Debatten raser i avisspaltene, rundt kjøkken- og pubbord etter Runar Døvings kronikk Mannskamp for likestilling. Antropologen mener at kvinnekampen har gått for langt og at det nå er menn som blir undertrykt. Kvinner har det stort sett bedre enn menn:
I Norge lever kvinner fem år lenger enn menn. Mer enn ni av ti som sitter i fengsel er menn. Tre av fire som begår selvmord er menn. Menn må i militæret, kvinner slipper. Menn er overrepresentert i statistikker som gjelder skader, ulykker, drukning, fyll og depresjoner. Kvinner får barna etter samlivsbrudd i ni av ti tilfeller. Og det begynner tidlig. Jenter får bedre karakter enn gutter i 90 prosent av fagene.
Statistikkene er klare: Kvinner er lykkeligere, flinkere og har mer og bedre kontakt med seg selv og sine foreldre. Aldri har flere kvinner og færre menn fått barn. Kvinner har bedre helse, de har det bedre på skolen og har et tryggere liv. Likevel klarer de det ufattelige retoriske kunstgrepet å fremstå som undertrykt.
Ved å fremstille seg selv som den undertrykte, som ofre, kan man legitimere en politikk i sin favør. Menn er blitt seksualiserte monstre, som samfunnet har rett til å sanksjonere, mens kvinner er blitt det naturlige mennesket. Vi må berømme kvinnekampens arbeid, men nok har vært nok lenge.
>> les hele kronikken i Aftenposten
24 timer etter publiseringen av kronikken i Aftenposten har den fått mer enn 300 kommentarer. Dagbladet fulgte opp med et intervju med Døving (over 200 kommentarer innen kort tid der også).
En lignende overfokusering på kvinner (spesielt som kjempende ofre) ser vi på universitetene. De nye masterstudentene i antropologi på Blindern fikk høre ved semesterstart: “Ikke studer muslimske kvinner”. Det fins mer enn nok forskning fra før! Men nesten ingen forskning om muslimske menn. En av de første oppgavene ble nylig innlevert av religionsviter Elise Skarsaune.
I oppgaven siterer hun en av få mannlige ansatte på et sosialkontor (det norske arbeidslivet er jo ekstremt kjønnsdelt) som sier:
“Jeg opplever at innvandrermenn setter pris på å snakke med en mann. Ofte opplever de at alle representanter de møter fra det offentlige Norge er kvinner, og at disse er opptatt av å snakke med konene deres og ikke med dem. De blir oversett. Ingen spør dem hva de tenker og hva de vil. I “Likestillingslandet” Norge er det ingen som er interessert i å høre hva de har å komme med. Ingen som er opptatt av deres verdighet. Dette gjør noe med dem.”
>> “Kvinner, alkohol og muslimske menn” – oppsummering av oppgaven
>> Intervju med Elise Skarsaune
Også antropolog Unni Wikan har kommet med lignende kritikk i et intervju
– Vi er klare over at vi må arbeide for å sikre kvinners rettigheter, mens menns situasjon er blitt viet lite oppmerksomhet utover det at de er overgripere eller undertrykkere
Bedre innsikt i mennenes situasjon kunne ha avverget mange voldelige konflikter, mener hun. >> les hele intervjuet med Unni Wikan om innvandrermenn, ære og verdighet
På tiqui.blogg.no har Elisabeth Vik (også antropolog forresten) samlet en del kommentarer til Døvings kronikk, blant annet Den omvendte likestillingskampen på Iskwew.com der Lisa Gariepy plukker fra hverandre Døvings argumenter og har fått over 80 kommentarer.
Runar Døving har også tidligere vært opptatt av temaet. For litt over to år siden skrev han kronikken Kvinner kuer mannen med klesvasken.
SE OGSÅ:
Er den muslimske mannen også undertrykt?
Feminisering av hjemmet: Menn jages ut
Masteroppgave om “moderne menn i kvinneyrker”
Runar Døving ønsker død over matpakka
Runar Døving om Muhammed-karikaturene: Er vi blitt så frigjorte at det ikke er noe vi støtes av?
Runar Døving: «Når kristne kvinner snakker om sex»
Runar Døving om nordmenn på ferie: – Alle normer snus på hodet
