Mens norske lærebøker er navlebeskuende og nasjonalistiske, er bygdebøker befriende åpne og byr på globale perspektiver.
Det er i hvertfall inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest litt i bygdebøker i det siste. Jeg befinner meg akkurat nå på Utsira, en liten øy 20 km utenfor Haugesund. Den lokale historieboka er imponerende. Den teller flere sider (856) enn øya har innbyggere (litt over 200). Ikke bare det, den inneholder mye stoff om globale forhold. Hele perspektivet er transnasjonalt.
Norske lærebøker, både historie-, filosofi- eller sosiologibøker er ofte blitt kritisert for å handle for lite om verden utenfor Norges grenser. Helt fram til Norsk innvandringshistorie kom ut i 2003, har innvandrernes innsats i å bygge landet vært usynlig i historiebøkene. På den måten kunne myten oppstå om at innvandring er noe nytt og at nordmenn har hatt lite erfaring med folk fra andre land.
Men Roar Svendsen og Bjørn Arild Hansen Ersland skriver allerede på side 21 i boka “Utsira fram til år 2000. Historien om et øysamfunn”:
Det ville ha vært feil å studere Utsiras steinalder isolert, heller ikke Norges. Vi kan gjerne snakke om isolerte øyer eller avstengte daler, men utviklingen skjer likevel i takt med andre kulturområder, og den blir drevet fram av påvirkninger utenfra. Dette gjelder helt fra de første fangstfolkene vandret inn for å utnytte de fangstområdene som en gang mye senere ble Norge.
Med dette i minnet har vi forsøkt å følge de sporene menneskene på Utsira har etterlatt seg fra de innvandret til Norge etter isavsmeltingen og fram til slutten av yngre steinalder.
Om bronsealderen skriver de:
Den første virkelige bronsealder i Europa, hvor bronsen var det viktigste materialet i våpen og redsskaper oppstod i Slovakia, Mähren og Böhmen (aunjetitz-kulturen).
(…)
Denne kulturen besto av jordbruksfolk som gjennom å utvinne metall i Alpene og Slovakia kom til å få stor innflytelse, ikke minst på grunn av handelen som fulgte. Deres våpen, redskaper og smykker ble spredt over hele Europa. I løpet av kort tid virker det som om hele kontinentet var blitt åpnet for handelssamkvem over det ungarske slettelandet til Middelhavet, over passene i Alpene til Nord-Italia, og til de store elvene opp til Skandinavia.
Vi leser om en spesiell grav som ble funnet på Utsira for rundt 75 år siden som stammer fra slutten av 700-tallet. Måten kvinnen ble gravlagt på tyder på kristen påvirkning – 200 år før kristendommens endelige innpass i Norge! Hvordan kunne dette være mulig?
“En kan gjerne lure på hvordan folk på Utsira, som i dag er en av Norges minste og mest isolerte kommuner, kan ha blitt utsatt for en slik påvirkning før år 800”, skriver historikerne.
Jan Petersen, som var ansvarlig for utgravningene på Utsira mellom 1929 og 1933, mente kristendommen kom til Utsira via Shetland. På de britiske øyene har kristendommen allerede fått innpass flere hundre år tidligere. Ifølge Petersen må det allerede i folkevandringstiden ha vært forbindelser mellom øyboerne på Utsira og Shetland.
Petersen fikk riktignok ikke mye støtte fra andre arkeologer, men uansett viser gravfunnet “at Utsira var en del av verden” ifølge boka:
I graven har det ligget en kvinne med perlekjede og to bergkrystaller som gravgods. Perlene stammer fra yngre jernalder. Ti av dem er store mosaikkperler, ellers er det blå, hvite og grønne glassperler og en av rav. Alle perlene kommer fra utlandet. Ravperlen kommer sannsynligvis fra Jylland, og glassperlene kommer fra Rhin-egnen. Dette funnet viser at det har vært storfolk på Utsira for over 1000 år siden.
Det ser altså ut til at Utsira, i likhet med flere andre Rogalands-kommuner har vært utsatt for en kristen påvirkning lenge før kristendommens endelige gjennombrudd i Norge. Denne påvirkningen foregikk før de kristne misjonærene kom til Norge, og må selvsagt skyldes direkte eller indirekte kontakt med utlandet. De første kristne misjonærene kom til Norden først på 800-tallet.
Vi leser dessuten om skottehandelen på Vestlandet, om engelske, tyske, nederlandske og danske skip i traktene rundt Utsira. Hollandske og engelske hummerfartøyer kom hit og kjøpte hummer:
Selv om vi vet svært lite om innflytting til Utsira, så vet vi at dette ikke var noe nytt fenomen. I det sjømilitære manntallet fra 1707 får vi nemlig oppgittt fødselsstedene til mennene på øya. Da var 11 av de 41 mannspersonene, dvs 27% født på andre steder, 5 på Karmøy, 1 var født i “Bergenhuus Lehn”, 1 i “Aske Sogen”, 2 i “Nordlandene” og 2 i Holland.
Flere sirabuer dro ut i verden, ikke bare på Islandfiske: Mellom 1851 og 1907 dro 72 sirabuer fra Utsira til Amerika.
Senere i boka konkluderer Svendsen og Ersland:
Sirabuene var nemlig langt i fra noen heimfødinger. De levde i et åpent samfunn, og var godt vant til å forholde seg til fremmede.
Og jeg har bare tatt en rask titt inn i boka.
Her på øya fikk jeg vite at folk stort sett har vært orientert mer mot Vest enn mot Øst. De hadde mer kontakt med de britiske øyene, Færøyene og evt også Island enn med Oslo. Idag pendler flere sirabuer til oljeplatformer eller seiler på “de syv hav” som maskinister eller styrmenn, påpekes det også i en brosjyre.
For mer info se en fin reportasje i Vi over 60 og Utsira kommunes sider. Atle Grimsby blogger dessuten om Utsira as a way of life.
SE OGSÅ:
Fortsatt nasjonalistisk indoktrinering i lærebøkene
– Nasjonalistisk historieskriving er problemet
Mens norske lærebøker er navlebeskuende og nasjonalistiske, er bygdebøker befriende åpne og byr på globale perspektiver.
Det er i hvertfall inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest litt i bygdebøker i det siste. Jeg befinner meg akkurat nå…
