individ og samfunn | antropologi.info

Hijab: – Angrip selve undertrykkelsen, ikke symbolene!

Published on August 16, 2007 by lorenz Posted in individ og samfunn, islam, kjønn, master-/ hovedoppgaver, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Nettstedet Kilden intervjuer antropologen Kristin Engh Førde som har skrevet en masteroppgave om unge Oslojenters bruk av hijab. Hun mener at man i den offentlige debatten om hijab ofte tillegger selve sløret for stor betydning:

Hijab berører maktspørsmål, men ofte på andre måter enn vi tror. Det viktige er jentenes rett til å gjøre egne valg, og bestemme over eget liv. Hvis hijaben gjør det enklere å forfølge en egen karriere enn det ville vært uten, så er det et argument for å tillate bruk av hijab på skoler og arbeidsplasser. Det kan gjøre jobb og karriere til en mulighet for flere. Hvis målet er å utvide kvinners handlingsrom, tror jeg egne penger er veldig mye viktigere enn klær og symboler.

Men det er ikke dermed sagt at ikke tvang og overgrep forekommer blant jentene som bruker hijab, understreker antropologen. “Men for disse er hijaben gjerne ett av de mindre problemene. Mitt råd er å angripe selve undertrykkelsen, ikke symbolene”, sier hun.

Kristin Engh Førde fant ut at motivene for å bruke hijab er mangfoldige. Men de er alle knyttet til femininitet, og som regel til respektabilitet – til det å være ei skikkelig jente.

>> les hele saken i KILDEN

>> last ned hele oppgaven

OPPDATERING: Oppgaven fikk plutselig omtale i flere aviser:

Muslimske kvinder trætte af medlidenhed: Medlidenhed er lige så uvelkommen som kritik, viser norsk undersøgelse om muslimske kvinders brug af tørklæder (Kristeligt Dagblad, 28.8.07)

Lei av medlidenhet: Jenter med hijab føler at folk ser på dem som objekter (Vårt Land, 3.9.07)

SE OGSÅ:

Lila Abu-Lughod: It’s time to give up the Western obsession with veiled Muslim women

Å leve med hijab – to nye studier

Kristne om hijab, sex og homofili

“Hodeplagg er obligatorisk”: Den skjulte islamiseringen av 17.mai

Doktorgrad på unge norske muslimer: På vei til en transnasjonal islam – antropologi.info-intervju med Christine M. Jacobsen

Unge muslimske kvinner – Utfordrer norskheten og hva det vil si å være muslim

Hijab berører maktspørsmål, men ofte på…

– Modernitet betyr akselerasjon

Published on August 8, 2007 by lorenz Posted in individ og samfunn, modernitet, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, teorier

Hvorfor har vi alle så dårlig tid selv om vi egentlig kan jobbe mer effektivt enn tidligere? Grunnen er at akselerasjon – kontinuerlig fartsøkning – er vår tids grunnprinsipp, mener sosiolog Hartmut Rosa. Hele modernitetens historie lar seg skrive som en historie om akselerasjon, mener han. Han bruker teorien også for å forklare innvandringsdebatten, økende fattigdom og populisme.

Rosa har vært innleder på seminaret Time and Modernity arrangert av forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge.

I et (epost-) intervju med meg sa han bl.a.

– I mange rådgivningsbøker leser vi kan komme oss ut av tidsklemma ved å ta det mer med ro. Jeg derimot sier: Akselerasjon hører til modernitetens vesen. Vi kan ikke leve eller jobbe saktere uten å melde oss ut av moderniteten. Moderniteten gir ikke rom for stillstand eller avkopling. Modernitetens grunnprinsipp er dynamisering. Og denne dynamiseringen består av tre former av akselerasjon som driver hverandre framover: teknisk akselerasjon, sosial akselerasjon og livstempoets akselerasjon. Akselerasjonsprinsippet har hersket over oss i omtrent 300 år. Derfor er det ikke bare å vedta et par lover eller å skape holdningsendringer og vips er tidsklemma borte.

(…)

– Men samtidig fins det både her i Europa og i andre verdensdeler store og kanskje økende befolkningsgrupper som er utestengt fra akselerasjonsspillet. De vil gjerne være med i akselerasjonen og oppfatter seg som frakoplet eller tvangs-deakselert. Dette gjelder for store deler av Afrika, men også for arbeidsledige i Europa. Slik oppstår det nye store forskjeller. Den ene delen lever på en måte fortere og fortere, den andre delen saktere og saktere. Men denne langsomheten er ikke noe kulturelt, det er heller en deprivasjonstilstand, ikke minst i vedkommendes egenoppfatning.

(…)

– Når vi har forstått akselerasjonens årsaker, kjennetegn og konsekvensene, er vi kanskje i stand til å dempe konsekvensene, forandre eller fjerne årsakene. Men hittil har vi ikke engang øynet, eller vi har til og med misforstått modernitetens akselerasjonskraft. De fleste sosiologiske moderniseringsteoriene ser differensiering (arbeidsdeling, spesialisering etc), rasjonalisering og individualisering, kanskje også kommodifisering, som moderniseringens grunnprinsipper. Sosiologien har glemt hvordan moderniteten har satt den materielle, sosiale og åndelige verden ustoppelig i bevegelse.

>> les hele intervjuet (lenker oppdatert 26.4.2021)

SE OGSÅ:

Modernitet: Sosiologen Ulrich Beck skisserer et nytt paradigme

Ny bok om Bauman og det postmoderne

Modernitet ødelegger antropologien: Er folk på Stillehavsøyene like moderne som vi i Europa? Er modernitet et nyttig begrep?

Hvorfor har vi alle så dårlig tid selv om vi egentlig kan jobbe mer effektivt enn tidligere? Grunnen er at akselerasjon - kontinuerlig fartsøkning - er vår tids grunnprinsipp, mener sosiolog Hartmut Rosa. Hele modernitetens historie lar seg skrive…

Likestilling og grådighet: “Endrede strukturer vil føre til annen adferd”

Published on August 8, 2007 by lorenz Posted in arbeid(sliv), individ og samfunn, Kultur tradisjon kunnskap, ledelse, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Finansministeren synes inntektsnivået til stjernemeglerne er “rene galskapen”, samtidig mener “rødstrømper” at rikmannsfruenes “likestillingsregressive” valg er et tilbakeslag: Det er liten grunn til å moralisere over andres valg: “Folk oppfører seg slik de gjør fordi både struktur og kultur legger til rette for det”, skriver antropolog Long Litt Woon i sin spalte i Aftenposten.

Hvis politikerne synes at meglerne velger å innrette seg skattemessig på måter som er moralsk tvilsomme og at fruene velger kjønnsroller som er forkastelige, bør de sette søkelyset på de rammebetingelsene som bidrar til at slike valg tas:

Istedenfor å moralisere, bør ansvarlige myndigheter heller gjøre noe med regelverket. Finansminister Kristin Halvorsen bør utrede hvordan lurifakshullene i skattereformen kan tettes slik at vanlige folks tillit til skattesystemet ikke uthules. På samme måte bør produktivitetsorienterte arbeidsgivere finne ut hvordan de best kan forebygge misbruk av fleksitid når vi nå har mangel på arbeidskraft i Norge.

Hvis “alle” gjør én ting, kommer man fort på defensiven hvis man gjør det motsatte av det de fleste gjør. Forsvarstaler gir oss med andre ord et godt tips om at vi er på sporet av et kulturtrekk. For eksempel har vi nylig kunnet lese i Dagens Næringsliv om hvor krevende det er å være hjemmeværende, sett fra rikmannsfruehold. Slike uttalelser om hjemmetilværelsens arbeidskrav skyldes blant annet den protestantiske arbeidsetikken som fortsatt lever i beste velgående: Det er gjennom (lønnet) arbeid at vi er noe.

>> les hele saken i Aftenposten

Jeg kan tenke meg at et slikt kulturelt og strukturelt perspektiv ville også vært nyttig for å analysere Opsjonsskandalen i Hydro

Finansministeren synes inntektsnivået til stjernemeglerne er "rene galskapen", samtidig mener "rødstrømper" at rikmannsfruenes "likestillingsregressive" valg er et tilbakeslag: Det er liten grunn til å moralisere over andres valg: "Folk oppfører seg slik de gjør fordi både struktur og kultur legger…

Fotball: Det viktigste er fellesskapet

Published on August 6, 2007 by lorenz Posted in globalisering transnajonalt, idrett, individ og samfunn, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

En leser av og til om rasisme i fotball, men der er det også mye kosmopolitisme. Antropolog Hans Hognestad har doktorgrad på fotball og identitet. I et intervju med Bergens Tidende sier han at tilskuerne heier ikke mindre på en norsk klubb om spillerne kommer fra Nigeria eller Sør-Amerika. “Jeg tviler på om interessen for Brann hadde vært større om det var flere bergensere på laget”:

Drakten er det viktigste. Klubbmerket. Det er ønsketenkning at flest mulig av Brann-spillerne skal være bergensere. Det viktige er fellesskapet som dannes rundt Brann. Supporterne ser seg selv som klubben, ikke spillerne. Brann-fellesskapet holder til på tribunen, mens spillerne på matten leverer for fellesskapet. Så lenge utenlandske spillere, og de som kommer utenbys, kommuniserer med supporterne, blir de akseptert.

Det er faktisk heller slik at utlendinger på norske fotballbaner har bidratt til å øke fotballinteressen:

For at norsk fotball skal overleve, må det sportslige nivået holdes oppe. Jeg tror ikke det finnes gode nok talenter for å holde liv i så mange toppklubber som det fins i Norge i dag. Det er positivt at vi får tilført nye ideer og måter å spille på, det er sunt for et hvilket som helst sosialt og kulturelt system.

Fotball er ikke lenger en arbeiderklassesport. Det er “mainstream å være opptatt av fotball”.

Vi lever ganske privatiserte liv ellers. Fotballen gir oss noe som tidligere var forbeholdt religion. De mest dedikerte supporterne bruker fotballaget for å fortelle hvem de er. Et viktig trekk de siste årene er at det er mer vanlig for jenter å være fotballsupporter, særlig blant de yngre.
(…)
Før var det flere fotballinteresserte som gjemte interessen i skapet. En fotballinteressert akademiker delte ikke umiddelbart interessen sin med andre. For kultureliten var lidenskapen for fotball privat. Nå er det nærmest motsatt, nå skal du ha et lag, det dreier seg nærmest om din troverdighet. Det er et merkelig trekk.

Medieprofileringen betyr selvfølgelig mye, sier han.

>> les hele intervjuet i Bergens Tidende

SE OGSÅ:

Forsvarte doktoravhandling om fotball og identitet

– Den skotske fotballkulturen er spesiell

Derfor piper de mot landslaget – en antropolog forklarer

Idrotten bäst på integration – etnografisk studie

Artikler om fotball av antropologen Halvdan Haugsbakken

Drar på feltarbeid i Gated Communities i Sør-Afrika

Published on August 3, 2007 by lorenz Posted in byforskning, individ og samfunn, master-/ hovedoppgaver, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Nanette Andersen skal om en drøy måned dra til Sør-Afrika for å studere “forestilt fare” i Gated Communities i Sør-Afrika. Gated communities er avgrensende boområder med murer og vakter. På bloggen i Nyhedsavisen presenterer hun prosjektet for sitt “speciale”:

Hvad skal jeg så undersøge? Jo jeg skal undersøge “forestillet fare”- og altså håndteringen af fare i Cape Towns Gated Communities. Et Gated community er et bofællesskab som er baseret på fysisk sikkerhed, dvs. at der er vagter, mure og andre teknologiske sikkerhedsløsninger i området.

Jeg vil undersøge:

– Hvilke forestillinger har beboerne om fare?

– Hvordan opstår og påvirkes forestillet fare gennem sociale relationer?

– Hvad betyder det for folk, at bo i et gated community i forhold til deres følelse af sikkerhed?

– Hvordan navigerer beboerne mellem omgivelserne udenfor og inde bag murene i dagligdagen?

Dvs. at jeg både skal arbejde med den psykologiske kognition, samt adfærd, påvirkninger og sammenhængene mellem disse.

Som de fleste antropologer har hun allerede et personlig forhold til regionen hun skal dra til: Hun har tidligere vært sørafrikansk gift og har reist landet rundt med sin ryggsekk.

Hun har tenkt å blogge mer fra Cape Town.

>> les hele saken i Nyhedsavisen

SE OGSÅ:

Ethnographic Research: Gated Communities Don’t Lead to Security

Thomas Hylland Eriksen: “Jakten på trygghet gjør oss utrygge”

Voksende slumområder, nye former for apartheid

Nanette Andersen skal om en drøy måned dra til Sør-Afrika for å studere "forestilt fare" i Gated Communities i Sør-Afrika. Gated communities er avgrensende boområder med murer og vakter. På bloggen i Nyhedsavisen presenterer hun prosjektet for sitt "speciale":

Hvad skal…