Hvorfor skriver antropologer bare for kollegaene sine? Hvorfor skriver masterstudenter bare for seg selv og foreldrene sine?
I tidsskriftet Betwixt & Between som nylig havnet i postkassa mi, forteller masterstudenter fra hele Norge om forskningen sin. Egentlig en god ide. Men meningen er dessverre ikke å nå ut til den interesserte offentligheten.
I forordet skriver redaksjonen i en merkelig blandning av arroganse og oppgitthet:
“Denne boka fortjener oppmerksomhet. Mer oppmerksomhet enn den får. Den tilbyr grundige innsikter gjennom solide arbeider, noe som ikke alltid kan hevdes gjeldende for den konstante produksjon av ytringer i det sosiale rom. (…) Årets redaksjon har likevel en snikende følelse av at denne utgaven ikke blir lest av mange utenfor faget vårt, dog med verdifulle unntak i familiemedlemmer og nysgjerrige akademikere. Slik er status quo, men slik er det for all viktig og god litteratur.”
Med en slik merkelig holdning vil det nok ikke endre seg noe. Det gjør ikke saken bedre at boka eksisterer kun på papir og at det ikke engang finnes informasjon om den nye utgaven på nettet. Googlet men fant ikke noe.
Se også tidligere saker om Betwixt & Between Hvordan lage et akademisk tidsskrift som appellerer til flere? og Sosialantropologistudentenes årbok 2004: Stort mangfold, uklar profil
SE OGSÅ:
Hvordan få forskerne ut av elfenbenstårnet?
Democratic Publishing = Web + Paper
Hvorfor skriver antropologer bare for kollegaene sine? Hvorfor skriver masterstudenter bare for seg selv og foreldrene sine?
I tidsskriftet Betwixt & Between som nylig havnet i postkassa mi, forteller masterstudenter fra hele Norge om forskningen sin. Egentlig en god ide.…

