individ og samfunn | antropologi.info

Kristendommen øker mer enn islam

Published on November 8, 2006 by lorenz Posted in individ og samfunn, konferanser, kristendom, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, USA

Vi hører mye om Islam, men det er de kristne karismatiske bevegelsene som øker mest av verdens religioner, kom det nylig fram på antropologikonferansen Vital Matters i Bergen. Konferansen tok blant annet for seg veksten i religiøs aktivitet etter 11.september-angrepet i 2001.

Den kristen-karismatiske bølgen er spesielt tydelig i USA. Siden 1960 har medlemstallet i enkelte amerikanske karismatiske bevegelser økt med nesten 2000 prosent.

Antropologen Jean Comaroff mener at mens mange europeere ser på Europa som sekulært, blir det av mange utenfra sett på som et kristent kontinent.

Hun advarer mot å overlate for mye makt til de religiøse bevegelsene. Mange av dem ønsker mindre statlig styring og kan undergrave statene de selv er en del av:

De som deltar aktivt i slike karismatiske bevegelser er mindre medlemmer av staten enn de er av sine kirker. Det religiøse samfunnet er medlemmenes alt: deres familie, nettverk og trygghet. Dette gjelder også mange andre land enn USA. I Ghana er det kristne samfunn som leverer posten, i Sør-Afrika gjør de politiets jobb og tar seg av kriminelle.

Vi må ikke tro at utfordringene fra denne typen religiøse grupperinger ikke er noe som angår ”oss”. De er svært profesjonelle i måten de rekrutterer på. De er veldig hippe, og de øker svært raskt i omfang.

Ifølge Comaroff ser man de samme tendensene også innenfor hinduisme, jødedom og Islam.

Tanya Luhrmann har forsket på hvordan folk i ulike amerikanske trossamfunn kommer til å tro at Gud eksisterer. Hun sa:

– For svært mange amerikanere er det derfor helt naturlig når George W. Bush kan høre Guds stemme, for de gjør de jo også selv. De har gått gjennom en læringsprosess der kontakten med Gud blir tettere og tettere. De går på date med Gud i parker, de har med sandwich og brus og snakker med Gud om hverdagslige ting.

Det viktigste for disse karismatiske bevegelsene er å få folk til å tro på Gud, de har ikke så strenge regler for hvordan man skal leve. De hører gjerne på rock, det er ofte lov å danse, det viktigste er å tro og ha Gud med seg hele veien.

Luhrmann tror at en grunn til de kristne bevegelsenes populatritet er den økende sosiale isolasjonen i USA: Færre har daglig kontakt med slekt og venner, medlemstallene i fagbevegelsen har droppet sterkt, 25 prosent av alle amerikanere bor alene.

– Kirken gir sosial intimitet med Gud, men også med andre mennesker, og er sånn med å tette et hull i disse menneskenes liv, mener hun.

>> les hele saken i På Høyden

SE OGSÅ:

På feltarbeid blant pilegrimsvandrere i Santiago

Typisk norsk å vere med i trussamfunn

Der religionen skiller bygda: Om læstadianismen i Nordnorge: På de årlige møtene samles opptil 100 000 troende

Nye pupper til jul?

Published on November 1, 2006 by lorenz Posted in individ og samfunn, kjønn, kropp, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Vil vi ha et samfunn hvor det er vanlig at mor får nye bryster i julepresang, undres antropologiprofessor Anne Karen Bjelland. I et intervju med KILDEN kritiserer hun markedsføringen av kosmetisk kirurgi som “setter likhetstegn mellom det vakre, det sunne og det ”normale”.

I nr. 1-2 av Tidskrift for kjønnsforskning (ikke på nett, kun på gammeldags papir) legger hun fram forskningsresultater fra en undersøkelse om kvinner som har lagt seg under kniven. Antropologen har også sett på hvordan kosmetisk kirurgi og odontologi inngår i TV-programmer, pasientlitteratur etc.

– Fra å være tabubelagt og skjult i Norge, har nå den kosmetiske virksomheten flyttet ut fra skjermete operasjonsbenker og tannlegestoler til den offentlige arena, mener hun. I en lokalavis kunne man lese under overskriften ”Pupper på salg” at en ”puppe-klinikk” annonserer med ”kampanjepris” på brystproteser. Og en annen klinikker tilbyr gavekort på større bryster til jul, forteller antropologen.

Hun sier:

– Vi kan ikke tvile på at noen får større selvtillit, et ”bedre liv” og blir lykkeligere mennesker gjennom et forbedret smil. (…) Men dette endrer ikke at den kosmetiske helsismens forståelse av at det er bare de ”pene” og de ”normale” som er de sunne og vellykkede. Utfordringen ligger i hvordan man kan få til en samfunnsdebatt om kosmetisk kirurgi og odontologi, uten å ta fra de som har utført inngrep verdighet.

>> les hele saken på KILDEN

SE OGSÅ:

Gavekort på kosmetisk operasjoner? – Å forme dagens kropps- og skjønnhetsidealer

Antropolog: – Debatten om kjønnskorrigerende inngrep blant barn må løftes ut av sykehusene

– Ungdom i Sverige mer utseendefokusert enn i Norge

“Ett fåfängt arbete – en socialantropologisk studie av fotomodeller”

Fat is beautiful: “Er du mager er du jo som en mann”

Studerte den alvorlige kjernen i betongarbeidernes humor

Published on September 21, 2006 by lorenz Posted in arbeid(sliv), feltarbeid metode etnografi, individ og samfunn, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Fellesskap på arbeidsplassen forebygger ulykker, konkluderte antropolog Charlotte Baarts i sin avhandling om sikkerhet på byggeplasser. Og et viktig element i fellesskapet er humor, melder Berlingske Tidende og intervjuer antropologen om hennes artikkel i Dansk sosiologi:

Sanktioner over for den enkelte arbejder eller endnu flere regler var derfor ikke vejen frem. I stedet skulle man styrke fællesskabet i sjakkene. Hun fandt også ud af, at humor var et vigtigt element i fællesskabet, og derfor har hun i sin nye tidsskriftsartikel viet humoren særlig opmærksomhed.
(…)
Den alvorlige kerne i betongernes humor er, at den udstiller og fordømmer de former for adfærd, som ikke er hensigtsmæssige i forhold til arbejdet og sikkerheden: drikkeri, pjækkeri, pylrethed og sjusk, siger Charlotte Baarts.

Som antropolog er det ikke nok å intervjue folk. Derfor jobbet hun som læring i sju måneder og lærte å støpe vegger. Etter feltarbeidet fikk hun faktisk tilbud om jobb der!

>> les hele saken i Berlingske Tidende

SE OGSÅ:

Fellesskap på arbeidsplassen forebygger ulykker

Flere artikler av Charlotte Baarts

Sanktioner over for den…

Thomas Hylland Eriksen: “Tiden er inne for en kosmopolitisk kulturradikalisme”

Published on September 20, 2006 by lorenz Posted in bøker, globalisering transnajonalt, individ og samfunn, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Thomas Hylland Eriksen og Halvor Finess Tretvoll kommer til uka med en ny bok som heter Kosmopolitikk. I Dagbladet forklarer Thomas Hylland Eriksen bokas tema. Forfatterne går inn for en kosmopolitisk kulturradikalisme – for en kurs som både forsvarer minoriteters rettigheter og de kulturradikale verdiene. Eriksen skriver:

Kulturradikalismen gikk inn for kvinners rettigheter og seksuell frigjøring, men var også radikalt individualistisk og sekularistisk. I dag vil en ukritisk videreføring av dette prosjektet skape konflikt, på tross av at verdiene har en del for seg.

Både kosmopolitanismen og kulturradikalismen forholder seg til balansen mellom det partikulære og det universelle, men nærmer seg problemet fra ulike sider. Svaret vårt ligger i en kombinasjon: En kosmopolitikk som er seg bevisst toleransens grenser, og en kulturradikalisme med større følsomhet overfor variasjon.

Et slikt prerspektiv er nødvendig for å unngå en økende polarisering, skriver han:

Det ropes opp om trusler mot ytringsfriheten, om antisemittisme – eller om islamhets – raskere enn før. Krigen i Libanon har forsterket frontene. Ett år etter tegningene, og fem år etter terrorangrepet mot USA, er få tendenser farligere. Ideen om sivilisasjonskonflikter kan vise seg å bli en selvoppfyllende profeti, ikke bare tomt prat. For å unngå dette, er det nødvendig å bryte med polariseringens destruktive logikk.

>> les hele saken i Dagbladet

Og i Morgenbladet argumenterer Thomas Hylland Eriksen og Halvor Finess Tretvoll for mer overnasjonalitet og kritiserer bl.a. ATTACs “manglende vilje til ny politikkutvikling”:

Som George Monbiot sier: Alt ser ut til å ha blitt globalisert, unntatt demokratiet. Vi kunne legge til miljø-, lønns- og arbeidsrettigheter. Skal vi løse det 21. århundrets problemer er det imidlertid nødvendig med slike bindende reguleringer på globalt nivå. Og det er nødvendig med sanksjoner mot dem som bryter med dem. Med andre ord: Vi trenger mer overnasjonalitet.

>> les hele saken i Morgenbladet

>> utdrag av boka (publisert i Klassekampen 16.9.06)

>> kritisk kommentar i Klassekampen

I bloggosfæren er innleggene kun blitt debattert på sosialisme.no. Mimir Kristjansson kaller innlegget for “Kaffe latte-vrøvl fra Hylland-Eriksen” og går selv inn for “mer egoistisk venstreside i Norge”. De fleste lesere av denne bloggen ser ut til å være enige i Kristjansson – til tross for at hans argumentasjon ikke akkurat er overbevisende, men heller vitner om anti-intellektualisme. >> les innlegget

OPPDATERING (5.10.06)

To kommentarer av Ronny Kjeldsberg (tidligere publisert i Klassekampen):
40 pluss i snøfonna – et oppgjør med «globalvenstre» og En misantrops bekjennelser. Han skriver blant annet:

Har Tretvoll og Eriksen overtatt høyresidas filantropi-ideologi? De har i alle fall en merkelig tendens til å angripe norske grupper som allerede er under press, og å la de som virkelig sitter på makta og ressursene gå fri.

Den overnasjonaliteten «globalvenstre» ser for seg, vil i vår verden aldri bli annet enn de mektiges overnasjonalitet til å undertrykke de svake. Skal vi skape en demokratisk internasjonal makt, må den komme nedenfra. De sosiale bevegelsene må samarbeide globalt – noe de har begynt å gjøre. Fagbevegelsen må også bli internasjonal, og LO hjelper til med utbygging av fagbevegelse i u-land. Ja til Via Campesina, nei til et USA/EU-styrt WTO.

Og i teksten Kosmopolitisk avsporing kritiserer Eivind Archer forfatternes reaksjon på kritikken de har fått:

I sin lanseringstale i Klassekampen den 16 september proklamerer Finess Tretvoll og Hylland Eriksen at ”Kosmopolitisme handler ikke om hvilke meninger man har, men måten man har dem på. (…) det handler om å ta andre på alvor, og å ha tvisyn”. Nok en gang har det vist seg at det å etterleve egne idealer kan være en hard dyd å utholde.

Thomas Hylland Eriksen og Halvor Finess Tretvoll har svart på tidligere kritikk:

Nærstad er nærsynt (Morgenbladet, 29.9.06)

Et par spørsmål til Anfindsen (Dagbladet, 28.9.06)

SE OGSÅ:

Thomas Hylland Eriksen: Cosmopolitanism is like respecting the ban on smoking in the public

Fram med den dagligdagse kosmopolitismen

For mer kosmopolitisme – ny bok: “Verdensborgeren som pædagogisk ideal”

For an Anthropology of Cosmopolitanism

Interview with Arjun Appadurai: “An increasing and irrational fear of the minorities”

George Monbiot: Without global democracy, national democracy is impossible

“Danskene er sine egne verste urostiftere og terrorister”

Published on September 18, 2006 by lorenz Posted in antropologi allment, Danmark, individ og samfunn, konflikter katastrofer, master-/ hovedoppgaver, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Nei, det er ikke muslimske innvandrere eller Al-Qaida som truer danskenes fredelige og harmoniske liv. Det er danskene selv. I en herlig artikkel om antropologisk forskning om nabokrangler, skriver Morten Beiter i Berlingske Tidende:

Forskanset bag mure, stakitter og hække er vi vore egne værste terrorister og urostiftere. Set i mikro-makro perspektiv foregår der på ligusterplan nogenlunde det samme mellem danskere som mellem stridende lande og grupper.
(…)
Og der er vel at mærke hverken tale om ulmende etniske, religiøse eller politiske konflikter, men nabokonflikter mellem folk, der som regel har den samme brune sovs i årerne.
(…)
Når krigen indimellem bliver varm, bliver der i stedet for raketter kastet ølkapsler, afgnavede grillben og dræbersnegle ind over gærdet, og naboens træer bliver fældet, og kæledyr bliver mishandlet eller myrdet med koldt blod. Og når det helt går over gevind, kører folk hinanden over med deres firhjulstrækkere og Porscher, og det ender i mordtrusler og enkelte tilfælde i mord.

Han snakker så med antropolog Anne-Marie Christensen, som faktisk er den eneste akademiker som er opptatt av nabokonflikter i Danmark. Egentlig var hun allerede på vei ut i verden og skulle studere indianere i Latinamerika, men så oppdaget hun hvor eksotisk sin egen folkestamme er. Nå er hun nesten ferdig med masteroppgaven om nabokrangler mellom danskere, leser vi:

Gennem tre år fulgte hun sagerne i hegnssynet i Århus Kommune på nærmeste hold og interviewede de stridende parter, og i dag tøver hun ikke med at kalde danskerne for »kulturelle analfabeter« med hensyn til at løse konflikter.
(…)
Fra den første uoverensstemmelse bevæger en nabokonflikt sig ofte ind i en spiral, hvor forholdet forværres. På et tidligt tidspunkt hører al kommunikation op, man hilser ikke på hinanden længere, men søger måske alliancer blandt andre naboer og gør alt for at forklare sig selv og andre, at det er naboen, der er sindssyg, og at man selv har gjort alt, hvad man kunne.

»I samtlige sager, jeg har fulgt i Århus, er der ikke ét tilfælde, hvor en af parterne har indrømmet sin egen skyld i det dårlige forhold. Ikke én har stillet sig selv spørgsmålet om, hvad der er min andel i det her. Det synes jeg er skræmmende,« siger Anne-Marie Christensen:

»Fordi vores forestilling om det gode fællesskab ikke kan rumme elementet konflikt, så opstår der et kulturelt dilemma, som gør, at de alle sammen snakker om, at »uh, det er så forfærdeligt, og naboer burde kunne finde ud af det, men lige med ham herovre, han er bare en idiot, så det kan ikke lade sig gøre«.«

>> les hele saken i Berlingske Tidende (link oppdatert)

>> Intervju med Anne-Marie Christensen av Click-pressebureau

>> Nabostrid: En alvorlig sag! Danmarks Radio intervjuer Anne-Marie Christensen

>> Center for Konfliktløsning: Diverse artikler

Forskanset bag mure, stakitter…