search expand

– Vi må ikke glemme de utenlandske akademikerne

Nina Dessau tar i Morgenbladet et oppgjør med påstanden at norske “intellektuelle” og “akademikere” kan tillate seg å være “innvandrervennlige” fordi de, i motsetning til ufaglært arbeidskraft, skulle være uberørt av noe konkurranse med utlendingene. “Det er simpelthen en myte at etnisk norske akademikere skulle være skånet for konkurranse fra andre”, skriver hun. Dessuten er virkeligheten “aldri så enkel som at de som er i konkurranse om de samme godene, automatisk har en fiendtlig innstilling til hverandre”.

Hun skriver:

Innenfor matematikk og naturvitenskap har utlendinger 24 prosent av vitenskapelige stillinger, i humaniora og teknologifag rundt 20 prosent, i medisin og landbruksfag i underkant av ti prosent. Et betydelig bidrag fra utlendingene, med andre ord, og enda gjelder disse tallene bare personer som har et annet statsborgerskap enn norsk som sitt første registrerte. I tillegg til dette kommer det etter hvert deres barn – “innvandrerne” som aldri har hatt et annet statsborgerskap enn norsk.

(…)

Sekstiåtternes barn som måtte satse på en karriere som forskere innenfor eller utenfor akademia, befinner seg objektivt sett i en konkurransesituasjon overfor utlendingene og deres barn. Blir alle behandlet på grunnlag av faglig kompetanse, vil normalt enkelte etnisk norske se de beste stillingene gå til noen andre.

Antallet på utenlandske forskere kommer til å øke – må øke, mener hun faktisk:

Uten utlendingene har landet ikke nubbesjans til å få realisert så mye som en brøkdel av sine ambisjoner med hensyn til forskning og utvikling. Bunnen hadde simpelthen falt ut av de mest sentrale fag, og sjansen for de enkelte miljøene til å hevde seg internasjonalt ville blitt forsvinnende liten.

Det er viktig å sørge for at utlendingene har det bra. Norge ligger ikke spesielt godt an i den internasjonale konkurransen om å tiltrekke seg vitenskapelig arbeidskraft. Landet ligger nemlig perifert i Europa, arbeidsmarkedet er begrenset og språkområdet også perifert, skriver hun. Og ifølge en undersøkelse var det flere innvandrete akademikere som fant Norge mindre attraktivt enn alternative land som var aktuelle for dem, enn det var som mente at Norge er mer attraktivt enn alternative land:

Så mange som en tredjedel av respondentene opplevde at immigrasjonsmyndighetene skapte hindringer for dem. Dette er oppsiktsvekkende når over 80 prosent av dem kom fra EU-land – og dette før EU-utvidelsen. Godt over en tredjedel av dem følte at de var uvelkomne i mer eller mindre sterk grad. Vel 60 prosent opplevde sosiale og kulturelle forskjeller som en hindring. Det er virkelig verdt å merke seg at forskjellene mellom vestlig og ikke-vestlig ikke er så store som man vil ha det til – ikke bare er det et stort flertall fra EU-land blant de spurte, men en fjerdedel av dem kom fra andre nordiske land. Som forfatterne skriver: “Det antyder at det ikke er så lett å være utlending i det relativt homogene norske samfunnet.”

For meg antyder det også at den såkalte innvandrerdebatten, med sine stereotypier om ressurssvake, motvillige og uvitende innvandrere, har adskillig flere negative konsekvenser enn det man kunne tro i første omgang.

Dette var utdrag fra en sak som kun er tilgjengelig for abonnenter. Tilgjengelig for alle er intervjuet med Nina Dessau: Universitet for nordmenn

SE OGSÅ:

Ingen satsing på unge norske antropologer? Ingen av de norske søkere ble ansatt, alle tre stillinger gikk til tyskere

Hvilken internasjonalisering av norsk forskning?

Nina Dessau tar i Morgenbladet et oppgjør med påstanden at norske "intellektuelle" og "akademikere" kan tillate seg å være "innvandrervennlige" fordi de, i motsetning til ufaglært arbeidskraft, skulle være uberørt av noe konkurranse med utlendingene. "Det er simpelthen en myte…

Read more

Magi og trolldom i Hallingdal: Pass deg for Haugafolket!

Folk flytter på grunn av dem. Oppe på stølene i Hallingdal regjerer Haugafolket. Mange budeier utfører ritualer for å komme overens med “de underjordiske”. Antropolog Anne-Katrine Brun Norbye har vært på feltarbeid der oppe og samlet fascinerende stoff. I den nyeste utgaven av Norsk antropologisk tidsskrift skriver hun at Haugafolket er en integrert del av dagligliv på stølen og at vellykket stølsdrift er avhengig av samarbeid med dem.

Haugafolket kan både gi represalier og belønning etter som hvordan menneskene oppfører seg:

En iskald regnværsdag var jeg i fjøset med en budeie og barna hennes. Samtalen dreiet inn på en spesielt lite velstelt gård og folkene der. «Det var velstand der før. Men haugafolket tok tilbake kyra fra bestemoren. Siden har det vært dårlig stelt der. Barna hennes har heller ikke fått til noe særlig», fortalte hun.

Noe uhyggelig opplevde en budeie som røsket opp einerkrattet fordi det var plagsomt mange hoggorm der. Men det angret hun på, forteller hun til antropologen:

Det gikk ikke lang tid før det skjedde mange merkelige ting. Kyra var plaget med jurbetennelse og brønnen gikk tom. Den brønnen er gammel og har aldri gått tom verken før eller siden. Det ble et merkelig hull i drikkekaret (til kyra), som om noen hadde boret der. Men det er vel ingen mennesker som kommer her og borrer hull? Ingen kan vel ha glede eller nytte av det? Vi var plaget med mange problemer den sommeren. Jeg tenkte det kunne være på grunn av einerne jeg hadde fjernet. Antagelig har haugafolket inngangspartiet sitt der. Ikke rart det er mange langtrøll her. Jeg la på plass einerkrattet. Det hjalp! Resten av sommeren gikk uten problemer!

Mange ritualer utføres oppe på stølene. Noen utfører ritualene for å vedlikeholde tradisjoner. Andre budeier derimot sier de får en ubehagelig følelse hvis de, av en eller annen grunn, ikke får utført dem. Antropologen skriver:

Før bufardagen (dagene hvor folk og fe flytter opp på stølen) er det flere av informantene mine som varsler haugafolket om at «folk og fe er i anmarsj». Noen drar opp til stølen på forhånd og sier høyt hvilken dag de kommer, andre banker på døra før de låser seg inn, tramper litt i gulvet eller skramler med inventaret. Dermed er de underjordiske varslet og kan komme seg unna samtidig som menneskene blir mer beskyttet fra de magiske kreftene. I løpet av sommeren er det fremdeles ikke uvanlig å være påpasselig med å ikke slå ut varmt vann (der de ikke har innlagt vann) eller varm myse (der de yster) på bakken fordi haugafolket kan brenne seg og dermed hevne seg på dyr og folk.

Det finnes flere historier om stølsbygninger som er flyttet på grunn av uregjerlige haugafolk:

På en av stølene jeg besøkte, fortalte budeia meg at haugafolket var så plagsomme at «det gikk ikke an å være der for vanlige folk». Bestefaren hennes rev den gamle stølsbua og bygde en ny høyere opp i terrenget, der den ligger i dag.

Det fins flere synlige bevis på haugafolkets tilstedeværelse i menneskenes liv på stølene:

På gamle ostetåger og kinner, som flere budeier benytter i dag, er det risset et kors i bunnen. Det ble gjort for over hundre år siden for å holde de underjordiske unna matproduksjonen. Korset på ostetågene ble ikke laget for moro. Haugafolket var fryktet som empirien om omplasserte stølsbuer også viser.

I artikkelen forteller antropologen mange historier om uforklarlige hendelser som er forårsaket av haugafolk. Noen budeier og bønder avskriver haugafolket som gammel overtro. Men poenget er at mange ikke stiller spørsmålstegn ved om at haugafolket eksisterer eller ikke.

Anne-Katrine Brun Norbye skriver:

En dag snakket dyrlegen om hvor lett det er å miste ting. Budeia fortalte da at skinnjakken til mannen hennes og en hammer plutselig forsvant for noen år siden. «Ja, de er aktive her. Men du har vel funnet de igjen?», svarte dyrlegen. «Jada. De lå i fjøsgangen året etter», ler budeia. Dyrlegen nikket, takket for rømmen og fortalte hvor han skulle videre før han gikk. Denne korte samtalen markerer felles kunnskap om haugafolket. Det var ikke nødvendig å nevne dem.

Antropologen mener at disse fortellingene om haugafolket skaper en følelse av fellesskap – og avstand til de som defineres utenfor.

I det siste har disse fortellingene fått en økonomisk dimensjon:

Flere budeier selger smør, ost og rømme til turister. På Grøtestølen får de besøkende mer enn gjerne høre fortellinger om haugafolket, siste nytt om tranene som holder til der og annet nytt om naturen rundt. Turistene elsker å høre historiene og kjøper (kanskje mer?) ost og rømme fra stølen.

Som Dagbladet skriver, bruker et nyoppstarta meieri haugafolket for å markedsføre osten sin. Meieriet heter Himmelspannet. Navnet stammer fra et sagn:

Sagnet sier at budeiene på stølene klaget over at melka i spannene minket over natta. De mente det var «haugafolket» som forsynte seg av den beste melka og fløten de hadde melket, og at de samlet den i «himmelspannet».

>> les Haugafolket på stølen. Om tro, praksis og sted av Anne-Katrine Brun Norbye (kun for studenter og universitetsansatte!)

Det fins – merkelig nok (eller ikke?) – ikke mye stoff om Haugafolket på nettet. Jeg fant en kort oppgave om haugafolket og noen sagn/fortellinger, for eksempel Hverdagene på Berg og Spellemannshøln. Dessuten fins det faktisk en musikk-teatergruppe med navnet Haugafolk. Interessant: Et leserinnlegg i Hallingdølen om norsk landbrukspolitikk innleder Hemsedalsbonden Bitten Brennhovd med disse ord:

Først i slutten av september ville vi heim, både folk og fe. Fjøs og stølsbu er vasket ned, klar for neste år. Døra låst. Nå er det haugafolket som rår grunnen og passer på at alt går som det skal.

OPPDATERING:

Via debatt.sol.no noen relaterte linker:

Statsbygg ber til ånder
Statsbygg ønsker fred med de underjordiske ånder. Derfor følger statsetaten en eldgammel samisk skikk før de setter spaden i jorda til det nye vitenskapssenteret i Kautokeino (dagbladet, 8.6.06)

Tromsø godkjenner spøkelser i låve
Siden det blir påstått at det bor underjordiske vesener i det gamle fjøset, har Tromsø kommune opphevet sitt rivevedtak (Aftenposten, 8.11.04)

Folk flytter på grunn av dem. Oppe på stølene i Hallingdal regjerer Haugafolket. Mange budeier utfører ritualer for å komme overens med "de underjordiske". Antropolog Anne-Katrine Brun Norbye har vært på feltarbeid der oppe og samlet fascinerende stoff. I…

Read more

Hagemøbler og elitenes smak

Hagen forteller hvem du er, opplyser Aftenposten og intervjuer sosialantropolog og trendanalytiker Charlotte Bik Bandlien om elitenes smak når det gjelder hagemøbler. Det ser ut til at plastmøbler er blitt trendy:

– Smakseliten har forlengst skiftet ut teakmøblene på terrassen. De har nå gått over til “simplere” materialer som blikk eller plast igjen. Poenget for eliten er å være alene om ting. Utemøblene får verdi ut fra hvilke andre mennesker som liker dem på samme tid som deg, snarere enn hvordan de ser ut.

– Når det store flertallet er enige om at noe er stygt, benytter smakseliten anledningen til å ta det inn i varmen igjen. Slik kan plasten nå brukes til å “riste av seg røkla”. Det som avgjør kjøp av hagemøbler, er hvem vi assosierer oss med.

>> les hele saken i Aftenposten

OPPDATERING I Aftenposten: Vil espressomaskinen overta for kaffetrakteren? Neppe, skal vi tro nye undersøkelser og Charlotte Bik Bandlien

SE OGSÅ:

Fiende nummer 1: Mainstream. Knapphet gir verdi, mener Charlotte Bik Bandlien

Antropologi og interiør: Retro som status. Om Charlotte Bik Bandliens hovedoppgave

Charlotte Bik Bandlien og Jannicke Hjelmervik er Månedens antropologer

Hagen forteller hvem du er, opplyser Aftenposten og intervjuer sosialantropolog og trendanalytiker Charlotte Bik Bandlien om elitenes smak når det gjelder hagemøbler. Det ser ut til at plastmøbler er blitt trendy:

- Smakseliten har forlengst skiftet ut teakmøblene på terrassen. De…

Read more

Masteroppgave: Å være same i Oslo

Klassekampen er antropologenes beste venn. Igjen får en masteroppgave mye spalteplass. Denne gangen gjelder det en oppgave om samisk identitetsdannelse i Oslo, skrevet av sosiantropolog Astri Dankertsen.

Det bor rundt 5000 samer i hovedstaden. Mange har samiske aner som de bare trekker kun fram ved spesielle anledninger, som samedagen 6. februar, sier hun til avisa. For mange av disse er ikke den samiske identiteten viktig utenom disse sammenhengene. Mange samer føler seg som både norsk og samisk. Ofte er det den konkrete situasjonenen som avgjør hvilken identitet som er den viktigste.

Det har skjedd en profesjonalisering og modernisering av samisk tradisjon, forteller hun:

– Det som er typisk samisk i dag er å reise, dra på kino, ta utdanning og å dra på fest. Det å være moderne same i Oslo i dag innebærer alle disse elementene, det er en del av livet til folk. For selv om det kanskje ikke er samisk i historisk forstand, innebærer det ikke noen motsetning for samer flest. Det er mer fremmed for folk i Oslo som har et mer stereotypt syn på hva samer er, og som bare forbinder det med joik og reinsdyrsdrift.

– En samisk offentlighet er viktig for å skape samisk fellesskap. Her i Oslo er det å sette på en samisk plate, å lese samiske aviser og følge med på samisk forskning en måte å bekrefte identitet på.

– Det handler om å demonstrere en slags alternativ samisk-symbolsk orden. Rettighetskampen i dag dreier seg om å definere seg som same i forhold til det norske storsamfunnet – det ble spesielt tydelig rundt 17. mai i fjor. Fjorårets 17. maifeiring markerte at Norge hadde vært selvstendig i 100 år, og Oslo kommune ikke ha samiske flagg i toget eller fra offentlige bygninger.

– Da ble det viktig å gå med samiske flagg, for å vise at samene også er den del av det norske samfunnet. Det handler om å klare å definere seg i motsetning til majoriteten, og samtidig være en del av den. I bunn og grunn dreier det seg om å bli anerkjent som en del av den norske nasjonen som same.

>> les hele saken i Klassekampen

OPPDATERING (13.9.06): Oppsummering av oppgaven: Å være moderne same i Oslo (Astri Dankertsens masteroppgave del II) og teksten i Utrop: Urbane samer i indiske sarier (14.9.06)

SE OGSÅ:

samer.no – Oslo Sámiid Searvi

Samisk hus i Oslo

tematisk nyhetsarkiv: samer

Klassekampen er antropologenes beste venn. Igjen får en masteroppgave mye spalteplass. Denne gangen gjelder det en oppgave om samisk identitetsdannelse i Oslo, skrevet av sosiantropolog Astri Dankertsen.

Det bor rundt 5000 samer i hovedstaden. Mange har samiske aner som de bare…

Read more

Mattrygghet fremfor ernæring?

Flere blir syke av feil ernæring enn av farlig mat. Undersøkelser viser at norske forbrukere har stor tillit til maten. Likevel har myndighetene satset mye på økt mattrygghet de senere årene. Antropolog Marianne Elisabeth Lien synes det er viktig å sette myndighetenes ”trygghetsfiksering” inn i en større sammenheng, leser i forskningsmagasinet Apollon:

– Mitt forslag til fortolkning er at dette har å gjøre med en ny politisk situasjon, der både importvern og jordbrukssubsidier gradvis er i ferd med å miste politisk legitimitet. Nå er det markedet som skal bestemme. Landbrukspolitikken må dermed føres med andre virkemidler, og dels på andre arenaer. Når ikke lenger importvern og reguleringer er gangbar mynt, spilles det på det som i bransjen kalles ”mentale handelsvern”: Forestillingen om at norsk mat er bedre fordi den er tryggere. Hvis man etablerer matområdet som en risikosone, trygghet som et bindeledd mellom mat og helse, forbrukerne som engstelige og norsk mat som tryggere enn annen mat, er mye vunnet for norsk landbruk.

>> les hele saken i Apollon

SE OGSÅ:

Maten tryggere enn noen gang

Trygg mat mer verdt enn sunn mat? – Intervju med Marianne Lien

Intervju med Runar Døving: Hva er matens etiske budskap og innhold?

Advarer mot trygghetsfundamentalismen: Overdrevet jakt på trygghet skaper utrygghet.

Flere blir syke av feil ernæring enn av farlig mat. Undersøkelser viser at norske forbrukere har stor tillit til maten. Likevel har myndighetene satset mye på økt mattrygghet de senere årene. Antropolog Marianne Elisabeth Lien synes det er viktig å…

Read more