feltarbeid metode etnografi | antropologi.info

Drar til Tyrkia for å forstå Norge

Published on August 20, 2006 by lorenz Posted in Europa, feltarbeid metode etnografi, globalisering transnajonalt, identitet etnisitet, innvandring migrasjon, Norge, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Hvorfor er de, selv om de har vokst opp her, så opptatte av å være tyrkisk? Er ikke ungdom flest ganske kosmopolitisk? For å finne ut dette (og mye annet) skal antropolog Therese Sandrup snart dra til Tyrkia.

Fordi for å kunne forstå innvandrere i Norge må en også vite hva som skjer i hjemlandet (eller der foreldrene er fra), ha kunnskap om migrantenes ressurser og nettverk utenfor Norge, sier hun i et intervju med meg og forklarer:

– Barn av tyrkiske arbeidsinnvandrere har ofte tilbragt sommerferiene blant slektninger på opprinnelsesstedet. Dette har skapt nære relasjoner til folk og sted. Barn og unge har dermed kunnet knytte foreldrenes og besteforeldrenes minner og historier til steder de selv har vært. I tillegg har de holdt kontakten god ved hjelp av telefon, “videobrev” og senere epost og sms. (…) En føler seg som en del av en storfamilie, og storfamilien har opprinnelse på et sted. I sosialiseringen av barna har førstegenerasjon vektlagt betydningen av stedstilhørighet – at man kommer fra noe fint og bærer på verdifulle kulturtradisjoner.

(…)
De unge kan føle seg både norsk og tyrkisk, avhengig av kontekst. Mange sier de føler seg norske i Tyrkia og tyrkiske i Norge. Imidlertid gir mange uttrykk for at det er viktig for dem å bevare det tyrkiske. Det gir fellesskapsfølelse og selvtillit.

(…)

Jeg tror personlig at det er viktig for selvfølelsen at en kan være være stolt av stedet en kommer fra. Hvis en kan være stolt av bakgrunnen sin, står en styrket i møtet med majoritetssamfunnet.

Antropologen mener at det her dreier seg om “fellesmenneskelige ting”. Nordmenn som utvandret til Amerika for hundre år siden hadde det på samme måte:

Amerikavandreren omtalte seg aldri som amerikaner, tok vare på norske mattradisjoner og lærte barna sine norsk. Barna fikk kjeft på skolen fordi de snakket norsk i friminuttene. Kontakt med familien i Norge var svært viktig. Som innflyttere står folk i spenningsfeltet mellom samfunnet de forlot og det nye de skal etablere seg i. Behovet for å ta vare på tradisjoner og samtidig innpasse det vante i det nye, er ikke alltid like lett. Dette er fellesmenneskelige ting. Det er viktig å ikke å eksotifisere

>> les hele saken på forskningsprogrammet CULCOMs hjemmeside

Fordi…

På feltarbeid blant poeter og opprørere i Paris

Published on June 23, 2006 by lorenz Posted in aktivisme og protest, Europa, feltarbeid metode etnografi, globalisering transnajonalt, innvandring migrasjon, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, ungdom oppvekst, vi og de andre

Antropolog Cicilie Fagerlid har siden ifjor høst vært rundt på demonstrasjoner, debatter og mye på slam-poesi-festivaler i Paris. Egentlig hadde hun tenkt å studere fredelig kosmopolitisk sameksistens i Paris. Men en måned etter at hun hadde bosatt seg der, på dagen hun var ferdig med franskkurset sitt, brøt opprørene i forstedene løs. Nå vil stipendiaten finne ut hvorfor Frankrike er havnet i denne situasjonen – blant annet ved å studere slam-poesi-miljøet.

I et intervju (med meg) sier hun:

– Jeg ønsker å forstå hvor sinnet kommer fra: Hvorfor er så mange så oppgitte og opprørske? Hvordan opplever og uttrykker de situasjonen de er i? Jeg lurer også på – og det er de store filosofiske, politiske og kanskje også økonomiske, spørsmålene jeg må lese meg opp på etterhvert – hvordan situasjonen i Frankrike kan forklares. Jeg mener jo at jeg har sett mer rasisme og forskjellsbehandling her enn i Storbritannia – men er det mulig? De har jo så høye og flotte idealer her… Hvordan er det mulig at praksis er så milevis unna idealene, som det kan virke som om er tilfellet?

Om slam-poesi-miljøet forteller hun:

– I går var jeg på en kvalifiseringsrunde for det franske slam-poesimesterskapet. En hvit 45-åring vant runden med noen poetiske fortellinger. Andreplassen gikk til noen intense dikt av en vietnamesisk innvandrer i 30-årene, mens en afrikaner (dikt om krigsherjet Afrika) og en med kinesisk opphav (med lettere tematikk, men jeg husker ikke hva akkurat nå) og en hvit fyr fra banlieuen i Strasbourg (framføring om dataspill og ungdomskjærlighet) knivet om 3. kvalifiseringsplass.

(…)

Mange av tekstene er veldig personlige, gjerne om spørsmål rundt identitet, historie (stadig kolonihistorie), politikk eller hverdagshendelser, og litt sex og kjærlighet, selvsagt. Og jeg synes opptredenene er temmelig typisk franske, med mye autensitet, opprør, gestikulering og sinne, rim, rytme, ordspill… Så jeg kunne vel knapt valgt et vanskeligere fokus, rent språklig. Men det er verdt det, fordi det er virkelig utrolig bra, og som en av de revolusjonære informantene mine sier: Politikk er nå en ting, men poesi er jo mye viktigere!

Hun har hele tiden blogget om opplevelsene sine i Paris. Ganske fort la hun merke til at blogging skjerper sansene:

– Det er som å fotografere (og sannsynligvis å male): En begynner å se motiver overalt, og så må en prøve å lage en historie utav det en observerer, slik at leserne forstår hva du ønsker å formidle.

Men nå har hun lært at det ikke er entydig positivt å blogge midt i en forskingsprosess:

– Jeg begynner å lure på om det skremmer enkelte fra å ta kontakt med meg når de ser at jeg har blogg de kan risikere å havne i (det gjør de jo selvsagt ikke, men det er ikke sikkert de skjønner det med en gang). Men jeg har fått ganske mye cred (ros) for den, og ikke minst for alle bildene jeg har tatt og lagt ut på nettet. Så det betyr slett ikke at jeg angrer på at jeg har ført blogg over forskningsprosessen – jeg vil absolutt anbefale det. Men det er verdt å reflekterer over konsekvensene det medfører for prosjektet.

>> les hele intervjuet på nettsiden til forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge

På feltarbeid blant pilegrimsvandrere i Santiago

Published on June 21, 2006 by lorenz Posted in Europa, feltarbeid metode etnografi, kristendom, religion kosmologi, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Nylig kom en antropologibok ut om muslimske pilgrimer på vei til Mekka. Hege Høyer Leivestad har nettopp avsluttet feltarbeidet blant katolske pilgrimer på vei til Santiago i Nordvest Spania, leser vi i den nyeste utgaven av Antropress.

Artikkelen gir et godt innblikk i hvordan det er å forske som antropolog. Hege Høyer Leivestad forteller:

– Jeg bor i gamlebyen, bare 100 meter fra den berømte Katedralen, og har integrert meg ved å forsøke å plassere meg selv i ulike roller i byen, både som gjest og vert. Til daglig jobber jeg gratis ved pilegrimskontoret ved Katedralen, hvor jeg tar imot pilegrimer, hjelper til der jeg kan, og har samtaler og intervjuer.

Dessuten får vi vite:

Ved siden av jobben ved pilegrimskontoret har Sogndal-jenta sin forsker-nysjerrighet rettet også mot turismen i byen, og forholdet mellom det religiøse og det kommersielle. Blant annet ved å jobbe i en souvenirbutikk. I juni skal hun gjennomføre en tur med norske bussturister til Santiago. Og ikke nok med det: Hun stiller som frivillig hjelp i klosteret til fransiskanermunkene (convente de San Fransisco) som i sommermånedene har et religiøst mottak for pilegrimer med et spirituelt eller religiøst motiv.

>> les hele saken i Antropress

Artikkelen gir et godt…

Integrering: “Barnehagene kan gjøre mer skade enn gavn”

Published on March 6, 2006 by lorenz Posted in Danmark, feltarbeid metode etnografi, innvandring migrasjon, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, ungdom oppvekst, vi og de andre

Stadig vekk hører vi hvor viktig det er at innvandrerbarn går i barnehagen for “å bli integrert”. Men nå har antropologene Eva Gulløv og Helle Bundgaard funnet ut at barnehagene kan gjøre mer skade enn gavn. Årsaken er fordommer blant barnehage-ansatte og manglende kommunikasjon mellom ansatte og foreldre. Det kommer fram i et intervju i fagbladet Børn & Unge.

De to danske antropologene har avsluttet sitt treårige forskningsprojekt “Tosprogede børn i danske børnehaver” der de studerte to barnehager der en tredjedel var “tospråklige”.

Integrering kommer ikke av seg selv. Det er ikke nok å synge barnesanger, klippe julehjerter sammen, sier Eva Gulløv. Allerede i førskoleinstitusjoner opplever barn å bli ekskludert:

“Det virker ikke nødvendigvis integrerende at sætte børn tidligt i institution. Hvis det ikke bliver gjort ordentligt, risikerer man bare at flytte nogle problemer længere ned aldersmæssigt og endda gøre dem værre. Hvis du allerede de første fem år af dit liv er vant til at blive ekskluderet frem for at blive inkluderet, kommer der måske en voldsommere reaktion i skolen, end der ellers ville være kommet.”

Forskerne observerte at tospråklige barn dannet egne grupper og ikke ble del av det “store fellesskap”. En grunn er språket, forklarer Eva Gulløv:

“Sproget er meget vigtigt. Børnene bruger det til at forhandle med – “du er faren, og du er moren.” Hvis du ikke er sproglig god, har du svært ved at forhandle, og de tosprogede børn bliver derfor ofte de små i rollelege, og derfor søger de mod børn, de kan være lige med.”

Dette kunne pedagogenes ha gjort noe med. Men det gjorde de ikke. Pedagogene lagde vekt vekt på frie idealer, demokrati, og at det er viktig, at barna setter ord på sine følelser:

“Pædagogerne siger til Ahmed, at han skal sige, at han ville være med i legen, men det hjælper ikke noget, for det er stadig Jonathan, som har definitionsmagten over legen. Generelt arbejdede pædagogerne ikke med at give børnene redskaber til at udtrykke sig med, til at udvide deres ordforråd eller hjælpe dem med det, de ikke kan sige.

I det lange løb kan der imidlertid ske en eksklusionsproces af de tosprogede børn. De leger ikke med de danske børn, de bliver afvist, og de kommer derfor heller ikke hjem til hinanden for at lege.

Antropologene oppdaget at barn med minoritetsbakgrunn ble forskjellsbehandlet på grunn av bestemte forestillinger om “deres kultur”:

Da en tosproget pige kom tilbage fra en ferie var hun meget indadvendt, ked af det og tavs. Hun ville ikke fortælle, hvad der var galt, og personalet snakker om, at det er et problem, at man ikke snakker om følelser, der hvor pigens familie kommer fra. Da en dansk pige får det på næsten samme måde, reagerede personalet med at gå ind i pigens og familiens problemer. “Det skete flere gange, at personalet så det enkelte barn og familien, når det var en dansker, og hele kulturen, når det var et tosproget barn,” siger Eva Gulløv.

Skyldtes problemene at innvandrerbarn ikke ville integrere seg? Dette avviser Gulløv:

Mange forældre anstrengte sig for, at deres børn ikke skulle være anderledes, de forsøgte at lave madpakker, der lignede de danske, og de ønskede, at deres børn lærte dansk.

Forskerne peker på en paradoks:

Vores materiale indikerer, at forskelle der har baggrund i social klasse og etnicitet gensidigt forstærker hinanden i den institutionelle kontekst og resulterer i konstruktionen af specielt muslimske børn som anderledes, – en anderledeshed som forstærkes gennem børnenes egne interaktioner. Denne konstruktion legitimerer en pædagogisk bestræbelse på at lære minoritetsbørn, hvordan man bør opføre sig på måder, der eksplicit ignorerer forældres ambitioner og værdier vedrørende opdragelse. Legitimeret ved et pædagogisk hensyn opereres der således med forskelle, på trods af et ideologisk udgangspunkt i lighed og ligeværd.

(…)

Familierne bliver problematiseret, fordi de ikke passer ind i daginstitutionernes målestok for, hvad der er normalt.

Men de legger vekt på at resultatene ikke kan brukes til å si at barna skal bli hjemme isteden. Men det er viktig at tospråklige barn opplever at de blir inkludert og ikke ekskludert.

>> les hele intervjuet i Børn & Unge

>> oppsummering av forskningsprosjektet

Stadig vekk hører vi hvor viktig det er at innvandrerbarn går i barnehagen for "å bli integrert". Men nå har antropologene Eva Gulløv og Helle Bundgaard funnet ut at barnehagene kan gjøre mer skade enn gavn. Årsaken er fordommer blant…

Runar Døving ut mot Åsne Seierstad: “Ikke samme standard som antropologer”

Published on February 13, 2006 by lorenz Posted in feltarbeid metode etnografi, media, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Sist gikk han hardt ut mot den norske matpakka, nå angriper antropolog Runar Døving suksess-skribenten Åsne Seierstad i et fiktivt intervju med henne i tidsskriftet Utflukt (ikke på nettet enda). Til Aftenposten sier Døving:

– Vi antopologer er også på et vis sosiale spioner. Men når man har et materiale som er sensitivt, skal det anonymiseres fullstendig. I tillegg til at de som berøres av det skal kunne lese det. Man skal informere om hva man gjør. Man skal også vise frem sin egen person i historien, så leseren kjenner subjektet. Min oppgave som forsker skal synes i teksten så det blir lettere for leseren å forstå de tolkninger jeg gjør. Seierstad bare utleverer mennesker. Det er helt utilgivelig.

>> les hele saken i Aftenposten

- Vi antopologer er også på…