innvandring migrasjon

antropologi.info-intervju med Christine M. Jacobsen

Unge norske muslimer har et annet forhold til islam enn de eldre. De praktiserer en transnasjonal islam som er satt sammen av tradisjoner fra flere land. De vender seg til Islam som “flerkulturelle” og ser seg som brobygger mellom ulike muslimske miljøer og mellom muslimer og ikke-muslimer. Og de deltar i økende grad i debatter om Islam som tidligere var forbeholdt en religiøs elite.

Christine M. Jacobsen. Foto: Privat

Dette får vi vite i doktoravhandlingen “Staying on the Straight Path: Religious Identities and Practices among Young Muslims in Norway” som sosialantropolog Christine M. Jacobsen forsvarte for få uker siden ved Universitetet i Bergen.

Forskningen i to muslimske ungdoms- og studentorganisasjoner i Oslo reiser en rekke kunnskapsteoretiske spørsmål, peker hun på i et intervju med antropologi.info: Hvilke elementer ligger fast i religionen? Hvilke elementer er det opp til den enkelte selv å gjøre seg opp en mening om?

Nye transnasjonale perspektiver er nødvendig i studier av islam, mener hun.

antropologi.info: Du skriver om en hilsen fra informantene dine ved siden av PCen din. Til tross for mye forskning om islam og negativ fokus på muslimer i mediene har det altså vært lett for deg å vinne tillitt og få innpass i miljøet?

Christine M. Jacobsen: Ja, jeg opplevde de unge jeg intervjuet som veldig åpne og de muslimske ungdomsmiljøene jeg gjorde feltarbeid i som meget inkluderende. Flere av de jeg ble kjent med holder jeg fortsatt kontakt med. Åpenheten i Oslo sto i kontrast til mitt tidligere feltarbeid i Marseille hvor jeg opplevde en større grad av mistillit til forskere og representanter for det offentlige. I forstedene hvor jeg jobbet i Marseille var dette mistillitsforholdet påfallende – de unge i Marseille var mye mer marginalisert både sosio-økonomisk og som religiøs minoritet enn de jeg jobbet med i Oslo. Også i Marseille opplevde jeg imidlertid å få innpass etter hvert.

Både i Oslo og i Marseille opplevde jeg at de unge nettopp på grunn av det negative fokuset på islam og muslimer i media ønsket en mulighet til å presentere et annet bilde av seg selv og de miljøene de var del av. De unge jeg har jobbet med har ikke bare vært mine ”forskningsobjekter”, men har hatt viktige innspill av praktisk, metodisk og analytisk art å komme med underveis i forskningsprosessen. Det at jeg inkluderte de unge i forskningsprosessen gjennom å være lydhør for slike innspill og å åpent diskutere mine hypoteser med dem tror jeg har vært avgjørende for den åpenheten jeg har møtt.

Fikk feltarbeidet deg til å endre syn på en del ting / noe som overrasket deg?

Det at man endrer syn på ting eller blir overrasket er et vanlig “plot” å bruke når man ønsker å utfordre stereotype forestillinger, men i virkeligheten er man gjerne både godt forberedt og åpen og utforskende når man drar på feltarbeid slik at man ikke nødvendigvis blir særlig overrasket når stereotypiene ikke stemmer.

Når det er sagt var det selvsagt en rekke ting jeg fikk en bedre forståelse av underveis. Det som kanskje tok lengst tid for meg å få et grep om var hvordan unge ”praktiserende” muslimer jobber med seg selv og hvordan deres religiøse praksis ikke bare handler om å overholde religiøse plikter, men også bidrar til å forme selvet som et etisk subjekt.

Gjennom å se på ulike religiøse praksiser, og hvordan de unge reflekterer om disse, ble jeg mer og mer interessert i å utforske hvordan de unge forholdt seg til seg selv og andre, og hvilken rolle islam, men også andre diskurser spilte i den sammenhengen. Dette betyr ikke at jeg fant ut at islam betydde mer enn jeg først hadde antatt, man at det tok tid å bli tilstrekkelig lydhør overfor hva islam betydde for de unge selv.

Du skriver at det har vært lite forskning på unge muslimer. Har du oppdaget store forskjeller mellom unge muslimer og imamer ang. holdninger til islam?

Det er helt klart at unge muslimer forholder seg til islam på en måte som er preget blant annet av deres alder, generasjon og det at de har vokst opp i Norge. Når dette er sagt er unge muslimer selvsagt ingen enhetlig gruppe, og de jeg har skrevet om er ikke representative for unge muslimer som sådan. Jeg valgte å fokusere på unge som gjennom deltakelse i muslimske ungdoms- og studentorganisasjoner var aktivt engasjert i å definere islamske tradisjon, muslimsk identitet – og hvilke former disse skal og bør ta i fremtiden.

De unge påpekte ofte selv distansen de følte til imamer som de anså som mer knyttet til hjemlandets kulturelle tradisjoner enn dem selv. Denne distanseringen gjaldt også den såkalte ”foreldregenerasjonen”. De unge la vekt på at de selv nærmet seg islam med utgangspunkt i at de var ”flerkulturelle”, noe som innebar at de så på seg selv som ”brobyggere” mellom ulike muslimske miljøer og mellom muslimer og ikke-muslimer i det norske samfunnet. De oppfattet også sin egen religiøsitet som mer refleksiv og ”autentisk” enn foreldregenerasjonens. Det å være posisjonert “mellom” ulike sosiale, kulturelle og religiøse tradisjoner og fellesskap gjorde at de unge anså det som nødvendig å skape nye former for tilhørighet og sosiabilitet der det å være muslim ikke sto i motsetning til det å være norsk. På denne måten var deres muslimske identitet og praksis “underveis” mot noe ennå ikke definert.

Også i foreldregenerasjonen og blant imamer finnes det imidlertid stor variasjon i holdninger til islam. Etter hvert er også unge som har vokst opp i Norge i ferd med å innta nye roller i moskeene og de mer etablerte muslimske institusjonene, også som imamer, selv om dette fortsatt er unntakene. Hvilke endringer som eventuelt følger av dette blir det interessant å følge med på. Men den norske debatten tilskriver imamer nok mer autoritet enn det de egentlig har, ikke minst blant ungdom. De yngre forholder seg til en hel rekke av islamske kunnskapskilder og autoriteter ved siden av imamene, fra de religiøse tekstene til muslimske intellektuelle og lærde på internett.

Du skriver at informantene dine har gått over til å praktisere en transnasjonal islam som er satt sammen av elementer/tradisjoner fra flere land. Innebærer det samtidig en homogenisering av islam?

Det innebærer samtidig en individualisering og normativisering av islam: Hver enkelt person må i økende grad forholde seg og ta stilling til et mangfold av islamske tradisjoner som både er transnasjonale og lokalt forankret.

Spørsmål av normative karakter om hva islam “egentlig” er – hva som er korrekt forståelse og praksis – blir mer avgjørende å ta stilling til ettersom dette ikke er entydig definert av kollektiv sosial praksis. Hva som er sant og riktig må defineres i møtet mellom ulike islamske tradisjoner og med andre religiøse og sekulære tradisjoner.

Helt konkret kan det være slik at en som har lært en bestemt måte å be på hjemme oppdager at kameraten hans som også er muslim ber på en annen måte. Spørsmålet oppstår da hvorvidt den ene av disse to måtene er riktigere enn den andre, eller om det finnes flere måter å be på som alle er like riktige. Slike spørsmål oppstår oftere i en pluralistisk kontekst hvor ulike islamske tradisjoner møtes, og unge muslimer deltar i økende grad i normative debatter som tidligere var forbeholdt en religiøs elite.

Dette reiser en rekke spørsmål av kunnskapsteoretisk art angående for eksempel hvem som har autoritet til å tolke islam, hva som er forholdet mellom “tro” og “kunnskap”, og om hvilke elementer som ligger fast i religionen og hvilke elementer det er opp til den enkelte selv å gjøre seg opp en mening om. Innenfor rammen av de muslimske ungdoms- og studentorganisasjonene ble spørsmålet om hva det å leve som en muslim innebærer og hvem som har autoritet til å definere dette ofte aktualisert, og selv om disse arenaene var veldig pluralistiske og inkluderende med hensyn til tilnærminger til islam så oppstod det tidvis konflikt.

[teaserbreak]

Du kritiserer metodologisk nasjonalisme som ser ut til å dominere i islamforskningen. Fokuset er ofte på forholdet mellom islam og integrering. Hvorfor er metodologisk nasjonalisme problematisk?

Når nasjonalstaten tas for gitt som metodologisk og ofte også normativt rammeverk framstår immigranters sosiale og kulturelle praksiser gjerne som ”problemer” eller ”avvik” i forhold til ”det norske”. Forskning som har et slikt utgangspunkt har en tendens til å overse forskjeller knyttet til klasse, kjønn og generasjon, og kobler samfunn og kultur til nasjon på en måte som ikke tar tilstrekkelig høyde for transnasjonale prosesser og som bidrar til å understøtte nasjonsbyggende diskurser. Dette går på bekostning av en mer åpen utforskning av hvilke handlingshorisonter unge muslimers liv formes i henhold til og hvilke praktiske og etiske betraktninger som ligger til grunn for deres identitet og religiøse praksis.

I avhandlingen beskriver jeg noen av disse handlingshorisontene, som spenner fra et globalt muslimsk fellesskap via transnasjonale relasjoner til ”hjemlandet”, og til den europeiske, den nasjonale og den lokale konteksten. Jeg mener altså at vi ikke får en god forståelse av religiøsitet blant unge muslimer i Norge hvis vi utelukkende er opptatt av spørsmål knyttet til ”integrasjon” i nasjonalstaten og til ”det norske”.

Du kritiserer islamdebatten som ser ut til å kretse om tvilsomme motsetninger valg / tvang, modernitet/ tradisjon, individualisme/kollektivisme, forandring/kontinuitet og frigjøring/lydighet. Hvorfor er det problematisk å tenke innenfor slike dikotomier?

Disse dikotomiene er alle elementer i en pågående konstruksjon av “oss” og “de andre”. I virkeligheten er det ikke slik at norskinger er moderne individer som foretar selvstendige valg mens muslimske innvandrere og deres etterkommere er tradisjonsbundne kollektivister som handler under tvang. Hvis vi skal forstå hvorfor mennesker handler som de gjør må vi basere oss på tenkemåter som overskrider disse motsetningene, og heller utforsker de mange former som sosialitet og makt tar i nåtidige samfunn, og hvilke muligheter og begrensninger dette gir.

For eksempel har jeg vært opptatt av å finne måter å forstå handling på som ikke tar utgangspunkt i en dikotomisering av valg og tvang.

Når det gjelder hijab har den offentlige debatten fokusert på om dette er noe jentene selv velger eller om det er noe som påtvinges dem. Men skal vi forstå religiøs praksis må vi finne andre måter å utforske handling på som også tar høyde for kunnskap, læring og kroppsliggjøring.

Religiøs praksis muliggjøres gjennom at man tilegner seg visse former for kunnskap og praktiske ferdigheter som samtidig innebærer at man underkaster seg visse ”sannheter” og autoriteter. Men dette er ikke enstående for religiøs praksis, å spille piano innebærer på samme måte kunnskap, læring og kroppsliggjøring. Å forstå menneskelig handling er således mye mer komplisert enn debatten om valg og tvang tilsier.

Det som er interessant i denne sammenhengen er også hvordan moderne forestillinger om selvet er knyttet til et krav om å forstå ens eget liv som uttrykk for individuelle valg, og hvordan dette fungerer som en moralsk kategori for å avgjøre om handlinger er legitime eller ikke. Dette på tross av at det er en rekke begrensninger på hvilke valg det er mulig for folk å ta. Spørsmål om valg og tvang står spesielt tydelig fram der noen handler på tvers av det som oppfattes som “normalt” og derfor må begrunne sine handlinger. Det er for eksempel ingen som spør meg om hvorvidt det at jeg ikke går med hijab er noe jeg har valgt selv.

Du antyder at utviklingene i Oslo sier også mye om utviklingen av islam i resten av Europa?

Utviklingen av islam i Europa preges av de mulighetsbetingelsene for utforming av religiøs identitet og praksis som det å være en religiøs minoritet innenfor et europeisk nasjonalstatlig rammeverk gir.

Kollektive identitetspolitiske prosjekter rettet mot å oppnå anerkjennelse er for eksempel sentralt for muslimer i Europa, og har ført til dannelsen av muslimske organisasjoner i ulike land som jobber for å sikre sosial, kulturell og rettslig anerkjennelse innenfor majoritetssamfunnet. Disse anerkjennelsesprosjektene tar dels ulik form alt etter hvilke modeller for håndtering av diversitet som preger det enkelte land.

I Frankrike er den store utfordringen å oppnå anerkjennelse overfor en sekulær stat som anser etniske og religiøse identiteter som en trussel mot den antatt nøytrale offentlige sfæren og det republikanske prosjektet.

I Norge derimot handler det om å finne seg en plass innenfor et statskirkelig system, der kristendommen fortsatt av mange anses som et “lim” i samfunnet og et aspekt ved norskhet.

Samtidig er det viktige fellestrekk ved de utfordringene muslimer står ovenfor som handler blant annet om at muslimer over hele Europa stilles overfor utfordringer knyttet til å utforme religiøs tilhørighet og praksis på en måte som gjør det mulig å være muslim og samtidig en fullverdig borger. På denne måten utfordres både etablerte ideer om hva det vil si å leve som en muslim og hva det vil si å være norsk eller fransk. Unge muslimer er sentrale i denne prosessen, nettopp fordi de som tidligere nevnt befinner seg i posisjon som anses som spesielt egnet til å mediere kulturelle og religiøse forskjeller.

Hva var egentlig motivasjonen din for “yet another book on muslims”?

I avhandlingen skriver jeg at jeg var i tvil om nytten av enda en stemme som forsøker å si noe om muslimer og islam. I forskningen min så jeg at det å bli definert ”utenfra” har stor betydning for unge muslimers religiøse identitet og praksis, og at det problemorienterte fokuset på islam bidrar til å skape grenser mellom ”oss” og ”de andre”. Når jeg likevel valgte å skrive en doktoravhandling om muslimer, var det i håp om å kunne utfordre noen av premissene for hvordan muslimer og islam vanligvis omtales.

I e-posten til meg skriver du “Jeg pleier vanligvis å holde meg borte fra media fordi det er et så politisert tema jeg skriver om og fordi det er vanskelig å selv definere premissene for oppslag slik at ikke bare de vanlig rammene i debatten reproduseres”. Har du hatt dårlige erfaringer? Hvordan ellers formidle kunnskap?

Det er klart at forskere bør forsøke å formidle bredt, men når man deltar i media ender man ofte med å bekrefte rådene forestillinger heller enn å utfordre dem. Under en av de mange slørdebattene fikk jeg for eksempel spørsmål om hvorvidt Hege Storhaug hadde rett i at hijab var kvinneundertrykkende eller ikke. Det endte med at journalisten skrev at jeg mente at hijab ikke var kvinneundertrykkende.

Media var ute etter en ja – nei debatt, og da hjalp det lite at jeg forsøkte å nyansere både bruk av hijab og begrepet kvinneundertrykking. Ellers formidler jeg mer enn gjerne for eksempel gjennom å holde forelesninger og foredrag i ulike fora.

Doktoravhandlingen vil “om ikke altfor lenge” bli lagt ut i BORA – det digitale arkivet ved Universitetet i Bergen.

OPPDATERING (21.1.07): Avhandlingen er på nett. Den kan lastes ned her i BORA.

>> Offisiell informasjon om doktoravhandlingen

>> Informasjon om Christine M. Jacobsen

SE OGSÅ:

Utfordrer norskheten og hva det vil si å være muslim – Monica Five Aarsets hovedoppgave om unge muslimske kvinner

Andreas Wimmer and Nina Glick Schiller: Methodological nationalism and beyond: Nation building, migration and the social sciences (pdf)

Når unge muslimer chatter med imamen – Internettets betydning for minoritetsungdom

Islam i Europa: Majoritetssamfunnet som premissleverandør

Muslimer i Göteborg berättar i ny rapport

Muslims in Calcutta: Towards a middle-class & moderation

Danske muslimer: Ja til ekteskap med ikke-muslimer

What does it mean to be Muslim in a secular society? Anthropologist thinks ahead

Unge muslimer vil ha “norsk islam”

Islam i Norge – Oddbjørn Lerivik sin oversikt

Islam in Morocco: TV and Internet more important than mosques