search expand

Doktoravhandling om spilleavhengige: – Heller forbrukerbeskyttelse enn sykeliggjøring!


Casino i Las Vegas. Foto: Marion Cerrato, flickr

Antropolog Lise Hildebrandt-Eriksen fra Aarhus Universitet har vært på feltarbeid i spillehaller. I doktoravhandlingen som hun forsvarte på fredag kritiserer hun måten det offentlige håndterer spilleavhengighet (ludomani) på:

Projektet peger på at forebyggelse af ludomani ikke kun bør udmøntes som terapi. Forebyggelse bør også implementeres som forbrugerbeskyttelse i form af en regulering af varens udformning i både juridisk og designmæssig henseende. Desuden peges der på en styrkelse af lokale fællesskaber uden for forbrugssfæren som en mulig vej til forebyggelse af selvdestruktivt spil.

Hun kritiserer tendensen – som er spesielt karakteristisk for nyliberalismen – å individualisere problemer. Spillemarkedet er blitt liberalisert i 1993. Samtidig har det vokst fram “et bugnende terapimarked” for å “diagnosticere og behandle de af os, der ikke kan styre vores lyster”. I en kronikk i Information skriver hun at “mystificering af spillehallen som vare” medvirker til at kundene fastholdes i spillehallen”:

Forskningsprojektet har vist, at den største risiko for at blive ludoman er kombinationen af at være enten enlig, arbejdsløs eller befinde sig i en presset livssituation, samtidig med at spillehallen udbydes som en dagligvare i ens nærområde. En af konklusionerne er, at det synes mere bekvemt, billigere eller bare mere ideologisk rigtigt at sygeliggøre forbrugeradfærd, end det er at udforme en forretningspraksis og en lovgivning, der tager sigte på forbrugerbeskyttelse.

Avhandlingen ”’There are no ludomaniacs’ – An Ethnography of Gambling With Gambling Machines” er (ennå?) ikke tilgjengelig på nett.

SE OGSÅ:

Fieldwork reveals how slot machines are exploiting people

How gaming wealth is reviving American Indian traditions

– Kampanjer har ofte motsatt effekt

Medicine as power: “Creates new categories of sick people”

Casino i Las Vegas. Foto: Marion Cerrato, flickr

Antropolog Lise Hildebrandt-Eriksen fra Aarhus Universitet har vært på feltarbeid i spillehaller. I doktoravhandlingen som hun forsvarte på fredag kritiserer hun måten det offentlige håndterer spilleavhengighet (ludomani) på:

Projektet peger på at forebyggelse…

Read more

Dårligere kår for tverrfaglig forskning?

Ved universitetene i Oslo og i Bergen er forskere bekymret for framtiden for tverrfaglig forskning. Til tross for fagre ord i festtalene er det blitt vanskeligere å få midler til tverrfaglige prosjekter, sa antropolog Henrik Sinding-Larsen på det allersiste seminaret til det tverrfaglige forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge (Culcom).

Culcom blir avsluttet i disse dager. Det har ikke fått fornyet støtte. De nye tverrfaglige forskningsnettverkene ved Universitetet i Oslo opererer under langt dårligere økonomiske betingelser. De har for eksempel ikke penger til å sette igang forskning, sa Terje Stordalen som leder nettverket Plurel – Religion i pluralistiske samfunn. Det er dessuten ifølge Sinding-Larsen ikke hvilken som helst tverrfaglig forskning som UiO er ute etter. De nye tverrfakultære områdene står under stort press på å formulere forskningsspørsmål som genererer eksterne midler, sa han.

>> les hele saken på Culcoms hjemmeside

Ved Universitetet i Bergen er det stor usikkerhet om framtiden for den tverrfaglige utviklingsforskningen. “Uni Globals anerkjente rolle som flerfakultær pådriver i utviklingsforskning avvikles, og et vakuum av uvisshet oppstår. Ved våre institutter og andre grunnenheter ved UiB er en utbredt bekymring for hva som nå skjer med de flerfaglige forskningsfellesskap”, skriver antropolog Edvard Hviding og statsviter Lise Rakner i et innlegg i På Høyden. Også flere andre forskere ved UiB protesterer.

Manglende satsing på tverrfaglighet er blitt kritisert før. Helge Skivenes skrev for eksempel i Samfunnsvitern:

Ser man bort i fra profesjonsstudiene, er det de tverrfaglige programmene som er de mest populære, med de høyeste karakterkravene, flittigste elevene og mest engasjerte lærerne. Men likevel opplever folk på disse programmene å falle mellom to stoler, å bli usynlig fordi universiteter bygget på en grunnmur av rigide fagdisipliner.

“Det en organisatorisk og strukturell utfordring for et universitet å få til samarbeid på tvers av faggrenser”, sa Desmond McNeill fa Senter for Utvikling og Miljø (SUM). “Dette har blitt forsterket av det faktum at bruk av tid og penger må forsvares og kontrolleres i mye større grad nå enn før”, forklarer han i en artikkel i Samfunnsvitern som heter “Frykten for det tverrfaglige“.

I et spennende seminar ifjor gikk Petter Braathen og Øyvind Vada inn for mer samarbeid mellom real- og samfunnsfagene og et maurtue-system a la Wikipedia

SE OGSÅ:

Flere antropologer inn i naturforskningen!

Antropologi og kunst (3): “Legg til side de akademiske filtrene!”

Social Neuroscience – Psychologists neuroscientists and anthropologists together

Teamwork, Not Rivalry, Marks New Era in Research

Ved universitetene i Oslo og i Bergen er forskere bekymret for framtiden for tverrfaglig forskning. Til tross for fagre ord i festtalene er det blitt vanskeligere å få midler til tverrfaglige prosjekter, sa antropolog Henrik Sinding-Larsen på det allersiste seminaret…

Read more

Etnifisering av forskningsresultater? Vårt Land om anti-barnehage foreldre

Antropolog Marie Louise Seeberg har undersøkt hvorfor noen (få) foreldre ikke sender barna sine til barnehagen. Sammen med en del kollegaer intervjuet hun foreldre i Oslo, Østfold, Vest-Agder og Finnmark.

Vårt Land omtaler rapporten og oppsummerer slik:

Foreldre som velger bort barnehage kan deles inn i tre grupper: Samiske foreldre som er opptatt av å bevare samisk kultur og livsform, flerkulturelle foreldre og innvandrerforeldre som ønsker at barna skal ha et solid grunnlag i morsmålet sitt før de lærer norsk – og verdikonservative foreldre som er opptatt av at familien er den beste rammen rundt et barn.

Saken ble plukket ut av NTB / forskning.no.

Jeg var litt overrasket over disse “resultatene”. Går det an å omtale disse gruppene så så upresist? Er dette virkelig de mest relevante kategoriene?

Når man tar en titt på selve rapporten, vil man finne en helt annen oppsummering:

  • Vårt materiale indikerer at foreldre som ikke benytter barnehage for sine barn, i hovedsak har god kjennskap til barnehager.
  • Foreldrene er kritiske til at barnehager tilsynelatende er tilrettelagt for arbeidslivets behov, snarere enn for barnas behov for ro og omsorg.
  • Foreldrene var opptatt av at barna skulle være godt forberedt til skolestart og var positive til barnehagens pedagogiske tilbud, men var kritiske til at barnehagens måte å løse denne oppgaven på, var den eneste rette.
  • Foreldrene ønsket selv å overføre grunnleggende kulturell kunnskap, språk og verdier til sine barn før denne oppgaven ble overtatt av barnehage eller skole.

Og ikke minst kan vi lese denne konklusjonen:

Den sterkeste fellesnevneren blant våre informanter er av ideologisk karakter, og går på tvers av klasse, etnisitet og bosted.

Dessuten er det interessant at antropologen ikke bruker betegnelsen “verdikonservativ” om informantene sine.

Jeg minner på en interessant debatt i Morgenbladet for to år siden. Der utfordret Simen Tveitereid – forfatteren av boka Hva skal vi med barn? – norsk barnehagepolitikk. Hvem er barnehager for? Er de til barnas beste? Eller handler norsk barnehagepolitikk først og fremst handler om å tilrettelegge for at våre voksne liv skal gå rundt? Hvorfor denne stilltiende enigheten om barnehagens fortreffelighet?

Seeberg er også forfatteren av boka Når velferdsstaten møter verden

SE OGSÅ:

Integrering: “Barnehagene kan gjøre mer skade enn gavn”

Antropolog for mindre lek med barna

– Ikke stakkarsliggjør foreldreløse barn!

Anthropologist calls for a greater appreciation of child labor

“We want children to be their own ethnographers”

Antropolog Marie Louise Seeberg har undersøkt hvorfor noen (få) foreldre ikke sender barna sine til barnehagen. Sammen med en del kollegaer intervjuet hun foreldre i Oslo, Østfold, Vest-Agder og Finnmark.

Vårt Land omtaler rapporten og oppsummerer slik:

Foreldre som velger bort…

Read more

Hvorfor overlater forskere nettet til anti-akademiske krefter?

Hvorfor er norske akademikere fullstendig fraværende på sentrale offentlige arenaer – der hvor “den offentlige mening” dannes? Det vil si på blogger, wikier og på twitter for eksempel? Disse spørsmål stiller Martin Grüner Larsen i den nye utgaven av Prosa.

Klassekampens bokredaktør har skrevet noe av det beste om forskningsformidling jeg har lest på lenge.

I forhold til folk flest er akademikere fullstendig underrepresentert på nett, viser han. Hjernevask-debatten gjorde det overtydelig hvordan antiakademisk retorikk får dominere når fagfolk selv ikke tar del i den elektroniske offentligheten: I bloggosfæren, på Twitter og Facebook ble kjønnsforskningen, sosialkonstruktivismen, relativismen, ja samfunnsforskningen som sådan stemplet som udugelig:

I tider som denne, der forskningstradisjoner er under angrep og akademias grunnprinisipper trekkes i tvil, tror ansatte ved universiteter og høyskoler at opinionen kan vinnes med en og annen kronikk i papir­avisene. Hjernevaskerne vinner på walkover. Hvorfor holder forskerne seg for seg selv?

I USA er det helt annerledes, påpeker han. Der har også akademikere kommet langt mer på banen enn i Norge (gjelder forresten også antropologien. I USA er blogging er blitt mainstream blant antropologer, mens jeg føler meg ganske ensomt her på norsk…).

Ved å være fraværende på nett, viser Grüner Larsen, mister forskerne verdifulle muligheter for dialog, kunnskapstilegnelse og forskningsformidling. “Det er uforståelig at ikke akademiske institusjoner og personer allerede har fattet at bloggen er som skapt for akademisk kommunikasjon”, skriver han.

I motsetning til hva Bologna-byråkratene måtte mene, er ikke skriving og forskning to separate prosesser:

Bloggens form er skriveprosessen. Man leser, man noterer, skriver, analyserer og diskuterer – og over tid dannes en tankeverden i teksten. (…) Hyperlenken gjør referanser og diskusjoner mellom tekster og stemmer enkelt, både når man fører diskusjoner på tvers av flere blogger og andre medieplattformer, og gjennom kommentarfeltet som muliggjør intens debatt og margskribling til alle publiserte tekster. (…) På sitt beste virker denne dialogen som en konstant fagfellevurdering. De elektroniske offentlighetene har iboende kvaliteter som egner seg til akademisk arbeid, om bare forskerne hadde vært der.

Hva er så problemet? Han peker på disse tre:

(1) manglende incentiver for å drive med forsk­ningsformidling:. Det norske forskningssystemet er regulert slik at forskere drives mot å publisere rituelle tekster i prestisjetunge internasjonale fagtidsskrifter, som kun leses av en håndfull fagfeller, og som sikrer at kun ytterst få, meget spesielt interesserte nordmenn skal få tilgang til disse.

(2) Kultur for å være fagintern: Mange forskere signaliserer (åpent, eller mer skjult) skepsis til aktive og synlige kolleger. “Det virker nesten som om motviljen mot den elektroniske offentligheten handler om motvilje mot en pluralistisk, folkelig offentlighet like mye som noe annet. På dette punktet har nok kulturkjempere rett: Akademia er en elitistisk institusjon.”

(3) Manglende ferdighet til å tenke høyt og skrive kort: Vi må anerkjenne at former som Twitter og bloggen har en naturlig plass i kommunikasjonsfloraen sammen med avisen, tidsskriftet og boka, mener han: “Om du ikke kan skrive en 400 siders fagintern avhandling om ditt forskningsfelt, så er du ikke en fullkommen forsker. Men om du ikke kan komprimere sentrale teser til en 30 sekunders elevator pitch eller noen 140 tegns twittermeldinger, så gjør du nok også noe galt. Hvorfor er det så lett for norske forskere å innrømme det første, men ikke det andre?”

Om ikke akademia deltar i de elektroniske offentlighetene, så oppfyller ikke dagens forskere sin samfunnsoppgave, mener han:

Samtalen har flyttet ut i disse rommene, og det er, som alltid, akademikernes profesjonelle plikt å bidra til samtalen. Norske forskere kan ikke vente på insentivene. Det har offentligheten ikke tid til.

Ved ikke å ta i bruk formidlingsmulighetene, men overlate viktige offentlige rom til andre, gir man antiakademiske meningsytrere stort spillerom. (…) Om ikke de 99 prosentene av norske forskere som uteblir fra de elektroniske offentlighetene, kan ønske det store, trådløse kommunikasjonseksperimentet som omgir dem velkommen, så har de antiakademiske kreftene ikke bare vunnet, de har kanskje til og med rett.

>> les hele saken i Prosa

Se også Jon Hoems kommentar Om fraværet av en digital offentlighet blant akademikere (infodesign.no)

Og Martin Grüner Larsen er selvfølgelig aktiv på nett, han blogger og twitrer.

Heldigvis er denne saken altså lagt ut på nett – i motsetning til Frode Storaas’ utmerkete ideer om multimedia-antropologi på nett i Norsk antropologisk tidsskrift (NAT) som Universitetsforlaget nektet å frigi til nettpublisering i fjor høst. NAT er et tidsskrift som man ikke bør velge når man vil dele kunnskap på nett.

En bør da heller velge open access tidsskrifter, her er en oversikt. Et av de nyeste tidsskriftene prøver å bruke web2.0-teknologier, se New Open Access Journal: Anthropology Reviews: Dissent and Cultural Politics (ARDAC).

Her er en oversikt om interessante nordiske blogger (kun få antropologer). Masterbloggen er et lovende initiativ. Noen forskere har begynt å blogge på forskning.no.

På arkeologi-bloggen Ting och tankar har Åsa M. Larsson skrevet om vetenskapsblogging.

Jeg har vært opptatt av formidling på nett siden jeg startet opp antropologi.info for seks år siden, se et utvalg tidligere saker:

For mer antropologi på blogger, YouTube og Twitter!

Thomas Hylland Eriksen: – Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet

On fieldwork: “Blogging sharpens the attention”

Paper by Erkan Saka: Blogging as a Research Tool for Ethnographic Fieldwork

Hvordan lage et akademisk tidsskrift som appellerer til flere?

Interview with Michael Wesch: How collaborative technologies change scholarship

En vitenskaplig innføring i blogging

Skriver heller blogginnlegg enn aviskronikker

Elfenbenstårn akademia: Lav interesse for publisering på nettet

Hvorfor er norske akademikere fullstendig fraværende på sentrale offentlige arenaer – der hvor "den offentlige mening" dannes? Det vil si på blogger, wikier og på twitter for eksempel? Disse spørsmål stiller Martin Grüner Larsen i den nye utgaven av Prosa.

Klassekampens…

Read more

"Bisarre skikker kjennetegner norske kvinners dagligliv"

(LENKER OPPDATERT 2.4.2020) Å eksotisere det (antatt) kjente er alltid en nyttig øvelse. Også den hvite majoritetsbefolkningen holder på med mye rart som er en analyse verdt. I et nytt innlegg tar masterstudent i sosialantropologi Rannveig Svendby for seg norske kvinners “bisarre skikker”.

Vi leser om diverse kroppsritualer på badet, om mystiske masker og om medisinmenn som former “kroppen etter den kulturelle oppskriften på skjønnhet”. Om hvithet som “må eksponeres med måte” at “uheldig bleke kvinner” som derfor benytter seg av et av de mange stekerommene landet over.”

>> les hele saken på Rannveig Svendbys Aftenposten-blogg

SE OGSÅ:

Integrering: “Snakk mer om norsk kultur!”

Moralpoliti et innvandrerproblem?

Hjemme bra, men borte best? – Fagkritisk dag om feltarbeid “i eget samfunn”

Da danske kvinner gikk med burka og radikale norske kvinner med skaut

Hvor er antropologene når Bygde-Norge går på jakt?

Fieldwork in Papua New Guinea: Who are the exotic others?

La oss studere normaliteten!

Marianne Gullestad – majoritetsforsker og annerledesantropolog

(LENKER OPPDATERT 2.4.2020) Å eksotisere det (antatt) kjente er alltid en nyttig øvelse. Også den hvite majoritetsbefolkningen holder på med mye rart som er en analyse verdt. I et nytt innlegg tar masterstudent i sosialantropologi Rannveig Svendby for seg norske…

Read more