individ og samfunn | antropologi.info

Dansk statsborgerskaps-test for vanskelig for danskene

Published on March 2, 2007 by lorenz Posted in Danmark, globalisering transnajonalt, individ og samfunn, innvandring migrasjon, nasjonalisme, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

(via anders deutsch) En hoax? Et ondskapsfullt påfunn fra en satiriker? Neida. Testversjonen av den danske statsborgerskapstesten er lansert: Hvad fortæller den runesten, som Harald Blåtand rejste i Jelling i ca. 965? Hvad var navnet på den biskop, som regnes for Københavns grundlægger? Hvilken lampe er tegnet af arkitekten Poul Henningsen? Hvilket år blev stavnsbåndet, der blandt andet forhindrede fæstebønder i at flytte fra deres hjemegn, ophævet?

Alle som søker om dansk statsborgerskap må fra mai av svare på 40 slike spørsmål. For å få innvilget statsborgerskap må en svare korrekt på 28 av disse.

Vanskelige spørsmål? Jo. Ifølge den tyske avisen taz (tageszeitung) klarte heller ikke de fleste såkalt etniske danskere å svare korrekt.

Men vent, å svare riktig er ikke nok. Først må en innfri 12 krav for å kunne gå opp til prøven. Og betale en tusenlapp.

Det er ikke overraskende at denne testen er blitt slaktet. Det er heller ikke overraskende at kritikken preller av på politikerne.

Og her er De 200 spørgsmål, der skal teste danskheden og her er De 200 svar.

Norske aviser har hittil ikke skrevet om denne testen.

Slike tester er blitt diskutert tidligere, også i Norge se bla. Ernas test (Utrop.no), Tyskland Tid for borgertester? (Bergens Tidende) og England Essensen av “britiskhet”? (Morgenbladet)

SE OGSÅ:

Eliteinnvandring = Mer global apartheid

The cultural nationalism of citizenship in Japan and other places

For en verden uten UDI

(via anders deutsch) En hoax? Et ondskapsfullt påfunn fra en satiriker? Neida. Testversjonen av den danske statsborgerskapstesten er lansert: Hvad fortæller den runesten, som Harald Blåtand rejste i Jelling i ca. 965? Hvad var navnet på den biskop, som…

Ny doktoravhandling: Nordsvenske ungkarers jakt etter kjærligheten

Published on February 21, 2007 by lorenz Posted in bøker, doktoravhandlinger, familie, individ og samfunn, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, Sverige, vi og de andre

“Det är en fängslande bok om vad, hur och varför kärlek är och bör vara, något som inte bara ensamstående män i inlandet funderar över”, skriver Svenska Dagbladet om doktoravhandlingen “Man ska ju vara två. Män och kärlekslängtan i norrländsk glesbygd” av sosialantropologen Lissa Nordin.

Nordin har i to år vært på feltarbeid blant ensomme single menn i Norrland, vært med på fisketurer, dans og sjekketurer til St Petersburg. Hun har vært blant menn som er dobbelt marginaliserte: De bor i utkanten – i “glesbygden” og i tillegg er de ugifte – en livsform som ikke er like akseptert i glesbygden som det er i byen.

Avhandlingens styrke er ifølge SvD at antropologen ikke har bidratt til en ytterlige stereotypisering av mennene i Nord-Sverige. Det er samfunnets forestillinger om det gode liv som gjør disse mennene til outsidere. Ifølge disse normene må en være gift for å være lykkelig:

Hon visar hur männen hela tiden måste parera mot olika ”felaktiga” mansroller i sin strävan efter kärlek och tvåsamhet. I ord och handling söker männen konstruera sig själva som ”riktiga” och ”bra” män, trots att den avgörande ingrediensen saknas, nämligen den kärleksfulla tvåsamheten med en kvinna.
(…)
Lissa Nordin konstaterar att det inte finns några “singelmän” i Västerbottens inland – bara ungkarlar och gammpojkar som måste förhålla sig till det faktum att de är levande stereotyper.

I en tidligere artikkel i samme avis om Nordins forskning leser vi:

Hon menar att de här männen inte är undantagen som behöver förklaras. I stället använder hon sig av ett perspektiv där hon kritiskt granskar den heterosexuella normen, heteronormativiteten. Då framkommer en helt annan bild.

Det handlar istället om ett system som producerar de här männen. Männen är i sin tur en förutsättning för att det här systemet ska fungera. De behövs för att andra ska kunna definiera sig som normala gentemot de här männen som ses som avvikare. Det är alla de krav och förväntningar som ryms inom det heteronormativa som gör att de här männen agerar som de gör.

Idealet er dessuten at kjærlighet ikke skal være arrangert. Derfor er det fortsatt mange som syns at sjekking på nett eller en tur til St.Petersburg er moralsk tvilsom. “Men hur”, spør Nordin, “ska männen då bete sig för att träffa kvinnor?”

>> les hele saken i SvD: Att bygga en mansroll i Norrland

>> les mer om studien i SvD: “Ett hus utan en kvinna är inget hem”

>> pressemelding fra Stockholms universitet

Avhandlingen kom ut som bok. Det er vel derfor at den ikke er tilgjengelig som pdf.

Antropologen har under feltarbeidet vært intendent på Vindelfjällens Forskningsstation “mitt i den nordsvenska vildmarken” i Ammarnäs:

Min dröm ar att kunna locka hit samhällsvetare och humanister, att samla många vetenskaper under samma tak och väcka både nationella och internationella intressen för forskning om och i dessa trakter.
(…)
Av stor vikt år också att få till stånd ett längre forskningsprojekt, gärna med lokalbefolkningen involverad. Idag försvinner ofta forskningen med sin utövare.

– Det hör till forskningsvärldens realiteter. Folk blir klara, till exempel med sina avhandlingar, och sedan upphör verksamheten.

>> les hele saken: “Forskning vid vägens ände. Med mångvetenskapen som mål och glesbygdens över”

SE OGSÅ:

– Snakk om normalitetssentrisme! Ikke bare folk fra andre land, men også døve, blinde og folk i rullestol kan ha alternative forestillinger om det gode liv.

“Normalitet” og “Trygghet” – Thomas Hylland Eriksen med to nye bøker

Etnologer forsker på samlivskurs

"Det är en fängslande bok om vad, hur och varför kärlek är och bör vara, något som inte bara ensamstående män i inlandet funderar över", skriver Svenska Dagbladet om doktoravhandlingen "Man ska ju vara två. Män och kärlekslängtan i norrländsk…

Thomas Hylland Eriksen: “Jakten på trygghet gjør oss utrygge”

Published on February 12, 2007 by lorenz Posted in individ og samfunn, livet, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

– At vi prater så mye om trygghet er en paradoks ettersom vi aldri har vært tryggere enn i dag, sier Thomas Hylland Eriksen i et intervju med Svenska Dagbladet. Han tror at vi er så opptatt av å minimere alle slags risker fordi vi har en “overdreven tro på vår evne til å kontrollere våre liv”.

Det kan også være et tegn på at vi mangler visjoner, leser vi:

– Det är djupt mänskligt att vilja vara del av något större. Det kan vara religion eller känslan att vara med och skapa en del av historien, en del av ett projekt där vi känner att ”det jag gör är helt nödvändigt”.

Den känslan har vi förlorat, menar Thomas Hylland Eriksen. Det innebär att vi blir väldigt upptagna av våra egna liv, vår livsstil. Äter jag riktigt? Kan maten vara farlig? Borde jag bli vegetarian? Uppfostrar jag mina barn rätt?

(…)

– Ängsligheten verkar handlingsförlamande, frihetsbegränsande och vi riskerar bli utan möjlighet att lära av våra fel. Och vi kan få relativt händelsefattiga liv.

>> les hele saken i Svenska Dagbladet (Lenke oppdatert 7.7.2025)

SE OGSÅ:

“Normalitet” og “Trygghet” – Thomas Hylland Eriksen med to nye bøker

Advarer mot trygghetsfundamentalismen: En overdrevet jakt på trygghet skaper utrygghet

Matglede viktigere enn mattrygghet

Hylland Eriksen om fugleinfluensaen og globaliserte risker

Ethnographic Research: Gated Communities Don’t Lead to Security

"Tilliten mellom mennesker og til staten gjør Norden så rik"

Published on February 8, 2007 by lorenz Posted in gaver gaveøkonomi, individ og samfunn, neoliberalisme / velferdsstaten, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

(LENKER OPPDATERT 30.9.22) Hvorfor er Norden så rik? En ny bok minner om at økonomer glemmer den sosiale biten i teoriene sine. Det er kanskje ikke alltid så lurt å gå inn for mer konkurranse og mindre fellesskap. Noe av det viktigste for økonomisk utvikling er nemlig et velfungerende samfunn der en stoler på hverandre. Tilliten mellom mennesker, og tilliten mellom mennesker og byråkrati eller stat, er svært høy i Norden. Dette er svært lønnsomt ifølge boka “Sosial kapital. En introduktion” av Gert Tinggaard Svendsen og Gunnar Lind.

I boka viser forfatterne hvordan sosial kapital er en av de viktigste produksjonsfaktorene i det danske samfunnet. Den store summen av sosial kapital i de nordiske landene gjør at vi er blant verdens aller rikeste land, mener forfatterne.

Mina Hauge Nærland har skrevet en glimrende omtale av boka i Dagbladets Magasinet. Vi leser:

Mistillit og kontroll skaper byråkrati og koster mange penger. Et velfungerende samfunn derimot, der alle føler seg ansvarlige for samfunnet og sine medmennesker, og samhandlingen mellom mennesker og mellom mennesker og staten er preget av tillit, gjør samfunnet bedre, smidigere og mer effektivt.

Forfatterne forklarer et samfunns samlede sosiale kapital på denne måten:

– Summen av det ofte uformelle samarbeidet som daglig foregår på kryss og tvers mellom borgere, mellom borgere og velferdsstat, og som hviler på tillit og normer bygget opp gjennom en lang historie.

Forfatterne bruker en trelasthandel som eksempel:

Man kjører inn og henter plankene man skal ha, deretter går man inn og betaler. Dette er et eksempel på at folk stoler på hverandre. Det samme er skatteligningen, der de fleste selv oppgir inntekt, og ligningsmyndighetene ikke trenger gjøre andre kontroller enn stikkprøver. Det sparer tid, og ansatte som ellers ville måttet passe på at ingen snyter andre.

(…)

Tenk bare på samfunn som Irak, eller Afghanistan, eller Zimbabwe. Slike mistillitssamfunn preges av økonomisk stagnasjon, økt kriminalitet, symbolsk og fysisk vold mellom grupper, korrupsjon og svart økonomi, skriver Svendsen og Svendsen.

Denne sosiale kapitalen i et samfunn er sårbar og kan fort forsvinne og kan ta flere hundre år å bygge den opp igjen, skriver de og sammenligner Danmark og Polen:

PÅ 1800-TALLET lignet nemlig de to landene hverandre. På landsbygda vokste det fram kooperativer og sammenslutninger som var med på å bygge opp autonomi, selvråderett, samarbeid og tillit i befolkningen. (…)Men da kommunistene tok makten i Polen etter krigen, ble store deler av den sosiale kapitalen i samfunnet ødelagt:

– Det kommunistiske regimet begrenset de frivillige kooperativene på samme måte som det begrenset kirken og religiøse bevegelser, alt sammen for å demme opp for politisk opposisjon. Derfor gikk regimet bevisst inn og ødela verdifull sosial kapital i den frivillige sektoren. Denne ressursen erstattet de med utbredt mistillit, byråkratisk vilkårlighet og dyp statsavhengighet, skriver forfatterene.

Innvandring er også et tema i boka. Det er mye tyder som på at innvandring ikke reduserer tilliten i samfunnet. Det viser seg nemlig at innvandrere tar til seg mye av den danske tilliten etter at de er kommet til landet.

>> les hele saken i Magasinet

Det minner meg om åpningsseminaret av forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge. Statsviter Bo Rothstein fra Gøteborgs Universitet sa at det er staten selv som skaper tillit (eller ikke):

– Om en har tillit til andre mennesker avhenger av hvor godt de offentlige institusjoner fungerer, om en kan stole på staten og dens representanter (byråkrater, politi, leger etc). At tilliten til andre mennesker er høyest i de nordiske land, skyldes et godt fungerende byrakråti og en politikk basert på likhet der alle har sin plass, sa han.

Ifølge Norges forskningsråd er det stor behov for en bred undersøkelse av sosial kapital i Norge.

Antropolog Geir Golden Sæther har allerede undersøkt slike spørsmål under sitt feltarbeid på et oljeraffineri i Venezuela, se Ny hovedoppgave: Hva skaper samhold på en flerkulturell arbeidsplass?. Interessant i denne sammenhengen er også forskningen til antropologen Charlotte Baarts som fant ut at fellesskap på arbeidsplassen forebygger ulykker

En annen veldig god artikkel som viser viktigheten av ikke-økonomiske aspekter i våre handlinger er Nettbrukerne lar seg ikke kjøpe (som minner på The Internet Gift Culture)

MER OM SOSIAL KAPITAL:

Det tar lång tid att bygga upp ett samhälle där människor litar på varandra. Men hur går det till? Göran Rosenberg har läst en ny bok av Bo Rothstein. (Dagens Nyheter, 25.4.03)

Eget eller socialt kapital? (Kronikk, Göteborgs-Posten, 4.4.04)

Ny bok om sosial kapital: Passive medlemmer spiller en viktig rolle (Forskningsrådet, 30.03.2004)

Sosial kapital: tildekkende trylleord i utviklingsdebatten (Samfunnsgeograf Kristian Stokke, Verdensmagasinet X 4/2000)

(LENKER OPPDATERT 30.9.22) Hvorfor er Norden så rik? En ny bok minner om at økonomer glemmer den sosiale biten i teoriene sine. Det er kanskje ikke alltid så lurt å gå inn for mer konkurranse og mindre fellesskap. Noe av…

Hvorfor så konforme journalister? Antropolog på feltarbeid i rikspressen

Published on January 24, 2007 by lorenz Posted in individ og samfunn, master-/ hovedoppgaver, neoliberalisme / velferdsstaten, Norge, organisasjoner, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

En Jantelov blant journalister? Hvorfor kritiserer journalister ikke hverandre? Hvorfor er den politiske journalistikken på vei ut? Antropolog Hanne Bryde gir oss noen svar i sin ferske masteroppgave Den fleksible journalisten. Mellom kritikk og konsensus i en bevegelig medieverden. Hun har vært på feltforskning i to avisredaksjoner.

Om oppgaven skriver hun:

Hovedproblemstillingen er hvordan journalistenes sosiale og kollegiale relasjoner har innvirkning på deres skriftlige uttrykk i avisene. Oppgaven vil undersøke mulige underliggende årsaker til at uenigheter mellom journalister og redaksjoner uttrykkes mindre i dag enn under partipressens tid.
(…)
Oslojournalisters trofaste tilknyting til en redaksjon døde mer eller mindre ut sammen med partipressen i løpet åttitallet. Aviser er ikke lenger en fast base for journalister livet igjennom. Jeg hadde av den grunn lyst til å undersøke hvordan journalistene i Oslo forholdt seg til hverandre etter at de har skiftet arbeidssted mellom redaksjoner, og om dette skapte grobunn for et eget journalistnettverk.

I disse tider med nedskjæringer, omstillinger og økt konkurranse søker journalistene trygghet, skriver Hanne Bryde. Nettverket blant journalister er blitt sterkere og viktigere:

På grunn av at kravet til fleksibilitet og forandring har blitt så stort kan det også se ut til at journalistene har mistet sin personlige kontakt med sitt skriftlige uttrykk i avisen. Uvissheten om hva som kreves kan ha ført til en mer meningsgrunn journalistikk.

Hun forklarer:

Medieutviklingen har tvunget avisene og journalistene i Oslo ut på glattisen. For å holde balansen har de vært nødt til finne et dypere ankerfeste. Journalistene og redaktørene har reetablert en viss trygghet og kontinuitet gjennom et forestilt fellesskap, hvor de sammen kan møte fremtidens usikkerheter.

Redselen for å havne på utsiden fører til at journalistene er ekstra tilknyttet, forpliktet og følelsesmessig engasjert i fellesskapets funksjon og form.

Etter at fellesskapet har blitt viktigere for journalistene, spilles deres likheter som gruppe mer fram, enn deres individuelle ulikheter.
Fellesskapet er med andre ord et privilegium som også har en usynlig pris. Ønsker journalistene trygghet, må de også gi avkall på en god del av friheten. Prisen blir betalt i form av en svekket individuell autonomi og en svekket mulighet til å være uenig med hverandre.

Antropologen merket fort at kanskje en av mest de risikable handlingene en journalist kan gjøre i dag er å offentlig kritisere andre innenfor journalistnettverket. “Det vil bli sett på som en trussel mot fellesskapets eksistens. Uttaler man forskjellene i miljøet vil de enten bli sanksjonert eller slått hardt ned på”, skriver hun.

En redaktør sa til henne:

Jeg merka at da jeg kom inn i “G-posten”, på begynnelsen, så følte jeg… Jeg har følelsen av at det har vært en litt sånn uskreven regel i norsk presse at man har vært veldig forsiktig med å kritisere andre aviser, fordi man er kollegaer og hvis en driter seg ut en gang, så er det vår tur neste gang. Det tror jeg på en eller annen måte har vært en slags korpsånd.

Det er derfor den meningsgrunne journalistikken er blitt dominerende i det siste. Grave- eller den avslørende journalistikken skaper ikke strid innad i journalistmiljøet. Den kritiserer nemlig andre.

Den politisk engasjerende journalisten kommer i bakgrunn:

Den ideologisk fortolkende journalistikken som derimot kan skape debatt, og som vil øke meningsmangfoldet, vil bli nedprioritert. De blir risikable og farlige å skrive da de uttaler og uttrykker de indre forskjellene som finnes i miljøet. Forskjeller som kan splitte miljøet og som kan omvandle det såkalte blodet de deler til vann.

Antropologen intervjuer en redaktør:

Jeg: Hva slags vurderinger gjør dere når dere velger saker?

Redaktør B: […]vi vurderer mange ting som er morsomme for journalister å skrive, fordi journalister liker å vise seg fram til journalister. ”Å, det er en kul sak. Den hadde jeg for det at det er kult for en journalist å lage den”. Men det er ikke sikkert at leserne er interessert i å lese den, så vi har mange sånne vurderinger.

Jeg: Hva er en typisk artikkel som er kul å skrive for andre journalister?

Redaktør B: Nei, det kan være å avsløre snusk i utelivsbransjen i Oslo for eksempel. Du kan ha en journalist som har fått snusen i at der skjer det et eller annet. Touchy, spooky. Eller å jakte på nynazistene i Oslo. Litt sånne typer ting. […]Det er en sånn kul sak som hadde gitt status i pressemiljøet.

Jeg: Avslørende journalistikk?

Redaktør B: Ja, på områder som egentlig ikke har noe med oss å gjøre. Hvor du bare kjenner at journalist-genet trigger.

På grunn av det sterke fellesskapet har det ikke vært lett å komme inn i journalistmiljøet og få tillatelse til å drive feltarbeid. Journalister er travle og har lite tid overs til en forsker. Men likevel konkluderer antropologen:

Mine forbauselser underveis i feltarbeidet har kanskje blitt det viktigste redskapet til å forstå miljøet jeg har studert. Rollen som sosialantropolog har både åpnet og lukket dører for data. Først og fremst ble jeg forbløffet over hvor problematisk det var for meg å få generell tillatelse til å gjøre feltarbeid i avisredaksjonene. I tillegg var det et gjennomgående vanskelig å komme tett inn på journalistene.

Mine erfaringer skulle etterhvert bli verdifullt analysematerialet til oppgaven. Jeg innså at man ikke alltid trenger bli akspetert, venn med eller bli likt av alle informantene under feltarbeidet for å få gode data om miljøet jeg studerte.

>> last ned hele oppgaven i DUO LINK OPPDATERT

SE OGSÅ:

Jantelov på Blindern? Ingen plass for sterke meninger?

Now online: EASA-conference papers on media anthropology