Hvordan er det å bo på et asylmottak? Hva er ungdommene opptatt av? Hva tenker de om nordmenn og hva tenker nordmenn om dem? Og hvorfor er forholdet mellom asylsøkerne og “de andre” ofte preget av mistillit og skepsis? Det var av ren nysgjerrighet Anne Barlindhaug valgte å tilbringe et halvt år på et asylmottak for å skrive hovedoppgaven i sosialantropologi. Nå er oppgaven blitt publisert i Universitetsbibliotekets digitale arkiv.
“Det var en av de første dagene det året at snøen hadde lagt seg. Jeg sto på verandaen på Skogstu, da en gruppe av unge asylsøkere gikk av bussen på vei hjem fra skolen. De var tydelig oppspilte og i godt humør. De hadde snøballkrig på veien opp mot mottaket, de lo og ropte.” Oppgaven begynner vennlig og som en god bok: Barlindhaug kaprer leseren tidlig. Åpningssetningene er karakteristiske for resten av oppgaven og uten å planlagt det, har en lest nesten alle 140 sider.
Anne Barlindhaug bruker mye plass til å skildre opplevelser fra felten, dialoger med ungdommene, fester og møter. Oppgaven gir leseren en god forståelse av hvordan det er å bo (å jobbe) på et mottak.
Ungdommene må starte et nytt liv i Norge. På en måte ønsker de bevare noe av hjemlandet sitt, samtidig gripe de nye mulighetene i et nytt land, å feste, bli kjent med nordmenn, få seg utdanning og jobb. Barlindhaug beskriver rommet til to jenter fra Etiopia:
På veggen hang det et norsk og et etiopisk flagg. Det var ikoner av Maria og Jesus. Jentene hadde hengt opp bilder av seg selv i tradisjonelle etiopiske kjoler og de hadde pyntet med norske postkort med bilder av en isbjørn og av kongefamilien.
Påfallende for antropologen var de store humørsvingningene. Den ene dagen kan en av guttene (Boy) stå på verandaen og fnise med de andre guttene, prate om damer og gi inntrykk av å være veltilpasset og fornøyd mens han den neste dagen sier at han like gjerne kan dø. Grunnen er den sårbare situasjonen som fremmed i Norge, spesielt den lange ventetiden som bl.a. UDI er ansvarlig for. De føler avmakt. Små detaljer kan derfor utløse stor frustrasjon. Mediene gjør vondt verre ved å stakkarsliggjøre mindreårige asylsøkere – noe som spesielt guttene misliker. De ønsker jo bli oppfattet som tøff og kom til Norge med følelsen av å beherske omgivelsene.
I oppgaven beskrives det flere møter mellom ungdommen og lokalsamfunnet – et flerkulturelt arrangement og et besøk av en norsk skoleklasse uten at det utviklet seg kontakter og vennskap. Det var mye skepsis på begge sider. Hun skriver:
“Jeg fikk inntrykk av at ingen [fra lokalbefolkningen] ønsket noe mer enn overfladisk kontakt med ungdommene, de ønsket ikke å bli personlig involvert. På den andre siden må det nevnes at ungdommene heller ikke tok noe initiativ. Da vi snakket om det senere ga jentene uttrykk for at de syntes det ville ha vært stas om noen hadde tatt kontakt med dem for å lage mat eller finne på noe sosialt. De ønsket å etablere relasjoner men turte ikke selv å ta initiativ.”
Hvorfor er det slik?
Med tanke på (…) typiske oppfatninger av asylsøkere generelt og enslige mindreårige spesielt, med tanke på de framstillingene, som blir gjort gjennom media, er det ikke rart at de norske ungdommene (…) er skeptiske og holder avstand. Det at de unge asylsøkerne er bevisst hvilke oppfatninger, som bli knyttet til dem, gjør at det er forståelig at også disse holder avstand.
Oppfatninger, som blir formidlet gjennom myndighetens holdning, gjennom samfunnsdebatten og gjennom media legger altså føringer for hvordan nordmenn og enslige mindreårige asylsøkere forholder seg til hverandre. Disse oppfatningene fungerer, som strukturelle føringer som begge parter i det sosiale samspillet tilpasser seg.
Hun referer til antropologen Liisa Malkki som skriver om at det har vært en implisitt tendens til å forstå mennesker og deres kultur som rotfestede, knyttet til sted.
Vi har en tendens til å oppfatte det slik at når mennesker blir revet vekk fra hjemstedet blir de også revet vekk fra sin kultur. Den redselen for rotløshet som migranter representerer, gjør at de blir sett på som moralsk og psykisk ustabile, de betraktes som ”matter out of place”, som anomalier.
Det er altså med tankene i hodene våre som det er noe galt med, kan en kanskje konkludere? Det som trengs er kanskje mer kosmopolitisme?
Hun går ikke inn i slike spørsmål, men velger å avslutte oppgaven slik:
Det er viktig for meg å understreke at mange av de unge asylsøkerne er ressurssterke. De ønsker å legge det vanskelige bak seg. Tenke framover. De forsøker å fokusere på det som er positivt. Ungdommene på Skogstu ga selv uttrykk for at de ønsket å bli oppfattet som vanlige unge mennesker og at ikke alltid merkelappen, enslig mindreårig asylsøker, skulle være i fokus. Jeg mener at svartmalingen av denne gruppen og tendensen til å beskrive dem som stakkarslige og sykelige er overdrevet, den passer ikke overens med virkeligheten slik jeg møtte den på Skogstu.
>> las ned hele oppgaven
