Norge | antropologi.info

Thomas Hylland Eriksens ti tips for å lykkes i politikken

Published on June 10, 2009 by lorenz Posted in innvandring migrasjon, Norge, politikk, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Hvordan kan Du eller DIN organisasjon eller DITT parti bli populær? I Dagbladet gir Thomas Hylland Eriksen oss en “rask gjennomgang av de viktigste elementene i en effektiv kommunikasjonsstrategi for den nære framtid”, en oppskrift på politisk suksess.

Han lot seg inspirere av FrPs og andre høyreekstreme partiers suksess, ikke minst sist ved EU-valget.

Blant de ti tips finner vi blant annet:

1. Flytt oppmerksomheten bort fra alt som fungerer ﬁnt i samfunnet. Dette er veldig mye lettere enn det høres ut. Alle samfunn har sine problemer; det er nok å velge i. Men det er viktig at du konsentrerer deg om de riktige problemene. Ikke kast bort kreftene på å snakke om Statens Pensjonsfonds investeringer, Norges miljøpolitikk eller forskjellene i livsmuligheter mellom rike og fattige land. Den virkelig store leder konsentrerer oppmerksomheten om én ﬁende av gangen, som det helt korrekt står skrevet i en tysk bestselger fra 1920-åra. De siste åra har vist, riktignok med ett stort unntak, at det ikke er håp og positive forventninger som selger i politikken for tida. Drivstoffet i samtidens politikk er frykt, nostalgi og mistenksomhet – ikke glem det!
(…)
5. Vær konsekvent med å dele befolkningen inn i «oss» og «dem». Dette er lett. Bruk pronomenet «vi» ofte, men bare når det ekskluderer like mye som det inkluderer. Ordet «vi» bør alltid implisitt inneholde «de andre». Å vedlikeholde et varmt og tett fellesskap kan være vanskelig i et omskiftelig samfunn, og da er ingenting som en felles ﬁende.
(…)
7. Framstill majoritetskulturen som enhetlig og ufeilbarlig. Ta for gitt at den samlede majoritet er mot patriarkalske verdier, vold i hjemmet og korrupsjon, og at de alle er likestilte, liberale og tolerante overfor annerledes tenkende, presterer godt på skolen og er konsekvent lovlydige. Ikke diskuter med dem som benekter at det ﬁnnes verdier etnisk norske har felles, og som de ikke deler med innvandrere. Gjør i stedet kontrastene så skarpe som mulig.

>> les hele kronikken i Dagbladet

Og her eksklusivt tips nummer 11 – et tips som han ikke nevner men som folk med rare etternavn kan bruke – gjerne i kombinasjon med tips nr7: Kritiser “dine egne” og du vil bli populær! Er du muslim og kritiserer islam, blir du stjerne. Garantert! Som Kadafi Zaman skriver begynner flere og flere “innvandrerpolitikere” å skjønne dette (f.eks. Akhtar Chaudhry og Abid Raja)

SE OGSÅ:

Thomas Hylland Eriksen: Ikke nasjonalisme men nyliberalisme styrer innvandringsdebatten

Thomas Hylland Eriksen: Hvordan kan vi fornye innvandringsdebatten?

Hvordan kan Du eller DIN organisasjon eller DITT parti bli populær? I Dagbladet gir Thomas Hylland Eriksen oss en "rask gjennomgang av de viktigste elementene i en effektiv kommunikasjonsstrategi for den nære framtid", en oppskrift på politisk suksess.

Han lot seg…

Marianne Gullestad – majoritetsforsker og annerledesantropolog

Published on June 8, 2009 by lorenz Posted in innvandring migrasjon, nasjonalisme, Norge, portretter og intervjuer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Mens andre antropologer dro til Papua New Guinea for å forske, tok hun bussen til Bergens forsteder. Mens andre studerte innvandrernes integrering, studerte hun majoritetsbefolkningens holdninger. Og mens andre skrev lange kompliserte setninger, så la hun vekt på å skrive enkelt og presist uavhengig om hun skrev for folk innenfor eller utenfor akademia.

Ifjor mars døde hun – Marianne Gullestad. Hun var pioner og enestående på mange måter. Det er med glede å se hvor mange seminarer det er blitt avholdt til minne for henne i det siste.

Jeg har skrevet en oppsummering av en av disse seminarene med innledere fra USA, Frankrike, England, Danmark og Norge som ble avholdt i Oslo. Samtidig har jeg prøvd å lage en oversikt over Marianne Gullestad på nett. Det er nemlig ganske mye om og av Marianne Gullestad online.

>> les “Annerledesantropologen” (LINK OPPDATERT 6.4.2020)

SE OGSÅ:

Marianne Gullestad er død

Marianne Gullestad: The Five Major Challenges for Anthropology

Thomas Hylland Eriksen: Hvordan kan vi fornye innvandringsdebatten?

Published on April 20, 2009 by lorenz Posted in globalisering transnajonalt, individ og samfunn, innvandring migrasjon, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

I Dagbladet skriver Thomas Hylland Eriksen om epostene han får fra bekymrede borgere som mener antropologen har et for optimistisk syn på innvandring. Og han reflekterer over innvandringsdebatten som har endret seg lite de siste 20 årene.

Frontene er nok blitt hardere, men debatten har vært preget av resirkulerte argumenter, skriver han. Grunnene er mange. Det som kunne bringe debatten framover er kanskje litt mindre skråsikkerhet i forhold til sin egen posisjon og mindre bastante påstander.

Antropologen tok selvkritikk etter en lektor fra Groruddalen ringte:

Han hadde sett at jeg hadde omtalt de siste åras innvandring som «forbausende smertefri», og reagerte på denne formuleringen, på bakgrunn av de sosiale problemene i dalen. Gutter dropper ut av skolen og havner i dårlig selskap, jenter blir holdt innendørs og får gode karakterer men lite personlig frihet; det er gjensidig forakt ikke bare mellom etnisk norske og innvandrere, men også mellom ulike innvandrergrupper; og så videre.

Alt dette er sant (selv om det også er mange andre historier om Groruddalen som er like sanne), og jeg skammet meg litt over å ha uttrykt meg så demonstrativt optimistisk i avisa. Det er nemlig problemer av denne typen, og ikke luftige fantasifostre av typen «islam» eller «muslimer», det er verdt å diskutere løsninger på.
(…)
Omtrent her kunne en konstruktiv debatt om det nye Norge begynne – ikke med besvergende skrekkscenarier som bare er egnet til å skape mistenksomhet og frykt; men heller ikke med konfliktunnvikende idyller som få kjenner seg igjen i. Det er bare hvis man klarer å holde flere tanker i hodet på én gang at man kan se det nye Norge tydelig: de tragiske enkelthistoriene som populismen livnærer seg av, er sanne, nøyaktig like sanne som de uventede suksesshistoriene. Det meste befinner seg et sted midt imellom.

>> les hele saken i Dagbladet

I tillegg burde vi tenke mer komparativt i innvandringsdebatten, sa Thomas Hylland Eriksen og Sharam Alghasi da de presenterte sin nye bok “Paradoxes of Cultural Recognition”.

Når vi diskuterer “parallelsamfunn” og “ghettodannelse” kunne vi ta en titt til USA. Der blir medlemskap i etniske, religiøse og andre communities” sett på som viktig vei til integrering.

Når vi diskuterer hijab, kan vi ta en titt på bunadenes popularitet, mener antropologen. Ser vi fellesstrekk? Uttrykker bunadens og hijabens popularitet noe av det samme? Det at “vi er blitt postmoderne mennesker, sitter foran datamaskinen halve dagen, ser på amerikanske tv-serier og spiser internasjonal mat, men at vi ikke har glemt hvor vi kommer fra og hvor vi har vår lojalitet”?

>> les mer om den nye boka “Paradoxes of Cultural Recognition”

Frontene er nok…

Les bygdebøker!

Published on December 31, 2008 by lorenz Posted in antropologi allment, bøker, globalisering transnajonalt, historie, innvandring migrasjon, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Mens norske lærebøker er navlebeskuende og nasjonalistiske, er bygdebøker befriende åpne og byr på globale perspektiver.

Det er i hvertfall inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest litt i bygdebøker i det siste. Jeg befinner meg akkurat nå på Utsira, en liten øy 20 km utenfor Haugesund. Den lokale historieboka er imponerende. Den teller flere sider (856) enn øya har innbyggere (litt over 200). Ikke bare det, den inneholder mye stoff om globale forhold. Hele perspektivet er transnasjonalt.

Norske lærebøker, både historie-, filosofi- eller sosiologibøker er ofte blitt kritisert for å handle for lite om verden utenfor Norges grenser. Helt fram til Norsk innvandringshistorie kom ut i 2003, har innvandrernes innsats i å bygge landet vært usynlig i historiebøkene. På den måten kunne myten oppstå om at innvandring er noe nytt og at nordmenn har hatt lite erfaring med folk fra andre land.

Men Roar Svendsen og Bjørn Arild Hansen Ersland skriver allerede på side 21 i boka “Utsira fram til år 2000. Historien om et øysamfunn”:

Det ville ha vært feil å studere Utsiras steinalder isolert, heller ikke Norges. Vi kan gjerne snakke om isolerte øyer eller avstengte daler, men utviklingen skjer likevel i takt med andre kulturområder, og den blir drevet fram av påvirkninger utenfra. Dette gjelder helt fra de første fangstfolkene vandret inn for å utnytte de fangstområdene som en gang mye senere ble Norge.

Med dette i minnet har vi forsøkt å følge de sporene menneskene på Utsira har etterlatt seg fra de innvandret til Norge etter isavsmeltingen og fram til slutten av yngre steinalder.

Om bronsealderen skriver de:

Den første virkelige bronsealder i Europa, hvor bronsen var det viktigste materialet i våpen og redsskaper oppstod i Slovakia, Mähren og Böhmen (aunjetitz-kulturen).
(…)
Denne kulturen besto av jordbruksfolk som gjennom å utvinne metall i Alpene og Slovakia kom til å få stor innflytelse, ikke minst på grunn av handelen som fulgte. Deres våpen, redskaper og smykker ble spredt over hele Europa. I løpet av kort tid virker det som om hele kontinentet var blitt åpnet for handelssamkvem over det ungarske slettelandet til Middelhavet, over passene i Alpene til Nord-Italia, og til de store elvene opp til Skandinavia.

Vi leser om en spesiell grav som ble funnet på Utsira for rundt 75 år siden som stammer fra slutten av 700-tallet. Måten kvinnen ble gravlagt på tyder på kristen påvirkning – 200 år før kristendommens endelige innpass i Norge! Hvordan kunne dette være mulig?

“En kan gjerne lure på hvordan folk på Utsira, som i dag er en av Norges minste og mest isolerte kommuner, kan ha blitt utsatt for en slik påvirkning før år 800”, skriver historikerne.

Jan Petersen, som var ansvarlig for utgravningene på Utsira mellom 1929 og 1933, mente kristendommen kom til Utsira via Shetland. På de britiske øyene har kristendommen allerede fått innpass flere hundre år tidligere. Ifølge Petersen må det allerede i folkevandringstiden ha vært forbindelser mellom øyboerne på Utsira og Shetland.

Petersen fikk riktignok ikke mye støtte fra andre arkeologer, men uansett viser gravfunnet “at Utsira var en del av verden” ifølge boka:

I graven har det ligget en kvinne med perlekjede og to bergkrystaller som gravgods. Perlene stammer fra yngre jernalder. Ti av dem er store mosaikkperler, ellers er det blå, hvite og grønne glassperler og en av rav. Alle perlene kommer fra utlandet. Ravperlen kommer sannsynligvis fra Jylland, og glassperlene kommer fra Rhin-egnen. Dette funnet viser at det har vært storfolk på Utsira for over 1000 år siden.

Det ser altså ut til at Utsira, i likhet med flere andre Rogalands-kommuner har vært utsatt for en kristen påvirkning lenge før kristendommens endelige gjennombrudd i Norge. Denne påvirkningen foregikk før de kristne misjonærene kom til Norge, og må selvsagt skyldes direkte eller indirekte kontakt med utlandet. De første kristne misjonærene kom til Norden først på 800-tallet.

Vi leser dessuten om skottehandelen på Vestlandet, om engelske, tyske, nederlandske og danske skip i traktene rundt Utsira. Hollandske og engelske hummerfartøyer kom hit og kjøpte hummer:

Selv om vi vet svært lite om innflytting til Utsira, så vet vi at dette ikke var noe nytt fenomen. I det sjømilitære manntallet fra 1707 får vi nemlig oppgittt fødselsstedene til mennene på øya. Da var 11 av de 41 mannspersonene, dvs 27% født på andre steder, 5 på Karmøy, 1 var født i “Bergenhuus Lehn”, 1 i “Aske Sogen”, 2 i “Nordlandene” og 2 i Holland.

Flere sirabuer dro ut i verden, ikke bare på Islandfiske: Mellom 1851 og 1907 dro 72 sirabuer fra Utsira til Amerika.

Senere i boka konkluderer Svendsen og Ersland:

Sirabuene var nemlig langt i fra noen heimfødinger. De levde i et åpent samfunn, og var godt vant til å forholde seg til fremmede.

Og jeg har bare tatt en rask titt inn i boka.

Her på øya fikk jeg vite at folk stort sett har vært orientert mer mot Vest enn mot Øst. De hadde mer kontakt med de britiske øyene, Færøyene og evt også Island enn med Oslo. Idag pendler flere sirabuer til oljeplatformer eller seiler på “de syv hav” som maskinister eller styrmenn, påpekes det også i en brosjyre.

For mer info se en fin reportasje i Vi over 60 og Utsira kommunes sider. Atle Grimsby blogger dessuten om Utsira as a way of life.

SE OGSÅ:

Fortsatt nasjonalistisk indoktrinering i lærebøkene

– Nasjonalistisk historieskriving er problemet

For en mer transnasjonal sosiologi

Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg

Mens norske lærebøker er navlebeskuende og nasjonalistiske, er bygdebøker befriende åpne og byr på globale perspektiver.

Det er i hvertfall inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest litt i bygdebøker i det siste. Jeg befinner meg akkurat nå…

– For få antropologer opptatt av populærkultur

Published on December 3, 2008 by lorenz Posted in idrett, kjønn, Norge, pakistanere, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

– Vi anerkjenner sport som svært betydningsfullt for kjønnsidentitet i vår egen kultur, men tenker ikke på det som viktig for minoritetsgrupper, sa sosialantropolog Thomas Michael Walle nylig på en konferanse, melder Kilden.

Walle har studert norsk-pakistanske menn i cricket-miljøet i Oslo. Walles informanter er vant til å måtte forsvare seg i forhold til de ofte stereotype bilder media gir av såkalte innvandrermenn, leser vi.

For å få fram tak i hva pakistanske menn mener at de er, var det viktig for Walle å møte informantene på arenaer hvor de ikke følte seg annerledesgjort. En slik arena fant forskeren på Ekebergsletta i Oslo, hvor pakistanske menn møtes for å spille cricket.
(…)
Forskeren fortalte at cricket er et sentralt sosialt omdreiningspunkt for disse mennene. I cricketmiljøet finner de venner, det drives politikk og utveksles informasjon. I tillegg gir vissheten om at pakistanere over hele verden spiller cricket, en følelse av å knytte seg opp til et globalt Pakistan, og en drøm om et Pakistan man ikke finner på besøk i landet.

Antropologen sier:

– I cricketmiljøet fant jeg menn i relasjon til andre menn, og det er en viktig kilde til å forstå hvordan maskulinitet utformes. Forholdet til majoritetsbefolkningen kom i bakgrunnen, og pakistanerne kom mer tydelig fram som subjekter.

– Cricket representerer selvsagt en kilde til mannlige praksiser og idealer også for etterkommerne. Cricket konkurrerer med andre populære aktiviteter, men mange trekker mot sporten når de blir eldre. Dette bunner ofte i opplevd diskriminering i for eksempel fotballklubben, eller som et økende ønske om å koble seg opp mot en «pakistansk» identitet.

>> les hele saken på KIlden

Bislett Ducks Cricketklubb kommenterer at Walles funn ikke er så overraskende: “Det bør vel ikke være noe annerledes for oss i Bislett Ducks?” og legger til: For det er jo dette Bislett Ducks er tuftet på: Mer tid med gutta!

Walle har også skrevet en lengre artikkel: Cricket og norskpakistansk mannsfellesskap. Den begynner slik:

I løpet av sommerhalvåret er det omlag 20 cricketlag i ligaen i Oslo, og majoriteten av spillerne har bakgrunn fra Pakistan. Cricket-sporten løfter de norskpakistanske mennene ut av dimensjonen majoritet–minoritet, og etablerer et rom der mannlighet kan utformes og uttrykkes på andre premisser. Kanskje derfor er dette feltet i liten grad viet oppmerksomhet, usynliggjort i all sin mannlighet.

Se også tidligere sak i Kilden: Pakistanske menn – styrt av etnisitet? og min tekst om Elise Skarsaunes hovedoppgave Hvem er den muslimske mannen?

- Vi anerkjenner sport som svært betydningsfullt for kjønnsidentitet i vår egen kultur, men tenker ikke på det som viktig for minoritetsgrupper, sa sosialantropolog Thomas Michael Walle nylig på en konferanse, melder Kilden.

Walle har studert norsk-pakistanske menn i cricket-miljøet i…