search expand

Majoriteten utenfor frivilligheten: Forsker bekymret for dårlig integrerte nordmenn

(inspirert av Hjorthen og Konrads tankesmie hehe) Majoritetsbefolkningen er dårligere representert enn minoritetsbefolkningen i etnisk mangfoldige frivillige organisasjoner.

– Dette kan ha konsekvenser for integreringen av etniske nordmenn i verdenssamfunnet, sier Eivar Imhjellen og Bigne Sock Gesaard til forskning.no.

De to forskerne står bak rapporten “Etniske nordmenn og frivillige organisasjoner” som peker på at representasjonen av etniske nordmenn er lavere. Forfatterne mener dette er problematisk.

– Gjennom deltakelse i frivillige organisasjoner får man tilgang til ressurser i form av kunnskap, fellesskap og nettverk. Man får også arbeidserfaring og attester som en kan bruke på arbeidsmarkedet.

– Når etniske nordmenn er dårligere representert enn minoritetsbefolkningen, har de ikke den samme tilgangen til disse ressursene, sier Imhjellen. Det er en demokratisk utfordring at representasjonen er lavere for etniske nordmenn, spesielt med tanke på medlemskap og tillitsverv i organisasjoner.

>> les hele saken på forskning.no

(inspirert av Hjorthen og Konrads tankesmie hehe) Majoritetsbefolkningen er dårligere representert enn minoritetsbefolkningen i etnisk mangfoldige frivillige organisasjoner.

– Dette kan ha konsekvenser for integreringen av etniske nordmenn i verdenssamfunnet, sier Eivar Imhjellen og Bigne Sock Gesaard til…

Read more

Selvmordsforskning: Nye perspektiver redder liv

Fortvilt? Ring oss! Det hjelper å snakke om det. Foto: Kecko, flickr

(utkast) Hver dag kaster seg minst en nordmann foran toget, henger seg, tar gift eller setter seg i bilen for å kræsje med et vogntog og dør. Enda flere prøver å ta livet av seg, men overlever.

Hvorfor velger de å avslutte livet sitt? Fordi de er psykisk syke? Ikke nødvendigvis. Det er på tide å ta et oppgjør med sykdomsfokuset og rette oppmerksomheten mot samfunnsforholdene som medvirker til at mennesker ikke orker å fortsette livet, mener flere og flere forskere, skriver Kari Dyregrov i Tidsskrift for Norsk Psykologforening.

Det er Sigrun Tømmerås som i et innlegg angående gårsdagens Verdensdag for forebygging av selvmord anbefaler Dyregrovs artikkel.

Den individuelle tilnærmingen kan ifølge Dyregrov være farlig. Sykdomsfokuset tar oppmerksomheten bort fra andre årsaksforhold og fremmer i liten grad ansvar blant hver av oss. “Alle har et ansvar for å forebygge selvmord, ikke minst de som har mye makt over andre menneskers liv. Noe å tenke på ikke minst for politikere og Nav”, kommenterer Tømmerås som har skrevet mye om selvmord.

Jeg har selv kritisert det ensidige medisinske sykdomfokuset i et tidligere innlegg om The Anthropology of Suicide. Kanskje selvmordsforskningen illustrerer særlig godt hvorfor det er nødvendig at real- og samfunnsfagene samarbeider mer, at tverrfaglighet faktisk redder liv?

Morten Thomsen, leder av organisasjonen Livslinien, har skrevet en veldig god og gripende artikkel i Information: Selvmord som kommunikationsmiddel. Selvmord og selvmordsforsøk kan ses som en reaksjon på ødeleggende samfunnsforhold, en protest mot å ikke blitt hørt og sett. Han skriver om en økende andel ensomme mennesker, snevre idealer om det gode liv, høye krav til vellykkethet og manglende evne til å takle egen og andres “svakhet”, “nederlag”, sorg og kriser.

Nasjonalt senter for selvmordsforskning og – forebygging ved Universitetet i Oslo satser stort på forskningsformidling. På senterets nettside finner vi flere tekster om selvmord som samfunnsproblem, bl.a. i den nyeste utgaven av tidsskriftet Suicidologi som de gir ut: Samfunnets og hverdagslivets lidelsesproduksjon og selvmordsproblematikken. Ansatser til en kritisk refleksjon av Yngve Hammerlin. Når man diskuterer selvmord, bør man også diskutere de negative konsekvensene som vårt økonomiske system har på menneskene, skriver rettssosiologen og kriminologen blant annet. “Konkurranseideologiens sosiale, psykiske og fysiske slitasje er svært belastende for en del mennesker og må studeres grundigere og mer konkret innenfor suicidologien.”

Verdensdagen mot selvmordforebygging har ikke fått særlig mye omtale i mediene. De fleste norske avisene brakte bare standard-meldingen fra NTB Markant nedgang i antall registrerte selvmord (mens den danske avisa Berlingske Tidende melder Flere selvmord på Grønland og Information tidligere skrev Flere selvmordsforsøg hos 1980-generationen i Danmark).

Dagens Nyheter har derimot markert dagen med en artikkelserie som bl.a inneholder saken ”Webbsidor uppmanar unga att ta sitt liv”.

For å redde liv, må selvmord altså også bli et politisk spørsmål. Psykologer og leger må samarbeide med antropologer, sosiologer og økonomer etc. Selvmord er også et integreringsspørsmål – uten at innvandrere trenger å være involverte.

Uansett er det viktig å snakke om selvmord og å bry seg.

SE OGSÅ:

The Anthropology of Suicide – World Suicide Prevention Day

Why anthropologists should politicize mental illnesses

Selvmord en gammel tradisjon på Grønland?

Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold

Doktoravhandling om spilleavhengige: – Heller forbrukerbeskyttelse enn sykeliggjøring!

Hvordan studere og forstå lidelse?

For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”

The globalisation of the Western conception of mental illness

Fortvilt? Ring oss! Det hjelper å snakke om det. Foto: Kecko, flickr

(utkast) Hver dag kaster seg minst en nordmann foran toget, henger seg, tar gift eller setter seg i bilen for å kræsje med et vogntog og dør. Enda flere…

Read more

Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold


Demonstrasjon i Sevilla. Foto: No Border Network, flickr

Hva er ødelagte bygninger sammenlignet med ødelagte mennesker? Dette spørsmålet stilte jeg meg ofte i det siste. Derfor har jeg skrevet dette innlegget om avviste asylsøkere og papirløse fra et tverrfaglig og globalt perspektiv.

I begynnelsen av juli brant ventemottakene i Lier og Fagerli ned. Det var beboerne selv som tente på bygningene. Med dette ville de – alle sammen mennesker som har fått endelig avslag på søknaden om opphold – protestere mot måten Norge behandler asylsøkere på.

Opprøret fikk ikke mye sympati i offentligheten. Politikere og byråkrater var mest opptatte av å sende opprørerne ut av landet.

UDI vil isolere ‘vanskelige asylsøkere’“, meldte Klassekampen. “Storberget senker terskelen for fengsling av asylsøkere“, skrev VG. Hvorfor skal vi bry oss om menneskene i ventemottakene, de er selv ansvarlige for sin situasjon, sa statssekretær Pål Lønseth i et intervju med Morgenbladet. “En totalt ansvarsløs handling“, kommenterte Aftenposten.

På en måte er den manglende støtten forståelig. Asylsøkerne har ødelagt flere bygninger. Likevel: Er det så enkelt å si hvem som har moralen på sin side?

Vold er ingen god løsning på konflikter. Men spørsmålet som er verdt å diskutere er om ikke asylsøkernes vold er “peanuts” i forhold til myndighetenes vold. Ikke bare beboerne, men også forskere karakteriserer tilværelsen på ventemottak som mental tortur. Hva er ødelagte bygninger sammenlignet med ødelagte mennesker?

“Jeg vet at menneskene i begge ventemottakene har lidd under mentale forstyrrelser grunnet langvarig, tilsiktet press fra norske myndigheter”, skriver Francis Okeny, menneskerettsaktivist fra Sudan, i et innlegg i VG.

Okeny har bodd i Lier ventemottak i fire år.

“Jeg vet også at myndighetene, gjennom å unnlate å vurdere situasjonen skikkelig og handle før det var for sent, gjorde seg skyldig i uaktsomhet”, legger han til og tar samtidig avstand fra brannstiftelsen. For beboerne har prøvd å få gehør mange ganger, men hos politikere og UDI vekket konferansene, møtene, teaterstykkene og avisartiklene deres ingen interesse, påpekte Kari Helene Partapuoli fra Antirasistisk senter flere ganger.

Det som beboerne opplever som mental tortur er endeløs venting i avsidesliggende mottak uten privatliv (fire menn i ett rom), frykt for deportasjon, og manglende anerkjennelse. De føler seg ydmyket av folk som stempler dem som “illegale” og “kriminelle”.

Siden myndighetene forbyr dem å tjene penger, er beboerne avhengige av lommepenger fra mottaket – 100 kroner i uka. “Det er ydmykende for et voksent menneske å måtte be om dopapir, tannkrem, såpe eller klær hele tida”, sa Francis Okeny i en tale.

“Mange blir gale her”, forteller en beboer fra Etiopia i NTNUs ferske rapport om ventemottaksordningen. “Jeg er redd for å bli slik. Jeg har observert de som er her mer enn ett år. De blir ubrukelige. Noen begynner å bruke rusmidler for å glemme.” En “skyggerapport” som norske organisasjoner sendte til FNs rasediskrimineringskomité inneholder enda flere historier om ydmykete asylsøkere.

Livet på ventemottak

Fra en debatt i Litteraturhuset i Oslo om situasjonen i ventemottakene

Ifølge psykolog Evelin Lindner er det å ydmyke noen noe av det verste man kan gjøre mot et menneske – og noe av det farligste. Hun betegner ydmykelse som “følelsens atombombe“.

Også psykiater Sverre Varvin betegner ventemottakene som destruktive.

Nå kan man som Pål Lønseth innvende at asylsøkerne har brakt seg selv i denne situasjonen. Søknaden deres er avslått, altså har de ikke krav på beskyttelse. Vi har ingenting mer med dem å gjøre. Ferdig med saken.

Men mange av dem er “ureturnerbare” eller “papirløse“. De kan heller ikke dra til et annet land i Europa. På grunn av Dublinavtalen betyr et avslag i Norge et avslag i hele Europa.

I tillegg bør man spørre seg om begrensningen i andre menneskers bevegelsesfrihet er rettferdig i seg selv. Nordmenn kan reise nærmest hvor som helst i verden. Hvorfor skal ikke denne retten også gjelde for irakere? Er ikke denne diskrimineringen på grunn av ens nasjonalitet i strid med menneskerettighetene?

Mange forskere mener det er på tide å tenke nytt. Dagens globaliserte verden, skriver filosof Odin Lysaker i boka “Rettferdighet“, behøver en kosmopolitisk rettferdighetsteori som fremholder at ingen mennesker er ulovlige. Han presenterer arbeidene til Martha Nussbaum og Seyla Benhabib. De argumenterer for at grunnleggende rettigheter bør gjelde for mennesker som verdensborgere og ikke som statsborgere.

Boka viser at dagens måte å håndtere migrasjon på skaper millioner av nærmest rettighetsløse personer og at det må gjøres noe med det.

Ikke bare beboerne i ventemottakene er offer for det som den sørafrikanske antropologen Owen Sichone kaller “global apartheid“. Samtidig som apartheid ble avskaffet i Sør-Afrika, har Vesten innført et apartheidsystem på globalt nivå som skiller de rike fra de fattige. Grensene til de rike landene blir militarisert , og det bygges murer som aldri før. Hver dag dør flyktninger i forsøket på å komme seg gjennom Festning Europa. Hvem har ansvaret for disse livene som gikk tapt som konsekvens av Europas innvandringspolitikk? Dette var ett av mange spørsmål som kom opp på konferansen “Kan et menneske være ulovlig” i Oslo forrige uke. Ja, hvilket ansvar har Knut Storberget?

Flere forskere er overbeviste om at fri migrasjon er veien å gå – ikke bare av moralske grunner. Migrasjon bidrar mer til utvikling og fattigdomsbekjempelse enn bistand ifølge antropolog Alessandro Monsutti og statsviter Jonathan Moses. En slik verden uten UDI er ikke utopisk. 21. mars 1860 bestemte Stortingspolitikerne at hvem som helst kan reise fritt inn til Norge. Som i resten av Europa var man overbevist om at grensekontroll var noe som hørte til despotiske stater, skriver Jan Eivind Myhre i Norsk innvandringshistorie.

Myndighetene ønsker seg lojale borgere. Men av og til er det nødvendig å gjøre opprør. Grunnen til at vi lever i noenlunde demokratiske samfunn er at andre har gjort opprør på vegne av oss.

Men kan vi dermed si at de opprørske asylsøkerne er gode rollemodeller? Som overbevist pasifist synes jeg at dette spørsmålet er vanskeligere å svare på enn spørsmålet om Knut Storberget, Pål Lønseth og de ansvarlige i UDI er gode rollemodeller. For det er de definitivt ikke.

SE OGSÅ:

The “illegal” anthropologist: Shahram Khosravi’s Auto-Ethnography of Borders

Antropologen Shahram Khosravi- Ikke kall dem for illegale

En etnografi fra et asylmottak for enslige mindreårige

Masteroppgave om tvangsreturer: Når politiansatte klamrer seg til den “byråkratiske religionen”

Nina Glick Schiller: Who belongs where? A Global Power Perspective on Migration

Hvem er kriminell: EU eller flyktningene?

– Åpne grenser er løsningen

Demonstrasjon i Sevilla. Foto: No Border Network, flickr

Hva er ødelagte bygninger sammenlignet med ødelagte mennesker? Dette spørsmålet stilte jeg meg ofte i det siste. Derfor har jeg skrevet dette innlegget om avviste asylsøkere og papirløse fra et tverrfaglig og globalt…

Read more

Hva har Rondane og Kilimanjaro til felles?

Mange bøker blir aldri omtalt i mediene. ”Rondane Kilimanjaro. Om vennskap som flytter fjell”, skrevet av antropologen Ilona Drival, har vært et av disse ignorerte bøkene. Nå er boka – som kom ut i fjor – blitt anmeldt i Bistandsaktuelt.

Vi får vite at boka er en blanding av feltnotater, anekdoter, fagbok og betraktninger. Antropologen ta for seg forskjeller, likheter, kultur og historie fra to fjellbygder; en i Rondane og en i Kilimanjaro.

Drivdal har på slutten av nittitallet vært på feltarbeid blant småbrukere i Kibosho, Kilimanjaro Region. Etter endt feltarbeid, opprettholdt Drivdal kontakten med grenda, noe som senere førte til samarbeid mellom Kibosho og Hedmark Bonde- og Småbrukarlag og Stor-Elvdal kommune som også har gitt ut boka. Kontakten har belyst likhetstrekkene mellom småbrukere i Norge og Tanzania i stedet for å fordype seg i forskjellene.  

Anmelder Anne-Lise Langøy (som også er antropolog – og byråkrat i UD) er begeistret.

Mens jeg leste boka, lette jeg automatisk etter begreper som kunne lede meg til en sedvanlig, profesjonell bistandsbyråkratisk tilnærming til stoffet. Dette fant jeg ikke. Drivdals termer og perspektiver er akk så virkelighetsnære, nært grasrota og den felles kaffekoppen så og si. Hun beskriver småskala utviklingsprosjekt som setter mennesket, kultur og næringsgrunnlag sammen i en logisk helhet.

Det slo meg at boka nettopp er verdifull av den grunn – den er en hyllest til de som synes det er verdt å lære andre kulturer å kjenne og være med på å bidra til utvikling i praksis. Den beskriver det typiske sivile samfunns engasjement i utvikling og folk-til-folk samarbeidet. Og til syvende og sist, grenda, husholdet og mennesket er vel den egentlige måleenheten når vi skal finne ut om tusenårsmålene er nådd eller ikke. Boka er av den grunn opplysende og betydningsfull for opinionen i Norge.

>> les hele saken i Bistandsaktuelt

– Jeg vil utfordre våre forestillinger om afrikanere. Vi tror på en måte vi må redde dem. Men de kan mye selv, sa forfatteren ved lanseringen.

SE OGSÅ:

Telemarkskua, bygdeliv og næringsutvikling

Landbruk: Etiopia viser veien

Thesis: Conservation for Whom? Telling Good Lies in the Development of Central Kalahari

Dissertation: Survival in the Rainforest

Les bygdebøker!

Mange bøker blir aldri omtalt i mediene. ”Rondane Kilimanjaro. Om vennskap som flytter fjell”, skrevet av antropologen Ilona Drival, har vært et av disse ignorerte bøkene. Nå er boka - som kom ut i fjor - blitt anmeldt i…

Read more

Forsk på innvandringsmotstanden!

Kronikken Drøm fra Disneyland der FrPerne Kent Andersen og Christian Tybring Gjedde hevder at innvandringen “river landet vårt i filler” har vakt stor oppmerksomhet. Men de to karene sier egentlig lite nytt. Kronikken er bare en oppsummering av rasismen i nettavisenes kommentarfelt vi leser hver eneste dag og som vi også finner på nettsteder som document.no.

I diverse avis- og blogginnlegg blir kronikken slaktet, for eksempel av Marte Michelet i Dagbladet (“Tybring-Gjedde minner oss på hva FrP egentlig er”), Jonas Gahr Støre i Aftenposten (“Norsk kultur står klippefast i et moderne norsk mangfold.”), religionshistoriker Cora Alexa Døving i Aftenposten (“Det flerkulturelle Norge er ikke en fiks idé fra Arbeiderpartiet, men en konsekvens av globalisering“) og antropolog Bischoff (“Norge blir visst revet i filler“), mens Konrads tankesmie har “oppdaget” et dokument fra 1938, skrevet av en viss “Christian Pudding-Gjedde” med tittelen “Jødene ødelegger norsk kultur“.

Det er sikkert viktig å debattere kronikkens påstander, men jeg er ikke sikker på om “fakta” er det viktigste. Kanskje det kan være mer interessant å studere innvandringsmotstanden i seg selv, gjerne i et komparativt perspektiv: Hvorfor blir noen innvandrings-/islammotstandere?

Motstanden handler om utrygghet i dagens nyliberale globale verden, mener for eksempel mediesosiolog Gavan Titley.

Og hvorfor blir andre innvandringstilhengere eller kosmopolitter? Og når er man det ene eller det andre?

For ikke alle som sier rasistiske ting er rasister og slett ikke hele tida slik antropologen John L. Jackson påpeker.

Eighteenth- and 19th-century slavemasters were racists, but they weren’t only racist. They were also revolutionaries and humanitarians, adventurers and religionists. To call someone racist isn’t about explanatory exclusivity.
(…)
We often imagine ourselves to be looking for racists who are racist 365 days out of the year. To chronicle the several days each week or month or lifetime when they are not demonstrably racist is either (i) to dismiss such fallow periods as exceptions (or mere performance) or (ii) to offer them up as proof that said accusations are false. But it doesn’t make sense to think of racism the way we think of, say, racial identity (as something we conspicuously carry around with us all the time, everywhere we go).

Han nevner Officer John Ryan i filmen Crash fra 2004 som eksempel:

In one scene, Ryan is a working-class cop who mercilessly harasses a middle-class black couple during a traffic stop, clearly relishing his racial privilege and lauding it over his intimidated victims. In another scene, he can risk his own life to pry that same black woman from a burning car before it explodes.

Oppdatering Haha, satire-nettstedet 5080.no kommenterer Frpernes kronikk i Aftenposten:– Aftenposten-kronikker plagierer våre nettdebatter:

– Kronikken er nesten identisk med et par av de kommentarene vi fjernet for to uker siden. Alt Aftenposten har gjort er å rydde opp i skrivefeil og kutte ned på antall utropstegn, sier debattredaktør i Dagbladet, Jo Randen.

Dagbladet mener Aftenposten undergraver markedet for rasistiske og hatske meninger når de velger å betale bidragsyterne.

SE OGSÅ:

Antropolog studerte FrP-lokallag

Anfindsen mot Hylland Eriksen: Hvordan kommunisere med meningsmotstandere?

Antropolog: Slutt å bruke ordet “innvandrer”!

Integrering: “Snakk mer om norsk kultur!”

Thesis: That’s why there is peace

– Highlight the connections between people!

Identity politics: Have anthropologists gone too far?

Kronikken Drøm fra Disneyland der FrPerne Kent Andersen og Christian Tybring Gjedde hevder at innvandringen "river landet vårt i filler" har vakt stor oppmerksomhet. Men de to karene sier egentlig lite nytt. Kronikken er bare en oppsummering av rasismen i…

Read more