search expand

Antropolog hjelper bedrifter med å kartlegge ruskulturen

Hver femte norske arbeidstaker mellom 20 og 30 år føler drikkepress på jobben. Alkoholbruk i yrkeslivet blir stadig mer vanlig i Norge. Bedriftsledere mener alkohol virker positivt inn på bedriftsmiljøet, melder NRK. Men noen få firmaer er mer skeptisk når det gjelder alkoholens fortreffelighet og har bedt sosialantropologen Bjarte Bøe om å kartlegge ruskulturen på arbeidsplassen. >> les hele saken på NRK

Bøe har også jobbet mye med alkohol og skoleungdom, se Kurs reduserer ungdomsfyll

SE OGSÅ:

Antropolog disputerer med «Alkoholkulturer i norsk arbeidsliv»

Rituell festing: Europas drikkekultur blir stadig mer nordisk

Hver femte norske arbeidstaker mellom 20 og 30 år føler drikkepress på jobben. Alkoholbruk i yrkeslivet blir stadig mer vanlig i Norge. Bedriftsledere mener alkohol virker positivt inn på bedriftsmiljøet, melder NRK. Men noen få firmaer er mer skeptisk…

Read more

Å være moderne same i Oslo (Astri Dankertsens masteroppgave del II)

De driver med teknojoik, syr kofter med pakistansk stoff, sitter på lesesalen: Det fins nesten dobbelt så mange Oslo-samer enn reindriftssamer. Likevel vedvarer gamle stereotyper. I sin masteroppgave i sosialantropologi viser Astri Dankertsen hvordan samisk kultur fornyes i Oslo – og tradisjonene vedlikeholdes. “I dag kan man like gjerne drikke kaffe latte på samisk, eller være punkesame, som en av mine informanter beskriver seg som”, skriver hun.

Rundt 40 000 samer bor i Norge. Kun 2900 av dem (7%) driver med reindrift. Nesten dobbelt så mange samer (rundt 5000) bor i Oslo. Men av en eller annen grunn er det forsket veldig lite på bysamer. Kanskje fordi de ikke er interessante nok? “De er fornorsket, de er ikke ordentlige samer lenger”, hørte jeg en tysk antropologiprofessor for en del år siden si mens han viste bilder av samer i Oslo og Tromsø. Astri Dankertsen viser hvor feil slike påstander er (som har vært vanlig før og fortsatt er det delvis i utenlandske publikasjoner). Det er egentlig helt motsatt. Hun skriver:

Mange samer er bosatt i Oslo, og mange høyt utdannete samer har studert ved Universitetet i Oslo, og etter hvert Tromsø. De er utdannet innen det norske utdanningssystemet, og mange bruker i dag sin utdannelse til å fremme det samiske, ved for eksempel ved å jobbe på høyskoler og universiteter, drive med forskning, sitte på Sametinget og drive med politikk, jobbe i departementet med samiske saker, sameland eller ha andre ledende stillinger relatert til det samiske.

Overgangen fra livet i Karasjok eller Porsanger til livet i Oslo er ikke nødvendigvis vanskelig:

Johan Aslak, en mann i syttiårene fra Varanger, sier at den flerkulturelle kompetansen som samer i Oslo er nødt til å beherske, også er en gammel, verdsatt, samisk kompetanse. Det å kunne omgås mange forskjellige mennesker med ulik bakgrunn, og beherske kodene i ulike situasjoner, var en nødvendighet og en dyd, påstår han. Finnmark har alltid vært et flerkulturelt fylke. (…)Derfor ser han ikke det som et problem at man må tilpasse seg til en viss grad i Oslo også.

Det kan faktisk være en fordel å være same i en storby:

Mange samiske kunstnere lever og virker i Oslo, en viktig arena for å vise frem det de driver med, samt markedsføre det samiske på en måte som i aller høyeste grad er urban og moderne. Mange av disse bruker Oslo som arena fordi stedet de kommer fra, blir for lite, og fordi de kan nå et større publikum i Oslo. Her kan de også treffe andre likesinnete som driver med noe av det samme som de gjør uten å være samiske. I byen er det også en fordel å være annerledes, og samspillet mellom samisk tradisjon og innovasjon er følgelig noe som ”selger”.

Mange arrangementer som antropologen har vært med på er en kombinasjon av tradisjon og innovasjon. De er samiske, men deres uttrykksform er typisk for byen, skriver hun:

Et eksempel på dette er koftewalken som ble arrangert under vinterfestivalen i 2005. Her ble det visst frem kofter (…) Ordet koftewalk er i seg selv et eksempel på innovasjon i forhold til det samiske, der man kombinerer ordet kofte med moteverden og catwalkbegrepet. Under Samisk vinterfestival er det også konserter, som Intrigue i 2005, et samisk metalband, eller teknojoikeren Per Tor Turi.

Hun nevner flere eksempler på nyskaping når det gjelder kofter:

Marit fortalte at hun hadde kjøpt stoff på Grønland i Oslo, og koften hennes var i blått og gult, blankt brokadestoff som lignet på stoffet brukt i indiske sarier. Siv-Karin, en livlig femtiåring fra Varanger, hadde miniskjørtkofte.

En mann i tredveårene hadde en svart kofte som han gjerne kalte for satanistkoften sin, på grunn av dens svarte farge, noe som også gjerne forbinnes til satanisters klesstil.

Mange samer i Oslo, skriver Dankertsen, lever et liv der de “hopper mellom å være norsk og samisk”. I norske sammenhenger kan de gjerne fremstå som norske på lik linje med de andre norske:

Den moderne byen gjør at man i større grad er nødt til å oppsøke etniske situasjoner og foreninger for å kunne leve ut denne siden av seg selv. Mange uttrykker at de synes det er fint at det er et Samisk hus nå hvor man kan komme og møte andre samer, og snakke samisk, noe man ikke alltid har muligheten til i det daglige livet.

Men det fins en stor variasjon. Det fins – som hun skriver – både “praktiserende” og “ikke praktiserende” (og de “tilbakevendte”, såkalte “identitetsmigranter”). Selv om det er mye mer akseptert å være same enn for 30 år siden, fins det fortsatt en del samer som skjuler sin bakgrunn, spesielt mange voksne og eldre fra kysten. Mange av disse lever til daglig som nordmenn i Oslo, har giftet seg med nordmenn og har norske barn.

Å være same, eller å “bli” same, er for mange i en viss grad basert på valg. Noen velger det bort, andre prøver å “lære” å være same gjennom å gå på kurs bl.a. Noen har blitt “mer” same etter flyttingen til Oslo. I Oslo tilbringer en jo mer tid med folk som ikke er samer, og er nødt til å svare på spørsmål om bakgrunnen sin og blir derfor mer bevisst, skriver hun.

Men flere informanter peker på at de ikke definerer seg kun som same og at andre identiteter (kvinne, sosialdemokrat, kristen etc) er like viktige. I tillegg har det å være moderne same også et globalt aspekt: En føler solidaritet med andre urfolk i andre land. Dette ser en blant annet på festivaler som Riddu Riddu.

Mye av diskrimineringen samer opplever i Oslo, mener Astri Dankertsen, skyldes mangel på kunnskap om hva det vil si å være moderne same:

Mange uttrykker også puristiske, stereotypifiserende og eksotifiserende holdninger til hva det vil si å være same, og glemmer lett hvordan moderne samer i Oslo lever. Som Gro Ween påpeker at fra et majoritetsperspektiv er ofte urfolks rettigheter knyttet til en forståelse av autentisitet og annerledeshet, og at bare urfolk som lever på det majoriteten oppfatter som tradisjonelt viss, har krav på spesielle rettigheter (Ween, 2005).

Dessuten dominerer statiske forestillinger om etnisitet – at man ikke kan være både-og. Dette viste bl.a. flaggsaken:

Per Ditlev-Simonsen sa at det er det norske som skal markeres på 17. mai, og derfor kan ikke det samiske flagget brukes (NRK, nyheter, 2005). Imot dette uttalte mange [samer ]at man kan være samisk og samtidig norsk statsborger, og at det samiske flagget også er et offisielt norsk flagg. Det er altså ulike oppfatninger om hva det vil si å være norsk, og hva det nasjonale fellesskapet innebærer og inneholder.

Antropologen har selv samiske aner. Hva betyr dette for feltarbeidet? Dette aspektet mye mer i del 2 av omtalen av denne oppgaven om et par dager.

Oppgaven er ikke på nett. Se også tidligere omtale: Masteroppgave: Å være same i Oslo eller alle nyheter om samer

Astri Dankertsen vil innlede fra sin mastergradsavhandling tirsdag 3.oktober kl 18 på Samisk hus i Oslo

OPPDATERING: Del 3 og 4 av oppgavens oppsummering:
Ikke kunnskap om “de andre”, men for “de andre”
Internett – samenes og antropologens beste venn

De driver med teknojoik, syr kofter med pakistansk stoff, sitter på lesesalen: Det fins nesten dobbelt så mange Oslo-samer enn reindriftssamer. Likevel vedvarer gamle stereotyper. I sin masteroppgave i sosialantropologi viser Astri Dankertsen hvordan samisk kultur fornyes i Oslo -…

Read more

Utlending for alltid – Eliteinnvandrere med “nedslående historier”

I den nye boka “Mellom to kulturer” forteller tolv “eliteinnvandrere” om om mekanismene som ikke lar dem bli “norske”. Boka er redigert av tre sosiologer, Sharam Alghasi, Katrine Fangen og Ivar Frønes, melder Aftenposten. Ifølge anmelder Knut Olav Åmås er den både en “fascinerende og litt skremmende bok”:

Samtlige skribenter er eliteinnvandrere med enten universitets- og høyskoleutdannelse eller egen profesjon. Likevel har de nedslående historier å fortelle om møtet med sitt nye land. De har lykkes, men det er ikke det offentlige Norges fortjeneste.

(…)

Lite vennlighet og vanlig høflighet mellom fremmede, frykt eller mistenksomhet overfor utlendinger, i tillegg til at nordmenn nødig åpner seg for andre.

Og dette er det eliteinnvandrerne til Norge som sier, de med størst ressurser. Selv de har store vansker med virkelig å bli tatt på alvor, bli noe mer en enn “fargeklatt”. Da er det ikke rart at en ny generasjon med etnisk minoritetsbakgrunn velger å dyrke sin etnisitet, i protest mot foreldrenes mindre vellykkede forsøk på integrering i det norske.

>> les hele saken i Aftenposten

OPPDATERING

Kritiserer undervurdering av klasseforskjeller i innvandringsdebatten – Tyskeren Frank Meyer er en av 12 “eliteinnvandrere” som forteller om sitt møte med det norske samfunnet i boka Mellom to kulturer

SE OGSÅ:

– Det norske samfunnet er ekskluderende. Forskning på intellektuelle flyktninger

I den nye boka "Mellom to kulturer" forteller tolv "eliteinnvandrere" om om mekanismene som ikke lar dem bli "norske". Boka er redigert av tre sosiologer, Sharam Alghasi, Katrine Fangen og Ivar Frønes, melder Aftenposten. Ifølge anmelder Knut Olav Åmås er…

Read more

Drar til Tyrkia for å forstå Norge

Hvorfor er de, selv om de har vokst opp her, så opptatte av å være tyrkisk? Er ikke ungdom flest ganske kosmopolitisk? For å finne ut dette (og mye annet) skal antropolog Therese Sandrup snart dra til Tyrkia.

Fordi for å kunne forstå innvandrere i Norge må en også vite hva som skjer i hjemlandet (eller der foreldrene er fra), ha kunnskap om migrantenes ressurser og nettverk utenfor Norge, sier hun i et intervju med meg og forklarer:

– Barn av tyrkiske arbeidsinnvandrere har ofte tilbragt sommerferiene blant slektninger på opprinnelsesstedet. Dette har skapt nære relasjoner til folk og sted. Barn og unge har dermed kunnet knytte foreldrenes og besteforeldrenes minner og historier til steder de selv har vært. I tillegg har de holdt kontakten god ved hjelp av telefon, “videobrev” og senere epost og sms. (…) En føler seg som en del av en storfamilie, og storfamilien har opprinnelse på et sted. I sosialiseringen av barna har førstegenerasjon vektlagt betydningen av stedstilhørighet – at man kommer fra noe fint og bærer på verdifulle kulturtradisjoner.

(…)
De unge kan føle seg både norsk og tyrkisk, avhengig av kontekst. Mange sier de føler seg norske i Tyrkia og tyrkiske i Norge. Imidlertid gir mange uttrykk for at det er viktig for dem å bevare det tyrkiske. Det gir fellesskapsfølelse og selvtillit.

(…)

Jeg tror personlig at det er viktig for selvfølelsen at en kan være være stolt av stedet en kommer fra. Hvis en kan være stolt av bakgrunnen sin, står en styrket i møtet med majoritetssamfunnet.

Antropologen mener at det her dreier seg om “fellesmenneskelige ting”. Nordmenn som utvandret til Amerika for hundre år siden hadde det på samme måte:

Amerikavandreren omtalte seg aldri som amerikaner, tok vare på norske mattradisjoner og lærte barna sine norsk. Barna fikk kjeft på skolen fordi de snakket norsk i friminuttene. Kontakt med familien i Norge var svært viktig. Som innflyttere står folk i spenningsfeltet mellom samfunnet de forlot og det nye de skal etablere seg i. Behovet for å ta vare på tradisjoner og samtidig innpasse det vante i det nye, er ikke alltid like lett. Dette er fellesmenneskelige ting. Det er viktig å ikke å eksotifisere

>> les hele saken på forskningsprogrammet CULCOMs hjemmeside

Hvorfor er de, selv om de har vokst opp her, så opptatte av å være tyrkisk? Er ikke ungdom flest ganske kosmopolitisk? For å finne ut dette (og mye annet) skal antropolog Therese Sandrup snart dra til Tyrkia.

Fordi…

Read more

Hvem er innvandrermannen?

Er ikke dansken og svensken den typiske innvandrermannen? Morgenbladet skriver om “Innvandrermannen” og tenker kun på pakistanere. Hvorfor er det ingen som protesterer??? Det fins langt flere europeiske enn asiatiske / afrikanske innvandrermenn i Norge.

Simen Sætre ønsker denne gang i sin serie “Kjetterske spørsmål” sette fokus på “innvandrermannes syn på likestilling”. Han spør flere pakistanere og flere antropologer. Men jeg har inntrykk av at tidligere utgaver av “kjetterske spørsmål” har vært mer vellykket. Jeg er ikke blitt særlig klokere etter å ha lest saken. Litt for mye synsing og generalisering og lite nytt.

>> les selv: Mørke menn. Mørkemenn? Åtte forsøk på å beskrive innvandrermannen og hva han egentlig synes om likestilling. Av Simen Sætre

TIDLIGERE “KJETTERSKE SPØRSMÅL”:

Øverst på listen: Ikke-vestlige innvandrere topper kriminalstatistikken. Her forklarer tre tidligere kriminelle innvandrere hvorfor.

Hvorfor innvandrere går på trygd: Til min klassevenninne fra 8c og alle andre som lurer på hvorfor så mange ikke-vestlige innvandrere ikke jobber. (se også reaksjon fra Nina Dessau)

Nye Norge: I 2060 kan den norske innvandrerbefolkningen telle én til to millioner mennesker. Hvordan skal dette gå?

Er ikke dansken og svensken den typiske innvandrermannen? Morgenbladet skriver om "Innvandrermannen" og tenker kun på pakistanere. Hvorfor er det ingen som protesterer??? Det fins langt flere europeiske enn asiatiske / afrikanske innvandrermenn i Norge.

Simen Sætre ønsker denne gang i…

Read more