search expand

Masteroppgave om bedehuskultur i endring

Hvordan utvikler kristenlivet seg i Norge? En av de første antropologiske studiene om bedehuskulturen i Norge er nettopp blitt publisert.

Edle Lerang Nes har vært på åtte måneders feltarbeid på Finnøy nord for Stavanger, der det er fem bedehus, men ingen pub. Informantene hennes – også de yngre på rundt 20år – har folk vokst opp med bibellesing, bønn før maten og søndagsskole. Her har KrF høyest oppslutning av alle kommunene i Rogaland

Det er en kultur som tidligere holdt et fast grep om samfunnet men er nå blitt en minoritetskultur – i nasjonal sammenheng. På Finnøy står den fortsatt sterkt.

I et intervju med meg for forskningsprogrammet Culcom snakker hun om forholdet mellom troende og ikke-troende, vekkelser og vitnemål, ungdommenes forhold til bedehus og om homofili-debatten etter at Arnfinn Nordbø publiserte boka “Bedre død enn homofil”.

>> les intervjuet “Urgent anthropology på bedehuset”

Oppgaven er også på nett og er faktisk lettlest og forståelig også for folk uten mastergrad

>> last ned oppgaven ““Myke brudd. Endring og kontinuitet i bedehusmiljøet på Finnøy””

Jeg intervjuet henne tidligere engang, se Intervju: På feltarbeid i bedehuset

SE OGSÅ:

Der religionen skiller bygda – masteroppgave om læstadianismen

Bordbønnen erstattes med nye ritualer

Slik preger kristne ideer våre bilder av verden

Isolerer seg for å bli frelst – Doktoravhandling om konservativ kristen minoritet

Misjonsbildenes makt over sinnene – ny bok av Marianne Gullestad

Forsker på “Norges mest flerkulturelle menighet” – den katolske St.Olav-menigheten i Oslo

Antropolog med ny bok om prester, folkekirken og autoritet

Kristendommen øker mer enn islam

Hvordan utvikler kristenlivet seg i Norge? En av de første antropologiske studiene om bedehuskulturen i Norge er nettopp blitt publisert.

Edle Lerang Nes har vært på åtte måneders feltarbeid på Finnøy nord for Stavanger, der det er fem bedehus,…

Read more

Er det derfor danskene er så “kalde” og “fremmedfientlige”?

I en interessant kronikk i Jyllands-Posten forklarer antropologen Dennis Nørmark hvorfor utlendinger ofte opplever dansker som kalde og lukkete. “Det er ikke jer, vi ikke kan lide. Sådan er vi også overfor hinanden”, skriver han – mye kan sikkert overføres til andre land:

Vi vil så nødigt trænge os på overfor naboen, passagererne, dem i køen, kollegaerne eller nogle af de andre, der ikke lige er vores bedste venner. Henvender nogen sig til os i offentligheden, bliver de fleste af os ilde tilpas og håber, at de snart holder op igen. Man kan sidde i evigheder og blive gal over, at nogen taler i stillekupéen, for ingen tør konfrontere den formastelige synder.
(…)
I det hele taget undgår vi at gå for meget i vejen for hinanden. Respekt for privatlivet kalder vi det, men man kan også se det som en nærmest neurotisk angst for at ”trænge sig på” og ”blande sig”. Et par af mine studerende på Aarhus Universitet satte sig engang for at undersøge, hvor nye passagerer satte sig i bussen. Deres lille studie viste, at folk havde en suveræn evne til at finde det sæde, der var længst væk fra alle andre.

Danmark, skriver han, er “et ekstremt eksempel på det, som den amerikanske antropolog Edward T. Hall har kaldt et lavkontekstsamfund”:

Lavkontekstsamfund har meget store offentlige rum, hvor man kan lave en hel masse med hinanden uden egentlig at kende hinanden. Jeg kender ikke manden eller kvinden, der reparerer min cykel, sælger mig en bil, passer mine børn eller har kontor ved siden af mig. Ej heller behøver jeg. Deres handlinger er fastsat af klare regler, de udfylder nogle specifikke roller, og alt, hvad vi gør med hinanden, er reguleret af konkrete aftaler.

Men det fins også lavkontekstland der folk er mer imøtekommende enn i Danmark, skriver han. USA for eksempel. Forskjellen mellom USA og Danmark er at Danmark er en velferdsstat. Velferdsstaten overflødiggjør personlige relasjoner:

Vi bryster os af at have en stor tillid til hinanden. En høj sammenhængskraft. Men den sammenhængskraft er måske i bund og grund ikke andet end en statsgaranteret mulighed for gensidig isolation. Vi behøver ikke at kende hinanden for at få omsorg, vi har et retskrav på at blive passet, vi behøver ikke naboen til at holde øje med indbrud, eller om vi eventuelt er døde. Det overlader vi til politiet, og vi behøver ikke tysse på vores støjende medpassagerer, men blot vente til konduktøren kommer.
(…)
Når centrum-venstre således rutinemæssigt klandrer den danske befolkning for at være kold, fremmedfjendsk, isoleret og selvtilstrækkelig, skal man lige huske på, at den omsorgsfulde stat, de holder så meget af, bærer en stor del af ansvaret for, at de personlige relationer, det personlige sociale ansvar, er blevet overflødiggjort.

>> les hele saken i Jyllands-Posten

En interessant tese. I enkelte deler av Nordnorge er det veldig lett å bli kjent med folk. “Ja, du vet, vi er jo vant til å hjelpe hverandre”, fikk jeg ofte som forklaring. I Nordnorge kan det vært langt til nærmeste politistasjon. Det er kanskje ikke nødvendigvis velferdsstaten som er har noe å si her, men hvor avhengig folk er av institusjonene og hvor synlige de er i livene deres (og selvfølgelig mye annet også)?

Nørmarks tekst ble kommentert av Bo Grünberger: Velfærdsstat, socialismen og sandheden om Guds rige og Per Lau Jensen: En omsorgsfuld stat

Lignende konklusjoner om danskene trakk også antropologen Anne-Marie Christensen som studerte nabokrangler. “Forskanset bag mure, stakitter og hække er vi vore egne værste terrorister og urostiftere”, sa hun i et intervju. “Set i mikro-makro perspektiv foregår der på ligusterplan nogenlunde det samme mellem danskere som mellem stridende lande og grupper”, se “Danskene er sine egne verste urostiftere og terrorister” og Hva kan vi lære av nabokrangler?

Antropologen Henrik Sinding-Larsen snakker forresten om relasjonelle og post-relasjonelle samfunn. I “post-relasjonelle samfunn” er det ikke lenger personlige relasjoner som utgjør samfunnets viktigste lim, men institusjoner og systemer. Se intervju med Henrik Sinding-Larsen og hans tekst Eksternaliserte og relasjonelle trygghetsregimer.

SE OGSÅ:

Politisk korrekte svensker og islamofobe dansker?

“Tilliten mellom mennesker og til staten gjør Norden så rik”

Er kontakt mellem etniske danskere og flygtninge og indvandrere viktig?

Nordmenn, høflighet og kunsten å omgås fremmede

Ensomme nordmenn – tabutema ensomhet

I en interessant kronikk i Jyllands-Posten forklarer antropologen Dennis Nørmark hvorfor utlendinger ofte opplever dansker som kalde og lukkete. "Det er ikke jer, vi ikke kan lide. Sådan er vi også overfor hinanden", skriver han - mye kan sikkert overføres…

Read more

– Ikke stakkarsliggjør foreldreløse barn!

Millioner av afrikanske unger har mista foreldrene sine i aids. Bør vi synes synd på dem? Nei, mener Tatek Abebe. Forskerens observasjoner stemmer dårlig med bildet av forsvarsløse barn som ikke ville klare seg uten vestlige hjelpeorganisasjoners nåde, skriver NTNUs forskningsmagasin Gemini.

Tatek Abebe har tatt doktorgrad på oppvekstvilkår for etiopiske barn som har mista en eller begge foreldre på grunn av aids, og for tiggerbarn i Addis Abeba. I flere langvarige feltopphold fulgte han barna.

Han fant ut at de aller fleste barn blir tatt hand om av storfamilien. Barna er selv aktive og bruker sine ressursser for å bedre sin livssituasjon. Han kritiserer både FN og vestlige hjelpeorganisasjoner som er for opptatt av barnas individuelle rettigheter:

– (Barna) lever i gjensidig binding med ein familie, stor eller liten. Deira liv og røyndom henger tett saman med vilkåra for resten av familien. Og dei ser også at dei sjølve har eit klart ansvar for å bidra til hushaldet.

– Desse forholda er betre spegla i det afrikanske charteret om barns rettar, som også legg vekt på barns ansvar og pliktar overfor familien. Men vestlige hjelpeorganisasjonar ser ut til å vere opphengt i barns individuelle rettar og krav. Dermed står dei i fare for å misse det komplekse samspelet og den gjensidige bindinga mellom barn og den nære eller utvida familien deira.

Han kritiserer også stemplingen av barnearbeid som forkastelig og i strid med barnas interesser. Tvertimot kan arbeidet bidra til å styrke barnas posisjon, selvfølelse og sosialiseringen inn i voksenverdenen samtidig som arbeidet gir verdifulle bidrag til husholdet.

Barna, sier han, er ingen hjelpeløse ofre. Vi må ikke se bort fra ressursene de selv har.

>> les hele saken i Gemini

>> last ned hele doktoravhandlingen: Ethiopian childhoods: a case study of the lives of orphans and working children

>> Intervju med Tatek Abebe og podcast

SE OGSÅ:

Somaliske klaner – verdens beste forsikringssystem

Anthropologist calls for a greater appreciation of child labor

Antropolog for mindre lek med barna

To grasp the childrens’ point of view – Første notater om Childhoods-konferansen

The anthropology of children, war and violence

Millioner av afrikanske unger har mista foreldrene sine i aids. Bør vi synes synd på dem? Nei, mener Tatek Abebe. Forskerens observasjoner stemmer dårlig med bildet av forsvarsløse barn som ikke ville klare seg uten vestlige hjelpeorganisasjoners nåde, skriver NTNUs…

Read more

Thomas Hylland Eriksen: Hvordan kan vi fornye innvandringsdebatten?

I Dagbladet skriver Thomas Hylland Eriksen om epostene han får fra bekymrede borgere som mener antropologen har et for optimistisk syn på innvandring. Og han reflekterer over innvandringsdebatten som har endret seg lite de siste 20 årene.

Frontene er nok blitt hardere, men debatten har vært preget av resirkulerte argumenter, skriver han. Grunnene er mange. Det som kunne bringe debatten framover er kanskje litt mindre skråsikkerhet i forhold til sin egen posisjon og mindre bastante påstander.

Antropologen tok selvkritikk etter en lektor fra Groruddalen ringte:

Han hadde sett at jeg hadde omtalt de siste åras innvandring som «forbausende smertefri», og reagerte på denne formuleringen, på bakgrunn av de sosiale problemene i dalen. Gutter dropper ut av skolen og havner i dårlig selskap, jenter blir holdt innendørs og får gode karakterer men lite personlig frihet; det er gjensidig forakt ikke bare mellom etnisk norske og innvandrere, men også mellom ulike innvandrergrupper; og så videre.

Alt dette er sant (selv om det også er mange andre historier om Groruddalen som er like sanne), og jeg skammet meg litt over å ha uttrykt meg så demonstrativt optimistisk i avisa. Det er nemlig problemer av denne typen, og ikke luftige fantasifostre av typen «islam» eller «muslimer», det er verdt å diskutere løsninger på.
(…)
Omtrent her kunne en konstruktiv debatt om det nye Norge begynne – ikke med besvergende skrekkscenarier som bare er egnet til å skape mistenksomhet og frykt; men heller ikke med konfliktunnvikende idyller som få kjenner seg igjen i. Det er bare hvis man klarer å holde flere tanker i hodet på én gang at man kan se det nye Norge tydelig: de tragiske enkelthistoriene som populismen livnærer seg av, er sanne, nøyaktig like sanne som de uventede suksesshistoriene. Det meste befinner seg et sted midt imellom.

>> les hele saken i Dagbladet

I tillegg burde vi tenke mer komparativt i innvandringsdebatten, sa Thomas Hylland Eriksen og Sharam Alghasi da de presenterte sin nye bok “Paradoxes of Cultural Recognition”.

Når vi diskuterer “parallelsamfunn” og “ghettodannelse” kunne vi ta en titt til USA. Der blir medlemskap i etniske, religiøse og andre communities” sett på som viktig vei til integrering.

Når vi diskuterer hijab, kan vi ta en titt på bunadenes popularitet, mener antropologen. Ser vi fellesstrekk? Uttrykker bunadens og hijabens popularitet noe av det samme? Det at “vi er blitt postmoderne mennesker, sitter foran datamaskinen halve dagen, ser på amerikanske tv-serier og spiser internasjonal mat, men at vi ikke har glemt hvor vi kommer fra og hvor vi har vår lojalitet”?

>> les mer om den nye boka “Paradoxes of Cultural Recognition”

I Dagbladet skriver Thomas Hylland Eriksen om epostene han får fra bekymrede borgere som mener antropologen har et for optimistisk syn på innvandring. Og han reflekterer over innvandringsdebatten som har endret seg lite de siste 20 årene.

Frontene er nok…

Read more

Medisinsk antropolog: Paven har rett! Kondomer hjelper ikke!

Kondomer løser ikke AIDS-problemet, sa Paven nylig og fikk mye kjeft. Helt berettiget vil mange mene. Men nå får Paven uventet støtte fra en profilert AIDS-forsker og antropolog som sier at det ikke finnes noen empirisk sammenheng mellom bruk av kondomer og lavere hiv-infeksjonsrater, leser vi i Kristeligt Dagblad.

Selv etter mange års omfattende og aggressive utbredelse av kondomer har vedvarende bruk av dem ikke nådd et tilstrekkeligt høyt nivå til å produsere en målbar nedgang i epidemien i Afrika syd for Sahara”, sier han.

Forskeren heter Edward C. Greens, er fra Harvard School of Public Health og har forsket på AIDS i rundt 30 år.

Green er ikke imot bruken av kondom og mener at alle bør ha full tilgang til dem. Men kondomer er ikke det viktigste redskapet i kampen mot aids. Det Vesten har glemt er å jobbe for holdningsendring. Det som virker best er å arbeide for troskap mellom seksualpartnere.

Vi leser:

De fleste infektioner finder sted i den almindelige befolkning og skyldes, at mange mennesker har to eller flere regelmæssige seksuelle partnere, der overlapper i tid. Det gælder ifølge en undersøgelse for eksempel 43 procent af mændene i Botswana. En anden undersøgelse fra Malawi viste, at selvom gennemsnittet af seksualpartnere kun var lidt over to, var to tredjedele af befolkningen forbundet indbyrdes ved sådanne overlappende, vedvarende forhold.

Men litt må jo kondombruk være godt for? Jo, helt klart. I land som Thailand virket kondombaserte kampanjer. Men folk som bruker kondomer tar større risker i sitt seksuelle adferd. De føler seg kanskje for trygge. Dessuten brukes kondomer ikke med ektefeller. Kondombruk ville jo implisere en mangel på tillit. Hvis kondombruken går opp, tyder det på en økning i tilfeldig eller kjøpesex ifølge Green.

>> les hele saken i Kristeligt Dagblad

Saken i Kristeligt Dagbladet baserer seg bl.a. på Greens kronikk i Washington Post The Pope May Be Right. Wikipedia har mer info om kontroversen Green utløste. Se også en anmeldelse av Greens bok Rethinking AIDS Prevention: Learning from Successes in Developing Countries.

SE OGSÅ:

Male circumcision prevents AIDS?

AIDS:”Traditional healers are an untapped resource of great potential”

“There’s no AIDS here because men and women are equal”

The emerging research field of medical ethnomusicology: How music fights AIDS

Cultural values and the spreading of AIDS in Africa

Film skal forebygge HIV i Tanzania

Kondomer løser ikke AIDS-problemet, sa Paven nylig og fikk mye kjeft. Helt berettiget vil mange mene. Men nå får Paven uventet støtte fra en profilert AIDS-forsker og antropolog som sier at det ikke finnes noen empirisk sammenheng mellom bruk av…

Read more