islam

Kanskje det er lurere å prøve å forstå islamhaterne enn å “fordømme” og bekjempe holdningene deres. Etter Anders Breiviks terroraksjon bør også akademia ta selvkritikk. Her er fire forslag til hva forskningen kan gjøre.

1) Studer innvandringsmotstand og islamhat

“Samtidig som høyreradikale og islamfiendtlige miljøer er på frammarsj i Norge, finnes det svært få norske forskere som undersøker fenomenet”, påpeker Klassekampen i kjølvannet av terrorangrepene i Oslo og Utøya.

Få, om noen, har selv studert menneskene som misliker islam og innvandrere og prøvd å forstå dem.

– Det finnes veldig lite forskning på dette feltet, og jeg vet knapt om noe i det hele tatt, sier Anders Ravik Jupskås, stipendiat ved Universitetet i Oslo, og ekspert på høyreradikale partier, til avisa.

Etter terrorangrepet fikk vi innblikk i radikale miljøer som har vokst seg store uten å fått mye oppmerksomhet. Vi fikk vite at disse “antijihadist-” eller “Eurabia“-miljøene representerer en ny type radikalisme og ekstremisme, en “tredje bølge” som den nederlandske professoren Cas Mudde forklarer i et intervju med Aftenposten. Gammelt rasehat er ute, i stedet er det grodd frem et kulturelt hat, et hat som binder høyreradikale mennesker sammen på tvers av religioner, seksuell legning og hudfarge.

Men denne endringen, fastslår også journalist Aftenposten Kjetil Kolsrud i samme artikkel, har “svært få i Norge” brukt mye krefter på å følge med på.

Vi fikk også vite at det kanskje dreier seg om mer enn islamhat, nemlig om en grunnleggende fiendtlig holdning til “det liberale, demokratiske, sekulariserte og kapitalistiske Vesten” (Oksidentalisme). Dette hevder i hvert fall hevder forfatter Aage Borchgrevink i en kronikk i Aftenposten. Han viser til boka Occidentalism av Ian Buruma og Avishai Margalit som kom ut i 2004:

Den oksidentalistiske kritikken retter seg mot fire hovedsymboler på vesten: Byen, kvinnen, borgeren og fornuften. Byen med sine sjelløse markeder, feminiserte menn og uheroiske borgerskap som har lommebøker i stedet for hjerter. Dette tankegodset gjenfinner man punkt for punkt hos Breivik (…)

Som flere andre har vist, blant annet Øystein Strømmen, er disse anti-islamske miljøene latent voldelige. Det voldelige aspektet blir også tydelig når vi skuer ut over Norges grenser. Den svenske forfatteren Ola Larsmo minner i en kronikk i Dagens Nyheter (oversatt versjon i Dagbladet) om diverse drap i Tyskland og Sverige og viser hvordan språk kan bane vei for massemord:

Vi kan iaktta selve språkspillet, se hvordan ord som «Europa», «kulturmarxister», «feminist» og «islam» lades med bestemte og stadig styggere betydninger. Man skal og bør granske dette usammenhengende dokumentet (Breiviks manifest) nettopp fordi det tydeliggjør det rasistiske språkspillet, hvordan ordene lades stadig sterkere fram mot oppskriften på massemordet – som til slutt blir omtalt som «nødvendig».

For å få tak i disse miljøene må forskere bevege seg mer utenfor de formelle institusjonene. De mer ekstreme innvandringsmotstanderne samler seg ikke i formelle organisasjoner og partier, men som løst nettverk på internett. Thomas Hylland Eriksen skrev flere innlegg om gettoene på internett.

2) Forsk på folk flest og majoriteten

Når nå mange er overrasket over hvor utbredt disse anti-islamnettverkene er, skyldes dette kanskje også manglende forskning på folk flest, deres holdninger og verdier. Antropologer flest for eksempel synes det er mye mer spennendere å forske på “innvandrerkvinner” enn på fabrikkarbeidere i Groruddalen eller aksjemeglere i Bergen. Holistiske lokalsamfunnsstudier, der man lager tradisjonelt feltarbeid på et sted for å fange opp hva som opptar folk, blir det heller ikke gjort mye av.

Ifølge Cas Mudde er høyreekstreme ideologier en radikalisert versjon av storsamfunnets verdier:

Instead of being understood as a normal pathology, the contemporary populist radical Right needs to be seen as a pathological normalcy. (…) It is well connected to mainstream ideas and much in tune with broadly shared attitudes and policy positions.

De bør altså ikke studeres som avvikere eller tapere, som personer som står “utenfor normaliteten”. Det er bare ved å studere storsamfunnets verdier og selvforståelse at vi kan forstå dem. Hovedelementene i den høyreradikale islamfientlige ideologien – nasjonalisme, autoritarisme og populisme finner vi overalt i samfunnet. Vi kan også se tegn på i mainstreamkulturen at krig er kulere enn fred.

Her ville det også vært nyttig å se hva som formidles i lærebækene i skolen. Vi dannes til høyrepopulister allerede i småskolen, mener for eksempel pedagog Peter Kemp.

Slike studier om folk flest ville kunne avdekke det som antropolog Sindre Bangstad beskriver i et essay i Politikken som “hadet i vor midte”: Breivik er et produkt av det norske samfunnet. Terroristenes holdninger er mer utbredt enn man skulle tro. Men man ønsker ikke å bli konfrontert med denne sannheten. Marianne Gullestad som påpekte at store deler av den norske eliten opererer med lignende tolkningsrammer som Fremskrittspartiet, fikk ikke akkurat mange venner, heller ikke innen akademia.

Sindre Bangstad skriver:

Gennem sine terrorhandlinger er Anders Behring Breivik imidlertid blevet ’en af dem’ – et menneske, vi frit kan hade. Det er nemmere sådan. For fredslandet Norge og de fredselskende nordmænd repræsenterer i egen selvforståelse den universelle godhed, og sådan vil det altid være.

Uanset hvor mange bombetogter, norske piloter gennemfører i muslimske lande, og hvor mange uskyldige civile, der dræbes af norske soldater i de samme lande, og uanset hvor meget den offentlige debat om muslimer og islam i Norge har fået præg af kloak, så står en ting klart: Vi vil ikke se hadet i vor egen midte i øjnene.

Signalene var der, men ble ikke sett”, fastslår Olav Elgvin, som driver den kjente bloggen Muslimprosjektet.

Nå, etter 22. juli har det slått ham hvor skjevt bloggen ble lest av journalister og politi, skriver han. Når “voldsromantiserende nordmenn” skriver kommentarer i bloggen sin som “Islam er fienden. (…) Derfor må muslimene bekjempes på alle mulige måter”, var det ingen som brydde seg. Når det en sjelden gang skjedde at en muslimsk leser ytret seg på ekstreme måter, ble Elgvin med engang kontaktet av journalister og folk som han antar kom fra politiet. Men ni av ti innlegg med ekstreme ytringer kom altså fra anti-islamske nordmenn.

3) Ta et oppgjør med islam-fokuset

Det er opplagt at terrorforskningen må ta et oppgjør med islam-fokuset sitt. Til tross for at terrorstatistikken ikke gir dem rett, blir terror også innen akademia (inkl antropologisk pensum) først og fremst assosiert med islam og Midt-Østen. Terrorforskningen “ser bare på islamismen”.

Et ekstremt eksempel er Center for forskning i islamisme og radikaliseringsprocesser ved Universitetet i Århus. Her er ikke forbindelsen mellom islam og terror noe som må undersøkes empirisk, den er selve grunnpremisset for “forskningen” deres. I flere papers som ligger ute på hjemmesiden deres kan vi lese påstander som “Islamism is designated as the primary enemy of the democratic world”.

Her trengs det en bedre balanse og kanskje også en avmystifisering av politisk vold. “Normale mennesker ville jo ikke tenkt tanken engang, på å gjøre noe sånt”, sa Leif Petter Olaussen ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO, til VG om Breiviks massemord. Men hvor uvanlig er politisk motiverte drap og angrep egentlig? Vold som middel for å løse konflikter er integrert del av de fleste lands utenrikspolitikk.

Antropolog Talal Asad utfordrer i sin bok “On Suicide Bombing” det etablerte skillet mellom krig som legitimt og terror som illegitim:

Western states (including Israel) have now massacred thousands of civilians and imprisioned large numbers without trial; they have abducted, tortured, and assasinated people they claim are militants and laid waste to entire countries. (…) In the long perspective of human history, massacres are not new. But there is something special about the fact that the West, having set up international law, then finds reasons why it cannot be followed in particular circumstances. I find this more disturbing than the sordid violence of individual terrorists.

4) Mindre “dekonstruksjon”

For å utfordre stereotypier og oss-og-dem-tenkningen pleier antropologer å understreke at nasjoner, etniske grupper, rase og kultur osv er konstruerte enheter. Det er en svært viktig jobb å vise dette, men kanskje har antropologer gått for langt – eller de bruker et for teknisk språk når de snakker om tilhørighet.

Anti-islam-miljøene er spesielt opprørt over en setning som Thomas Hylland Eriksen sa i et intervju om forskningsprogrammet Culcom som han ledet. “Målet var å omdefinere Norge”, sa han om Culcom. “Den viktigste hvite flekken består nå i å dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger”.

Jeg har etterpå tenkt at denne setningen ble misforstått og at jeg burde forklart den bedre i teksten.

Det er antropologen Yara El-Ghadban som i et interessant innlegg på bloggen sin spør om antropologene har gått for langt:

Constructed or not, artificial or not, these notions are invested in meaning, they are used and referred to in everyday life, so unless anthropologists are willing to go back to their old habits of telling people who they are and how they should think, we have an obligation to take seriously the meaning and value that groups and individuals invest in belonging.(…)

The question then is not how artificial or hegemonic one form of being is or not, but how individuals and groups strive to find belonging in a contemporary world that is constantly calling into question canonized myths of origin.

Jeg har oppsummert flere reaksjoner fra antropologer i innleggene "How can I contribute to a better world?" Anthropologists on the Oslo terror attacks – an update og Terror in Oslo: Who cares about Christian right wing extremism?. Ellers så har RORG som vanlig gjort en utmerket jobb med å samle lenker om mediedekningen.

OPPDATERINGER: Også i Danmark innrømmer forskere Vi ved intet om det højreradikale miljø (Information, 12.8.11) Siden 9/11 har nesten all terrorforskning handlet om “islamsk radikalisering”. Forskningen “halter efter begivenhederne og folkestemningen”.

Godt innlegg av Kadafi Zaman: På tide å ta en åpen debatt med islamhatere? (16.8.11)

SE OGSÅ:

Antropolog studerte FrP-lokallag

Forsk på innvandringsmotstanden!

Sindre Bangstad: “Ingen vits å argumentere mot anti-muslimske konspirasjoner”

Anfindsen mot Hylland Eriksen: Hvordan kommunisere med meningsmotstandere?

Marianne Gullestad: Racism – The Five Major Challenges for Anthropology