Jente kjøpt for 1000 euro, melder Aftenposten. Og : “En mulig menneskehandelsak ryster Sverige. “Brudepris” er vanlig blant romfolk, sier forsker.”
Men denne forskeren, antropolog Ada Engebrigtsen, nekter å bruke ordene kjøp og salg, kommer det fram litt lenger nede i saken. Hun sier ikke det som avisa gjerne ønsker å høre:
-Brudepris er tradisjon blant rom, og det betegnes ikke som kjøp og salg. Det er helt vanlig mange steder i verden. Det er utveksling mellom flere familier, der mannens familie må betale for et nytt familiemedlem. Saken i Bergen kjenner jeg bare fra media, og det er usikkerhet om fortolkningen. Dette i Gøteborg synes jeg høres ut som kynisk utnyttelse, at hun er giftet mot sin vilje og at det er en kriminalsak.
Journalisten, åpenbart ute etter å få et visst svar, spør så: “Synes du det er greit med slik medgift og at man gifter seg som 14–15-åring?”
Antropologen blir ikke med på denne denne type diskusjon:
-Jeg er sosialantropolog og prøver å forstå ting ut fra deres egen kontekst. Mange av disse ungdommene lever i romsamfunn der det er det å være gift som gir livet mening. I den grad man blir tvunget til det, er det illegitimt og kriminelt. I den grad de unge er den del av dette, er det sånn det er. Jeg vil ikke dømme et samfunnssystem på det grunnlaget.
Det er urimelig å dømme overvektige som uansvarlige når hele samfunnet er lagt opp til fedme, mener antropolog Anders Lindelof.
Han har nettopp forsvart sin doktoravhandling ved Århus universitet. I over to og et halvt år har han fulgt 15 overvektige ungdommer og deres nærmeste familie, melder Danmarks Radio.
Mange unge prøver å gå ned i vekt men står alene med problemet og får hverken tilstrekkelig støtte fra foreldre eller samfunnet, fant han ut.
– Vi lader de overvægtige unge stå alene med vægttabet. Men i virkeligheden har de unge blot samme vaner som deres forældre, og samfundet gør det blot mere besværligt at leve sundt.
For å bekjempe fedme må vi slutte å se fedme som et individuelt problem. Vi er nødt til at ta de sosiale forholdene som skaper fedme alvorlig. Samfunnet opmuntrer ikke barn og unge til å føre en sunn livsstil, sier Lindelof som også er lege:
– Reklamer for usunde fødevarer målrettet børn og unge stiger støt samtidig med, at de kamufleres som sunde. Privatbilismen stiger støt, samtidig med at vejnettet i højere grad indrettes til biler end til cykler.
– Det er ikke længere naturligt at vælge de rette løsninger og leve sundt, og vores politikere bør derfor overveje om pengene ikke er bedre brugt på for eksempel cykelstier og sund mad på skolerne frem for på fedmeoperationer. Vores forskning kunne ligeledes tage udgangspunkt i praktiske samfundsmæssige tiltag, der over tid øger befolkningens lyst til at leve et sundere liv.
– Hvis vi ikke forsøger at forstå, hvorfor det er så svært for 110 kilo tunge Sofie at gå forbi McDonald’s, eller hvorfor 15-årige Martin med 35 kilo ned til idealvægten hellere vil jonglere med dåsecolaer foran computeren end med fodbolden på grønsværen, så kan alverdens gode og praktiske råd om sund kost og hyppig motion være fuldstændig ligegyldige. Vi bliver nødt til at studere, hvordan folk lever, og hvordan familier fungerer.
Etter ti intervjuer og tilbakemeldinger fra Guardian-lesere oppsummerer han det han lærte om “spekulanter og bankfolk, der i stadig stigende grad styrer verden”.
Til tross for forskjellene er det en del generelle trekk
Finansfolk i London er del av en globalisert klasse uten tilknytning til stedet der de bor, konstant innstilt på å flytte. “De føler intet ansvar for det sted, de befinder sig.”
De er enormt dedikert til arbeidet sitt. Jobben krever “en overmenneskelig vilje til at vinde”. En informant sa: “Du behøver ikke at være brilliant for at arbejde i finanssektoren, du skal bare være kvik nok og være villig til at arbejde rigtig, rigtig mange timer.”
Og så er de ekstremt opptatt av penger. Alle de som antropologen har talt med, fremhever pengene som avgjørende, skriver Information.
Arbeidskulturen er preget av frykt. “Hvis min chef læser dette, bliver jeg fyret”, sa en informant som derfor ikke engang tør fortelle fra hvilket land i Europa hun kommer fra.
Masterstudent i sosialantropologi Marit Eline Christensen sparer ikke på kruttet når hun kritiserer enda et tvilsomt oppslag i Aftenposten (ikke på nett).
“Tre uker etter at Aftenposten forsøkte å ro i land saken «Se, en sporty pakistaner», plumpet avisen uti igjen”, konstaterer hun. Denne gang kunne vi lese at “islam ulmer i Paris’ forsteder”.
Aftenposten skrev den 17.oktober (ikke på nett):
Parisforstaden Clichy-sous-Bois, opptøyenes vugge i 2005, er igjen midt i søkelyset. Men ikke med flere branner. Nå er det islam som ulmer.
“Det eneste som ulmer når Aftenposten melder at «Islam ulmer i Paris’ forsteder» er islamofobi og fordummende journalistikk”, kommenterer Marit Eline Christensen. “Det hele lukter brunsvidd”, legger hun til:
Ordvalget er et håpløst forsøk på sprek metaforbruk. Resultatet er at en av verdens største religioner sidestilles med et onde vi bekjemper med kriseøvelser, sirener og full utrykning.
Å låne ord fra et kjent begrepsfelt for å kle noe mindre kjent i forståelig språkdrakt, er et vanlig retorisk grep – også i hverdagsspråket. Problemet oppstår når Aftenposten ukritisk bruker et ord fra begrepsfeltet brann og katastrofe for å beskrive en situasjon hvor «antallet muslimer ved bønnene øker kraftig».
Metaforen «å ulme» overfører sine katastrofe-konnotasjoner til bønneaktiviteten, og dermed bidrar Aftenposten til å legitimere ideen om at islam i seg selv er et onde.
“Religioner”, konkluderer hun, “ulmer ikke. Ekstremisme, islamofobi og fremmedfrykt, derimot.”
Det er som Dag Herbjørnsrud skriver i Ny Tid: “Det er ikke nettdebattantene som er det største problemet for en mer opplyst offentlighet. Norske redaktører er en større utfordring.”
Også Thomas Hylland Eriksen mener at det spesielt nå i tiden etter 22/7 er “nødvendig å diskutere folkeskikk og språkbruk”. For ellers vil vinduet som åpnet seg etter terrorangrepet lukke seg igjen. I sin Aftenposten-kronikk Ordenes betydning definerer han noen av begrepene som er i sirkulasjon som islamofobi, rasisme og tvangsekteskap.
Om islamofobi skriver han:
Å kritisere bestemte tolkninger av en religion som islam (for religioner eksisterer jo bare i kraft av religiøs praksis og tro) inngår i den nødvendige meningsutvekslingen i et liberalt samfunn, punktum. Derimot er det islamofobt å si at muslimer aldri vil kunne bli demokrater.
Om rasisme:
De som vil nekte kvinner å kle seg som de vil, med eller uten hodeplagg, er ikke rasister; derimot kan synspunktet kalles illiberalt. En liberaler må jo akseptere at ikke alle tar de samme livsvalgene som ham selv.
Om voldtektsbølgen:
Enkelte av mine faste innsendere skjeller meg ut for å være ansvarlig for overfallsvoldtektene i Norge, ettersom de fleste begås av innvandrere og jeg har rykte for å være innvandringsvennlig. Ordet “muslim” dukker alltid opp i disse mailene. Men de som begår overfallsvoldtekter tilhører etter alt å dømme en liten, spesifikk gruppe, som trolig er mer krigstraumatiserte enn muslimske.
I kronikken De etniske brillene må av forklarer forskerne Marta Bivand Erdal Og Erlend Paasche hvorfor det kan være en god ide å si migrasjon istedenfor innvandring
Masterstudent i sosialantropologi Marit Eline Christensen sparer ikke på kruttet når hun kritiserer enda et tvilsomt oppslag i Aftenposten (ikke på nett).
“Tre uker etter at Aftenposten forsøkte å ro i land saken «Se, en sporty pakistaner», plumpet avisen uti…
En muslimsk jente som deltar i begravelsen av de kristne ofre. Hun støtter venninnen sin som mistet sin bror. Foto: Lilian Wagdy, flickr
Mens egypterne roper “Kristne og muslimer er én hånd” og “islamister” bærer korset i solidaritet med de kristne, skriver norske journalister “Når muslimer og kristne slåss”.
(utkast, fortsatt i arbeid) Optimistisk kom jeg fredag kveld tilbake fra en kort tur til Tahrirplasssen i Kairo. Flere hundre egyptere var samlet der for å demonstrere for nasjonal enhet. “Kristne og muslimer er en hånd”, ropte de. Tidligere på dagen hadde de allerede marsjert fra Al Azhar moskeen til den ortodokse katedralen der ofrene av søndagens militærvold ble begravet.
Som de fleste vel har fått med seg, ble under en demonstrasjon mot diskriminering av Egypts kristne minoritet 27 personer drept. Protestene startet fredelig, men endte i et blodbad etter at militæret angrep demonstrantene foran det statlige TV-huset Maspero. Bildene der panservogner kjørte på demonstranter gikk verden rundt.
“En trist tid for kristne og muslimer”, sa en mann til meg på Tahrirplassen. Han holdt et plakat som han har laget til minne av Mina Daniel, en av de mest kjente koptiske revolusjonærene, som mistet livet forrige søndag, bare 25 år gammel. I høyre hjørne av plakatet sitt har han plassert det egyptiske flagget med både det kristne korset og den muslimske halvmånen på.
Mannen som holder plakatet er muslim.
Når jeg ser gjennom norske aviser ser jeg lite av denne muslimsk-kristne forbrødringen. Norske medier har nemlig – i likhet med internasjonale medier – valgt å beskrive volden i Kairo som en religionskonflikt.
De kunne valgt en annen vinkling som med stor sannsynlighet ville ha vært nærmere sannheten: Ikke muslimer mot kristne, men militæret mot folket. Volden bunner i en konflikt mellom krefter som er for revolusjonen (folk flest) og krefter som motarbeider den (det regjerende, USA-støttede, militærrådet SCAF).
Det var ikke bare koptere som demonstrerte for bedre rettigheter til Egypts åtte millioner kristne, men også mange muslimer. Flere av dem risikerte livet sitt i kampen mot militæret. Blogger Hossam el-Hamalawy skriver også om en muslimsk geistlig som bar et kors mens demonstrantene gikk over Nilbruen. Kampropene deres rettet seg mot militærregjeringen, ikke mot muslimer.
Det er altså ikke muslimer som hater kristne, men militæret som hater folkestyret.
De fleste demonstranter, bloggere og kommentatorene i (engelskspråklige) egyptiske mediene insisterer på at årsaken til volden forrige søndag ikke var religiøse spenninger i befolkningen, men militærets ønske etter å opprettholde og utvide sin makt. “Dette er ikke en religiøs konflikt, men et militærmassaker”, ropte demonstranter dagene derpå.
I lang tid har Mubarak-regimet benyttet seg av en splitt-og-hersk taktikk. Hver gang opposisjonen mot ham ble for stor, framprovoserte Mubarak konflikter mellom kristne og muslimer. “Det er enten meg eller kaos”, pleide han å si for å bringe opposisjonelle stemmer til taushet, skriver Yasmine Fathi i Ahram Online. SCAF viderefører denne tradisjonen. Det er ikke få som mener at Mubarak-regimet står bak kirkebombingen i Aleksandria i desember 2010.
– Men kan de massakrere streikende arbeidere? Nei, dette ville ha ført til enda større streiker. Derfor har de valgt å angripe kopterne, som er mye lettere siden koptere en svak og sårbar gruppe, sier Naguib til Ahram Online.
Utstilling på Tahrirplassen mot militærrådets forsøk på å skape splid mellom kristne og muslimer. Foto: Lorenz Khazaleh, flickr
Selv om forholdet mellom kristne og muslimer er et sensitivt tema, og kopterne har all grunn til å demonstrere mot diskriminering, så ønsker folk flest leve i fred og fordragelighet med med hverandre.
– Jeg er helt sikker på at vi har 80 % av muslimene med oss, sa en eldre koptisk kvinne til meg.
En av de få forskere som retter fokuset på militæret i norske mainstreampresse er den norsk-egyptiske antropologen Nefissa Naguib. Til VG sier hun:
– Hæren dyrker fram spenninger mellom kristne og muslimer for å gjøre seg uunnværlig. Dette er strategi fra øverste hold.
Demokratiforkjemperne, understreker hun, ser på de militære som en del av det gamle regimet. Nå frykter mange av dem at militærrådet vil holde fast ved makten, tross løftene om valg og reformer.
VG intervjuer også Jacob Høigilt, Egypt-forsker ved Fafo. Han er enig. Betalte bøller har på ved flere anledninger har skapt bråk i landet på vegne av militærrådet, sier han:
– Det gamle regimet var et stort apparat med mange og lange armer. Det er elementer derfra som aktivt forsøker å motarbeide revolusjonen. Det kan godt være at noen av disse hadde en finger med i spillet i det som har skjedd de siste dagene. Det man kan si ganske sikkert, er at militæreærrådet nok vil ønske å ha ganske mye å si i det postrevolusjonære Egypt. De vil ha minst én hånd på rattet.
SCAF har vært skyteskive for kritikk på mange fredagsdemonstrasjoner på Tahrirplassen i Kairo og andre steder i landet. Når du drar på et av byens tallrike “åpen mikrofon” arrangementer vil det heller ikke ta lang tid før noen framfører et anti-SCAF dikt eller en anti-SCAF-rap.
Men det er altså ikke dette perspektivet som dominerer i norsk media. Det er ikke først og fremst militæret som det settes kritisk søkelys på, men landets muslimske befolkning. Mest bekymret er journalistene for muslimbrødrene . Dette til tross for at muslimbrødrene virker langt mer demokrativennlige enn militæret.
“Muslims, Christians, One Hand”: En salafist bærer korset og leder slagropene under begravelsen av ofrene til militærmassakeret. Foto: Omar Robert Hamilton, flickr
En kan lure på hvorfor mainstreammediene rapporterer slik de gjør. En mulig forklaring er fordommer og generelt overfokus på religion når det gjelder Midtøsten. En annen forklaring er at de stoler for mye på internasjonale nyhetsbyråer som ap og Reuters. Nyhetsbyråene har nemlig stort sett overtatt den sekteriske retorikken fra egyptisk stats-tv. Altså at muslimer og kristne er i klinsj med hverandre og at hæren trengs for å opprettholde orden.
I påfallende mange nyhetssaker framstår det regjerende militærrådet og “statspresidenten” som ansvarsfulle krefter som maner befolkningen til ro.
“Hæren satt inn store styrker for å hindre at demonstrasjonene uttartet seg”, bruker for eksempel NRK som bildetittel i en ellers god militær-kritisk sak. Jeg antar bildetittelen stammer fra Reuters som de har bildet fra. Og VG stille seg på samme måte på overgripernes side når de skriver: “Demonstranter satte fyr på biler og avfyrte skudd mot politet i Kairo forrige søndag. 25 personer ble drept i sammenstøtet” og samtidig ukritisk omtaler den nye anti-diskrimineringsloven som regjeringen har vedtatt.
Jeg kan tenke meg at SCAF er glad over denne vinklingen.
For mens nordmenn, tyskere og amerikanere diskuterer islam og muslimbrødrene, kan de i ro og mak sørge for at det er snart slutt med den “arabiske våren”.
