 |
Fortvilt? Ring oss! Det hjelper å snakke om det. Foto: Kecko, flickr
|
(utkast) Hver dag kaster seg minst en nordmann foran toget, henger seg, tar gift eller setter seg i bilen for å kræsje med et vogntog og dør. Enda flere prøver å ta livet av seg, men overlever.
Hvorfor velger de å avslutte livet sitt? Fordi de er psykisk syke? Ikke nødvendigvis. Det er på tide å ta et oppgjør med sykdomsfokuset og rette oppmerksomheten mot samfunnsforholdene som medvirker til at mennesker ikke orker å fortsette livet, mener flere og flere forskere, skriver Kari Dyregrov i Tidsskrift for Norsk Psykologforening.
Det er Sigrun Tømmerås som i et innlegg angående gårsdagens Verdensdag for forebygging av selvmord anbefaler Dyregrovs artikkel.
Den individuelle tilnærmingen kan ifølge Dyregrov være farlig. Sykdomsfokuset tar oppmerksomheten bort fra andre årsaksforhold og fremmer i liten grad ansvar blant hver av oss. “Alle har et ansvar for å forebygge selvmord, ikke minst de som har mye makt over andre menneskers liv. Noe å tenke på ikke minst for politikere og Nav”, kommenterer Tømmerås som har skrevet mye om selvmord.
Jeg har selv kritisert det ensidige medisinske sykdomfokuset i et tidligere innlegg om The Anthropology of Suicide. Kanskje selvmordsforskningen illustrerer særlig godt hvorfor det er nødvendig at real- og samfunnsfagene samarbeider mer, at tverrfaglighet faktisk redder liv?
Morten Thomsen, leder av organisasjonen Livslinien, har skrevet en veldig god og gripende artikkel i Information: Selvmord som kommunikationsmiddel. Selvmord og selvmordsforsøk kan ses som en reaksjon på ødeleggende samfunnsforhold, en protest mot å ikke blitt hørt og sett. Han skriver om en økende andel ensomme mennesker, snevre idealer om det gode liv, høye krav til vellykkethet og manglende evne til å takle egen og andres “svakhet”, “nederlag”, sorg og kriser.
Nasjonalt senter for selvmordsforskning og – forebygging ved Universitetet i Oslo satser stort på forskningsformidling. På senterets nettside finner vi flere tekster om selvmord som samfunnsproblem, bl.a. i den nyeste utgaven av tidsskriftet Suicidologi som de gir ut: Samfunnets og hverdagslivets lidelsesproduksjon og selvmordsproblematikken. Ansatser til en kritisk refleksjon av Yngve Hammerlin. Når man diskuterer selvmord, bør man også diskutere de negative konsekvensene som vårt økonomiske system har på menneskene, skriver rettssosiologen og kriminologen blant annet. “Konkurranseideologiens sosiale, psykiske og fysiske slitasje er svært belastende for en del mennesker og må studeres grundigere og mer konkret innenfor suicidologien.”
Verdensdagen mot selvmordforebygging har ikke fått særlig mye omtale i mediene. De fleste norske avisene brakte bare standard-meldingen fra NTB Markant nedgang i antall registrerte selvmord (mens den danske avisa Berlingske Tidende melder Flere selvmord på Grønland og Information tidligere skrev Flere selvmordsforsøg hos 1980-generationen i Danmark).
Dagens Nyheter har derimot markert dagen med en artikkelserie som bl.a inneholder saken ”Webbsidor uppmanar unga att ta sitt liv”.
For å redde liv, må selvmord altså også bli et politisk spørsmål. Psykologer og leger må samarbeide med antropologer, sosiologer og økonomer etc. Selvmord er også et integreringsspørsmål – uten at innvandrere trenger å være involverte.
Uansett er det viktig å snakke om selvmord og å bry seg.
SE OGSÅ:
The Anthropology of Suicide – World Suicide Prevention Day
Why anthropologists should politicize mental illnesses
Selvmord en gammel tradisjon på Grønland?
Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold
Doktoravhandling om spilleavhengige: – Heller forbrukerbeskyttelse enn sykeliggjøring!
Hvordan studere og forstå lidelse?
For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”
The globalisation of the Western conception of mental illness
Fortvilt? Ring oss! Det hjelper å snakke om det. Foto: Kecko, flickr
(utkast) Hver dag kaster seg minst en nordmann foran toget, henger seg, tar gift eller setter seg i bilen for å kræsje med et vogntog og dør. Enda flere…
Read more
