanseringen, men det finnes en gode oppsummeringer på minerva.as og document.no:

Kristian Meisingset: Karneval. Når Ole Jørgen Anfindsen slipper bok, snus alt på hodet (minerva, 7.4.10)

Hans Rustad: “Selvmordsparadigmet” og en selsom opptreden (document.no, 6.5.10), En instruktiv seanse (document.no, 7.5.10) og Instruktiv seanse II (document.no, 8.5.10)

Diskusjonen mellom Thomas Hylland Eriksen fortsatte på verdidebatt.no i kommentarfeltet til innleggene “Hva er rasisme” av Espen Utaker og Rasisme av Ole Jørgen Anfindsen (se bare Thomas Hylland Eriksens kommentarer. På verdidebatt.no har Anfindsen sin egen spalte).

Aftenposten har ført et heller ukritisk intervju med Anfindsen idag der journalisten ikke utfordrer Anfindsens raselære. Boka ble også anmeldt i Dagbladet.

Se også intervju i Vårt Land og kommentarer av Konrads tankesmie Skallemalerne børster støvet av instrumentene og av Hjorthen Ønsker debatt om rase og IQ. Astrid Mæland har nylig skrevet en lengre sak Slik forsvant rasisme på fire minutter.

Sigve Indregard kommenterer på indregard.no:

At Ole Jørgen Anfindsen får spalteplass til sine 30-tallsteorier om raser og IQ, viser med all den nødvendige tydelighet at samfunnsforskerne har hatt en riktig magefølelse om at det er farlig å lefle med forenklede, biologiske forklaringsmodeller (á la evolusjonspsykologien). Det er ingen tilfeldighet at Anfindsen får denne spalteplassen i videreføringen av Hjernevask-debatten.

Kombinasjonen av folkelige, biologiske forklaringer, økonomisk stagnasjon og et stort rom for populismen i politikken leder oss raskt i retning av de populistisk-fascistiske skremselsbildene og den medfølgende politikken. Det har vi prøvd før. Det er selvsagt ikke biologien i seg selv som er farlig, men den alt for levende rasistiske resonnansen disse tankene får.

Mohamed fra ars rhetorica kommenterer på Kornrads tankesmie:

Det Anfindsen kommer fram med er den fremste årsaken til at den “hvite mannen” representert av den europeisk imperalisme sto bak koloniseringen av Afrika og Asia. Dette er grunnen til den vestlige slavehandelen. Det er grunnen til kristningen av Afrika. Fordi siden disse menneskene har lavere IQ og er så usivilisert så skulle det bare mangle at den hvite mannen kom og reddet dem fra deres egen undergang. Med sin høye IQ så kommer han og redder dem fra deres egen dumskap.

En oversikt over hele mediedekningen inkludert skannete versjoner av tekster som ikke er på nett, finner vi på http://selvmordsparadigmet.no/media/omtale.html

PS: Oppdaget nettopp vi hadde samme diskusjon for fire år siden. Professor Lars Kolvereid mente dengang at kinesiske innvandrere lykkes bedre som gründere fordi de har høyere “nasjonal intelligens” enn etiopiere. Han ble også framstilt som en helt som tør stå fram med sine meninger, se oppsummering av debatten: Helgeland Arbeiderblad støtter rasistisk forsker

SE OGSÅ:

Marianne Gullestad: Racism – The Five Major Challenges for Anthropology

Thomas Hylland Eriksen: Derfor må vi snakke om “rase”

Fredrik Barth: “Slutt å kalle fordommer for rasisme”

Identity politics: Have anthropologists gone too far?

“Svarte menn rammes av nykolonial rasisme”

Rasetenkning i Språkrådet?

Allierer seg med ytre høyre: Dagbladets nye kampanje mot innvandrerforskningen

(notater, fortsatt i arbeid) Hvorfor har informatikeren Ole Jørgen Anfindsen, som mener at det finnes raser og at noen raser er mer intelligente enn andre, overraskende mange tilhengere? Hvordan kommunisere med folk som mener at grunnen til Haitis fattigdom…

Read more