search expand

Religiøse motiver bak fornorskningen av samene

(Lenkene oppdatert 20.11.2020) Fornorskningen av samene er et mørkt kapittel i norsk historie. I en fersk masteroppgave viser kulturhistoriker Bente Persen at fornorskningspolitikken var motivert ut fra religiøs tro: Kirken så på samer som “halvville” og “djevelbesatte” mennesker som ved hjelp av troen skulle gjøres til “levedyktige nordmenn”.

Denne myten om det samiske samfunnet var grunnlaget for fornorskningspolitikken. Myten ga fornorskningen “mening” og en forklaring på hvorfor og hvordan samene skulle fornorskes, skriver hun.

Funnene hennes er også interessant for innvandringsdebatten. Religiøs nasjonalisme er på frammarsj når vi ser på FrP og debatten om kristne verdier. Religionsviter Torkel Brekke betegner FrPs retorikk som uttrykk for en type “etnisk-religiøs nasjonalisme”.

– Analysen min bekrefter at konservative bibeltolkninger ofte er de mest motstandsdyktige i historien, sier Persen i et intervju med meg.

Kulturhistorikeren fant også materiale som minnet om hijabdebatten:

– For eksempel måtte jeg med engang tenke på hijabdebatten da jeg fant ut at eldre samiske kvinner helt bevisst dekket til hodet med den røde kvinneluen (ládju). Det var en måte å vise motstand på. Misjonærene hadde jo tidligere forbudt kvinneluene, fordi de trodde at djevelen bodde i samekvinnenes hornluer.

I oppgaven siterer hun kirkehistoriker Dag Thorkildsen som mener at nasjonalreligiøsitet er et undervurdert studiefelt i nasjonalismeforskningen

Hun fortalte også om spennende funn i Nasjonalbibliotekets nettarkiv om nordområdene. En spennende nettside som jeg forhåpentligvis kan skrive mer om senere.

Oppgaven vil bli publisert i slutten av oktober.

>> les intervjuet med Bente Persen

>> last ned oppgaven: “At bringe dem fram til mands modenhet” : en studie av fornorskningen av samene i Porsanger, 1880-1980

SE OGSÅ:

Er folketroens troll demoniseringer av samene?

Hva har filmen “Kautokeino-opprøret” med innvandringsdebatten og Afghanistankrigen å gjøre?

Stor interesse for “världens första doktor i jojkberättelser”

Internett – samenes og antropologens beste venn

Tromsø Museum har lagt ut samenes historie på nett

(Lenkene oppdatert 20.11.2020) Fornorskningen av samene er et mørkt kapittel i norsk historie. I en fersk masteroppgave viser kulturhistoriker Bente Persen at fornorskningspolitikken var motivert ut fra religiøs tro: Kirken så på samer som “halvville” og “djevelbesatte” mennesker som…

Read more

Når russiske og indiske surrogatmødre lager norske barn

Stadig flere norske barn er resultat av “reproduksjonsturisme”. Samtidig er assistert befrukting blitt et av de største temaene innen medisinsk antropologi, sier Marcia Inhorn til Kilden.

– Den teknologiske utviklingen har ført til endringer i kulturelle ideer om familien, og reist en rekke spørsmål rundt kontroversielle tema, sier Inhorn.

Når man for eksempel kan kjøpe eggceller fra en russisk kvinne, sette embryoet inn i en indisk livmor og ta den ferdige babyen med hjem til Norge, blandes etiske diskusjoner med spørsmål om rase og klasse. Bruk av surrogatmødre kan skape nye bånd mellom kvinner, men det kan skape nye forskjeller, påpeker antropologen.

I de delene av verden som har flest infertile kvinner er det nemlig nesten ingen som har tilgang på det. Heller ikke i USA har ikke alle like god tilgang til behandlingen. Infertile amerikanske par må betale hele behandlingen ut av egen lomme, noe som fører til klasse- og rasebasert ulikhet, leser vi.

>> les hele saken i Kilden

SE OGSÅ:

Organdonasjon skaper nye slektskapsbånd

Doktorgradsprosjekt: Foreldreskap i bio- og genteknologiens tidsalder

Stadig flere norske barn er resultat av "reproduksjonsturisme". Samtidig er assistert befrukting blitt et av de største temaene innen medisinsk antropologi, sier Marcia Inhorn til Kilden.

– Den teknologiske utviklingen har ført til endringer i kulturelle ideer om familien, og reist…

Read more

– Fagforeningene trenger en sosialantropologisk gjennomlufting

En aktivistantropolog i fagligpolitisk tjeneste kaller hun seg: Jorid Tveita er blitt kåret til månedens antropolog av Norsk antropologisk forening.

Jorid Tveita er leder i Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening.

Mens hun studerte, hadde hun en deltidsjobb på et hotell. Slik kom hun i kontakt med fagforeningene (igjen et eksempel på hvor nyttig det er med en deltidsjobb selv om den ved første blikk ikke er relevant!) Etter uteksamineringen fikk hun jobb som studieleder i Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening.

På kurs hos fagforeninga skal alle lære om de lover og regler som regulerer arbeidsforhold og om hvordan man må snakke med norske sjefer for å bli hørt og forstått. Det var en strålende morsom kombinasjon av forkynning, juss og krysskulturell kommunikasjon.

Det passet utrolig godt for en vestlandsk sosialantropolog som hadde jukset litt innenfor jussfaget. Det var en jobb som nesten ble et kall mens jeg holdt på. Det lille jeg hadde klart å tilegne meg på sosialantropologistudiet viste seg usedvanlig nyttig i arbeidet med å gi kursene en etterlengtet globalisert tilrettelegging

Det viktigste hun fikk med seg i jobben som studieleder var alle livshistoriene hun hørte på kursene. Disse historiene, skriver hun, gav henne et bredt innsyn i dette verdens beste land å bo i:

Det er et ydmykende faktum at vår velstand i sannhet bæres oppe av en stadig strøm av mennesker utenfra som fyller de jobbene nordmenn gradvis ikke lenger vil ha. Mennesker som i alt for mange tilfeller utnyttes brutalt og slites ut i tjeneste på våre arbeidsplasser og som med sin lave lønn skaper stor rikdom for kyniske profitører.

Denne kunnskapen og den viktige kampen mot en videre utvikling av et slikt samfunn gjør at jeg fortsatt jobber i samme fagforening, men nå som leder.

Men fagforeningene er på noen områder gammelmodige og har ikke tilpasset seg den globale virkeligheten. Tida er “overmoden for en sosialantropologisk gjennomlufting av hele organisasjonen”, skriver hun:

Veien er lang og manges innsats er nødvendig for å nå målet om en virkelig representativ fagbevegelse og ikke bare noen utpekte innvandreralibier histen og pisten i organisasjonen, selv om de gjør en etterlengtet innsats der de befinner seg.

Det har i disse årene ofte vært både vittig og tragisk å være vitne til en så stor og gammelmodig organisasjons forsøk på betimelig og nødvendig endring. Det er så man kunne få lyst til å skrive en sosialantropologisk analyse av hele prosessen.

 
>> les hele saken på NAF sine hjemmesider

Antropologen har vært mye i media med saker om utbytting av hotellansatte – bl.a. En boltreplass for useriøse, Krever respekt fra Olav Thon og – For å overleve må vi arbeide hardt. Sånn er det bare.

SE OGSÅ:

Når velferdsstaten møter verden – ny bok

– For mer fabrikkantropologi

Forskning på innvandrerbutikker: 60 til 80 timers arbeidsuker er regelen

Fellesskap på arbeidsplassen forebygger ulykker

En aktivistantropolog i fagligpolitisk tjeneste kaller hun seg: Jorid Tveita er blitt kåret til månedens antropolog av Norsk antropologisk forening.

Jorid Tveita er leder i Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening.

Mens hun studerte, hadde hun en deltidsjobb på…

Read more

Intervju: På feltarbeid i bedehuset

edle

På øya finnes det hverken pub eller restaurant, men de 1700 innbyggerne kan velge mellom fem bedehus. Antropolog Edle Lerang Nes har vært sju måneder på feltarbeid blant bedehusfolk på Finnøy i Rogaland.

– De har de vært veldig åpne, imøtekommende og positive – til tross for sitt rykte som “trauste, litt inneslutta” folk, sier hun i et epost-intervju med antropologi.info. Masterstudenten ved SAI og Culcom-stipendiaten holder på med en av de første antropologiske studiene om kristen tro i Norge.

antropologi.info: Hva fikk deg til å dra til en øy utenfor hjembyen din for å studere troende kristne?

Edle Lerang Nes: Ideen kom fra en av forskerne på instituttet som nevnte hvor få studier det var gjort av kristne miljøer i Norge, til tross for viktigheten av dette feltet. Gradvis begynte denne tanken å vokse i meg, og jeg innså til slutt at dette var noe jeg ønsket å studere.

Det er jo en trosretning som har dominert her i landet i rundt 1000 år, og som har hatt enorm påvirkning på alle sider av samfunnet. Det er jo veldig spennende å studere hvordan troen kommer til utrykk i dag!

Finnøy ble mitt felt etter litt søking på SSB, som viste at KrF hadde høyest oppslutning her av alle kommunene i Rogaland. Litt mailkorrespondanse med sentrale personer i miljøet som var svært positive til både det kristne miljøet på øya, og til min studie, avgjorde saken.

Ble det så spennende og interessant som du (sannsynligvis) håpet?

Ja, det ble jo det. Du innser etterhvert at noe av det du hadde trodd eller håpet skulle være interessant, enten viser seg vanskelig å finne ut av/gjennomføre eller at det faktisk ikke var så interessant. Og så finner du mange interessante ting du ikke hadde tenkt på i det hele tatt på forhånd.

Det vil si?

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å ha hovedfokuset på relasjoner og nettverksbygging, for gjennom dette å finne ut hvordan tro påvirker hverdagen, hvem du er med, holdninger og lignende. Men dette viste seg etterhvert å være veldig vanskelig å gjennomføre i praksis; både fordi det var få arenaer hvor kristne og “ikke-kristne” møttes og samhandlet, men mest fordi det ble en umulig oppgave for meg å kunne peke ut kristne og de som ikke var det.

Men relasjoner og nettverk er fortsatt interessant, men det blir ikke utgangspunktet for oppgaven. Det ble veldig tydelig i løpet av feltarbeidet hvor mye bakgrunn, oppvekst og nettverk har å si for mange. Som en informant sa “det e nok mange miljøkristne her på Finnøy”.

Andre ting jeg ikke hadde tenkt på, var for eksempel hvordan og når folk snakker om tro offentlig og privat. Det ble overraskende sjelden snakket om tro, eller om det tema som hadde blitt tatt opp av taleren. Etter møter, eller under kaffe og kvelds, var det heller oppdateringer, slekt og venner som var samtaletema.

Når jeg gikk rundt og intervjuet, ble det fort tydelig at de likte å snakke om tro, og mange hadde ikke et svar på hvorfor de aldri snakket om det etter møtene. Noen kommenterte at “det bler bare sånn” og “me vett jo kor me står i forhold te kverandre, og me e jo enige, så då bler det liksom ikkje så mye vits i å diskutera”.

Eller hvorvidt det å gå på møter og arrangementer, men også det å delta som frivillig enten i tjenestegrupper eller i jentelag, handler om pliktfølelse eller om personlig utbytte. Et åpenbart spørsmål jeg merket meg allerede på de første møtene, var hvorfor det var en gjennomsnittsalder på over 60 på mange av møtene?

Andre eksempler på ting som interessant var hvordan bildet av Gud har endret seg, og til en viss grad også bildet om himmel og helvete, og synd. Men også hvordan verdier og holdninger opprettholdes og forblir solide. Og hva som gav “mad for truå”. Siden jeg ikke er veldig kjent med bedehusmiljøer fra før, blir det nødvendigvis mange nye interessante ting du stadig oppdager!

Hvordan gikk du fram for å finne et bedehus? Hvordan reagerte de da du spurte om du kunne “studere dem”?

Da jeg først hadde bestemt meg for Finnøy og hadde fått noen kontakter der, var det å finne et bedehus ikke noe problem. Det ble naturlig for meg å være med der det skjedde noe, så det var fire bedehus som ble mine hovedarenaer for å komme i kontakt med folk.

De fleste har vært positivt overrasket over at jeg ville studere dem, og lurte stadig på hva jeg fant ut. Mange var nysgjerringe på meg i begynnelsen, noe som gjorde det lettere å komme i kontakt med folk (jeg skilte meg greit ut med mine 24 unge år, som i tillegg var et ukjent fjes).

Generelt har de vært veldig åpne, imøtekommende og positive – til tross for sitt rykte som “trauste, litt inneslutta” folk. (Her må jo også min rolle tas hensyn til).

Du gjorde en lokalsamfunnsstudie som i gamle dager der man studerte et sted og integrerte seg så godt en kunne og ble en av dem? Hvordan gikk du fram? Ble du en av dem? Og ble du frelst? ;)

Først og fremt deltok jeg på så mye jeg kunne på det som var av møter, aktiviteter og lignende, og skapte her bekjentskaper. Ved å være aktiv håpet jeg på å vinne tillit til både meg og studien, noe jeg føler meg sikker på at jeg klarte. Jeg ble også invitert hjem på middag/kaffe/kvelds, og begynte senere å gjennomføre såkalte ustrukturerte intervjuer.

Mange spøkte med at jeg var en av dem nå, at jeg var nødt til å finne meg en bonde der. Samtidig var alle hele tiden klar over at det bare var for en periode, og jeg kan nok ikke si at jeg ble en av dem. Og nei, jeg ble nok ikke frelst. Så når jeg ikke ble frelst i løpet av dette halvåret, så finnes det nok ikke håp for meg på den kanten. Men jeg har stor forståelse for at folk tror, og har respekt for både det og dem.

For de uinnvidde: Er det store forskjeller mellom det som skjer i et bedehus og det som skjer i en vanlig kirke? Og er det kun etnisk norske i bedehuset eller er verden tilstede der også?

En del forskjeller er det ja. Selv om også et møte på bedehuset har en fast form som følges, er det er på mange måter mer uhøytidelig enn i kirken. På bedehuset er det nå mer vekt på det sosiale aspektet, og det blir som regel servert kaffi og kaker/frukt eller kveldsmat.

Samtidig føles nok terskelen litt høyere for å gå på bedehuset for mange. Det er her de “skikkelig kristne” og “den harde kjernen” samles, mens i kirken kan du sitte diskret på bakerste benk.

Det er mest etniske norske i bedehuset, men ikke bare. Noen har adopterte barn fra ulike deler av verden, andre er innvandrere som har bodd her lenge. Og verden er også tilstede gjennom misjonering og de mange fortellingene fra andre misjonsmarkene, og gjennom diverse hjelpeprosjekter som er startet av finnøyboere for fattige i u-land.

Hvordan er forholdet til islam, 9/11 og framveksten av det nye kristne høyre? Har du vært borte i sånne temaer?

Det er i alle fall ikke temaer som har hatt stor fokus. Det var ikke noe stort samtaletema blant mine “informanter”, men noen snakket gjerne litt rundt det under intervjuer.

Når det snakkes om Islam, er det som regel i sammenligning med kristendommen – at islam er så lovisk. Eksempler fra misjonsmarken kommer også gjerne frem under taler, hvor det tegnes et bilde av muslimen som blir befridd fra alle lovene. Ellers mener jo de fleste kristne at det er deres tro som er den sanne og rette, selv om noen syns at dette også er et vanskelig tema; de hadde jo antakelig vært muslimer dersom de hadde blitt født i Saudi-Arabia?

Det er generelt stor åpenhet mot andre kulturer og innvandrere- “alle er Guds barn, uansett kor di komme i frå eller koss di ser ud”. Ellers er det KrF og Sp som dominerer i politikken.

Har du gjort deg noen tanker rundt feltarbeid hjemme?

Ja, slipper ikke unna det. Og det er jo også verdt å reflektere litt rundt begrepene som “hjemmeantropologi” “i egen kultur” o.l. For ofte er ulempene/fordelene ikke nødvendigvis knyttet til hvor nært “hjemme” du er, men hvordan feltet er. Jeg hadde hatt helt andre problemer og fordeler om jeg hadde gjort en lignende studie i Stavanger hvor jeg ikke ville hatt den samme avgrensningen.

Hva mener du med det? Høres interessant ut

Jeg mener bare at det ofte er “studieobjektet” som vil få størst betydning for ulemper/fordeler, heller enn hvor “hjemme” du er. Størrelse, oversiktlighet, avgrensning og lignende av gruppen vil trolig ha mer å si for fordeler/ulemper enn bare det å være “hjemme”.

Du kan studere folk som er veldig ulike deg selv og dine sosiale/kulturelle koder på “hjemmebane”, og omvendt (for som er like deg, selv om du er “borte”). Jeg selv følte meg på relativt fremmed mark, selv om jeg var veldig nært hjemme.

Noen siste ord?

Gå i fred, tjen Herren med glede! Nei, jeg tror jeg korter det ner te “gå i fred!”

OPPDATERING 27.7.09. Masteroppgaven er levert, se intervju og last ned oppgaven (LINK OPPDATERT 1.7.2025)

SE OGSÅ:

Der religionen skiller bygda – masteroppgave om læstadianismen

Isolerer seg for å bli frelst – Doktoravhandling om konservativ kristen minoritet

Misjonsbildenes makt over sinnene – ny bok av Marianne Gullestad

Forsker på “Norges mest flerkulturelle menighet” – den katolske St.Olav-menigheten i Oslo

Antropolog med ny bok om prester, folkekirken og autoritet

Kristendommen øker mer enn islam

Hjemme bra, men borte best? – Fagkritisk dag om feltarbeid

edle

På øya finnes det hverken pub eller restaurant, men de 1700 innbyggerne kan velge mellom fem bedehus. Antropolog Edle Lerang Nes har vært sju måneder på feltarbeid blant bedehusfolk på Finnøy i Rogaland.

- De har de vært veldig åpne, imøtekommende…

Read more

Antropolog: "Å være =Osloselger er ikke nok for å bli tatt inn i varmen"

=oslo cover

I det siste kom det ut mange spennende masteroppgaver. En av dem er ”Nå er vi væpnet med varmende ord”. En etnografisk undersøkelse av =Osloselgere på gata i Oslo av Ben C. Pedersen.

I ett halvt år har antropologen vært på feltarbeid blant selgere av bladet =Oslo. Han fulgte dem rundt omkring i Oslo og besøkte også noen av dem hjemme og var med på grillturer.

=Oslo har som mål å være et verdig alternativ til tigging og kriminalitet. Bladet koster 50 kr, selgerne får halvparten per solgt eksemplar.

Antropologen ville finne ut om og i hvilken grad =Oslo fører til endring. Klarer initiativet å gi rusmisbrukerne et bedre selvbilde? Utfordres storsamfunnets forestillinger om “de andre”?

Ben C. Pedersen skriver at =Oslo har et stort potensial og representerer noe positivt for de aller fleste selgere. =Oslo er blant annet et “alternativ til stresset som følger med å tjene penger på ulovlige eller stigmatiserte virksomheter” og mange setter pris på at salget av =Oslo hjelper dem å komme i kontakt med ”normale folk”.

Men samtidig befester =Oslo oppfatningen om selgerne som avvikere. Storsamfunnets normalitet/avvik-distinksjon ser ut til å reproduseres i disse møtene, skriver han.

For eksempel la antropologen merke til at selger Eskild hele tiden har et behov på å forklare kundene at han hadde endret seg og ikke lenger er den kriminelle narkomanen.

Eskild sier at =Oslo er et møte mellom ”dere og de narkomane”. Antropologen kommenterer:

Han (Eskild) objektiverer seg og vennene sine i rusmiljøet, gjennom forstå seg selv gjennom storsamfunnets degraderende termer. Det at rusbrukere, tiggere og kriminelle rangerer seg lavere en ”normale folk” ser fortsatt ut til å ligge under som et stilltiende og bærende premiss i samhandlingen.

=Osloselgeren Bjørn ser ingen stor forskjell mellom tigging og salget av bladet:

Det er litt bedre en å tigge, men ikke mye. Jeg er egentlig usikker på hvor mye bedre jeg føler meg av å stå her å selge. Jeg merker det kanskje litt, men synes alt det snakket om økt verdighet og det der er overdrevet. Det kan være vel så stigmatiserende å stå her med dette bladet i hendene. Du føler at de ser ned på deg som narkoman.

I oppgaven fins det flere eksempler på at salget av bladet ikke er nok for å bli tatt inn i varmen. Antropologen skriver f.eks om selgeren Jan som ikke fikk lov å bruke vasken i bakrommet på salgskontoret. Ingen selger har lov til det:

Episoden må ha føltes litt forvirrende for Jan. For eksempel: Er han =Osloselger eller rusbruker i de ansattes øyne? Og dersom han er =Osloselger i deres øyne, bør Jan tolke dette som at rollen som =Osloselger ikke er likverdig rollen som ansatt i =Oslo? Denne og liknende situasjoner kan vise de begrensningene som ligger i kategorien =Osloselger for selgere selv, og de tvetydighetene det medfører.

Et annet eksempel er besøket av den kjente Ap-politikeren Rune Gerhardsen. Det var omtrent ingen kommunikasjon mellom politikeren og selgerne, skriver antropologen. Det oppsto en fysisk og sosial todeling av rommet, mellom selgere på den ene siden og Gerhardsen og de ansatte på den andre:

Vel inne i salgslokalet håndhilste han på de to ansatte som skulle prate med ham, Terje og Lise, og nikket og smilte til de selgerne som tilfeldigvis var innom akkurat da for å handle =Oslomagasiner.
(…)
Jeg opplevde at atmosfæren og den sosiale settingen i lokalet med ett ble veldig annerledes en det den var til vanlig. Det var som om rommet ble delt opp i to ulike sosiale sfærer eller avgrensede sosiale felt. Sofaen og bordet ved den høyre veggen der politikeren og de ansatte satt utgjorde den ene. Og fra midten av lokalet og ut til den venstre veggen der selgere befant seg utgjorde den andre.

I møtet med Gerhardsen er =Osloselgere tydeligvis ikke likeverdige borgere:

Her ser vi normalitet/avvik-distinksjonen utfolde seg helt konkret, materielt, sosialt og symbolsk/politisk på samme tid. =Osloselgere ble i dette møtet definert først og fremst som rusbrukere og kriminelle, ikke som likeverdige ”normale folk”. Å være =Osloselger var tydeligvis ikke nok for å bli tatt helt inn i varmen.

Et viktig spørsmål blir ifølge antropologen om det å bli =Osloselger forsterker opplevelsen eller forestillingen av å være avviker.

Hvis =Oslo vil hjelpe rusbrukere til å endre rangeringsordenen mellom seg selv og representanter for storsamfunnet må de i større grad utfordre de forestillinger om avvik og normalitet som taes for gitt i det norske samfunnet, konkluderer Ben C. Pedersen.

>> last ned oppgaven (Link oppdatert 27.5.2018)

=Oslo fikk for to uker siden negativ publisitet da det ble kjent at bladet diskriminerte fattige på etnisk grunnlag

Nylig skrev jeg om en annen spennende masteroppgave, se Antropolog studerte FrP-lokallag

SE OGSÅ:

Antropolog: “Umoralsk å kaste ut tiggerne”

– Vi trenger mer kunnskap om fattigdom

Fattigdomsforskning: Sats på universelle ordninger!

Sammenhengen mellom rasisme og fattigdom i Iran – Ny masteroppgave

=oslo cover

I det siste kom det ut mange spennende masteroppgaver. En av dem er ”Nå er vi væpnet med varmende ord”. En etnografisk undersøkelse av =Osloselgere på gata i Oslo av Ben C. Pedersen.

I ett halvt år har antropologen vært på…

Read more