search expand

Slik bør Oslo-terroren endre forskningen

Kanskje det er lurere å prøve å forstå islamhaterne enn å “fordømme” og bekjempe holdningene deres. Etter Anders Breiviks terroraksjon bør også akademia ta selvkritikk. Her er fire forslag til hva forskningen kan gjøre.

1) Studer innvandringsmotstand og islamhat

“Samtidig som høyreradikale og islamfiendtlige miljøer er på frammarsj i Norge, finnes det svært få norske forskere som undersøker fenomenet”, påpeker Klassekampen i kjølvannet av terrorangrepene i Oslo og Utøya.

Få, om noen, har selv studert menneskene som misliker islam og innvandrere og prøvd å forstå dem.

– Det finnes veldig lite forskning på dette feltet, og jeg vet knapt om noe i det hele tatt, sier Anders Ravik Jupskås, stipendiat ved Universitetet i Oslo, og ekspert på høyreradikale partier, til avisa.

Etter terrorangrepet fikk vi innblikk i radikale miljøer som har vokst seg store uten å fått mye oppmerksomhet. Vi fikk vite at disse “antijihadist-” eller “Eurabia“-miljøene representerer en ny type radikalisme og ekstremisme, en “tredje bølge” som den nederlandske professoren Cas Mudde forklarer i et intervju med Aftenposten. Gammelt rasehat er ute, i stedet er det grodd frem et kulturelt hat, et hat som binder høyreradikale mennesker sammen på tvers av religioner, seksuell legning og hudfarge.

Men denne endringen, fastslår også journalist Aftenposten Kjetil Kolsrud i samme artikkel, har “svært få i Norge” brukt mye krefter på å følge med på.

Vi fikk også vite at det kanskje dreier seg om mer enn islamhat, nemlig om en grunnleggende fiendtlig holdning til “det liberale, demokratiske, sekulariserte og kapitalistiske Vesten” (Oksidentalisme). Dette hevder i hvert fall hevder forfatter Aage Borchgrevink i en kronikk i Aftenposten. Han viser til boka Occidentalism av Ian Buruma og Avishai Margalit som kom ut i 2004:

Den oksidentalistiske kritikken retter seg mot fire hovedsymboler på vesten: Byen, kvinnen, borgeren og fornuften. Byen med sine sjelløse markeder, feminiserte menn og uheroiske borgerskap som har lommebøker i stedet for hjerter. Dette tankegodset gjenfinner man punkt for punkt hos Breivik (…)

Som flere andre har vist, blant annet Øystein Strømmen, er disse anti-islamske miljøene latent voldelige. Det voldelige aspektet blir også tydelig når vi skuer ut over Norges grenser. Den svenske forfatteren Ola Larsmo minner i en kronikk i Dagens Nyheter (oversatt versjon i Dagbladet) om diverse drap i Tyskland og Sverige og viser hvordan språk kan bane vei for massemord:

Vi kan iaktta selve språkspillet, se hvordan ord som «Europa», «kulturmarxister», «feminist» og «islam» lades med bestemte og stadig styggere betydninger. Man skal og bør granske dette usammenhengende dokumentet (Breiviks manifest) nettopp fordi det tydeliggjør det rasistiske språkspillet, hvordan ordene lades stadig sterkere fram mot oppskriften på massemordet – som til slutt blir omtalt som «nødvendig».

For å få tak i disse miljøene må forskere bevege seg mer utenfor de formelle institusjonene. De mer ekstreme innvandringsmotstanderne samler seg ikke i formelle organisasjoner og partier, men som løst nettverk på internett. Thomas Hylland Eriksen skrev flere innlegg om gettoene på internett.

2) Forsk på folk flest og majoriteten

Når nå mange er overrasket over hvor utbredt disse anti-islamnettverkene er, skyldes dette kanskje også manglende forskning på folk flest, deres holdninger og verdier. Antropologer flest for eksempel synes det er mye mer spennendere å forske på “innvandrerkvinner” enn på fabrikkarbeidere i Groruddalen eller aksjemeglere i Bergen. Holistiske lokalsamfunnsstudier, der man lager tradisjonelt feltarbeid på et sted for å fange opp hva som opptar folk, blir det heller ikke gjort mye av.

Ifølge Cas Mudde er høyreekstreme ideologier en radikalisert versjon av storsamfunnets verdier:

Instead of being understood as a normal pathology, the contemporary populist radical Right needs to be seen as a pathological normalcy. (…) It is well connected to mainstream ideas and much in tune with broadly shared attitudes and policy positions.

De bør altså ikke studeres som avvikere eller tapere, som personer som står “utenfor normaliteten”. Det er bare ved å studere storsamfunnets verdier og selvforståelse at vi kan forstå dem. Hovedelementene i den høyreradikale islamfientlige ideologien – nasjonalisme, autoritarisme og populisme finner vi overalt i samfunnet. Vi kan også se tegn på i mainstreamkulturen at krig er kulere enn fred.

Her ville det også vært nyttig å se hva som formidles i lærebækene i skolen. Vi dannes til høyrepopulister allerede i småskolen, mener for eksempel pedagog Peter Kemp.

Slike studier om folk flest ville kunne avdekke det som antropolog Sindre Bangstad beskriver i et essay i Politikken som “hadet i vor midte”: Breivik er et produkt av det norske samfunnet. Terroristenes holdninger er mer utbredt enn man skulle tro. Men man ønsker ikke å bli konfrontert med denne sannheten. Marianne Gullestad som påpekte at store deler av den norske eliten opererer med lignende tolkningsrammer som Fremskrittspartiet, fikk ikke akkurat mange venner, heller ikke innen akademia.

Sindre Bangstad skriver:

Gennem sine terrorhandlinger er Anders Behring Breivik imidlertid blevet ’en af dem’ – et menneske, vi frit kan hade. Det er nemmere sådan. For fredslandet Norge og de fredselskende nordmænd repræsenterer i egen selvforståelse den universelle godhed, og sådan vil det altid være.

Uanset hvor mange bombetogter, norske piloter gennemfører i muslimske lande, og hvor mange uskyldige civile, der dræbes af norske soldater i de samme lande, og uanset hvor meget den offentlige debat om muslimer og islam i Norge har fået præg af kloak, så står en ting klart: Vi vil ikke se hadet i vor egen midte i øjnene.

Signalene var der, men ble ikke sett”, fastslår Olav Elgvin, som driver den kjente bloggen Muslimprosjektet.

Nå, etter 22. juli har det slått ham hvor skjevt bloggen ble lest av journalister og politi, skriver han. Når “voldsromantiserende nordmenn” skriver kommentarer i bloggen sin som “Islam er fienden. (…) Derfor må muslimene bekjempes på alle mulige måter”, var det ingen som brydde seg. Når det en sjelden gang skjedde at en muslimsk leser ytret seg på ekstreme måter, ble Elgvin med engang kontaktet av journalister og folk som han antar kom fra politiet. Men ni av ti innlegg med ekstreme ytringer kom altså fra anti-islamske nordmenn.

3) Ta et oppgjør med islam-fokuset

Det er opplagt at terrorforskningen må ta et oppgjør med islam-fokuset sitt. Til tross for at terrorstatistikken ikke gir dem rett, blir terror også innen akademia (inkl antropologisk pensum) først og fremst assosiert med islam og Midt-Østen. Terrorforskningen “ser bare på islamismen”.

Et ekstremt eksempel er Center for forskning i islamisme og radikaliseringsprocesser ved Universitetet i Århus. Her er ikke forbindelsen mellom islam og terror noe som må undersøkes empirisk, den er selve grunnpremisset for “forskningen” deres. I flere papers som ligger ute på hjemmesiden deres kan vi lese påstander som “Islamism is designated as the primary enemy of the democratic world”.

Her trengs det en bedre balanse og kanskje også en avmystifisering av politisk vold. “Normale mennesker ville jo ikke tenkt tanken engang, på å gjøre noe sånt”, sa Leif Petter Olaussen ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO, til VG om Breiviks massemord. Men hvor uvanlig er politisk motiverte drap og angrep egentlig? Vold som middel for å løse konflikter er integrert del av de fleste lands utenrikspolitikk.

Antropolog Talal Asad utfordrer i sin bok “On Suicide Bombing” det etablerte skillet mellom krig som legitimt og terror som illegitim:

Western states (including Israel) have now massacred thousands of civilians and imprisioned large numbers without trial; they have abducted, tortured, and assasinated people they claim are militants and laid waste to entire countries. (…) In the long perspective of human history, massacres are not new. But there is something special about the fact that the West, having set up international law, then finds reasons why it cannot be followed in particular circumstances. I find this more disturbing than the sordid violence of individual terrorists.

4) Mindre “dekonstruksjon”

For å utfordre stereotypier og oss-og-dem-tenkningen pleier antropologer å understreke at nasjoner, etniske grupper, rase og kultur osv er konstruerte enheter. Det er en svært viktig jobb å vise dette, men kanskje har antropologer gått for langt – eller de bruker et for teknisk språk når de snakker om tilhørighet.

Anti-islam-miljøene er spesielt opprørt over en setning som Thomas Hylland Eriksen sa i et intervju om forskningsprogrammet Culcom som han ledet. “Målet var å omdefinere Norge”, sa han om Culcom. “Den viktigste hvite flekken består nå i å dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger”.

Jeg har etterpå tenkt at denne setningen ble misforstått og at jeg burde forklart den bedre i teksten.

Det er antropologen Yara El-Ghadban som i et interessant innlegg på bloggen sin spør om antropologene har gått for langt:

Constructed or not, artificial or not, these notions are invested in meaning, they are used and referred to in everyday life, so unless anthropologists are willing to go back to their old habits of telling people who they are and how they should think, we have an obligation to take seriously the meaning and value that groups and individuals invest in belonging.(…)

The question then is not how artificial or hegemonic one form of being is or not, but how individuals and groups strive to find belonging in a contemporary world that is constantly calling into question canonized myths of origin.

Jeg har oppsummert flere reaksjoner fra antropologer i innleggene "How can I contribute to a better world?" Anthropologists on the Oslo terror attacks – an update og Terror in Oslo: Who cares about Christian right wing extremism?. Ellers så har RORG som vanlig gjort en utmerket jobb med å samle lenker om mediedekningen.

OPPDATERINGER: Også i Danmark innrømmer forskere Vi ved intet om det højreradikale miljø (Information, 12.8.11) Siden 9/11 har nesten all terrorforskning handlet om “islamsk radikalisering”. Forskningen “halter efter begivenhederne og folkestemningen”.

Godt innlegg av Kadafi Zaman: På tide å ta en åpen debatt med islamhatere? (16.8.11)

SE OGSÅ:

Antropolog studerte FrP-lokallag

Forsk på innvandringsmotstanden!

Sindre Bangstad: “Ingen vits å argumentere mot anti-muslimske konspirasjoner”

Anfindsen mot Hylland Eriksen: Hvordan kommunisere med meningsmotstandere?

Marianne Gullestad: Racism – The Five Major Challenges for Anthropology

Kanskje det er lurere å prøve å forstå islamhaterne enn å “fordømme” og bekjempe holdningene deres. Etter Anders Breiviks terroraksjon bør også akademia ta selvkritikk. Her er fire forslag til hva forskningen kan gjøre.

1) Studer innvandringsmotstand og islamhat

“Samtidig…

Read more

Nye studier om nye mødre og den nye middelklassen

Dei har høgare utdanning, lever i arrangerte ekteskap og lar barna ta koranskole via Skype mens de selv er i Norge. Monica Five Aarset skriv doktoravhandling om den nye middelklassen, melder nettstedet Kilden.

Hun forsker på familiestrukturer i pakistansk-norske og indisk-norske middelklassefamiliar, forklarer hun:

– Middelklassefamiliar med minoritetsbakgrunn får ofte færre barn, giftar seg seinare og tek høgare utdanning. Dei blir gjerne framstilt som meir ‘norske’ enn andre familiar med minoritetsbakgrunn. Det eg vil sjå på er kva alt dette inneber i praksis for dei, og korleis norskheit framstår for desse familiane.

Hun forteller også at kontakten med hjemlandet (til familiens) er – stikk i strid til det som mange politikere mener – en positiv ressurs for livet i Norge. Å vedlikeholde relasjoner til hjemlandet kan hjelpe integrasjonen i Norge, viser også Sarvendra Tharmalingam i sin doktoravhandling som han forsvarte like før sommerferien.

I hovedoppgaven sin undersøkte Monica Five Aarset framveksten av en ung, kvinnelig, norsk, muslimsk identitet.

Samtidig fant antropolog Ida Erstad ut at tidsklemmen gir nye kjønnsroller i Groruddalen. Hun er del av Alnaprosjektet ved UiO og har vært på feltarbeid blant norsk-pakistanske mødre.

– Det ser ut til at mødrene ønsker å oppdra guttene sine til å delta mer på hjemmebane enn det fedrene deres gjør, forteller hun i et intervju med meg på vegne av Sosialantropologisk institutt, UiO:

De prøver å oppdra jentene og guttene mer likt enn det de, deres brødre og deres ektemenn ble oppdradd. Mor sørger for at guttene er sammen med henne på kjøkkenet og hjelper med å lage mat og rydde. Det å være mor er ikke bare å være hjemme med barna. Mødrene vil delta i arbeidslivet og ellers i samfunnet, og det kan være vanskelig hvis mannen ikke deltar hjemme.

SE OGSÅ:

Muslimbriller og feminisme: Antropologer slår til

Skrev masteroppgave om travle tamilske mødre

Hvorfor er barnløshet et tabu?

Unge fedre er annerledes

Dei har høgare utdanning, lever i arrangerte ekteskap og lar barna ta koranskole via Skype mens de selv er i Norge. Monica Five Aarset skriv doktoravhandling om den nye middelklassen, melder nettstedet Kilden.

Hun forsker på familiestrukturer i pakistansk-norske og…

Read more

Hvor mye er DU verdt?

Hvor lønnsom er innvandringen for A/S Norge? Dette spørsmålet undersøkte det regjeringsutnevnte Brochmannutvalget i en mye omtalt rapport. Norge ser ifølge kritikere ut til å ha fått innvandrerregnskapet som FrP har krevd i mange år.

Økonom: Innvandring en bombe under velferdsstaten og Advarer mot europeisk trygdefest i Norge, skriver avisene.

Selv om man aksepterer markedstenkningen om landets innbyggere er det interessant å se hvilke spørsmål som reises, skriver Thomas Hylland Eriksen i en kronikk i Dagbladet:

For eksempel kunne man spørre: Lønnsomt for hvem? For et land som allerede flyter over av penger, eller for en lutfattig familie i Somalia, som mottar hundre euro i måneden fra en fembarnsmor som lever av trygd i Norge?

Noe annet som er interessant å peke på: Samtidig, mens offentligheten diskuterer hva man kan gjøre for å få flere innvandrere i arbeid, blir flere tusen mennesker nektet å jobbe, skriver antropologen. Dette er de udokumenterte, de ureturnerbare, de papirløse, som blir behandlet som ikke-mennesker, som mennesker uten verdi.

“I Norge er det vanskelig å få gjennomslag for tanken at alle mennesker er like mye verdt, sa Thomas Hylland Eriksen om regjeringens behandlig av papirløse. Debatten som fulgte ga ham rett.

“Verdens rikeste land har startet et oppgjør med migrantene, på jakt etter unyttige elementer”, skriver Rebekka Borsch i en kronikk i Aftenposten:

Bevæpnet med tall og statistikk har utvalget tatt for seg en sammensatt gruppe mennesker og regnet seg frem til hva disse er verdt. Resultat: ikke særlig mye. Ok da, polakkene og andre EØS-innvandrere reddet Norge fra kostnadspress og høy rente i en het økonomi frem til finanskrisen. Men det betyr ikke så meget på lang sikt. Selv EØS-innvandrerne kan nemlig få et levemønster med lav yrkesdeltakelse og overforbruk av trygd og andre ytelser, frykter migrasjonsutvalget.

Borsch er innvandrer fra Tyskland – og er – etter å lest rapporten – glad for å være fra “Vesten”. For “er du fra Øst-Europa eller – enda verre – Asia eller Afrika, er du egentlig uønsket på norsk jord”.

Egentlig trodde hun at “slike vurderinger av store befolkningsgrupper, basert på etnisitet, hørte fortiden til”.

Men “når vi først er inne i debatten om hvilke grupper som er mer eller mindre verdifulle i samfunnet vårt”, fortsetter hun, hvorfor da stoppe ved innvandrerne? Hvorfor ikke analysere hele befolkningen? Hvor mye er DU verdt?

Hvor samfunnsnyttig er egentlig du som leser dette? Hm? Tenkt på det noen gang? Her ligger det et stort, uutnyttet potensial for AS Norge. Ved å sette opp et individuelt nytteregnskap for hver innbygger får vi sannheten på bordet. Statistikk så det holder. Hvem nytter, og hvem koster gjennom et helt livsløp? Hvor bor latsabbene, hvem er for teite, giddalause, svake eller skrøpelige til å yte sitt? Vi får full oversikt over hvilken landsdel, hvilke befolkningsgrupper og ikke minst hvilke enkeltindivider som er minst verdifulle.

Tenk, hvilke gevinstmuligheter det kan gi samfunnsøkonomisk. AS Norge kan optimaliseres til helt nye høyder!

>> les hele kronikken “Menneskets nytteverdi i AS Norge”

Borsch har skrevet flere interessante kronikker tidligere, bl.a. om den økende politiske underklassen i Norge – innvandrere som har de samme pliktene som “etnisk norske”, men ikke de samme rettene: “De ses på som nyttig arbeidskraft, ikke som politiske mennesker og likestilte medborgere.”

En annen kritiker av rapporten er Marte Michelet i Dagbladet som med kronikken Heretter er det personlig har skapt så mye debatt at hun leverte en oppfølger for noen dager siden: Tall og fakta:

Utvalgets avtrykk i den norske samfunnsdebatten blir ikke først og fremst tallene de har lagt fram, men perspektivet de forsterker: En forestilling om at det må være noe defekt med innvandrerne – moralsk, etnisk, religiøst, whatever.

Den forestillingen kan umulig bekjempes med bare tall og fakta. Den må også bekjempes med et motperspektiv – et som ser blant annet mine svigerforeldre som alminnelige mennesker, ikke minustall.

Hun er nemlig svanger med “velferdsstatens undergang”, en “innvandrerunge” med pappa fra Iran:

Foreldrene hans, Mohammed og Parvin, flyktet fra Iran for redde sønnene sine unna den eskalerende krigen mellom Iran og Irak: Ville det vært en nettogevinst for Norge om Ali aldri hadde kommet til våre breddegrader, men i stedet hadde ligget i en massegrav i Iran, drept som utkommandert barnesoldat i det ørkesløse slaget mellom Saddam og Khomeini?

Det kan også være interessant å diskutere forskningens (manglende) uavhengighet og de tette båndene mellom akademia og myndighetene. En stor del av forskningen om innvandringen er bestilt fra myndighetene og resultatene er deretter, se tidligere sak Thomas Hylland Eriksen: Myndighetene hemmer migrasjonsforskningen

Brochmann-utvalgets rapport Velferd og migrasjon. Den norske modellens framtid kan lastes ned gratis.

OPPDATERINGER: UiO-forskere bak rapporten får mer slakt. “Rapporten handler om hvordan styre Norge mest mulig i retning av å bli gratispassasjer i europeisk sammenheng”, skriver Nina Dessau i Dagbladet.

Hvor lønnsom er innvandringen for A/S Norge? Dette spørsmålet undersøkte det regjeringsutnevnte Brochmannutvalget i en mye omtalt rapport. Norge ser ifølge kritikere ut til å ha fått innvandrerregnskapet som FrP har krevd i mange år.

Økonom: Innvandring en bombe under…

Read more

Vant pris for oppgave om minoritetsgutter som “skulle bare skremme’n”

“Vi er jo ikke sånn farlige, men det er så morsomt å se hvordan dere nervøse poteter reagerer, da”. Dette sier “Serchan”, en av Trond Gjellums informanter. I sin masteroppgave “Skulle bare skremme’ n!” viser antropologen hvordan ungdommer med etnisk minoritetsbakgrunn bruker majoritetsnordmennenes fordommer om “farlige utlendinger” for å få respekt.

For denne oppgaven fikk Gjellum nylig en pris for beste forskningsbidrag til Oslo-tematikk fra masterstudenter. Nå er han igang med å med å gjøre masteroppgaven om til bok.

Ikke alt disse minoritetsguttene sier og gjør må altså leses bokstavelig, understreker han. Det er mange morsomme eksempler i oppgaven, bl.a. dette fra en utdanningsmesse:

Framme ved standene hører jeg en si halvhøyt til Aqueel: «Hva skal du bli når du blir stor’a?». Aqueel drar litt på det: «Nei, veit ikke, jeg. Jeg vil jo gjerne bli advokat, da, men jeg tror pappa vil at jeg skal på madrassa i Pakistan og bli terrorist….høhø!». Majoritetsungdommene står rett ved og selv om de ser ut til ikke å bry seg, er det ikke vanskelig å se at de lytter nysgjerrig til samtalen. Aqueel snur seg plutselig rundt og ser rett på den ene av guttene: «Og så skal jeg sprenge no’ inni ræva DI!». Gutten hopper bakover, synlig bestyrtet, men sier eller gjør ingenting.

Det er selvfølgelig ikke noe mangel på forskning på såkalte minoritetsgutter. Dette er antropologen klar over. Gjennom å se på samspillet og forholdet mellom etniske majoriteter og minoriteter, understreker han, blir dette ikke bare en studie av “dem”, men også av “oss”:

Når informantenes spekulasjon i den etniske majoritetens stereotypier om etnisitet er så effektiv som sosial identifikasjon, koker det ned til at det som gjør informantene til «farlige innvandrergutter», like mye handler om holdninger og oppfatninger hos «oss» som essensialiserte aspekter ved «dem»

Dessuten spiller også andre grupper uten høy status hos folk flest og eliten som pønkere eller motorsykkelgjenger på frykt for å dominere situasjoner og områder.

Trond Gjellum har skrevet en kronikk om oppgaven i Dagbladet og på masterbloggen. Ifjor bidro han i tidsskriftet Antropress med teksten «Bare poteter får spille på laget!» – samtaler om etnisitet i en sofa.

Oppgaven er også tilgjengelig i fulltekst.

SE OGSÅ:

Integrering: “Snakk mer om norsk kultur!”

Forsk på innvandringsmotstanden!

Racism and The Five Major Challenges for Anthropology

Gjør lav klasse etnisitet mer synlig?

Volden langs Akerselva: – Heller gate- enn æreskultur

Fri diktning om vold mot barn i “innvandrerfamilier”

Doktoravhandling: Derfor lager de bråk

"Vi er jo ikke sånn farlige, men det er så morsomt å se hvordan dere nervøse poteter reagerer, da". Dette sier "Serchan", en av Trond Gjellums informanter. I sin masteroppgave "Skulle bare skremme' n!" viser antropologen hvordan ungdommer med etnisk…

Read more

Er det virkelig vi som er staten?

Vi plyndres av staten! Staten undertrykker minoriteter! Staten detaljstyrer livene våre! Når vi kommer med slike utsagn får vi ofte høre at det er jo vi som er staten. “Staten, det er deg!”, fastslår for eksempel Lars-Henrik Myrmel-Johansen fra Fornyings-, administrasjons og kirkedepartementet.

“De der oppe” er bare våre representanter. Er det virkelig slik? Stemmer det slik vi ofte hører at det er vi som er staten? Eller er staten noe separat, en egen elite med sine egne interesser og som derfor er så interesserte i å kontrollere oss? Var det ikke engang en hersker som sa “staten det er meg?”

Slike spørsmål stiller antropolog Iver B. Neumann i et innlegg i Dagsavisens nyemeninger.no. Han savner en slik debatt om staten.

Vi tar staten for gitt som noe som bare er der, som på en måte er det samme som samfunnet. Hvorfor er det slik? Dette skyldes dominansen av angloamerikansk teori, mener han. Han mener vi heller bør la oss inspirere av fransk og tysk samfunnsteori. Durkheim for eksempel er opptatt av relasjonen mellom staten og samfunnet som er under stadig forandring.

Den tidlige staten, skriver Neumann, er for Durkheim organisert separat fra samfunnet, en organisasjon som la under seg territorium, først og fremst ved våpenmakt, og kommuniserte med andre stater. Jo større grensesnitt staten har med samfunnet, desto mer demokratisk er staten ifølge Durkheim.

Med et slikt perspektiv er staten altså noe som kan studeres empirisk. Den er ikke bare der og svever i luften.

Heidi Stakset har skrevet en interessant kommentar til Neumanns artikkel, der hun viser til flere eksempler på at kontrakten mellom staten og samfunnet er radikalt brutt, blant annet i spørsmål rundt asyl og funksjonshemmedes situasjon. Enkeltpersoner har ingenting å stille opp mot “staten som styrkens herredømme”.

>> les innlegget og kommentaren på nyemeninger.no

Neumann har nylig gitt ut boka Antropologien og staten og har tidligere iår skrevet en kronikk i Dagbladet. I Kongene som forsvant (Dagbladet, 15.2.11) skriver han om kreativ historieskriving som får staten til å framstå som hevet over det timelige.

“Staten”, skriver han, “bør helst være så gammel at den er tidløs, for en gammel stat er en ærverdig stat.” Hvis innbyggerne tar staten for gitt, og endatil identifiserer seg med den, får statens ledere enklere dager.

Boka har fått en positiv anmeldelse i Universitas. “I motsetning til det som preger selvforståelsen til mange norske samfunnsvitere, nemlig at du som forsker ikke er berettiget en politisk mening, slår Neumann et velrettet slag for antropologens rolle som maktkritiker”, skriver Magnus Løvold.

Neumann har i 2009 levert sin doktoravhandling om diplomatiet, der kjønn- og klassehierarkiene lever i beste velgående.

SE OGSÅ:

Iver B. Neumann: Antropologi må være maktkritikk

Er staten i ferd med å dø eller ikke? Hva innebærer dette for antropologien?

“Tilliten mellom mennesker og til staten gjør Norden så rik”

– Støtt heller grasrota enn staten!

Michael Herzfeld: “Antropologi er en motvekt til nyliberalismen”

Tvangsretur: Når politiansatte klamrer seg til den “byråkratiske religionen”

Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold

Vi plyndres av staten! Staten undertrykker minoriteter! Staten detaljstyrer livene våre! Når vi kommer med slike utsagn får vi ofte høre at det er jo vi som er staten. "Staten, det er deg!", fastslår for eksempel Lars-Henrik Myrmel-Johansen fra Fornyings-,…

Read more