search expand

Long Litt Woon har begynt å blogge

Sosialantropolog og tidligere likestillingsdirektør Long Litt Woon har opprettet en blogg. Hittil består den stort sett av linker til artikler som hun har skrevet tidligere (og blitt omtalt her) . Men vi finner også et utdrag av en bok (Fellesskap til besvær?) som hun har gitt ut i 1992 der hun forteller hvordan hun “lærte å gå på tur”:

Det tok mange turer før jeg skjønte at for nordmenn er det ikke plassen man kommer fram til, som er målet eller poenget med en tur, men hele turen i seg selv. Men klimaks, eller den ekstatiske dimensjonen, når man ikke før vidda åpner seg etter en slitsom og lang motbakke. Og belønningen for strevet er den gode og varme følelsen av å være sliten. Det hele er som et renselsesrituale hvor tidligere synder mot kroppen blir svettet bort. Det føles godt for både kropp og sjel. Som bonus får man i tillegg god samittighet.

Og en dag jeg var ute og gikk tur, opplevde jeg plutselig alle disse aspektene ved turgåing på én gang. Det kom som en åpenbaring, uventet og lynraskt, og alt ble plutselig klart for meg.

Dessverre tillater hun ikke kommentarer i bloggen.

>> besøk Long Litt Woons blogg

Sosialantropolog og tidligere likestillingsdirektør Long Litt Woon har opprettet en blogg. Hittil består den stort sett av linker til artikler som hun har skrevet tidligere (og blitt omtalt her) . Men vi finner også et utdrag av en bok (Fellesskap…

Read more

Hvorfor elsker norske journalister Ayaan Hirsi Ali?

Mens hun var i Norge ble hun hyllet som en helt av nesten alle aviser. Hvorfor er somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali som er medlem av en Bush-vennlig tenketank, er stor fan av Hege Storhaug og som snakker som FrPs Per Sandberg så populær i Norge? Dette spørsmålet stiller antropolog Long Litt Woon i sin spalte i Aftenposten.

Det virker som om en samlet norsk presse ble så forført av Hirsi Ali at de glemte å se på hennes budskap i et kritisk lys, skriver hun:

Muligens ble de fascinert av hennes spektakulære livsvalg? Muligens har de ikke møtt en artikulert og rasjonell afrikansk kvinne før? Muligens ble de glad for at Hirsi Ali, etter å ha bekjempet utallige monstre, ble frelst av vestlig sivilisasjon? Muligens mener de at en god muslim er en muslim som tar avstand fra islam?

(…)

Islam er ikke den eneste verdensreligion som har tilhengere som er kvinnefiendtlige eller homofobiske. Men islam er den eneste som er demonisert av Vesten. Hirsi Ali vokste opp som muslim, men sier at hun i dag er ateist.

Å ta hennes kritikk av islam som sannheten om islam, er som å ta en ateistisk humanetikeres versjon av kristendom som opplest og vedtatt sannhet.

>> les hele saken i Aftenposten

Human Rights Service har forresten kåret Hirsi Ali til ”Årets Europeiske Bjelleku”. HRS anser Ayaan Hirsi Ali for å være “dagens ledende europeiske politiker innen integreringsfeltet”. Og FrP foreslår Ayaan Hirsi Ali til Nobels fredspris.

Den nederlandsk-iranske antropologen Halleh Ghorashi skriver at hun i begynnelsen likte Hirsi Alis tilnærming – ikke minst fordi hun selv hadde flyktet fra undertrykkelse i islams navn. Dessuten er hun opptatt av likestilling. Men begeistringen varte ikke lenge:

The woman, I initially considered a pioneer for the emancipation of Islamic women, turned out to hold dogmatic views that left little room for nuances. I soon realized that Ayaan had become a welcome mouthpiece for the dominant discourse on Islam in the Netherlands that pictures Islamic migrants as problems and enemies of the nation.

Who could better represent the dominant view than a person with an Islamic background? Therefore, predictably, Ayaan soon became a prominent figure both for the media and in politics. She sailed on the conservative ideas in the Netherlands that push migrants – the most marginalized group in society – even further into isolation.

>> les hele teksten “Ayaan Hirsi Ali: daring or dogmatic?”

Dekningen av Hirsi Alis Norgesbesøk:

Vil ha muslimsk opplysningstid. Islamkritiske Ayaan Hirsi Ali er kanskje Europas mest kontroversielle innvandrer, og har emigrert til USA (Morgenbladet, 19.1.07)

– Europa må ikke vike for islamske ekstremister. Ayaan Hirsi Ali lanserer sin selvbiografi i Norge (Dagbladet, 19.1.06)

Flyktning på livstid: I boka «Mitt liv, min frihet» forteller somalisk-nederlandske Ayaan Hirsi Ali om en frihet som har kostet henne livet (Dagsavisen, 19.1.07)

Inspirert av Vestens liberalere. Somaliere har prøvd alt – nå setter de sin lit til islam, sier den profilerte islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali (Klassekampen, 19.1.07)

Sterkt liv. «Mitt liv, min frihet» – Levende og velfortalt om et bemerkelsesverdig liv (Dagbladet, 21.1.07)

En dramatisk identitetsreise. Der andre har gjort en klassereise, har Ayaan Hirsi Ali i høyeste grad gjort en identitetsreise (Aftenposten, 19.1.07)

Tror friheten seirer til slutt. Ayaan Hirsi Ali er en lavmælt og nøktern optimist. Selv lever hun et liv omgitt av livvakter (Aftenposten, 19.1.07)

Kampen om muslimsk middelalder: Eg kan ikkje avvisa at den somaliske aktivisten har nokre poeng (Bergens Tidende, 26.1.07)

SE OGSÅ:

Islam i Europa: Majoritetssamfunnet som premissleverandør

Doktorgrad på unge norske muslimer: På vei til en transnasjonal islam

Media og innvandring: Danske tilstander i Norge

Mens hun var i Norge ble hun hyllet som en helt av nesten alle aviser. Hvorfor er somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali som er medlem av en Bush-vennlig tenketank, er stor fan av Hege Storhaug og som snakker som FrPs Per…

Read more

Hovedoppgave om dølene i Troms: Nordmenn som innvandrere i Norge

Språk er politikk: Flytter du 2000km fra Egersund til Tromsø, er du “innflytter”. Flytter du 100km fra Kilpisjärvi til Tromsø, er du “innvandrer”. Men det kan være en god ide å studere nordmenn som flytter innenfor Norge som innvandrere. Antropolog Vibeke Bårdsdatter Bårnes har gjort dette i en fascinerende 16 år gammel hovedoppgave som nettopp er blitt digitalisert og publisert i MUNIN, det digitale arkivet til Universitet i Tromsø.

Hun har vært på feltarbeid blant dølene i Indre Troms. Dølene er etterkommere av østnorske innvandrere og nybyggere som i slutten av 1700-tallet ble rekruttert av myndighetene for å dyrke jord og befolke strategisk viktige grenseområder.

Fram til idag har de beholdt mye av sin egenart, sin dialekt, sine mattradisjoner og byggeskikker. Turistkontorene og kommunene Målselv og Bardu skryter av dølakulturen på nettsidene sine.

Formålet med oppgaven er “å prøve å forstå og forklare kontinuitet og endring av kulturell egenart og gruppeidentitet hos dølabefolkninga i Indre Troms: Hvordan kan det ha seg at denne befolkninga har beholdt sin egenart og kanskje til og med forsterket den i løpet av de 200 årene som er gått siden de første dølene slo seg ned i dette området?”

I oppgaven viser antropologen at dølene fra begynnelsen av har avgrenset seg helt bevisst fra kystbefolkningen og at de ikke hadde tenkt å tilpasse seg de nordnorske forholdene. Hun skriver:

Det bør understrekes at det virkelig synes å være en koloni i egentlig forstand som på mange måter kan sammenliknes med de norske innvandringskoloniene som etablerte seg i Nord-Amerika utover 1800-tallet. Her som der var det nybyggersamfunn som hadde dratt med seg hele sin livsform og tradisjoner med alt det dette innebar. Språk, stedsnavn, seder og skikker, driftsformer, byggemåter, klesdrakter og matvaner ble direkte overført fra de traktene nybyggerne kommer fra.

Da Bardu kirke ble bygd i 1829 ble den utført som en tro kopi av Tynset kirke, og han som sto ansvarlig for utførelsen av kirkebygget drog selv til Tynset for å tegne modellen. Også kirkeklokka ble hentet sørfra.

På den måten kan vi si at alle disse nyetableringene både i Bardu og Målselv kom til å utgjøre en forlengelse eller forflytning av et opprinnelig samfunn i tid og rom.

De første generasjoner utgjorde et lukket samfunn uten mye kontakt med den nordnorske kystbefolkningen. Det kan synes som om de la vekt på å bevare “dølablodet ublandet”, skriver antropologen. Dølene har praktisert “henteekteskap”: “Det hendte at sønner til de eldste kolonistene reiste ens ærend til Tynset eller Alvdal for å hente seg en bedre halvdel”, står det i bygdeboka fra 1950. Søskenbarn- og tremenningsgifte var svært vanlig.

I en slektsgruppe har denne ekteskapspraksisen fram til nålevende generasjoner (1991) ført til at kvinner ikke har behøvd å skifte etternavn ved giftermål, fordi mannens etternavn var identisk med konas pikenavn, skriver hun.

Men det fantes tidlig i bosetningsperioden enkelte få unntak fra denne uskrevne endogamiregelen, skriver hun:

Det fortelles om en nordlending nederst fra Salangen som ble forelsket i ei nybyggerdatter og ville gifte seg med henne. Hun på sin side erklærte at “hun ei vil ekte ham, uten at han ville flytte til hennes hjemgård og la alt innrettes på sønnafjelsk vis. Dette skjedde, og man har nå i ham en omstøpt nordlending helt inn til dialekten.” (Eggen 1950:98).

Det er nordlendinger som assimileres inn i dølakulturen og ikke omvendt!

Og selv om det etterhvert ble mindre strenge regler for valg av partnere, har praksisen med å gifte seg med folk av “dølaætt”, og ofte med slektninger, holdt seg helt opp til nålevende generasjoner. Slektens betydning er fortsatt stor: Det arrangeres stadig slektstreff og slektsreiser til Østerdalen eller Gudbrandsdalen.

Dølene har forblitt døler, konkluderer hun. De er nordnorske, men de er ikke nordlendinger og men heller nordnorske døler.

>> last ned oppgaven

Jeg har omtalt denne oppgaven i en tekst i Utrop om nordmenn i utlandet, se Hvor flinke er nordmenn?

Det er ikke mye stoff om dølene på nettet. Nordlys meldt like før jul: Nå kommer dølene om dølenes nyeste tradisjon. Interessant er omtalen av revyen «Reisen til Bardu»: Selv om ikke alle forventningene blir oppfylt, og noen lengter hjem, er det nok bra i Bardudalen, men hjertet mitt hører til Østerdalen, synges det i musikalen (mer info om revyen).

SE OGSÅ:

Nordmenn ikke villige til å integrere seg?

Kan vi snakke om en særegen vestlandsk identitet?

Den utbredte romantiseringen av Norges homogenitet

Et flerkulturelt Bunads-Norge og norske stammeidentiteter

Språk er politikk: Flytter du 2000km fra Egersund til Tromsø, er du "innflytter". Flytter du 100km fra Kilpisjärvi til Tromsø, er du "innvandrer". Men det kan være en god ide å studere nordmenn som flytter innenfor Norge som innvandrere.…

Read more

– Migrasjon gir kvinner makt

Vår forstilling om passive og undertrykte innvandrerkvinner fører til at vi ignorer den kvinnelige migrasjonen. Flere og flere kvinner har valgt å reise ut på egen hånd for å forsørge sin familie og skape seg en framtid ifølge flere forskere, skriver Forum for køn og kultur.

94,5 millioner eller nesten halvdelen (49,6 prosent) av alle migranter i verden er i dag kvinner. I en del land er det faktisk kvinnene som reiser ut, mens mennene blir hjemme. I Filippinene forlater dobbelt så mange kvinner enn menn landet, i Indonesia og Sri Lanka tre ganger så mange. Det er spesielt kvinnenes andel blant afrikanske migranter som øker for tida i følge FN-tall.

Til Forum for køn og kultur sier forsker Helen Schwenken at kvinner det fins mange grunner til hvorfor kvinner velger å forlate landet og at de dermed er med på å bekjempe fattigdom og styke kvinnenes posisjon:

– Mange flygter fra kvindeundertrykkelse og fra brødre og fætre, der bestemmer over dem. Og når de ser sig om efter bedre livsperspektiver, vælger de ofte at rejse til et andet land. Fattigdom er en anden faktor, der skubber på udvandringen. Og så kan der være tale om opbrud i familiesituationen, fx skilsmisse eller dødsfald, som betyder, at kvinderne pludselig står alene med forsørgeransvaret for hele familien.

– Det giver selvstændighed at tjene sine egne penge, og det giver status at være den, der rejser ud og kan sende penge hjem. Det giver også indflydelse på, hvordan pengene skal bruges, hvilket er udtryk for øget magt.

I Europa havner kvinnene ofte i dårlig betalte jobber innen helse og sosial. De fleste jobber faktisk som “tjenestepiger” ifølge Bridget Anderson fra Oxford University’s forskningsprogramm i migrasjon, COMPAS:

– En del af disse kvinder opholder sig illegalt i det nye land. Men mange kommer ind med en arbejdstilladelse, der binder dem til én bestemt arbejdsgiver. Det betyder, at de er nemme ofre for udbytning i form af lang arbejdstid og ekstremt lave lønninger, fordi de risikerer at miste deres opholdstilladelse, hvis de klager.

Men på grunn av den dominerende forestillingen om innvandrerkvinnen (at hun er påheng til mannen), har kvinnenes situasjon fått lite oppmerksomhet, påpeker den franske forskeren Sabah Chaïb.

Vi må se med nye øyne på innvandrerkvinnene, mener derfor Helen Schwenken ifølge Forum for køn og kultur:

– Et mere nuanceret billede er vigtigt, fordi det kan medvirke til at sætte en ny politisk dagsorden. En dagsorden, der kan være med til at bekæmpe fx misbrug af tjenestepiger ved en styrket arbejdsmarkedslovgivning på området. Og så er det vigtigt at indse, at en del af den såkaldt illegale indvandring i EU er fostret af en efterspørgsel efter kvindelig arbejdskraft i en plejesektor, som vi ikke selv kan tilfredsstille.

– Vi skal ikke se dem udelukkende som ofre. Ofre for menneskehandlere, for kvindeundertrykkende mænd og for patriarkalske traditioner. De er heller ikke helte, men de er aktive arkitekter i deres eget liv og bidragydere til økonomisk udvikling og til ligestilling i deres hjemland.

>> les hele saken i Forum for køn og kultur

MER INFO:

FN-Rapport: Women and International Migration

Håpets korridor: Kvinnelige migranter er tema i FN rapporten ’State of the World Population 2006’ (FN-sambandet)

Bridget Anderson: Reproductive Labour and Migration (pdf)

Bridget Anderson and Ben Rogaly: Forced Labour and Migration to the UK

Filipinos and Care Work in the United Kingdom

Catherine Raissiguier (2003): Troubling mothers: Immigrant women from Africa in France (Jenda: A Journal of Culture and African Women Studies)

Helen Schwenken: “Domestic Slavery” versus “Workers Rights”: Political Mobilizations of Migrant Domestic Workers in the European Union (pdf)

Utlendingsdirektoratet vurderer å stoppe filippinske au pairer. Kall dem heller hushjelper og gi dem rettigheter, mener forsker. (Aftenposten, 25.4.06)

Norge stjeler mødre fra tredje verden (Kilden, 06.08.01)

Stadig flere barn i den fattige delen av verden vokser opp uten mamma (UiB Safari, 3.7.04) – mer om dette se Globale omsorgskjeder (Kilden, 17.3.05)

SE OGSÅ:

– Viktig å studere kvinnenes rolle i sosiale bevegelser

– Åpne grenser er løsningen

Migrasjon mer effektiv enn bistand

Vår forstilling om passive og undertrykte innvandrerkvinner fører til at vi ignorer den kvinnelige migrasjonen. Flere og flere kvinner har valgt å reise ut på egen hånd for å forsørge sin familie og skape seg en framtid ifølge flere forskere,…

Read more

Negerkonger og åndssvake haltepinker

Hottentotter utvist fra norsk litteratur” skrev Dagbladet for en uke siden og for en måned siden leste vi Pippis pappa ikke negerkonge lenger og Negerkonge på attføring. Antropologene Thomas Hylland Eriksen og Monica Five Aarset forklarer hvorfor neger og hottentotter er begreper som burde kastes på historiens berømte skraphaug:

Thomas Hylland Eriksen bruker blant annet en analogi:

Sett nå at flertallet av befolkningen mente at ordet “haltepink” var en grei og nøytral betegnelse på folk som var avhengige av krykker, eller at det var ok å omtale overvektige personer offentlig som “vraltende fleskeberg”. Om de haltende og overvektige protesterte, kunne majoriteten bare, med eller uten støtte fra Finn-Erik Vinje, bedyre at disse ordene hadde lang fartstid i det norske språk og alltid hadde vært nøytrale. Haltepinkene og fleskebergene hadde med andre ord ingen ting de skulle ha sagt.

>> les hele teksten på Hylland Eriksens hjemmeside

Andreas Wiese i Dagbladet skriver noe lignende og legger til at en har forandret tekster tidligere også:

Og selv forsvarere av «neger»-ordet vil neppe argumentere entusiastisk for bruken av «idiot» eller «åndssvak» når det gjelder utviklingshemmede. Der aksepterer alle lettere at tida har passert ordbruken. Språk er en sosial avtale mellom sender og mottaker.

(…)

Tekst-purister huske at redigering av tekst til framførelse er noe som gjøres daglig på alle norske teatre. Den som tror hun ser en ordrett Ibsen eller Holberg på et norsk teater i dag, tar svært feil. Tekstene er kontinuerlig modernisert, også i utgavene som står hjemme i folks bokhyller.

Levende kultur er kultur som utvikler seg i forhold til sin tid. Skjer ikke dette, vil tekstene før eller seinere bli stående som museale kuriosa.

I sin oppsummering av negerdebatten peker Monica Five Aarset på en tekst av Asta Busingye Lydersen som er overrasket over at ’Hoa Hottentott’ fremdeles blir spilt for norske barn i år 2006. Asta Busingye Lydersen skriver:

Selv er jeg opptatt av at barna mine skal kjenne tradisjonell norsk og skandinavisk barnelitteratur, men opplever ofte en indre konflikt på grunn av menneskesynet disse gamle bøkene og sangene forfekter.

Jeg som svart mor har to valg: Enten la være å lese disse gamle tekstene for mine barn – eller lese dem og spontanredigere underveis. Jeg omformulerer setninger, og vrir og vender på teksten fordi jeg ikke vil at barna mine skal spørre: ’Mamma, hva er en neger? Hvorfor må han hvite mannen bestemme over dem?’ Og jeg vil i hvert fall ikke at de skal spørre ’Mamma, hva er en hottentott?’

>> les hele teksten Om negerkonger, hottentotter og hvite prinsesser av Asta Busingye Lydersen

Hun siterer fra Amani O. Buntu sin tekst “Når du er så svart at alt bare blir sint”:

“Hvem har rett til å bestemme at rasisme egentlig ikke er et så stort problem i Norge? Med hvilken rett kan noen påstå at rasismen ikke er så synlig, og stort sett skyldes uvitenhet? Hvem har rett til å klistre forenklende merkelapper på personer? Og ta for gitt at deres forståelse er universell? “Minoritetsjente”. “Etnisk gruppe”. “Flerkulturelle ungdommer”. “Bindestreksbarn”. Ord som svarte mennesker ikke identifiserer seg med. Men som fungerer så bra for de hvite som ønsker å kategorisere slik at verden ser enklere ut.

Monica Five Aarset skriver:

Jeg har hatt flere samtaler med en venninne fra USA som for tiden bor i Norge. Hun opplever Norge som et til tider ganske så rasistisk samfunn, og hun mener at det norske samfunnet har et lite bevisst forhold til denne rasismen. Vi har snakket om hvorfor det er slik, og hva som eventuelt skiller Norge fra andre samfunn. Jeg mener at noe av grunnen kanskje kan være at “Norge”/”nordmenn” aldri har behøvd å ta et oppgjør med sin rolle/deltakelse i/påvirkning av/fordeler av slavehandel, kolonialisering, osv.

>> les hele teksten: “Neger”-debatten og “Norges kulturarv”

Passende også hennes tekst om norske skolebøker “-Overser det flerkulturelle” og Etnisitet og kjønn i barneTV der hun blant annet kritiserer NRKs julekalender. Hun siterer medieviteren Nazneen Khan-Østrem som skriver:

“Norsk film og norske fjernsynsserier har på sin side definitivt ikke klart å endre noe som helst de siste årene. Pakistanere er i all hovedsak gangstere og gifter konsekvent bort døtrene sine.”

Antropologen er enig:

I Jul i Svingen kan selvfølgelig ikke pakistanske Atif gå på ski, og hvorfor må togbetjenten Arun i Postman Pat snakke gebrokkent norsk?

SE OGSÅ:

Hva feirer vi? I 1905 lærte barn at tatere, negere og samer var lavtstående

Racism: The Five Major Challenges for Anthropology

Rethinking Nordic Colonialism! Nordisk kolonialhistorie fram fra glemselen

Rasetenkning i Språkrådet?

Hvordan har misjonærene påvirket nordmennenes verdensbilde?

– Historiefaget er etnosentrisk

Ogsaa vi, naar det blir krævet … Ny bok om skolebøker og nasjonsbygging

Marianne Gullestad: Normalising racial boundaries. The Norwegian dispute about the term ‘neger’

Marianne Gullestad: Blind Slaves of our Prejudices: Debating ‘Culture’ and ‘Race’ in Norway

(PS: Som en ser holder jeg fortsatt på med å ta igjen etter jul/nyttårspausen)

"Hottentotter utvist fra norsk litteratur" skrev Dagbladet for en uke siden og for en måned siden leste vi Pippis pappa ikke negerkonge lenger og Negerkonge på attføring. Antropologene Thomas Hylland Eriksen og Monica Five Aarset forklarer hvorfor neger og hottentotter…

Read more