sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Hva har filmen “Kautokeino-opprøret” med innvandringsdebatten og Afghanistankrigen å gjøre?

Published on January 26, 2008 by lorenz Posted in aktivisme og protest, film, kristendom, media, Norge, samer, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Folk strømmet til kinoene for å se Nils Gaups film Kautokeino-opprøret. I en kronikk i Dagbladet sammenligner antropolog Ivar Bjørklund lederne for Kautokeino-opprøret med dagens selvmordsbombere.

8. november 1852 gikk en gruppe samer til angrep på det norske storsamfunnet personifisert av handelsmann, lensmann og prest i bygda Kautokeino.

Antropologen mener at opprøret har klare paralleller til våre egne liv i dag og til våre myter om «de andre»:

Det er historien om hvilke desperate handlinger og tragedier som kan oppstå når undertrykte grupper utsettes for statsmaktenes sivilisatoriske prosjekter

Vi har gjennom tidene mange eksempler på at undertrykte mennesker lager religiøs ideologi ut av sin fortvilte situasjon, forklarer han:

Historikere kaller gjerne fenomenet for Messianske bevegelser; koloniserte folkeslag som tar avstand fra hele modernitetsprosjektet og i stedet gir til kjenne åpenbaringer om jordens undergang, en apokalypse hvor de selv er Guds utvalgte mens undertrykkerne skal forgå i et evig mørke.

Så også med de vakte i Kautokeino. De avviste alle «djevelens herligheter», i følge dem selv gjaldt det verdslige lover, legetjeneste, klokker, bilder, griseflesk og sprit. Og ikke minst: Statens religion, dette «Stinkende Kadaver». De vakte mente seg «Hellige og Retfærdige», etter hvert også med «Lov til at dræbe andre Mennesker». Deres mål var «den uaandelige, uomvendte Øvrighed».

Antropologen knytter så filmen til Norges krig i Afghanistan og innvandringsdebatten. Norges utenrikspolitiske engasjement i dag “har ubehagelige likheter” med Norges moderniseringsprosjekt blant samene dengang:

Vi står for «sivilsasjon» og «demokrati» på samme vis som Høyesterett i 1854 ville hindre de vakte «med Vold og Magt … at tilintetgjøre al Civilisation». StatoilHydro, vår statseide økonomiske spydspiss i utlandet, har allerede pådratt seg anklager fra urfolk og menneskerettsorganisasjoner.

For å legitimere våre sivilisatoriske fremstøt, demoniserer vi gjerne motstanden gjennom merkelapper som «middelaldersk», «primitiv», eller vår hjemlige variant «fremmedkulturell». Den antatte mangel på «demokrati, humanisme og kunnskaper» – det være seg hos reindriftsamer eller Taliban – har gitt næring til moralsk ladede stereotypier og myter som vi omgir oss fritt med til daglig. «Overbeiting» i Finnmark har snart fått samme assosiasjonsdybde som «omskjæring». Hvordan de vaktes ettermæle ble håndtert i den norske offentlighet etter 1854, kan vi jo bare tenke oss.

De «faktiske hendelser» i Kautokeino for 150 år siden har klare paralleller til våre egne liv i dag og til våre myter om «de andre». Det er historien om hvilke desperate handlinger og tragedier som kan oppstå når undertrykte grupper utsettes for statsmaktenes sivilisatoriske prosjekter

>> les hele kronikken i Dagbladet

Det er en antropolog til som har skrevet et avisinnlegg. “Via kinolerretet og omtaler har folk flest endelig blitt kjent med en av de viktigste hendelsene i norsk samisk historie”, skriver antropolog Øyvind Eggen i Nordlys. Men samtidig mener han at det religiøse innslaget (læstadianismen) synes noe underkommunisert i filmen. Og men når læstadianismen omtales i mediene, er det mange mistforståelser som rår.

>> les kronikken: Læstadianismen – ikke spesielt samisk

Eggen er forfatter av Troens Bekjennere. Kontinuitet og endring i en læstadiansk menighet. Jeg har omtalt hans oppgave i teksten Der religionen skiller bygda

OPPDATERING 17.2.08: Odd J. H. Marakatt Sivertsen er ikke enig i Eggen, se Læstadianismen – samisk bakgrunn (Nordlys 16.2.08)

Nesten samtidig dukket det opp en kronikk i Nationen, skrevet av tidligere redaktør i Nordlys, Ivan Kristoffersen, som påpeker det samme: “Kunne samene gått mot prest, lensmann og handelsmann uten følelsen av et politisk eller religiøst fellesskap?”

>> les kronikken En tåre for historien

Filmen har fått mye mediedekning og flere aviser supplerte med bakgrunninformasjon om opprøret. Her et utvalg:

Rolf Edmund Lund: Det blodige opprøret. Hva skjedde egentlig i Kautokeino kirkested 8. november 1852? (Altaposten, 14.1.08)

Bård A. Berg: Kautokeino-opprørets bakgrunn: Hvordan kunne det skje at et fredelig folkeferd som reindriftssamene gikk til voldelig opprør mot norske myndighetspersoner? (Nordlys, 17.1.08)

Ole Henrik Magga: Det var ikke europeiske revolusjonstanker, men lokalt sosialt opprør og Læstadius som var inspirasjonen til Kautokeino-opprøret (Klassekampen, 8.1.08)

Sår som aldri gror: Inger Elin Utsi er kjent som en tøff journalist, men ved grava til opprørsleder Aslak Jakobsen Hætta blir hun overmannet av sterke følelser (Altaposten, 15.1.08)

Selvfølgelig eksisterer det en Wikipedia-artikkel om opprøret, dessuten en nettside om opprøret av Statsarkivet i Tromsø. Det fins også en doktoravhandling om opprøret, skrevet av den hollandske sosialantropologen Nellejet Zorgdrager, se sak i Dagbladet De helliges opprør.

OPPDATERING (7.2.08): Filmen er ikke akkurat reklame for Den norske kirke. De samiske opprørerne med halshogd med Kirkens velsignelse (i dobbel betydning). Fredrikstad Blad har snakket med professor i teologi Kjetil Hafstad om det som skjedde i 1852 >> les “Kirken var kongens representant”

Mer om filmen:

– Radikal historieomskrivning: VGs Anders Giæver mener filmen om Kautokeino-opprøret er et forsvar for fundamentalisme og terrorisme (Altaposten, 28.1.08)

Samisk rettferd: I filmen om tragedien i Kautokeino blir sameopprøret rettferdiggjort som ei uunngåeleg hending (Cathrine Brøymer i Dag og Tid 18.01.08)

Kautokeino-opprøret: Frigjøringsteologi på samisk (Kjetil Johansen, Nekropolis / Ny Tid 27.1.08)

– Bare ofre i Kautokeino-opprøret (NTB/ Filmweb, 21.1.08)

Kautokeino-opprøret: Hjerteskjærende og sjeldent (NRK Sami Radio, 18.1.08 – med linker til flere andre NRK-saker om filmen)

Kautokeino-opprøret: Sterk og tankevekkende (Dagbladet, 17.1.08)

– Min vanskeligste film – Intervju med Nils Gaup (Altaposten, 17.1.08)

Lager film på et av de største samiske dramaer noensinne (antropologi.info, 27.3.06)

8. november 1852 gikk en gruppe samer til angrep på det norske storsamfunnet…

– Helgefylla skyldes kristendom

Published on January 25, 2008 by lorenz Posted in forbruk, kristendom, mat og drikkekultur, Norge, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Den sære norske helgefylla har sikkert mange årsaker (restriktiv alkoholpolitikk?, Janteloven? etc), men antropolog Allan Sande sier til Vårt Land at den har blitt en protest mot protestantisme:

– Drikkingen kan sees som en reaksjon mot kirkens idealer, og den utarter seg forskjellig i sør og nord. I Nord-Europa skal vi vise mest mulig utenpå at vi er fulle. Det har sammenheng med tradisjonen for å vise troen fram. I Sør-Europa er idealet å forholde seg kontrollert mens man drikker, på samme måte som religionen utøves i kontrollerte former. Med en slik drikkekultur blir det vanskelig å få folkelig aksept for restriktiv skjenkepolitikk.

>> les hele saken i Vårt Land

Sande har forsket mye på alkoholkultur i Norge og Europa, inkl russefeiringen, se bl.a.

Månedens antropolog: Allan Sande

Rituell festing: Europas drikkekultur blir stadig mer nordisk

Allan Sande: Drikkekultur, og sosial endring. Et sosialantropologisk perspektiv på drikkekultur og religion

Russefeiringen – ritual eller rølp

Allan Sande: Drikkekultur, og sosial endring. Et sosialantropologisk perspektiv p� drikkekultur og religion.

Allan Sande: Rus og russekultur som overgangsrituale i livet

Den sære norske helgefylla har sikkert mange årsaker (restriktiv alkoholpolitikk?, Janteloven? etc), men antropolog Allan Sande sier til Vårt Land at den har blitt en protest mot protestantisme:

– Drikkingen kan sees som en reaksjon mot kirkens idealer, og den utarter…

– Lettere å være homofil i muslimske samfunn enn i Europa

Published on January 24, 2008 by lorenz Posted in individ og samfunn, islam, kjønn, Midt-Østen, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark

Det har vært mye diskusjon om homofili og islam i det siste. Antropolog Unni Wikan mener at debatten må nyanseres. – I mange muslimske samfunn er homofili akseptert, men det prates ikke om det offentlig, sier hun til NRK. Det er faktisk slik at det for mange muslimer er lettere å være homofil i muslimske samfunn enn i Europa.

Men variasjonen er selvfølgelig stor. I noen av samfunnene på den arabiske halvøy kan homofile leve uten stigma, mens det finnes også finnes samfunn der det ikke er tilsvarende toleranse for homofili, sier hun.

Allerede i 1977 publiserte Wikan publiserte en artikkel om homofili i islamske samfunn (Man Becomes Woman: Transsexualism in Oman as a Key to Gender Roles).

>> les hele saken på NRK.no

SE OGSÅ:

Kristne om hijab, sex og homofili

Unni Wikan om homoseksualitet og islam: Hvorfor er viljen til ikke å vite så betydningsfull?

“Blomster Unni” – portrett av Unni Wikan

Det har vært mye diskusjon om homofili og islam i det siste. Antropolog Unni Wikan mener at debatten må nyanseres. - I mange muslimske samfunn er homofili akseptert, men det prates ikke om det offentlig, sier hun til NRK. Det…

Tvangsretur: Når politiansatte klamrer seg til den “byråkratiske religionen”

Published on January 22, 2008 by lorenz Posted in individ og samfunn, kommune stat forvaltning, master-/ hovedoppgaver, Norge, organisasjoner, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

“Jeg gjør bare jobben min”, sier politimannen som satte familiene på flyet tilbake til Afghanistan og Somalia. “Jeg føler vi tar den negative støyten for UDI.” I vårt byråkratiserte samfunn er mange av oss ansatt i jobber der vi må gjøre ting som andre har bestemt for oss. I en fersk masteroppgave har sosiolog Åsne Hagen fra Universitetet i Bergen intervjuet åtte politiansatte som jobber med “uttransport” av flyktninger og asylsøkere.

Uttransport er det samme som tvangsretur. Hvis en asylsøker som har fått endelig negativt vedtak fra UDI ikke reiser frivillig hjem, er det politiets ansvar å uttransportere vedkommende. Uttransport som oppgave for politiet har ikke tidligere vært gjenstand for sosiologiske studier i Norge og det fins heller ikke mye internasjonal forskning på dette, skriver sosiologen.

Det er ikke alltid så lett å være byråkratisk og følge regelverket når en har med mennesker å gjøre. Politiansatte har på lik linje med byråkrater utviklet diverse strategier for å takle etisk utfordrende situasjoner. De blir på en måte schizofrene: Hjemme er de de beste familiefedre eller mødre, men på jobben er de “kalde”.

Frida sier:

Jeg prøver å distansere meg fra det – jeg kan ikke leve meg inn i deres situasjon. Jeg må være profesjonell, og så kan jeg godt virke kald og hard og slike ting, og det har jeg jo fått høre mange ganger, at ‘du bryr deg ikke’ og ‘du tenker ikke på oss’ – men for at jeg skal kunne reise hjem igjen og leve videre mitt liv, så kan jeg ikke ta med meg de situasjonene som du er oppe i.

For å legitimere uttransport framhever de også politiets rolle som iverksettende instans og påpeker at det foreligger en ordre som skal følges. En uttransport er et oppdrag.

Calle sier:

Det er en utrolig fin følelse, en frihetsfølelse, at du nå har levert og sett at det har gått i orden. Det er en god følelse å fullføre det oppdraget.

Dessuten framstiller de uttransport som en beklagelig, men ufravikelig nødvendighet når det gjelder kontroll av migrasjon i en verden som ikke er ideell. Calle sier:

“Vi er jo der for å opprettholde Norges lover, og derigjennom også Utlendingsloven. Så vi gjør jo bare det som samfunnet har fortalt oss at vi skal gjøre. Eller – det samfunnet krever at vi skal gjøre, for de har gitt oss oppgaven, og da får vi ikke gjøre noe annet. Så vi kan ikke velge.”

Flere informanter kritiserer medias framstilling av saken: “Politiet blir alltid sett på som den store stygge ulven i slike saker”, kommenterer Frida. Media spisser tvangsretursaker ved å henge seg opp i de dramatiske sidene, mener Amund:

“Dette med å kaste ut, liksom. Tvangsmakt og håndjern og slike ting føler jeg at blir veldig hypet opp, da. Mens de fem timene jeg brukte på å ha en samtale med personen blir ikke vektlagt. Det er håndjernene som blir vektlagt.”

Det er kun en av de åtte informanter – Amund – som innrømmer at han tar med seg jobben hjem og av og til må tenke på menneskene han har satt på flyet til fjerne land. Det er bare når du er ny at du har en viss medfølelse for dem, sier Heine. Amund er også den eneste som antyder at det ligger et element av ansvarsfraskrivelse i framstillingen av politiet som siste ledd i prosessen:

Man må tenke på at det er rettferdig og at man er konsekvent i behandlingen. Man klamrer seg til den byråkratiske religionen, som jeg vil kalle det for – enten man tror det eller ikke, så vil man tro på det – at ting går riktig for seg. Og da føler man at man bare er en del av en sakskjede. Så man undervurderer sin egen rolle i det hele, kanskje, at man skylder på sakskjeden og byråkratiet. Du tar ikke avgjørelsen, men det er byråkratiet som gjør det… Det er kanskje litt den tankegangen vi har som jobber der.

Som Beate forklarer, blir en allerede i utdanningen på Politihøgskolen innprentet “at du må gjøre en del ting som du ikke er helt enig i, men det er jobben din.”

“Den byråkratiske religionen” er et godt uttrykk og et konsept som en kunne undersøke i andre områder. Det hadde også vært interessant å studere saksbehandlerne i UDI – de som – i motsetning til politiet – har makten å bestemme over liv og død – eller i det minste om en asylsøkers skjebne. Hvordan takler de denne rollen? Og: Hvor går lojalitetens og lydighetens grenser? Når bør en si Nei?

Slike spørsmål kommer opp ved lesningen av oppgaven som også er relevant for diskusjonen om ondskap og moderniteten, byråkrati og holocaust (Bauman).

Åsne Hagens oppgave er sikkert snart tilgjengelig på DUO. Men du kan laste den ned allerede nå – her:

Åsne Hagen: Å gjøre jobben sin.
Mestring og profesjon blant politiansatte som jobber med uttransport (pdf, 860kb)

"Jeg gjør bare jobben min", sier politimannen som satte familiene på flyet tilbake til Afghanistan og Somalia. "Jeg føler vi tar den negative støyten for UDI.” I vårt byråkratiserte samfunn er mange av oss ansatt i jobber der vi må…

Fredrik Barth: Angriperne var ikke var ute etter å ramme Norge

Published on January 15, 2008 by lorenz Posted in Asia, konflikter katastrofer, politikk, sosialantropologi i Norge, Sverige og Danmark, vi og de andre

Dagbladets journalist Carsten Thomassen ble skutt og drept under et hotellangrep i Kabul igår. Taliban har påtatt seg skylden for angrepet. Fredrik Barth og andre Afghanistan-eksperter mener at NATO var hovedmålet – ikke Norge.

Til Stavanger Aftenblad sier antropolog Fredrik Barth:

– Det ville overrasket meg om Norge var målet. Det er mer et uttrykk for motstand mot Nato-alliansen og myndighetene i sin alminnelighet.

Han mener det ville gjort mindre skade om afghanske regjeringssoldater alene hadde stått for bekjempelse av Taliban. Når Nato står bak angrepene, rettes det et hat som kanaliseres inn mot de utenlandske troppene.

>> les hele saken i Aftenbladet

OPPDATERING:

Fredrik Barth: Ikke mulig å forhandle med Taliban (Nettavisen, 22.1.08)

SE OGSÅ:

Fredrik Barth: NATO må ut av Afghanistan

Fredrik Barth: “Jo tyngre NATO-krigføring, jo mer støtte til Taliban”

Fredrik Barth: – Pashtunerne godtar ikke at folk utenfra styrer dem

Fredrik Barth underviste Hæren om Afghanistan

– Norske antropologer bør si NEI – flere og flere antropologer jobber for Bush i Irak og Afghanistan

Til Stavanger Aftenblad sier antropolog Fredrik…