search expand

– Vi må slutte å snakke om røtter

Er adopterte barn “to-kulturelle” som lengter tilbake til “røttene” sine? Geir Follevågs doktoravhandling der han utfordret konvensjonelle forestillinger om familien kan nå lastes ned i BORA (Bergen Open Research Archive).

Oppgaven ser ut til å være obligatorisk lesning for alle som er opptatt av spørsmål knyttet til identitet, kultur og rasisme. Det er på tide å stille spørsmål om den biologiske familiens primære status, mener Follevåg. Forestillingen om at vi har “røtter”, er uheldig og feilaktig. Mennesket er ikke en plante.

Follevåg er blitt adoptert fra Sørkorea og kritiserer biologisentrismen – det å knytte tilhørighet til blod og jord – til hvor og av hvem man er født. Han mener adopsjonsformidlere gjør barna en bjørnetjeneste ved å dyrke opprinnelseslandets kultur og skikker:

Til grunn for den tankegangen ligger forestillingen om en ubrytelig forbindelse. Selv kjenner jeg hverken språk eller kultur i Sør-Korea. De fleste blir adoptert før de er to år gamle. Hvorfor skal da jeg og andre dyrke denne kulturen? Alle, adoptert eller ei, må vi lære språk og kultur fra bunnen av, altså der vi faktisk vokser opp.

Vektleggingen av det biologiske kan også være et hinder for integrering og for arbeidet mot rasisme:

Vår definisjon av en innvandrer i dag lyder slik: Hvor er du født? Og av hvem? Dermed vil en person fra Pakistan alltid være innvandrer i Norge, man kan jo ikke forandre hvor man er født. Vedkommendes kulturelle identitet blir bestemt av fødsel, og da kan vi ikke forvente full integrering.

Vi må i stedet finne andre, mer dynamiske kriterier. Vår forståelse av tilhørighet, hvor og av hvem man er født – blod og jord – er ikke noe nytt og heller ikke ufarlig. Det var samme prinsipp som ble brukt for å ekskludere jødene fra den tyske jord.

>> les saken i Aftenposten

>> Mennesket er ikke en plante – debatt på Iskwews hjørne

>> last ned doktoravhandlingen “Biologosentrisme : om litterære framstellingar av adopsjon”

Follevåg har i 2003 gitt ut boka Adoptert Identitet og holdt et tankevekkende foredrag i Kinaforeningen: “Gjør vi egentlig barna våre en bjørnetjeneste ved å fokusere så sterkt på Kina og det kinesiske? Risikerer vi, i verste fall, å gå rasismens og fremmedfryktens ærend?” Han forekommer også i artikkelen Ukjent opphav i Dagbladet der Hanne Eide Andersen (også adoptert) skrive om hvordan det oppleves å være adoptert – og bli satt i bås av både forskere og andre. Tidligere har jeg skrevet om Third Culture Kids som også er blitt stakkarsliggjort fordi de oppvokste i utlandet og flyttet mye.

SE OGSÅ:

Doktorgradsprosjekt: Foreldreskap i bio- og genteknologiens tidsalder

– Vi trenger en debatt om barnets beste. Antropolog Signe Howell om adopsjon

Thomas Hylland Eriksen: “Tiden er inne for en kosmopolitisk kulturradikalisme”

Rasetenkning i Språkrådet?

Hva er kultur? Hvordan takle fremmed kultur?

Er adopterte barn "to-kulturelle" som lengter tilbake til "røttene" sine? Geir Follevågs doktoravhandling der han utfordret konvensjonelle forestillinger om familien kan nå lastes ned i BORA (Bergen Open Research Archive).

Oppgaven ser ut til å være obligatorisk lesning for alle…

Read more

Dansk statsborgerskaps-test for vanskelig for danskene

(via anders deutsch) En hoax? Et ondskapsfullt påfunn fra en satiriker? Neida. Testversjonen av den danske statsborgerskapstesten er lansert: Hvad fortæller den runesten, som Harald Blåtand rejste i Jelling i ca. 965? Hvad var navnet på den biskop, som regnes for Københavns grundlægger? Hvilken lampe er tegnet af arkitekten Poul Henningsen? Hvilket år blev stavnsbåndet, der blandt andet forhindrede fæstebønder i at flytte fra deres hjemegn, ophævet?

Alle som søker om dansk statsborgerskap må fra mai av svare på 40 slike spørsmål. For å få innvilget statsborgerskap må en svare korrekt på 28 av disse.

Vanskelige spørsmål? Jo. Ifølge den tyske avisen taz (tageszeitung) klarte heller ikke de fleste såkalt etniske danskere å svare korrekt.

Men vent, å svare riktig er ikke nok. Først må en innfri 12 krav for å kunne gå opp til prøven. Og betale en tusenlapp.

Det er ikke overraskende at denne testen er blitt slaktet. Det er heller ikke overraskende at kritikken preller av på politikerne.

Og her er De 200 spørgsmål, der skal teste danskheden og her er De 200 svar.

Norske aviser har hittil ikke skrevet om denne testen.

Slike tester er blitt diskutert tidligere, også i Norge se bla. Ernas test (Utrop.no), Tyskland Tid for borgertester? (Bergens Tidende) og England Essensen av “britiskhet”? (Morgenbladet)

SE OGSÅ:

Eliteinnvandring = Mer global apartheid

The cultural nationalism of citizenship in Japan and other places

For en verden uten UDI

(via anders deutsch) En hoax? Et ondskapsfullt påfunn fra en satiriker? Neida. Testversjonen av den danske statsborgerskapstesten er lansert: Hvad fortæller den runesten, som Harald Blåtand rejste i Jelling i ca. 965? Hvad var navnet på den biskop, som…

Read more

Somalisk ungdom like flink som andre ungdommer

Ungdom med somalisk og tamilsk bakgrunn ser ikke ut til å reprodusere de forskjellene vi finner hos foreldrene. Det er bare små forskjeller mellom disse ungdommenes nettverk, skoleprestasjoner og livsglede, og det vi finner blant tamilske ungdommer, ifølge en ny NOVA-rapport av antropologene Ada Ingrid Engebrigtsen og Øivind Fuglerud.

“Vår konklusjon er at ungdommenes, skolens og foreldrenes samlede innsats ser ut til å jevne ut mange av de sosiale forskjellene som finnes i foreldregenerasjonen”, skriver de.

Likevel må disse ungdommene må ta stilling til vanskelige valg i ung alder som ikke norske ungdommer stilles overfor:

Den sterke lojaliteten ungdommene har til foreldre og til sin kulturelle bakgrunn, sammen med deres klare ambisjoner om utdannelse, utgjør et sosialt sikkerhetsnett som ser ut til å hindre asosial atferd, men som også hindrer deltakelse på mange norske arenaer. Denne tosidigheten kan beskrives som: på den ene siden ønsket om lydighet til familien, som skaper tilhørighet og trygghet, på den andre siden ønsket om å dyrke vennskap og «frihet», som kan innebære brudd med fami­lien og utrygghet.

Forskerne oppdaget dessuten en kosmopolitisk innstilling: Ungdommene er nok svært bevisst sin egen etniske tilhørighet, men tar avstand fra etnisitet som grunnlag for vennskap. Derimot er klasse, eller skillet mellom østkantungdom og «sosser», grunnleggende for vennskap.

Rapporten bygger ikke på feltarbeid. Forskerne har gjennomført 36 intervjuer med 61 ungdommer og 13 intervjuer med ungdomsarbeidere i løpet av 2005 og 2006. Videre bygger rapporten på data fra NOVAs surveyundersøkelse Ung i Oslo 2006.

>> les oppsummeringen av rapporten på NOVAs hjemmeside

>> last ned hele rapporten (pdf)

Etter min mening må en se på slik forskning som sammenligner mennesker på grunn av deres nasjonalitet med en viss skepsis: Hvor relevant er nasjonalitet? Kan andre faktorer mer relevante for å forklare forskjeller? Problematisk er dessuten at forskning med et slikt fokus er med på å reprodusere nasjonal og etnisk basert tenkning. Jeg har bare lest konklusjonen, det kan derfor godt hende at forskerne går inn på dette.

Les mer om slik “metodologisk nasjonalisme” i teksten min Hvorfor så mye dårlig forskning?

SE OGSÅ:

“Vi overvurderer nasjonale forskjeller” – Kritiserer undervurdering av klasseforskjeller i innvandringsdebatten

“Kompetente kulturnavigatører snarere enn forvirret og rotløs ungdom”

Ny rapport: Foreldrenes bakgrunn viktigere enn etnisitet eller nasjonalitet

Forskjeller viskes ut dersom man tar høyde for sosial bakgrunn

Viggo Vestel: – Ungdommen håndterer kulturforskjeller ved å vektlegge det de har felles

Ungdom med somalisk og tamilsk bakgrunn ser ikke ut til å reprodusere de forskjellene vi finner hos foreldrene. Det er bare små forskjeller mellom disse ungdommenes nettverk, skoleprestasjoner og livsglede, og det vi finner blant tamilske ungdommer, ifølge en ny…

Read more

Hvordan lage et akademisk tidsskrift som appellerer til flere?

Antropologistudenter forsker på mye spennende. Likevel sliter de med å selge tidsskriftet “Betwixt and Between” der de presenterer hoved- og masteroppgavene sine. antropologi.info intervjuet redaktør Elisabeth Skoglund:

Mange spennende temaer i 2007-utgaven! Hvordan har jobben hittil vært som redaktør? Var det lett å få studentene til å levere bidrag til B&B 2007?

Jobben som redaktør har så langt vært morsom og lærerik. Jeg ser på det som et arbeid det er viktig å videreføre, og det er motivasjonen min for å gjøre dette. Det hjelper at vi er en redaksjon som går godt overens og er ivrige på å også i år få til et faglig godt tidsskrift.

Vi startet opp i høst med 29 bidragsytere og det syntes vi var bra. Nå viser det seg at vi ender opp med 21 artikler til årets Betwixt & Between, det er også et tall vi er fornøyde med. Vi må alltid regne med noe frafall. Den nye reformen gjør at masterstudenter må produsere artikkelen i tillegg til en allerede hektisk hverdag med skriving av masteroppgaven. Vi i årets redaksjon har hatt et ønske om å slippe boken i juni samtidig som uteksamineringen av årets masterkull, og det betyr at fristen for innlevering av artikkel kommer tidligere enn ellers. Dette kan være en årsak til frafallet.

Noen første inntrykk av tekstene som du allerede har fått inn?

Artiklene demonstrerer fagets mangfold og sånt blir det morsom lesing av. Temaene i årets utgave spenner fra metodiske/teoretiske betraktninger til mer empiriske fortellinger om blant annet barnehjem i Indonesia, tribuneopplevelser i Klanen, musikk i Berlin, polygami i Gambia, HIV/Aids problematikk fra Namibia, aikido i Japan osv.

Og dette viser blant annet at studenter i antropologi fortsatt ønsker å reise ut på feltarbeid, selv om den nye studiereformen gjør at studietiden blir knappere. I tillegg syntes jeg arbeidet med artiklene viser at masterstudenter trenger trening i å skrive faglige artikler, dette er noe vi ikke har fått trene på gjennom studietiden.

Dere får ikke opplæring i å skrive – hverken akademiske tekster eller kronikker?

Nei, vi får ingen opplæring i hvordan skrive. Nå skal det sies at jeg tilhører gammel ordning med grunnfag og mellomfag. Det kan være at bachelorprogrammet tar for seg mer generell skrivetrening ved at man får tilbakemeldinger underveis i studieløpet. Men jeg har ikke inntrykk av at det fungerer sånn. Det er mye mer skriftlige innleveringer nå enn før, men alle disse er obligatoriske og blir dermed typiske eksamensbesvarelser.

Vi får ingen trening i å skrive kronikker, artikler, intervjuer etc i løpet av studietiden. Og det syntes jeg er en svakhet med utdannelsen.

Hvorfor er det ingen bidrag fra Bergen i årets Betwixt & Between?

Det er vanskelig for meg å spekulere i hvorfor Bergen ikke er representert i årets utgave, det tror jeg bare er en tilfeldighet. Kanskje vi i redaksjonen burde ta selvkritikk for svak markedsføring. Men samtidig tror jeg denne har vært god nok for vi har stor oppslutning fra blant annet Trondheim der markedsføringen har vært lik som på de andre universitetene.

Kanskje det kunne vært en ide at vi hadde representanter fra alle universitetene i redaksjonene til B&B. Driften av boken foregår i Oslo. Men det kunne nok være en ide å ha en representant fra hvert universitet som markedsførte og fungerte som en kontaktperson for oss som styrer driften fra Oslo. Så det er en tanke vi tar med oss videre til neste års redaksjon.

Hvordan går salget av B&B 2006?

Salget av B&B 2006 går gjennomsnittlig som tidligere år, det vil si at det ikke er spesielt stor etterspørsel. Vi i redaksjonen skulle så klart ønske at boken var mer ettertraktet blant studenter på lavere grad.

Nytt av året er at vi har forsøkt å markedsføre boken utad mot bedrifter og forskningsinstitusjoner der vi vet at det jobber en god del antropologer. Målet med dette var å gi antropologer i arbeid en mulighet til å holde seg oppdatert på ny forskning i faget. Etterspørselen her har heller ikke vært særlig stor.

Har dere vurdert å starte opp et e-journal, å publisere teksten på nett med engang slik at tekstene kan leses av flere? (Nå må en jo vente minst ett år før de blir lagt ut på DUO)

Vi har faktisk ikke vurdert det. Ideen bak sen nettpublisering er vel håpet om at vi skal selge flere bøker. Men vi burde kanskje revurdere dette for å forsøke å nå flere mennesker med tidsskriftet.

Hvorfor er det viktig for deg å selge papirboka?

Jeg vil ikke gi slipp på det å lage en fysisk bok. Det er noe med den følelsen å kunne lene seg tilbake i godstolen med boken og slappe av. Selv er jeg en person som liker å ha bøker i bokhyllen min, også tidsskrifter! Og for oss studenter er det rett og slett morsomt å se artikkelen sin i en bok.

Temaet er omdiskutert, men noen mener fulltekstpublisering på nett er samtidig en god reklame for papirboka. Trenden går uansett mot fulltekstpublisering på nett – et godt eksempel er Anthropology Matters

Sånn som det er nå så er B&B et antropologisk tidsskrift for antropologer og da blir det begrenset interesse omkring boken. Kanskje nettpublisering kan hjelpe oss der og vi må henge oss på trenden med nettpublisering kjappere.

Har dere diskutert mye om slike spørsmål eller er det ikke så særlig stor interesse for nettpublisering?

Vi har ikke i noe stor grad diskutert nettpublisering fremfor bokpublisering. Vi må vel gjøre det nå som du gjør oss bevisste på det.

Hvor får en egentlig tak i boka bortsett fra på instituttene? Ikke i bokhandlene, Narvesen etc – har dere prøvd?

Boken selges på akademika, og på nett på lulu.com. I tillegg har biblioteket til UDI vist interesse. Vi jobber aktivt med andre biblioteker også.

Har dere vurdert å gjøre innholdet i tidsskriftet lettere tilgjengelig for folk utenfor akademia som er interessert i å vite hva antropologer holder på med? Jeg tenker på en mindre streng akademisk og mer leservennlig skrivestil?

Tanken bak B&B er at masterstudenter skal få trening i å publisere en akademisk artikkel og få markedsført forskningstemaet som vi har spesialisert oss i. B&B er et viktig forum for oss masterstudenter og jeg syntes derfor det er essensielt at vi som studenter fortsetter arbeidet og prøver videreutvikle tidsskriftet til å bli mer anerkjent.

Og i den settingen ville det så klart vært en kjempefordel hvis vi klarte å ”selge” oss selv utenfor akademia med et tidsskrift som appellerer til flere. Det ville også vært en god markedsføringsstrategi for å selge antropologien som fagdisiplin og synliggjøre våre prosjekter før vi skal ut i arbeidslivet.

Selv om jeg ser at det er god trening for oss masterstudenter å skrive fagartikler, så kunne absolutt B&B blitt utviklet til å gi oss studenter friheten til å skrive mindre akademiske tekster. Dette handler jo i bunn og grunn om hvordan B&B som tidsskrift skal være.

Tidligere utgaver vil alltid legge listen for hvordan studenter velger å skrive, men vi i årets redaksjon har ikke lagt noen retningslinjer på hvor akademisk man skal skrive. Her står alle bidragsytere fritt.

Det går jo an å skrive både akademisk og leservennlig?

Det går absolutt an å skrive både akademisk og leservennlig, og det tror jeg mange studenter kan og vil. Men det er nok noe med at vi føler at vi må skrive mest mulig faglig for at det skal bli bra. Mange masterstudenter kjenner det akademiske presset rundt skrivingen av masteroppgaven og dette smitter nok over på artikkelskrivingen.

BETWIXT AND BETWEEN PÅ NETT:

Hovedfagsstudentenes årbok 2004

Hovedfagsstudentenes årbok 2001

TIDLIGERE OMTALE AV BETWIXT AND BETWEEN:

Forsket på nederlandske livsstilsflyktninger i Norge

Sosialantropologi-årboka Betwixt & Between 2006 er ute!

Kåring i NAT: Kjersti Lillebø skrev den beste artikkelen i Betwixt & Between 2004

Sosialantropologi-årboka 2004 og 2001 er nå på nettet!

Mer om den nye antropologi årboka 2005

Sosialantropologistudentenes årbok 2004: Stort mangfold, uklar profil

SE OGSÅ:

Thomas Hylland Eriksen: – Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet

Thomas Hylland Eriksen: The Secret of Good Ethnographies – Engaging Anthropology Part III – If anthropologists want to have a larger impact on society, they have to write better

Forskere boikotter forlagene, vil ha gratis tilgang til forskning på nett

2006 – The Year of Open Access Anthropology? More and more anthropologists want to make their research available online

Antropologistudenter forsker på mye spennende. Likevel sliter de med å selge tidsskriftet "Betwixt and Between" der de presenterer hoved- og masteroppgavene sine. antropologi.info intervjuet redaktør Elisabeth Skoglund:

Mange spennende temaer i 2007-utgaven! Hvordan har jobben hittil vært som redaktør? Var…

Read more

– Kvalitetsreformen truer antropologifaget

Er det en god ide å studere så rask som mulig? Antropologene Knut M. Rio og Olaf Smedal frykter at kortere studietid fører til mindre kunnskap om Afrika, Østeuropa, Oseania og Amazonasområdene. Det som kan virke greit fra et økonomisk perspektiv kan være skadelig for vitenskapen, påpeker Rio og Smedal i lederen i den nyeste utgaven av Norsk antropologisk tidsskrift.

Allerede ifjor høst kritiserte Hedvig Bergem i et intervju med antropologi.info “kjappisantropologien”:

Studentene blir nødt til å velge tema og region med tanke på hvor det ikke er for tidkrevende å få innpass eller hvor det ikke stilles for store krav til språkkunnskaper. En har rett og slett ikke nok tid til dette på feltarbeidet. Dermed er det en hel rekke regioner som er utelukket, hvis en ikke ønsker å benytte seg utelukkende av tolk. Det kan jo tenkes at dette er noe av grunnen til at så mange studenter velger å gjøre feltarbeid i Norge.

Rio og Smedal har i sin tid vært på feltarbeid områder som vil få mindre oppmerksomhet fra dagens studenter. De skriver:

Ut fra den klassiske antropologiske grunnholdningen at intet sosialt system er for «lite» eller «for langt borte» til å gjøres til gjenstand for seriøs faglig behandling (…) dro vi av gårde til deler av verden vi aldri hadde satt våre føtter i.

Som alle som har gjort noe slikt vet er det ingen stor glede å forsøke å forstå hva folk sier når man ikke kan språket deres. Og å lære det, tar tid. Fordelen vi hadde var at vi kunne tenke oss godt om før vi fant ut hva slags feltarbeid vi ønsket å gjøre, og hvor vi ønsket å legge det.

De kom til universitetet, skriver de, med helt andre planer enn å studere sosialantropologi. De lærte seg både det ene og det andre før de fant frem til dette faget. Dagens universitetssystem er ikke like fleksibelt:

Våre fullreformerte studenter forutsettes allerede før de kommer til universitetet å ha bestemt seg for hvilket bachelorstudium de skal begynne på. Gitt at de skal velge bort en rekke av de studieemnene det undervises i, kan de meget vel avslutte sin bachelorgrad i sosialantropologi uten å ha tatt eksamen i emner der klassiske temaer som økonomi, religion, politikk eller etnisitet er hovedsaken.

På dette grunnlaget skal de så – før opptak til mastergradsstudiet (slik er ordningen i Bergen og Oslo) – skissere hvor deres «praktiske metodekurs» skal finne sted og hva det skal dreie seg om. Sjansene for at det skal foregå på et språk studenten allerede kan, er overveldende.

Uansett har det aldri vært stilt noen formelle krav til studenters språkkompetanse. Hvis vi så tenker oss at dette går bra: at studiene gjennomføres på normert tid og karakteren blir god og den nybakte antropologen så søker – og får! – midler til å ta PhD-graden, så tyder all tilgjengelig empiri på at også doktorgradsfeltarbeidet foregår i et for kandidaten velkjent språkmiljø.

Hva er konsekvensen?

Vel, det betyr at det «globale mandatet» (for å si det litt høystemt) faget har, i Norge da er redusert til førstehånds kunnskap om de av verdens områder der det tales ett av de nordiske språkene, eller engelsk, tysk, fransk, spansk, russisk og arabisk – eventuelt italiensk (eller, for å være nøyaktig, til førstehånds kunnskap om dem i de landende som taler disse språkene).

Vi vil ikke lenger ha antropologer med felterfaring fra for eksempel Amazonas, Øst-Europa, eller store deler av Afrika. Feltarbeid i Asia vil legges til steder som Singapore, eller til urbane strøk i for eksempel Malaysia, der den velutdannede middelklassen snakker flytende engelsk.

Hvem vil reise til Kaukasus? Hva er vitsen med å tilbringe seks måneder på Papua Ny-Guinea? Oseaniakunnskapen vil forvitre. Engasjementet for verdens urfolk – blant norske antropologistudenter har det lenge vært betydelig – vil kanskje opprettholdes, men uten stadig tilførsel av personlig tilegnet kunnskap om de samme urfolkene.

Om 20–30 år, spår Knut M. Rio og Olaf Smedal, vil norske sosialantropologer ikke kunne andre språk enn dem de kunne før de begynte å studere.

Hva skal så gjøres? Antropologene foreslår å legge – enda bedre – til rette for at bachelorstudentene tilbringer minst ett år ved et universitet i en del av verden der et av de “ukurante språkene” er hovedmediet. Men en kunne selvfølgelig også hente flere antropologer fra utlandet: “Sjansen for at norgesbaserte sosialantropologer som ikke har farsi som morsmål vil gjøre feltarbeid i Iran er minimal”, avslutter de to.

Jeg fikk lov til å legge ut hele teksten

>> les hele lederen (pdf, 73kb)

SE OGSÅ:

Etter kvalitetsreformen: Like bra feltforskning på kortere tid? – Intervju med Hedvig Bergem

Blir ikke klokere av å studere raskere: Antropologi og “normert tid”

Antropolog Olaf H. Smedal: Er utdanningen bedre?

– Kvalitetsreformen senker kvaliteten på utdanningen

– Studentane må ikkje bli oppgulpmaskiner

Er det en god ide å studere så rask som mulig? Antropologene Knut M. Rio og Olaf Smedal frykter at kortere studietid fører til mindre kunnskap om Afrika, Østeuropa, Oseania og Amazonasområdene. Det som kan virke greit fra et økonomisk…

Read more