search expand

Ny doktoravhandling: Nordsvenske ungkarers jakt etter kjærligheten

“Det är en fängslande bok om vad, hur och varför kärlek är och bör vara, något som inte bara ensamstående män i inlandet funderar över”, skriver Svenska Dagbladet om doktoravhandlingen “Man ska ju vara två. Män och kärlekslängtan i norrländsk glesbygd” av sosialantropologen Lissa Nordin.

Nordin har i to år vært på feltarbeid blant ensomme single menn i Norrland, vært med på fiske­turer, dans og sjekketurer til St Petersburg. Hun har vært blant menn som er dobbelt marginaliserte: De bor i utkanten – i “glesbygden” og i tillegg er de ugifte – en livsform som ikke er like akseptert i glesbygden som det er i byen.

Avhandlingens styrke er ifølge SvD at antropologen ikke har bidratt til en ytterlige stereotypisering av mennene i Nord-Sverige. Det er samfunnets forestillinger om det gode liv som gjør disse mennene til outsidere. Ifølge disse normene må en være gift for å være lykkelig:

Hon visar hur männen hela tiden måste parera mot olika ”felaktiga” mansroller i sin strävan efter kärlek och tvåsamhet. I ord och handling söker männen konstruera sig själva som ”riktiga” och ”bra” män, trots att den avgörande ingrediensen saknas, nämligen den kärleksfulla tvåsamheten med en kvinna.
(…)
Lissa Nordin konstaterar att det inte finns några “singelmän” i Västerbottens inland – bara ungkarlar och gammpojkar som måste förhålla sig till det faktum att de är levande stereotyper.

I en tidligere artikkel i samme avis om Nordins forskning leser vi:

Hon menar att de här männen inte är undantagen som behöver förklaras. I stället använder hon sig av ett perspektiv där hon kritiskt granskar den heterosexuella normen, heteronormativiteten. Då framkommer en helt annan bild.

Det handlar istället om ett system som producerar de här männen. Männen är i sin tur en förutsättning för att det här systemet ska fungera. De behövs för att andra ska kunna definiera sig som normala gentemot de här männen som ses som avvikare. Det är alla de krav och förväntningar som ryms inom det heteronormativa som gör att de här männen agerar som de gör.

Idealet er dessuten at kjærlighet ikke skal være arrangert. Derfor er det fortsatt mange som syns at sjekking på nett eller en tur til St.Petersburg er moralsk tvilsom. “Men hur”, spør Nordin, “ska männen då bete sig för att träffa kvinnor?”

>> les hele saken i SvD: Att bygga en mansroll i Norrland

>> les mer om studien i SvD: “Ett hus utan en kvinna är inget hem”

>> pressemelding fra Stockholms universitet

Avhandlingen kom ut som bok. Det er vel derfor at den ikke er tilgjengelig som pdf.

Antropologen har under feltarbeidet vært intendent på Vindelfjällens Forskningsstation “mitt i den nordsvenska vildmarken” i Ammarnäs:

Min dröm ar att kunna locka hit samhällsvetare och humanister, att samla många vetenskaper under samma tak och väcka både nationella och internationella intressen för forskning om och i dessa trakter.
(…)
Av stor vikt år också att få till stånd ett längre forskningsprojekt, gärna med lokalbefolkningen involverad. Idag försvinner ofta forskningen med sin utövare.

– Det hör till forskningsvärldens realiteter. Folk blir klara, till exempel med sina avhandlingar, och sedan upphör verksamheten.

>> les hele saken: “Forskning vid vägens ände. Med mångvetenskapen som mål och glesbygdens över”

SE OGSÅ:

– Snakk om normalitetssentrisme! Ikke bare folk fra andre land, men også døve, blinde og folk i rullestol kan ha alternative forestillinger om det gode liv.

“Normalitet” og “Trygghet” – Thomas Hylland Eriksen med to nye bøker

Etnologer forsker på samlivskurs

"Det är en fängslande bok om vad, hur och varför kärlek är och bör vara, något som inte bara ensamstående män i inlandet funderar över", skriver Svenska Dagbladet om doktoravhandlingen "Man ska ju vara två. Män och kärlekslängtan i norrländsk…

Read more

Feltarbeid? Fem måneders rundtur i Sørøst-Asia!

Erlend Skjortnes Aano har valgt et perfekt tema for sin masteroppgave i antropologi: Backpackere. “Planen er å oppsøke tilfeldige backpackere og bli med dem hvor enn det er de har tenkt seg”, leser vi i Studvest.

Han har nok rett når han sier:

Min påstand er at disse menneskene først og fremst er på reise. Backpackere reiser uavhengig. De er på ingen måte på ferie i Thailand. De er på reise

– Det finnes litteratur om backpackerfenomenet, men ikke så mye”, legger han til.

Se blant annet:

Siri Johnsen: Jalan jalan! En sosialantropologisk analyse av backpackere i Nusa Tenggara, Indonesia

Christina Anderskov: Backpacker Culture. Meaning and Identity Making Processes in the Backpacker Culture among Backpackers in Central America

SE OGSÅ:

Runar Døving om nordmenn på ferie: – Alle normer snus på hodet

Antropologer kritisk mot økoturisme

Erlend Skjortnes Aano har valgt et perfekt tema for sin masteroppgave i antropologi: Backpackere. "Planen er å oppsøke tilfeldige backpackere og bli med dem hvor enn det er de har tenkt seg", leser vi i Studvest.

Han har nok rett når…

Read more

“Nesten som på feltarbeid” – Månedens antropolog på jobb i Uteseksjonen

Antropolog Anniken Sand har skrevet en interessant tekst om jobben som sosialarbeider i Uteseksjonen i Rusmiddeletaten (Oslo kommune). Det er en del i denne jobben som ligner på et feltarbeid. Sand er blitt kåret til månedens antropolog februar 2007 av Norsk antropologisk forening (NAF).

Hun skriver:

På mange måter lignet den første tiden i Uteseksjonen på et feltarbeid, hvor det å bli kastet ut på patrulje nattestid i Oslo var et ganske rått møte med (narkotika-)feltet. Mandatet var mer spisset, men som oppsøker er man nødt til å være åpen for de situasjoner som oppstår, og følge retningen en samtale tar, i likhet med en antropolog på feltarbeid.

I samtalene med klienter inne på Uteseksjonen hadde jeg også god bruk for min antropologiske bakgrunn. Jeg forsøke å ikke være forutinntatt, og å se det hele fra ”The natives point of view”.

(…)

De fleste av Uteseksjonens ansatte har en unik evne til, og også muligheter til å ta klientens ståsted, i motsetning til en ansatt på et sosialkontor som også må svare for sin bruk av kontorets budsjett. Uteseksjonens idealer om å være den meningsberettigete narkomanes stemme ut i det offentlige (makt-) systemet, samsvarer mye med antropologiens ønske om å bringe de undertryktes stemmer ut, og var kanskje årsak til at jeg raskt fant meg til rette.

Men det er også visse forskjeller:

Som antropolog kan man ha en teoretisk distanse til visse kulturelle fenomen, man observerer dem for å teoretisere over dem. Som ”hjelper”, må man gå inn i dem. Med hjelpefunksjonen følger det en viss normativitet – man kan ikke hjelpe kun ut fra klientens ønsker. Hjelpen skal være i samsvar med disse ønskene, men ikke ubetinget. Dette er et til dels uløst moralsk dilemma. Man må av og til tilrettelegge for ting man føler er feil.
(…)
Mens en samtale mellom en antropolog og ”innfødt” på feltarbeid, i større grad kan være preget av jevnbyrdighet, så er en sosialarbeider endringsfokusert. Der antropologien ikke skal intervenere er det nettopp det en sosialarbeider skal. Og der antropologen er forpliktet av forskningsetikk, er vi av kommunens.

Det er ikke lett å være akademiker blant sosionomer og andre praktikere. Kun tre av de 25 ansatte hadde universitetsbakgrunn:

Det var ikke bare feltarbeid ”på gata”. I begynnelsen følte jeg like mye at jeg var deltagende observatør blant kollegaene mine. Jeg prøvde å gli inn i et fagmiljø totalt annerledes enn det akademiske. Sosionomer og barnevernspedagoger er for en stor del praktikere og ikke teoretikere, og med stor yrkesstolthet. Jeg var nødt til å legge fra meg akademiske termer i et ”praktisk” miljø.

Det var uvant for meg å se at akademisk utdannelse ikke hadde noe høy status blant mine kolleger. Her var det praksis som var førende. Akademia ble sett på som livsfjernt og lite matnyttig, bortsett fra helt konkrete forskningsprosjekter.

Hennes konklusjon er ikke overraskende. Hun er for tiden hjemme med barn nummer tre og skal ikke tilbake til jobben i Uteseksjonen:

Selv om det er givende og interessante arbeidsdager når man jobber tett opp mot mennesker i kriser, gjør det også noe med en, og jeg har nå behov for distanse og en mer teoretisk tilnærming til problemstillingene disse ungdommene sliter med.

>> les hele teksten på NAFs hjemmeside

Anniken Sand skrev sin hovedfagsavhandling om narkotikabruk blant ressurssterk ungdom.

SE OGSÅ:

Månedens antropolog Jørn C.Øwre: Farvel til næringslivet, hei til humanitært arbeid

Opptatt av byråkratiets stammekultur – månedens antropolog Mona Paulsrud

– Antropologisk kunnskap etterspurt i psykiatrien: Månedens antropolog Tore Gundersen

Antropolog Ingvild Solvang jobber med flyktninger i Indonesia: – Føles bra å anvende antropologien i konfliktsituasjoner

Vil avmystifisere forestillinger om rus – Doktorgrad på lørdagsnarkomaner

Antropolog disputerer med «Alkoholkulturer i norsk arbeidsliv»

Antropolog Anniken Sand har skrevet en interessant tekst om jobben som sosialarbeider i Uteseksjonen i Rusmiddeletaten (Oslo kommune). Det er en del i denne jobben som ligner på et feltarbeid. Sand er blitt kåret til månedens antropolog februar 2007 av…

Read more

Thomas Hylland Eriksen: “Jakten på trygghet gjør oss utrygge”

– At vi prater så mye om trygghet er en paradoks ettersom vi aldri har vært tryggere enn i dag, sier Thomas Hylland Eriksen i et intervju med Svenska Dagbladet. Han tror at vi er så opptatt av å minimere alle slags risker fordi vi har en “overdreven tro på vår evne til å kontrollere våre liv”.

Det kan også være et tegn på at vi mangler visjoner, leser vi:

– Det är djupt mänskligt att vilja vara del av något större. Det kan vara religion eller känslan att vara med och skapa en del av historien, en del av ett projekt där vi känner att ”det jag gör är helt nödvändigt”.

Den känslan har vi förlorat, menar Thomas Hylland Eriksen. Det innebär att vi blir väldigt upptagna av våra egna liv, vår livsstil. Äter jag riktigt? Kan maten vara farlig? Borde jag bli vegetarian? Uppfostrar jag mina barn rätt?

(…)

– Ängsligheten verkar handlingsförlamande, frihetsbegränsande och vi riskerar bli utan möjlighet att lära av våra fel. Och vi kan få relativt händelsefattiga liv.

>> les hele saken i Svenska Dagbladet (Lenke oppdatert 7.7.2025)

SE OGSÅ:

“Normalitet” og “Trygghet” – Thomas Hylland Eriksen med to nye bøker

Advarer mot trygghetsfundamentalismen: En overdrevet jakt på trygghet skaper utrygghet

Matglede viktigere enn mattrygghet

Hylland Eriksen om fugleinfluensaen og globaliserte risker

Ethnographic Research: Gated Communities Don’t Lead to Security

– At vi prater så mye om trygghet er en paradoks ettersom vi aldri har vært tryggere enn i dag, sier Thomas Hylland Eriksen i et intervju med Svenska Dagbladet. Han tror at vi er så opptatt av å minimere…

Read more

Kritiserer undervurdering av klasseforskjeller i innvandringsdebatten

bokcover Nå er tyskeren professor ved Høgskolen i Oslo. Men hans livshistorie minner oss på at tyske og somaliske innvandrere kan ha mye til felles. Og at vi bør se mer på klasseaspekter i innvandringsdebatten.

Alle innvandrere er lei av det: Nordmennene definerer oss ofte etter vår (og foreldrenes) nasjonalitet. “Det finnes en tendens i både mediene og i forskningsmiljøene til å undervurdere klasseforskjeller og klassereiser når det er tale om innvandring, og en tilsvarende tendens til å overvurdere nasjonale forskjeller”, skriver historiker Frank Meyer.

Den tyske professoren er en av 12 “eliteinnvandrere” som forteller om sitt møte med det norske samfunnet i boka Mellom to kulturer (utgitt av Sharam Alghasi, Kathrine Fangen, Ivar Frønes, Gyldendal Akademisk). Historien er spennende ikke minst fordi Meyer viser at en ikke trenger å være innvandrer for å føre en minoritetstilværelse. Også mange såkalt etniske nordmenn er dårlig integrert i det norske samfunnet.

Meyer gir innblikk i det dypt religiøse og klassedelte tyske samfunn han vokste opp i. Han følte seg hele tida som outsider – fordi han var protestant og fordi han var arbeiderklassegutt:

Kanskje hadde jeg ikke valgt å utvandre til et annet land dersom min familie hadde vært bedre integrert i bygdesamfunnet? Hadde jeg sklidd inn i majoritetssamfunnet via de usynlige og akk så mektige kanalene som majoriteten bruker bevisst og ubevisst for å vedlikeholde sin dominerende posisjon, ville det nok vært lettere å bli.

Meyer vokste opp som protestant i et tradisjonelt westfalsk bondesamfunn. “Katolisismen”, skriver han, “gjennomsyret hele min barndoms verden”:

“Barnehagen jeg gikk i, var katolsk og var oppkalt etter katolikkenes skytshelgen St.Antonius. Barneskolen min var lokalisert i det eldgamle klosteret, med metertykke murer, og det var fem meter under taket. Det var bare katolsk religionsundervisning, og vi små protestanter fikk en velkommen fritime da. Likevel var det slik at vi også følte oss utenfor. (…) Og senere, fra jeg var ti, gikk jeg på et gymnas der flertallet av lærerne var katolske nonner.
(…)
Katolske barn og ungdommer ble sosialisert inn i nettverkene ved hjelp av egne katolske organisasjoner som Landjugend (Bygdeungdommen). Dette var en verden som vi protestanter ikke hadde tilgang til.”

Utdanningen ville han bruke til å komme seg ut av minoritetsposisjonen – noe som han lyktes med. Men også på Universitetet følte han seg som outsider. De fleste studenter kom nemlig fra godt møblerte hjem:

Foreldre betalte studieavgifter, bil, kost og losji til sine barn. (…) Jeg måtte klare meg med det staten ga meg i lån. (…) Jeg var også litt uglesett blant medstudentene på grunn av mitt dype alvor i studiene og mine gode karakterer. For meg var dette imidlertid den eneste måten jeg kunne klare konkurransen på.

Og her er vi inne i noe essensielt: Dette alvoret, skriver han, har preget ham mer enn tyskheten:

For meg var det alltid eksistensielt viktig å gjøre de riktige tinge og gjøre ting riktig. Dette var en dyd av nødvendighet fordi jeg aldri hadde noe familiært nettverk som ville dempe fallet dersom det skulle inntreffe

Så, mens andre i løpet av semesterferien reiste verden rundt, skriver han, tok han et praktikum i et byarkiv for å komme i kontakt med et relevant arbeidsfelt for historikere.

Interessant er også følgende setning: Den klassereisende har ikke råd til å være ukonvensjonell:

For oss studenter – eller kanskje bare for oss som betraktet oss som seriøse – dreide studiet seg om i mest mulig grad å etterligne professorenes væremåte. (…) I skrivingen, kritikken og de svarene som vi vartet opp med til våre kritikere, med hele måten å tenke, føle og være på, viste vi i hvilken grad vi hadde lyktes med å gjøre yrkesidentiteten til en integrert del av oss selv.
(…)
For meg fantes det ikke noe slingringsmonn når det gjaldt utviklingen av fagkompetansen og yrkesidentiteten. Den klassereisende har ikke råd til å være ukonvensjonell

I Oslo trivdes han. Han kom inn i et ung studentmiljø med mange innflyttere som ønsket nye kontakter. Det var mange gode fester og det tok ikke lang tid før han fikk seg kjæreste og en sønn. Miljøet var egalitært med mange politisk engasjerte professorer. Han fant fort sin nisje “som ingen andre kunne ta fra ham” (ble med i et forskningsprogram om Willy Brandt i Norge).

Men likevel:

Uansett hvor lenge jeg bor i Norge (…), vil det alltid være en viss sansynlighet for at min tyske opprinnelse vil telle mest for hvem jeg regnes for å være. Den som tilhører majoriteten, kan da bruke et like enkelt som brutalt maktmiddel, nemlig å påpeke at han eller hun er den “normale”, og den fremmede er den som er “annerledes” eller “unormal”.

Et eksempel. En kollega sier til ham “Er det fordi du er tysk at du sa det du sa?” etter en diskusjon for å løse en kinkig sak på jobben (og referansen til “det tyske” var ikke ment som kompliment!).

Meyer forklarer:

– “Er det fordi du er tysk at du sa det du sa?” – “Nei”, skulle jeg ha svart, “det er hovedsakelig på grunn av min klassebakgrunn at jeg sa det jeg sa. Og dessuten fordi jeg har reist over landegrensene.” Men svaret ble ikke gitt der og da, men først utformulert et par år senere, her i denne teksten. Denne gangen smilte jeg forlegent, unnskyldende og forvirret. Gravalvoret, eksaktheten, systematikken og det helhjertede engasjementet mitt var blitt oppdaget og forklart med en underbevisst væremåte, min tyske.
(…)
Du kan få meg ut av de enkle kår, men du får aldri de enkle kår ut av meg.

Boka er blitt tidligere omtalt i Aftenposten, NRK og Ny Tid.

SE OGSÅ:

Utlending for alltid – Eliteinnvandrere med “nedslående historier”

– Det norske samfunnet er ekskluderende. Forskning på intellektuelle flyktninger

Forsket på nederlandske livsstilsflyktninger i Norge

Hovedoppgave om dølene i Troms: Nordmenn som innvandrere i Norge

For mer kosmopolitisme – ny bok: “Verdensborgeren som pædagogisk ideal”

Ny rapport: Foreldrenes klassebakgrunn viktigere enn etnisitet eller nasjonalitet

Vis billetten – du er på klassereise. Antropologen Marianne Gullestad: “Dette temaet er hot! Jeg er blitt nedringt de siste dagene”

bokcover

Nå er tyskeren professor ved Høgskolen i Oslo. Men hans livshistorie minner oss på at tyske og somaliske innvandrere kan ha mye til felles. Og at vi bør se mer på klasseaspekter i innvandringsdebatten.

Alle innvandrere er lei av det: Nordmennene…

Read more