Norge | antropologi.info

Fattigdomsforskning: Sats på universelle ordninger!

Published on June 14, 2006 by lorenz Posted in familie, fattigdom, neoliberalisme / velferdsstaten, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, ungdom oppvekst

På hvilken måte påvirkes barns oppvekst av at familien har dårlig råd? Hvordan kan samfunnet bidra til å hjelpe disse familiene? En ny NOVA-rapport viser at flertallet ønsket seg generelle ordninger framfor målretta tiltak fra det offentlige.

NOVA-forskerne har intervjuet barn og foreldre i 26 familier som hadde en inntekt på under 60 prosent av medianinntekten (EUs offisielle fattigdomsgrense). Rapporten er et delprosjekt knyttet til Prosjekt “Barns levekår – betydningen av familiens inntekt for barns hverdag” – et samarbeidsprosjekt mellom NOVA og Norske Kvinners Sanitetsforening.

I en omtale av rapporten skriver NOVA:

Fattigdom dreier seg først og fremst om å ha for lite penger, og derfor må barnefamilier sikres en inntekt som det går an å leve av, enten det er lønnsinntekt eller trygder og offentlige overføringer. Flere foreldre var opptatt av fordelen ved de universelle ordningene, fordi de ikke virket stigmatiserende samtidig som de ga det lille overskuddet som var nødvendig for å sikre barnas behov. (…)

Materialet antyder en etnisk forskjell. Kombinasjonen av å være i den økonomisk svakeste gruppa, slik mange av familiene med innvandrerbakgrunn er, og en materiell orientering gjør skjermingsoppgaven vanskelig for foreldrene. De kommer hele tiden til kort, og flere av intervjuene er preget av betydelig motløshet.

Et viktig funn er dessuten hvilken betydning kulturlivet har for fattigdombekjempelsen – ikke bare som organiserte fritidsaktiviteter for barn og unge, men også som opplevelsessentre og kulturformidlere for hele familien.

Rapporten avsluttes med disse setningene:

Når de offentlige budsjetter skal i havn, er svært ofte kulturbudsjettene salderingspost og kuttes til fordel for «viktigere» oppgaver. Kultursektoren, både den frivillige og offentlige, må få romslige økonomiske kår, men må også være sitt ansvar bevisst ved å iverksette tiltak for å nå fram til utsatte grupper. Først da kan den i enda større grad fylle sin funksjon som en forebyggende og inkluderende arena for alle barn og unge.

(…)

Mange av foreldrene som deltok i vår studie var i arbeid. Likevel strakk
ikke inntekten til. Dette er en utfordring til arbeidslivet om å tilby forsvarlige lønnsforhold. I en globalisert verden med fri flyt av arbeidskraft vil lønninger være under press, noe som i verste fall kan føre til lønninger som ikke gir tilstrekkelig inntektsgrunnlag til å dekke vanlige levekårsutgifter. Derfor må det politiske system og arbeidslivet trekke sammen for å sikre at norske lønninger gir en forsvarlig inntekt å leve av.

>> les omtalen av rapporten på NOVAs hjemmesider

>> last ned hele rapporten (pdf)

SE OGSÅ:

Etnisk fattigdom i Norge?

– Vi trenger mer kunnskap om fattigdom

Skal analysere verdsbankens syn på fattigdom

NOVA-forskerne har intervjuet…

Heller polakk enn pakkis: Det ekskluderende arbeidsliv er kostbart

Published on June 9, 2006 by lorenz Posted in innvandring migrasjon, Norge, økonomi, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Selv om det fins nok kvalifiserte arbeidere med minoritetsbakgrunn, foretrekker bedriftsledere å hente arbeidere fra Polen og Latvia. Østeuropeerne får jobben selv om de ikke snakker norsk. Hva er dette som gjør dem mer attraktivt, lurer antropolog Long Litt Woon i en kronikk i Aftenposten på:

Det er en tankevekker at det pr. i dag er ca. 15 000 registrerte arbeidsledige innvandrere. I tillegg har Statistisk sentralbyrå regnet ut at det er en undersysselsetting i gruppen på ca. 30 000 årsverk, minst. Potensialet for sysselsetting av bosatte innvandrere er med andre ord stort. Man trenger ikke doktorgrad i samfunnsøkonomi for å forstå at det ekskluderende arbeidsliv er kostbart – ikke bare for innvandrerne selv, men for samfunnet.

Manglende norskkunnskaper er tydeligvis ikke en hindring for ansettelse av østeuropeere. Hvilke egenskaper gjør dem likevel attraktive for norske arbeidsgivere? Sagt på en annen måte, hvilke egenskaper hos arbeidsledige innvandrere gjør at disse er tilsvarende lite attraktive? Er det fordi de mangler kompetanse innen bygg og anlegg eller fordi de er blitt så integrert at de ikke vil plukke jordbær? Eller er det fordi de vil ha norske lønninger?

>> les hele kronikken i Aftenposten

Feminisering av hjemmet: Menn jages ut

Published on May 30, 2006 by lorenz Posted in hjemmet, kjønn, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Menn jages ut av rom og domener som tidligere var deres, melder Dagbladet og viser til amerikanske og danske forskere. De konkluderer med at toalettet og redskapsskjulet snart er de eneste steder menn kan få være for seg selv. Sosialantropolog og trendforsker Gunn Helen Øye mener at de danske funnene også gjelder Norge:

– Jeg tror absolutt at også norske menn sitter mer på do. Det er det eneste rommet det er sosialt akseptert å være alene – spesielt for mennene. Menn har ikke biler som trenger å mekkes av dem selv lenger, og de har ikke hobbyboden sin. Hjemmet er i hovedsak kvinnens domene – det er kvinnen som har makta der.

I et forskningsarbeid Øye har gjort rundt moderne leiligheter fant hun at menn ikke fant seg til rette i leiligheter i samme grad som kvinnene, og heller begynte å skape sine egne rom utenfor leiligheten.

>> les hele saken i Dagbladet

Betydningen av kjønn var også sentral i hovedoppgaven til den sveitsiske antropologen Franziska Rüttimann Storemyr som sammenlignet hjemmene i Norge og Sveits. Hun skriver:

Et av de viktigste funn i arbeidet var at forskjellene i hvordan man bor først og fremst er kjønnsrelaterte og ikke nasjonsrelatert.

Hun skriver også at hjemmet er kvinnens domene:

Mennenes rom var ofte nær utgangen til huset mens kvinnenes private rom eller steder befant seg lengre innover i boligen (ofte en trapp opp).

>> les oppsummeringen av oppgaven: Det private universet. En studie om hjemmet i Norge og den tysktalende del av Sveits

SE OGSÅ:

Kuer mannen med klesvasken

Forsker på hjemmets betydning for danskerne

Antropologisk kunnskap hjelper boligmarkedet

– Lite forskning på elitene

Published on May 19, 2006 by lorenz Posted in antropologi allment, forskning(spolitikk) akademia, klasse, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Sosiolog Katrine Fangen tar i en kronikk i Aftenposten opp en viktig sak: Noen av de rikeste nordmennene er svært synlige i mediene. Men det forskes svært lite på landets økonomiske eliter. Det kan skyldes at det er vanskelig å få innpass – og å få penger til slik forskning, skriver hun:

Forskningsmidler gis ofte til områder der noe defineres som et problem av myndighetene. Det kan være kriminalitet, rus, overgrep, eller psykiske lidelser. Med slike temaer vil forskningen derfor rette oppmerksomheten mot ulike lavstatusgrupper.

(…)

Forskere som har prøvd å få innpass i ulike typer makt- eller overklassemiljøer for å utføre feltarbeid eller kvalitative intervjuer har opplevd at det er vanskelig å komme inn.

Antropologen Hortense Powdermaker hadde i 1946 planlagt å utføre feltarbeid i Hollywood, men erfarte at menneskene der bare godtok å delta i formaliserte intervjuer.
(…)
Den svenske antropologen Christina Garsten har studert bedriftene Apple og Olsten og fulgt deres nettverk i et par amerikanske og en europeisk storby. Hun opplevde tilsvarende at det var vanskelig å få noe ut av å observere, og at intervjuer ga liten innsikt ut over det overfladiske.
(…)
Resultatet blir, som sosiologen Ragnhild Skogheim påpeker, “manglende innsikt i hvordan de rike lever, hvordan de forholder seg til sin egen rikdom og en rekke levekårs- og velferdsspørsmål som er godt dokumentert når det gjelder andre samfunnsgrupper”.

>> les hele kronikken i Aftenposten

Marianne Gullestad forsket på eliten, blant annet om hverdagsrasisme og forskningsresultatene ble ikke akkurat møtt med velvilje. Se også intervju med Niels Schia: På feltarbeid i FNs sikkerhetsråd

Ikke spøk med flagg, bunader og nasjonalsangen

Published on May 19, 2006 by lorenz Posted in Kultur tradisjon kunnskap, nordmenn, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

17.mai er over og sosialantropolog Long Litt Woon har skrevet et innlegg i Aftenposten om noe som ble diskutert da jeg var ute på nasjonaldagen: Hvilken bunad kan en ha på når f.eks foreldrene er fra Bergen henholdvis Trondheim og en selv bor i Oslo. Enda mer vanskelig blir det med innvandrere fra andre land: Ikke alle syns det er ok at de bærer en norsk bunad. Hun skriver:

Hva man måtte mene om hvorvidt en innvandrer kan bære en norsk bunad, og eventuelt på hvilke betingelser, sier mye om hvor man vil streke opp grensen for norskhet.

Men jobben for bunadspolitiet blir vanskeligere og vanskeligere:

Ifølge Statistisk sentralbyrå utgjør ekteskap mellom en etnisk nordmann og en utenlandsk kvinne/mann over 20 prosent av alle ekteskap som inngås i dag. Hver etnisk norsk nordmann har nå ikke bare et søskenbarn på Gjøvik, men også en utenlandsk svigerinne fra Murmansk, Manila eller Bangkok.
(…)
Å være norsk vil i fremtiden være mindre et spørsmål om hvor man kommer i fra, og mer et spørsmål om hvem man vil være – og får lov til å være.

Hun påpeker dessuten på at mange bunader ikke ble produsert i Norge, men i Kina.

>> les hele saken i Aftenposten

Men i Sandefjord ble den indiskfødte Ap-politikeren nektet å bruke indisk festantrekk. Hun måtte stille opp norsk nasjonaldrakt

>> les Ap-politiker nektes å bruke indisk festantrekk

Bunader, hijab og “islamiseringen” av 17.mai

Enda sterkere følelser knyttet nordmenn til flagget. I Femina leser vi:

For vi nordmenn har et slags religiøst forhold til det norske flagget, og behandler det med omtanke og respekt.

– Det er en ting man ikke kødder med, og det er det norske flagget, sier forfatter og professor i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen.

>> les hele saken i Femina

se også Flagg og identitet: Sterke følelser, mystiske ritualer og tvetydige budskap

Minst like varsomt må en være i forhold til nasjonalsangen. En bemerkning at det kunne være en god ide å oversette “Ja vi elsker” til urdu utløste uventede reaksjoner. Saken begynte med at Vårt Land spurte Majoran Vivekananthan, redaktøren i den flerkulturelle avisa Utrop om hva han syntes om ideen. “Og gjerne hindi og arabisk også. Det bør ikke være noen begrensninger for å synge for Norge”, sa han – og det hørtes jo riktig patriotisk ut.

Så kom reaksjonene. FrP sendte ut en pressemelding (imidlertid fjernet fra nettsiden (men omtalt i Aftenposten):

Innvandringspolitisk talsmann i FrP, Per-Willy Amundsen vil ikke åpne for at innvandrere skal kunne synge “Ja vi elsker” på urdu. Han mener innvandrere heller må lære seg norsk.

Utrop-redaktøren oppsummerer:

Innspillet som sprang ut som en humoristisk og spennende gimmick i en flerkulturell avis, er nå blitt en politisk debatt om inkludering og ekskludering.

Han føler seg minnet om Muhammed-karikaturene:

Det er forbløffende å se hvor sterkt nordmenn blir provosert over et humoristisk innspill om oversettelse av nasjonalsangen. Når en gruppes kjerneverdier og identitet blir utfordret, blir dem det gjelder sterkt provosert. Dette gjelder uansett om det er Muhammed-karikaturer eller Norges nasjonalsang, og her er det ingen unntak. I stedet for å bli provosert over at noen innvandrere setter seg ned for å oversette noen vers i nasjonalsangen, så bør man heller bli fasinert over innvandrernes interesse i det norske.

>> les hele saken på utrop.no

>> radiodebatt på NRK om emnet

Men betyr ikke sammenligningen med karikaturene at lignende følelser blir vekket i begge tilfeller? Og at en derfør bør tre varsom fram?